Hopp til innhold

Marcus Fabius Quintilianus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Quintilian»)
Marcus Fabius Quintilianus
Forestilt portrett av Quintilianus
Fødtca. 35
Calagurris (Hispania)
Dødca. 96
Roma
BeskjeftigelseRetoriker
EktefelleUkjent navn
BarnTo sønner
NasjonalitetRomerriket
SpråkLatin
Marcus Fabius Quintilianus på Commons

Marcus Fabius Quintilianus (født ca. 35, død ca. 96) var en romersk retoriker fra Hispania. Han bli vanligvis referert til som kun Quintilianus, i engelske sammenhenger som Quintilian. Han ble mye lest i retorikkskoler i middelalderen og henvist til i skrifter under renessansen. Han er mest kjent for sitt verk Institutio Oratoria. Erasmus av Rotterdam og Philipp Melanchthon leste ham, og Martin Luther sa om Quintilianus at «han er den eneste som gir unge menn, ja voksne menn, en fullgod vandel».[1]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]
Forsatsen til en utgave fra 1720 av Institutio Oratoria som viser Quintilianus som lærer i retorikk.

Quintilianus ble født en gang rundt år 35 e.Kr. i Calagurris (dagens Calahorra,[2] La Rioja) i Spania. Hans far, en velutdannet mann, sendte ham til Roma for å studere retorikk tidlig under keiser Neros styre. I Roma inngikk han vennskap med den eldre, galliske retorikeren og advokaten Domitius Afer, som ifølge Hieronymus døde i 60,[3] og så i ham både forbilde og mentor ved å høre ham tale og fremme saker i retten. Afer har vært karakterisert som en mer streng, klassisk taler i Ciceros ånd enn det som var vanlig i Seneca den yngres tid, og må ha vekket Quintilianus’ interesse for Ciceros idealer.

Etter Afers død dro Quintilianus tilbake til Spania, muligens for å virke som jurist i sin egen provins. I år 63 dro han imidlertid tilbake til Roma som en del av følget til den senere keiseren Galba, Neros kortvarige etterfølger. Han ser ikke ut til å ha fungert som en rådgiver for keiseren, noe som sannsynligvis var et hell, idet Galba ble drept i år 69.

I det kaotiske firekeiser-året, da også Galba ble drept, åpnet Quintilianus en offentlig retorikkskole. Blant studentene var Plinius den yngre og kanskje også Tacitus. Keiser Vespasian gjorde ham til konsul. Keiseren var «generelt ikke /.../ interessert i kunstartene, men... i utdannelse som et virkemiddel for å skape en intelligent og ansvarlig herskerklasse».[4] Denne bedringen av privatøkonomien tillot Quintilianus å bruke mer tid på undervisning. I tillegg opptrådte han som advokat på vegne av betalende klienter.

Om hans personlige liv er lite kjent. I sin Institutio Oratoria nevner han en hustru som døde ung, og to sønner. Som pedagog var han langt forut for sin tid. Quintilian gikk inn for å avskaffe korporlig avstraffelsen i skolene. I Institutio Oratoria skriver han: «De som får pryl, utsettes for mye smerte og frykt som de ikke kan snakke om, og skammer seg over. Den skamfølelsen nedbryter selfølelsen deres, gjør dem motløse og driver dem til å flykte fra selve dagslyset og føle avsky for det.»[5]

I Institutio Oratoria skriver han, som en av svært få romerske forfattere, om barneoppdragelse. Som de fleste av datidens foreldre opplevde han å miste et barn, i hans tilfelle en fem år gammel sønn: «Men det som gjorde skjebnens slag særlig grusomt for meg å bære, var at han særlig hadde knyttet seg til meg, og foretrakk meg fremfor sine ammer og sin bestemor som oppdro ham.» Her fremgår det hvor uvanlig et nært forhold mellom far og en liten sønn var blant romerne. Guttens mor nevnes ikke blant dem som var rundt ham til daglig.[6]

Quintilianus trakk seg tilbake fra undervisningen og advokatyrket i år 88 under keiser Domitians styre. Dette kan ha skyldtes at hans arbeid hadde sikret ham økonomisk trygghet og et ønske om å nyte sine siste år. Han hadde også overlevd flere keisere; årene under Vespasian og Titus var relativt fredfylte, men Domitian var beryktet som vanskelig selv i gode tider. Domitians tiltakende grusomhet og forfølgelsesvanvidd kan fått retorikeren til trekke seg tilbake. Keiseren kan ikke ha blitt fornærmet, for i år 90 ble Quintilianus utnevnt til lærer for keiserens to grandnevøer og arvinger - neppe en tillitserklæring i seg selv, for «på den tiden da han gjorde ferdig Institutio Oratoria, var de to unge mennene som begge var mulige rivaler til en vaklende trone, forsvunnet i landflyktighet».[7] Foruten noe undervisning tilbrakte Quintilianus sin tid som pensjonist med å skrive sin Institutio Oratoria. Nøyaktig dødsdato er ikke kjent, men det antas at han døde en gang rundt år 100. Det ser ikke ut til at han overlevde Domitian, som fikk bekreftet sitt forfølgelsesvanvidd i år 96 da han ble myrdet.

Verk

[rediger | rediger kilde]

Det eneste overleverte verk av Quintilianus er hans lærebok i retorikk i tolv bind kalt Institutio Oratoria. Verket handler ikke bare om retorikkens teori og praksis, men også om den grunnleggende utdannelsen og utviklingen av taleren selv. En tidligere tekst, De Causis Corruptæ Eloquentiæ (Om årsakene til veltalenhetens forfall) har gått tapt, men antas å ha vært en forberedende behandling av det samme fagstoffet som han senere utvidet til sin Institutio Oratoria.[8]

I tillegg er det to serier av deklamasjoner, Declamationes Majores og Declamationes Minores, som begge har blitt tilskrevet Quintilianus. Det er dog en del debatt om han virkelig har forfattetet disse tekstene. «Noen moderne forskere mener at deklamasjonene som var i omløp i hans navn representerte forelesningsnotater av en forsker som enten brukte Quintilianus’ system eller faktisk var undervist av ham».[9]

Institutio Oratoria

[rediger | rediger kilde]

Innledning

[rediger | rediger kilde]
Byste, treutskjæring, i Ulmkatedralen i Tyskland som forestiller Quintilianus.

Som nevnt ovenfor skrev Quintilianus boken under de siste årene av styret til keiser Domitian. I tradisjonen til flere romerske keisere som Nero og Caligula ble Domitians regime strengere med tiden. «Et aktivt sikkerhetspoliti spionerte på den romerske befolkningen, og selv senatorer ble oppmuntret på ulikt vis til å angi hverandre, selv den minste mistanke om mangel på respekt for keiseren ble en statsforbrytelse».[10] Sosial og politisk korrupsjon var utbredt. Med utsøkt ironi utpekte den utsvevende Domitian seg selv som censor perpetuus, og gjorde seg selv ansvarlig for den offentlige moral.[11]

Sett på denne bakgrunnen var det svært vanskelig å finne talere i Ciceros tradisjon, hvis' «berømmelse som taler er avledet fra hans offentlige anklagelser av statens fiender».[12] En slik posisjon var rett og slett for farlig å innta under herredømmet til keiserne etter Augustus. Derfor hadde retorikerens rolle endret seg siden Ciceros dager. På denne tiden var de mer opptatt av å tale klienters lovsaker enn å vareta en politisk rolle. I sin tid forsøkte Quintilianus å overføre noe av idealismen fra tidligere tid. «Politisk talekunst var død, og alle i Roma visste at den var død, men Quintilianus valgte bevisst talekunsten fra en tidligere generasjon som sitt undervisningsideal».[13]

Quintilianus om retorikk

[rediger | rediger kilde]

På Quintilianus’ tid besto retorikk hovedsakelig av tre aspekter: det retoriske, det oppdragende, og det praktiske. Institutio Oratoria gjør ikke krav på originalitet; Quintilianus støttet seg på en rekke kilder da han satte sammen sitt verk. Denne eklektisismen forhindret ham også fra å fremme en bestemt skole av tanker om emnet, skjønt Cicero står opp som en søyle blant kildene. Quintilianus avviste også enhver for form for enkle regler; han øyensynlig følte at studiet og dyktiggjøre seg i retorikk ikke kunne bli redusert. Det kan forklare lengden av verket, hele tolv bøker.

Fra midten av det første århundret til Quintilianus’ tid hadde det vært en blomstring av romersk retorikk. Men ved Quintilianus’ tid var den samtidige retoriske moten det som har blitt karakterisert som «latinens sølvalder», en stil som favoriserte utsmykket og pyntet tale framfor klarhet og presisjon. Institutio Oratoria kan på mange måter bli lest som en reaksjon mot denne trenden. Det forfekter en tilbakevending til et enklere og klarere språk. Verket kan også reflektere påvirkningen fra den tidligere keiseren Vespasian som var «en mann av plebeiisk bakgrunn... en jordnær og folkelig realist».[14] Vespasian mislikte overdrivelser, og hans økonomiske støtte til Quintilianus kan ha påvirket dennes syn på språk. Cicero er den rollemodellen som Quintilianus benytter som fanebærer for denne formen. I løpet av det foregående århundret hadde Ciceros konsise stil vært standard. Dette angår hans diskusjon om kunsten og naturen og Quintilianus foretrekker åpenbart det naturlige, spesielt i språket, og misliker den vidtgående og ornamentale stilen til sine samtidige. Avveket fra naturlig språk og tankenes naturlige orden for å forfølge en overpyntet stil skapte en forvirring hos både taleren som hans tilhørere. «Selv vanskelige spørsmål kan ble behandlet av en taler av middels dyktighet om han begrenser seg til følge naturen som sin leder og gir all sin oppmerksomhet til en pralende stil»[15]

Institutio Oratoria er en omfattende lærebok om retorikkens tekniske aspekter. Fra kapittel 11 i Bok II og til slutten av Bok XI dekker Quintilianus slike emner som naturlig orden, forholdet mellom natur og kunst, oppfinnelser, bevis, følelse, og språk. Kanskje det mest innflytelsesrike blant de ideer som blir diskutert er hans undersøkelser av trope (billeduttrykk) og figurer som står i Bok 8 og 9. «En trope involverer utskifting av et ord for et annet, en figur følger ikke nødvendigvis en endring i enten orden eller meningen av et ord».[16] Et eksempel på en trope kan være en metafor, endringen av et ords mening. En figur, på den annen side, gir ordene et nytt aspekt eller en større følelsesmessig verdi. Figurer er delt i tankefigurer, som kan få bevis virke mer kraftfulle, forsterke følelser, eller gi en eleganse eller en dekorasjon, og diksjonsfigurer, som er videre delt inn i undergrupper som grammatikalske hvor ordets form skaper figuren, og den retoriske hvor ordets posisjon er den viktigste faktor.

En større del av verker handler naturlig nok om retorikkens tekniske aspekter og sammen med Aristoteles’ Retorikken (Ars Rhetorica) og Ciceros verker er Institutio Oratoria antikkens største og mest betydningsfulle verker om retorikken. Quintilianus organiserer talekunsten inn i fem kanoner: inventio (argumentenes oppdagelse), dispositio (argumentenes rekkefølge), elocutio (uttrykk eller stil), memoria (memorere eller lære utenat), og pronuntiatio (avlevering, holde talen). For hver kanon, spesielt de første tre, gir han en grundig redegjørelse for alle elementene som må mestres og overveies i utviklingen og avleveringen av argumenter. Den gjennomgripende presentasjonen reflekterer hans lange erfaring som taler og som lærer, og på mange måter kan verket bli sett på som kulminasjonen av gresk og romersk retorisk teori.

Gjennom disse og andre diskusjoner forblir Quintilianus opptatt av de praktiske, anvendelige aspekter framfor de teoretiske. Ulik mange morderne teoretikere ser han ikke det figurative språket som en trussel til den lingvistiske referansens stabilitet.[17] Referensebruken av et ord var alltid den primære meningen, og bruket av figurativt språk var kun et tillegg til det, og ikke en erstatning for det.

Quintilianus om utdannelse

[rediger | rediger kilde]
Statue av Quintilianus i hans fødeby Calahorra, La Rioja, Spania

«Mitt mål er å utdanne den perfekte taler» (Quintilianus, 1. Forord 9). Bok I av Institutio Oratoria har en omfattende diskusjon om den passende metoden for å trene en taler, praktisk talt fra fødselen. Dette fokuset på tidlig og omfattende utdannelse var på mange måter en refleksjon av Quintilianus’ egen karriere og liv. Hans verk var en milepæl i romerrikets pedagogikk. Det var en toppunkt i en lang utvikling og hadde ingen etterfølger. Ingen annen lærer hadde Quintilianus’ autoritet.

Hans teori om utdannelse er et område hvor han avvik fra Cicero. Den siste fremmet en bred, generell utdannelse, Quintilianus var mer fokusert. Han fremmet en utdannelsesprosess skrittvis fra å ha en «far med de største håp for sin sønn fra han er født» (Quintilianus, 1.1.1). En annen omtanke var at barnets barnepleier skulle snakke godt. «Idealet i henhold til Chrysippus var at hun var en filosof» (1.1.4), og at begge foreldrene og barnets lærere skulle være godt utdannet. Med respekt til foreldrene Quintilianus innskrenket han ikke denne bemerkningen til faren alene, en velutdannet mor ble sett på som en verdi for den voksende taler. Quintilianus presenterte også en omfattende gjennomgåelse av høvelige litterære eksempler og hans verk er således også et viktig for litteraturforskningen. Mens han åpenbart foretrekker bestemte forfattere er hans rettferdighet merbar når selv forfattere som Gaius Sallustius Crispus, en innflytelsesrik forfatter med en stil som Quintilianus var motstander av, kommer i betraktning. Men over alle fremmer han Cicero som et eksempel på en stor forfatter og taler.

Quintilianus diskuterer mange emner innenfor utdannelse som fortsatt er relevant den dag i dag. Han mente at utdannelsen måtte starte tidlig, som nevnt overfor, men også at den skulle være morsom for barnet. «Framfor alt må vi sørge for å ta vare på barnet som ikke er gammel nok til å elske sine studier ikke kommer til å hate dem og gruer seg, den bitterhet som han en gang hadde smakt, selv når barndommen er tilbakelagt. Hans studier må være en fornøyelse» (1.1.20). Spredningen av pedagogiske leketøy tilgjengelige for barn i førskolealder viser at dette synet må hatt innflytelse. Han undersøker også fordelene av offentlige skoler sett opp mot hjemmeundervisning, og kommer til konklusjonen at offentlige skoler er best så lenge det er en god skole. Hans syn er at offentlige skoler lærer sosiale ferdigheter sammen med deres øvrige studier, og eleven vil dra større fordeler av det enn å studere i isolasjon. Quintilianus gjør et poeng av å erklære at «en god elev vil ikke tynge seg selv med et større antall elever enn han kan håndtere og det er av den viktigste betydning at han skal være på vennlig og personlig nivå med oss og gjøre sin læring ikke av plikt, men av kjærlighet» (1.2.15).

Quintilianus’ mest fengslende poeng om den voksende taler er at han skal bli utdannet om moral framfor noe annet. For Quintilianus kan kun en god mann bli en taler. Her avviker han fra Cicero eller presser Ciceros pålegg om at taleren må være en god mann. Quintilianus mente bokstavelig at en ondskapsfull mann kunne ikke bli en taler «for talerens mål er å bære en overbevisning og vi stoler kun de som vi vet er verdige for vår tillit».[18] Dette var mulig en reaksjon på den korrupte og ryggesløse samtiden hvor han knyttet nedgangen i talerens rolle til nedgangen i den offentlige moral. Kun en mann fri for laster kunne konsentrere seg om det krevende studiet av talekunst. Men «en god mann snakker ikke alltid sannheten eller forsvarer selv den bedre sak... hva som betyr noe er ikke så mye handlingen som motivet».[19] Derfor er en god taler for Quintilianus en personlig god mann, men ikke nødvendigvis ikke offentlig god.

Quintilianus’ innflytelse

[rediger | rediger kilde]
Manuskript fra 1556 av Institutio oratoria, i Biblioteca Apostolica Vaticana.

Institutio Oratorias innflytelse og omdømme merkes på mange måter. Først er hans kritikk av taleren Seneca den yngre. Quintilianus forsøkte å endre den gjeldende retorikken i samtiden, og Seneca var den fremste eksponent for denne stilen. Quintilianus var mer nedlatende mot Seneca enn noen annen forfatter han omtaler. Quintilianus mente at «hans stil er for det mest delvis korrupt og ekstremt farlig, ettersom den vrimler av tiltrekkende feil» (Quintilianus, 10.1.129). Denne tolkningen av Seneca «har belastende farget bedømmelsen av Seneca og hans stil».[20]

Quintilianus gjorde også et inntrykk på den latinske poeten Martial. Et kort dikt, utgitt i år 86, var rettet til ham og åpnet således: «Quintilianus, den største leder av bortkomne ungdommer, / du er en heder, Quintilianus, for den romerske toga».[21] Imidlertid skal man ikke ta Martialis’ lovprisning for god fisk, for han var kjent for sine skjulte fornærmelser. Diktets åpningslinje er det vanligvis siteres, mens resten av diktet inneholder linjer som «En mann som lengter etter å overgå sin fars census-vurdering».[22] Det henspiller på Quintilianus’ ambisiøse side og hans begjær etter rikdom og posisjon.

Etter hans død økte Quintilianus’ innflytelse vekslende. Han ble nevnt av sin elev Plinius den yngre og av Juvenalis, som også kan ha vært en elev, «som et eksempel på nøkternhet og av verdenssuksess uvanlig i den pedagogiske profesjonen».[23] I løpet av 200-tallet til 400-tallet ble hans innflytelse merket blant forfattere fra Augustin av Hippo, dennes diskusjoner om tegn og figurativt språk eide opplagt noe til Quintilianus, til Hieronymus, forfatteren av Biblia Vulgata, viss teorier om utdannelse var opplagt påvirket av Quintilianus.

I middelalderen sank kunnskapen om hans verk ettersom eksisterende manuskripter av Institutio Oratoria var fragmentert, men italienske humanister gjenopplivet interessen for verket ved oppdagelsen av et glemt, men fullstendig manuskript fra Sentral-Europa. Den italienske poeten Francesco Petrarca rettet ett av sine brev til de døde til Quintilianus, og for mange ga han «inspirasjon til en ny humanistisk filosofi om pedagogikk».[24] Denne entusiasmen for Quintilianus spredde seg med humanismen selv, nådde nordlige Europa på 1400-tallet og 1500-tallet. Martin Luther, den tyske teologen og protestanten, «hevdet at han foretrakk Quintilianus framfor bortimot alle andre forfattere ved at han utdanner og på samme tid fremviser veltalenhet, det er at han lærer i ord og dåd på fortreffelig vis».[25]

Etter dette høydepunktet synes det som om Quintilianus’ innflytelse har minsket, skjønt han blir nevnt av den engelske poeten Alexander Popes essay på vers, «An Essay on Criticism»:

In grave Quintilian’s copious works we find
The justest rules and clearest method join’d[26]

I tillegg er han ofte nevnt av forfattere som Michel de Montaigne og Gotthold Ephraim Lessing, «men han ga ingen betydelige bidrag til den intellektuelle historie og på 1800-tallet synes han å vært lite lest og sjelden redigert».[27]

I nyere tid synes det som om Quintilianus har fått en fornyet interesse igjen. Han blir ofte inkludert i antologier om litterær kritikk og forskning, og er en integrert del av pedagogikkens historie. Han er antatt å være «den tidligste talsmann for et barnesentrert utdannelessystem»[28], som nevnt overfor. Han har fortsatt noe å tilby de som vil lære noe om tale, profesjonell skriving og retorikk på grunn av den omsorgsrike behandlingen han har dekket det retoriske system. Hans diskusjoner om troper og figurer danner også fundamentet av samtidige verker om figurativt språks natur, inkludert post-strukturalistisk og formalistiske teorier. Eksempelvis er verkene til Jacques Derrida, om språkets sammenbrudd av å meddele objektenes sannhet de er ment å representere, ville ikke ha vært mulig uten Quintilianus’ antagelser om funksjonene til figurativt språk og troper.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Bondage of the Will by Martin Luther», Modern Puritans
  2. ^ Calahorra
  3. ^ «Domitius Afer», Theodora
  4. ^ Kennedy, 19
  5. ^ Vibeke Roggen m.fl.: Antikkens kultur (s. 99), forlaget Aschehoug, Oslo 2010, ISBN 978-82-03-33743-7
  6. ^ Peter Ørsted: Romerne – dagligliv i det romerske imperium (s. 228-9), forlaget Gyldendal, København 1991, ISBN 87-01-72010-4
  7. ^ Murphy, xx
  8. ^ Kennedy, 24
  9. ^ Murphy, xvii-xviii
  10. ^ xx
  11. ^ xx
  12. ^ xix
  13. ^ Gwynn, 188
  14. ^ Murray, 431
  15. ^ Gwynn, 78
  16. ^ Leitch, 156
  17. ^ Leitch, 156
  18. ^ Gwynn, 231
  19. ^ Clarke, 117
  20. ^ Dominik, 51
  21. ^ Oversettelsen er gjort fra engelsk til norsk for Wikipedia
  22. ^ 6
  23. ^ Gwynn, 139
  24. ^ 140
  25. ^ 140
  26. ^ Linjene 669-670, kan oversettes uten rim til «I graven finner vi Quintilianus’ verker i overflod / De mest rettskafne regler og klarest metoder forent»
  27. ^ Gwynn, 140-141
  28. ^ 140

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Galand, P.; Hallyn, F.; Lévy, C.; Verbaal, W. (2010): Quintilien ancien et moderne. Etudes réunies, Turnhout, Brepols Publishers, ISBN 9782503528656
  • Bonner, Stanley F. (1977): Education in Ancient Rome: From the elder Cato to the younger Pliny. London: Methuen & Company, Ltd.
  • Clarke, M.L. (1996): Rhetoric at Rome: A Historical Survey. New York: Routledge.
  • Dominik, William J. (1997): «The style is the man: Seneca, Tacitus, and Quintilian’s canon» i: Dominik, Ed. William J., red.: Roman Eloquence: Rhetoric in Society and Literature.. New York: Routledge.
  • Gwynn, Aubrey S.J. (1926): Roman Education from Cicero to Quintilian. New York: Teachers College Press.
  • Kennedy, George (1969): Quintilian. New York: Twayne Publishers.
  • Leitch, Vincent B., red. (2001): The Norton Anthology of Theory and Criticism. New York: W.W. Norton & Company, Inc.
  • Murphy, James J., red. (1987): Quintilian on the Teaching of Speaking and Writing: Translations from Books One, Two, and Ten of the Institutio Oratoria. Edwardville: Southern Illinois University Press.
  • Murray, Oswyn; Boardman, John; Griffin, Jasper, red. (1991): The Oxford History of the Roman World. New York: Oxford University Press.
  • Quintilianus, Marcus Fabius (1920): Institutio Oratoria. Overs. H.E. Butler. Loeb Classical Library. Cambridge: Harvard University press.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Primære kilder

[rediger | rediger kilde]
  1. Institutio Oratoria — Engelsk oversettelse, med innholdsfortegnelse, søkemotor, bibliografi, og teksthistorie ved Iowa State
  2. Institutio Oratoria — Latinsk tekst og engelsk oversettelse hos LacusCurtius
  3. Institutio Oratoria og den omdiskuterte Declamationes Majores Latin texts hos Latin Library

Annet materiale

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Quintilian – sitater

  1. Detajert omrisse av Institutio Oratoria: Outline
  2. Kort biografi av Quintilianus : About Arkivert 20. september 2005 hos Wayback Machine.
  3. Artikkel om Quintilianus hos NNBD: Quintilian
  4. En tidslinje-historie av Institutio Oratoria and its influence: MSU


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marcus_Fabius_Quintilianus&oldid=24741550»