Mesterverk

Innen malekunsten er «Mona Lisa» av Leonardo da Vinci (ca. 1503–1506) det arketypiske mesterverk – selv om det ikke ble produsert for innlemmelse i et laug eller akademi.

«Rinaldo og Armida» av François Boucher. Maleriet var et mesterstykke produsert for adgang til Académie Royale de Peinture et de Sculpture i Paris, i 1734.

Et mesterverk, eller mesterstykke, (fransk: chef-d'oeuvre, bokstavelig talt «mesterens arbeid»), refererer i dag til et verk som har høstet utbredt anerkjennelse og ros, særlig et verk som anses som en persons fremste verk i karrieren, eller til et verk som viser enestående kreativitet, dyktighet, dypsindighet eller utførelse. Historisk sett var «mesterverk» eller «mesterstykke» et begrep brukt om et prøvearbeid av en meget høy standard, produsert av en svenn eller lærling, for å få medlemskap i et laug eller akademi, og den tilhørende betegnelsen «mester».

Etymologi og begrep

Mesterstykke stammer antagelig fra nederlandsk meesterstuk eller tysk meiserstück. Det norske ordet er sammensatt av «mester», gjennom norrønt meistari og middellavtysk mēster, fra latin magister, og «stykke» – av norrønt stykki. Det engelske masterpiece kommer av den tyske eller nederlandske formen, og er å finne allerede i 1605 brukt utenfor laugsammenheng, da i et stykke av Ben Jonson.

Historie

Opprinnelig refererte «mesterstykke» til et arbeid eller verk produsert av en svenn eller lærling som ønsket å bli håndverksmester i det gamle laugssystemet. Vedkommendes egnethet for medlemskap i lauget ble delvis avgjort på grunnlag av kvaliteten til mesterstykket, og hvis han lyktes ville stykket beholdes av lauget. Dermed ble det gjort stor flid i å produsere et stykke av høy kvalitet, uansett yrke (konfekter, maler, gullsmed, knivmaker, osv.). I middelalderen var tittelen «mester» knyttet til fornavnet til en person med akademisk grad. Innen håndverket var «mester» en betegnelse for en selvstendig drivende håndverker. For å kunne bli betegnet som «mester» krevde det av håndverkerne i den gamle laugstiden at de hadde utført et mesterstykke etter utstått svenne- og læretid, og antallet håndverksmestere var begrenset. Hva mesterstykkene i de forskjellige fag skulle gå ut var det laugsskråene som bestemte. Mesterprøven opphørte da håndverksloven opphevet laugene i 1839 og 1866; tittelen ble derimot beholdt som en betegnelse på en selvstendig håndverker.

Mellom 1531 og 1572 i Nürnberg i Tyskland måtte lærlinger som ønsket å bli mestre produsere en «akeleiekopp» (som tok navnet grunnet likhet i form med akeleieblomsten), deler til en stålforsegling, og gullringer satt med edelstener før de kunne tas opp i lauget. Hvis det ikke lyktes å bli innlemmet kunne de fortsette å arbeide for andre gullsmeder, men ikke som mester selv. I noen laug fikk ikke lærlinger lov til å gifte seg før de hadde oppnådd fullstendig medlemskap.

Praksisen men mesterstykker har fortsatt i noen moderne kunstakademier, hvor det generelle begrepet på slike verk i dag er resepsjonsstykke. The Royal Academy i London bruker begrepet diploma work, og har ervervet en stor samling diplomstykker som vilkår for medlemskap.

Eksterne lenker

• Mesterstykker hos Louvre.