Olof Skötkonung
| Olof Skötkonung | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 980 | ||
| Død | 1022[1][2][3] | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Estrid av obotritterne[4][5] | ||
| Partner(e) | Edla | ||
| Far | Erik Seiersæl[6][4] | ||
| Mor | Sigrid Storråde[6][4] | ||
| Søsken | Knut II av Danmark Estrid Margarete Sveinsdatter Harald Sveinsson | ||
| Barn | Emund den gamle[7] Ingegjerd Olofsdatter[4][8][9][10] Astrid Olofsdatter[4] Anund Jakob[11] Holmfrid av Sverige (hypotetisk) | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
Olof Skötkonung (født ca. 980, død vinteren 1021–1022), konge av Sverige ca. 995-1022, sønn av Erik Seiersæl og Sigrid Storråde. Stundom også på norsk kalt for Olav Skattekonge eller Olav Svenske.
Kristen konge
[rediger | rediger kilde]Olof ble døpt i henhold til Sigfridlegenden i en kilde i Husaby i år 1008 av den engelske misjonsbiskopen Sigfrid, men denne opplysningen er usikker, og en misjonær ved navn Bernhard har også blitt nevnt som den som døpte Olof. Kong Olof var således den første svenske kongen som var kristen til sin død, men siden folket stort sett holdt seg til tidligere tiders sed og skikk var kristningen av Sverige bare sporadisk og først og fremst i sør. I tillegg var det blitt preget mynt med Olofs navn og kristne motiv i Sigtuna på slutten av 990-tallet. Det faktum at han lot prege Sveriges første mynt i Sigtuna vitner også om at han hadde sin maktbase i Mälardalen.
Olof Skötkonung er mest kjent for å være den som kristnet Sverige (på samme måte som Olav Tryggvason kristnet Norge). Et ledd i kristningen var at han tillot at landets første bispesete ble opprettet i Skara i 1014. Plasseringen av setet i Skara og ikke i Sigtuna, som hadde vært kristnet siden begynnelsen av 970-tallet, har blitt forklart med at Olof Skötkonung ikke ville underordne seg den tyske keiseren som erkebiskopen av Hamburg-Bremen var underlagt. Av samme grunn støttet han også engelske misjonærer som den ovennevnte Sigfrid.
Tidlig i sin karriere deltok han på et hærtokt til Vendland og hvor han tok til fange en kvinne ved navn Edla, visstnok en datter av vendisk høvding, og som han gikk til sengs med og fikk sønnen Emund og datteren Astrid. Han giftet seg senere med Estrid av obotritterne, en kristen kvinne som også var av vendisk eller slavisk bakgrunn, og som fødte ham sønnen Anund Jakob og datteren Ingegjerd. Hos Snorre Sturlason får Estrid dårlig omtale som en vanskelig kvinne som behandlet stebarna så dårlig at de ble sendt vekk til fostring.
Sammen med Danmark mot Norge
[rediger | rediger kilde]I begynnelsen av hans styre var han alliert med den danske kongen Svein Tjugeskjegg, som var gift med hans mor, og sammen med ham beseiret de den norske kongen Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 1000. Som en følge av seieren ble Norge delt (som likevel fungerte stort sett uavhengig) mellom de to kongene. Olaf Skötkonung rykket inn mot Oslofjorden og besatte Båhuslen, og etter sigende også sørlige delen av Trøndelag. At svenskekongen kunne markere seg i Trøndelag er usannsynlig med tanke på den sterke posisjonen som trønderne hadde, og dessuten var herredømmet over Norge illusorisk ved at han uansett mistet områdene i senere stridigheter med nordmennene.
Strid og fred med Olav Haraldsson
[rediger | rediger kilde]Da det norske kongedømmet ble reetablert i 1015 med Olav Haraldsson den digre brøt en ny krig ut med Norge. Mange menn i både Norge og i Sverige forsøkte å forsone de to kongene. I 1018 kom Olofs jarl i Vestergøtland, Ragnvald Ulvsson, og den norske kongens utsendinger, Bjørn Stallare og Halte Skeggesson, til tinget i Uppsala i et forsøk på å overtale svenskekongen til å akseptere fred og signere freden med å la svenskekongens datter gifte seg med Olav Haraldsson. Olof Skötkonung ble rasende og truet med å bannlyse og forvise Ragnvald Ulvsson fra kongedømmet. Ragnvald ble derimot støttet av sin fosterfar, Torgny Lagman, ansett som den klokeste og mest respekterte mannen i Sverige.[12]
Torgny reiste seg og ga en mektig tale hvor han minnet kongen om de store hærtog i Østerled av de tidligere svenske kongene Erik Anundsson og Bjørn Eriksson, og hvor de ikke hadde det hovmod at de ikke lyttet til sine menns råd. Torgny hadde selv deltatt i mange vellykkede hærtokt med Olofs far Erik Seiersæl og selv Erik lyttet til sine menn. Den nåværende kongen ønsket ingenting annet enn Norge, noe ingen annen svensk konge før ham hadde ønsket. Dette ga misnøye til sveaerne som var ivrige etter å dra på hærtokt i østerled og vinne tilbake tapt land, og det var derfor folkets ønske at kongen inngikk fred med kongen av Norge og ga ham sin datter Ingegerd til dronning.
Torgny avsluttet sin tale ved å slå fast at om svenskekongen likevel ikke ønsket å gjøre som han hadde foreslått, da ville sveaerne angripe og drepe ham. Deres forfedre hadde gjort så ved tinget i Mula da de kastet fem konger i en brønn, konger som var like arrogant da som Olof Skötkonung var mot sveaerne nå!
Disse argumentene, og kanskje aller mest de utvetydige truslene, overbeviste kong Olof Skötkonung til å følge sitt folks råd, men han giftet sin datter til den russiske storfyrsten Jaroslav I av Kiev isteden. Da folket ble rastløse og begynte å rasle med våpnene fikk han bilagt opprøret ved å akseptere å dele makten med sin sønn Anund Jakob. Han ble også tvunget til å akseptere en enighet med Olav Haraldsson ved Konghelle, som allerede var blitt gift med hans andre datter Astrid, men uten Olof Skötkonungs vitende, gjennom Ragnvald Ulfsson.[13]
Overstående er den forklaringen som Snorre Sturlason har gitt til at sveaerne avsatte Olof Skötkonung og isteden valgte hans (like kristne) sønn Anund Jakob. Den tyske kronikøren Adam av Bremen mente isteden at det var Olof Skötkonungs kristne tro som skulle ha ført til misnøye blant de hedenske sveaere.
En begravd konge
[rediger | rediger kilde]Navnet Skötkonung har blitt forklart med mange hypoteser, det kan bety alt fra at skötkonung er en dialekttale for «Götkonung», skötkonung i betydningen «samlere», «skottkonung» ettersom han tilbrakte en viss tid i Skottland, men den mest sannsynlige forklaringen er «skattekonung», da han var den første konge som preget kongelig mynt og muligens den første med betaling for å slippe leidang, hvilket senere ble ‘skatt’.
Det finnes en informasjon om at Olof skal ligge begravet i Husaby i Vestergøtland, men kan like lite bevises som de 100-200 år eldre opplysningene om at han er begravet i Skara og Linköping. Den utpekte graven i Husaby er uansett ikke tilstrekkelig gammel til å være hans.
Uttalelsen «Jeg er den tiende kongen i Uppsala med arv fra frende til frende, alle har vi vært overkonger over andre konger i nordlandene» er blitt tilskrevet Olof Skötkonung.
Ekteskap
[rediger | rediger kilde]- Estrid, en slavisk fyrstedatter.
Barn
[rediger | rediger kilde]Med Estrid:
- Anund Jakob
- Ingegjerd Olofsdatter av Sverige gift med Jaroslav I av Kiev
Med frillen Edla:
- Astrid Olofsdatter av Sverige, giftet mot Olof Skötkonungs vilje med den norske kongen Olav Haraldsson den hellige
- Emund den gamle
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 141775521, besøkt 18. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Olaf I de Suècia, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0046994[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, oppført som Olof Skötkonung, King of Sweden, The Peerage person ID p4289.htm#i42889, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p4289.htm#i42889, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Olof "skötkonung"», Svensk biografisk leksikon-ID 7749, besøkt 5. desember 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ PBE / Anna (svjatyje)[Hentet fra Wikidata]
- ^ ESBE / Anna, svjatyje russkije[Hentet fra Wikidata]
- ^ RBS / Anna (supruga Jaroslava Mudrogo)[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Anund Jakob», Svensk biografisk leksikon-ID 18741, besøkt 5. desember 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Snorre, Olav den helliges saga, kap. 78-80
- ^ Snorre, Olav den helliges saga, kap. 87-92
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Snorre Sturlason, Olav den helliges saga. I: Norges kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979