Hopp til innhold

Roy Orbison

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Lefty Wilbury»)
Roy Orbison
the Big O
Født23. apr. 1936[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Vernon
Død6. des. 1988[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (52 år)
Nashville
BeskjeftigelseSanger, gitarist, komponist, låtskriver, sanger og låtskriver Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of North Texas
Paxon School for Advanced Studies
EktefelleBarbara Orbison (1969–1988) (avslutningsårsak: personens død)
BarnRoy Orbison jr.
Alex Orbison
NasjonalitetUSA
GravlagtWestwood Village Memorial Park Cemetery
Medlem avTraveling Wilburys
UtmerkelserGrammy Lifetime Achievement Award (1998)
Rock and Roll Hall of Fame (1987)[6]
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Musikalsk karriere
SjangerRock, countrymusikk, rockabilly
InstrumentGitar, vokal
StemmetypeBaritenor
Aktive år1954–1988
PlateselskapSun Records, Asylum Records, MGM Records, London Records, Mercury Records, PolyGram, Virgin Records
Nettstedhttp://www.royorbison.com
IMDbIMDb
Notable verk
Only the Lonely, Crying, Oh, Pretty Woman
Roy Orbison på Commons

Roy Kelton Orbison, også kalt «The Big O», (født 23. april 1936 i Vernon i Texas, død 6. desember 1988 i Hendersonville Tennessee) var en amerikansk sanger og låtskriver.[7] Han var en av pionerene innen rock 'n' roll, med en karriere som strakk seg over fire tiår. Orbisons emosjonelle ballader om tapt kjærlighet gjorde ham verdensberømt på midten av 1960-tallet. Hans operalignende stemme, melankolske tekster og polerte, intrikate poparrangementer, ble hans varemerke. I 1987 ble han innvotert i Rock and Roll Hall of Fame; introduksjonen var ved Bruce Springsteen.[trenger referanse]

Et av Orbisons særtrekk var at han alltid viste seg med svarte solbriller. En utbredt oppfatning vil ha det til at han var blind. Fenomenet skriver seg imidlertid fra en turné med da ennå ukjente The Beatles i 1963. Han fikk så mye oppmerksomhet for brillene at han valgte å fortsette med dem som en del av imaget.[trenger referanse]

Starten

[rediger | rediger kilde]

Mange av de tidligste sangene som ble spilt inn, var hos Sam Phillips i Sun Records. I Sun Records ble han også kjent med mange andre musikere, blant annet Elvis Presley, Johnny Cash, Jerry Lee Lewis og Carl Perkins. Det første singelen Orbison utga, «Ooby Dooby», kom ut i 1956. Orbison spilte også inn «Ooby Dooby» litt tidligere som medlem av bandet Teen Kings. Everly Brothers spilte inn en av hans sanger, «Claudette», som Orbison skrev til sin første kone.[trenger referanse]

Sun Records var kjent for rockabilly og blues, men ingen av disse sjangere passet Orbisons stemme veldig bra, og derfor byttet han plateselskap til Acuff-Rose Music, deretter RCA for så å skrive kontrakt med Fred Foster og Monument Records i 1959.[trenger referanse]

Gjennombruddet

[rediger | rediger kilde]

I 1957 møtte Orbison låtskriveren Joe Melson i Texas. Dette vennskapet skulle senere vise seg å ha stor betydning for Orbisons karriere.[trenger referanse]

I 1960 kom den første store hit'en, «Only The Lonely», en dramatisk ballade som passet Orbisons stemme godt. Sangen lå på toppen av hitlister over hele verden. Neste sang, «Running Scared», ble også en stor hit.[trenger referanse]

En turné med The Beatles i 1963 førte til et livslangt vennskap med bandet, spesielt John Lennon og George Harrison. Harrison spilte senere inn en plate med Orbison, i forbindelse med bandet The Traveling Wilburys. (Harrison, Petty, Lynne, Dylan, Orbison).[trenger referanse]

«Oh, Pretty Woman» fra 1964, er antakeligvis den mest kjente sangen fra Orbison. Melodien og arrangementet er typisk for Orbison, men teksten er uvanlig optimistisk sammenlignet med hans øvrige repertoar. Plata solgte de første ti dagene flere 45” enn noen annen plate hadde gjort før. Senere solgte sangen nærmere 7 millioner kopier. Turneer med The Beach Boys og The Rolling Stones fulgte i 1964 og 1965. (Sangen ble senere brukt i 1990, da i filmen Pretty Woman, som for øvrig var gjennombruddet for Julia Roberts.)[trenger referanse]

Orbison signerte i 1965 kontrakt med MGM Records. Her spilte han inn sin eneste spillefilm, The fastest guitar alive. Årene i MGM var ingen gode år i hans karriere.[trenger referanse]

Det var ikke bare musikkarrieren som skrantet på denne tiden. Hans første kone, Claudette (Frady) ble 6. juni 1966 drept i en motorsykkelulykke, og to år senere, i 1968, omkom to av hans tre sønner (Roy jr. f. 1958 og Anthony f. 1962) da huset deres i Old Hickory Lake i Hendersonville brant ned til grunnen. Dette skjedde mens Orbison var på turné i England.[trenger referanse]

I 1968 møtte han sin andre kone, Barbara. De giftet seg 25. mai 1969.[trenger referanse]

Kontrakten med MGM gikk ut i 1973, og han signerte ny kontrakt hos Mercury Records. I 1976 signerte han igjen kontrakt hos Monument, men karrieren fikk ikke noe merkbart oppsving før sent på 1980-tallet.[trenger referanse]

1980-tallet

[rediger | rediger kilde]

Orbison første Grammy kom i 1981 etter en duett med Emmylou Harris og sangen «That Lovin’ You Feeling Again». Sangen «In Dreams» ble etter mye diskusjon brukt til en sloss-scene i filmen Blue Velvet.[trenger referanse]

Bruce Springsteen introduserte Orbison i Rock and Roll Hall of Fame i 1987.

For første gang på ti år signerte han en kontrakt, denne gangen for Virgin Records. Her spilte han inn hit’en «Crying» på nytt, denne gangen som en duett med K.D. Lang. Sangen vant senere en Grammy.[trenger referanse]

Roy Orbison and Friends, «A Black and White Night» som var en konsert holdt ved The Coconut Grove i Los Angeles i 1988. Konserten ble en stor suksess. Bandet besto av blant annet Elvis Presleys backing-band, T Bone Burnett, James Burton, Bruce Springsteen, Tom Waits, Elvis Costello, Jackson Browne, J.D. Souther, K.D. Lang og Bonnie Raitt.[trenger referanse]

Senere dette året ble supergruppa The Traveling Wilburys dannet. Bandet besto av Bob Dylan, Tom Petty, Jeff Lynne, George Harrison og Roy Orbison. Plata de gav ut ble en stor suksess, og rakk å selge til platina i USA før Orbisons bortgang. Innspillingen av en ny solo-plate var også underveis. Platen ble laget i samarbeid med blant andre Jeff Lynne og Bono (U2).[trenger referanse]

Under en konsert i Antwerpen, kun få dager før hans død, fremførte han for første og eneste gang «You Got It». Sangen vakte stor begeistring hos publikumet i konserthallen.

Orbison, som hadde røykt gjennom det meste av livet, gjennomgikk i januar 1978 en trippel hjerteoperasjon. Det var et hjerteinfarkt som 6. desember 1988 tok livet av ham, bare 52 år gammel. Dette skjedde under et besøk hos hans mor i Nashville.[trenger referanse]

Han ble gravlagt 15. desember i en umarkert grav på Westwood Village Memorial Park Cemetery i Los Angeles.[trenger referanse]

Hans første kone, Claudette, og deres to sønner er gravlagt på Woodlawn Memorial Park Cemetery i Nashville.[trenger referanse]

Diskografi (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

Orbison, (i midten i hvitt), opptrer i 1976
  • 1961: Lonely and Blue
  • 1961: Roy Orbison at the Rock House
  • 1962: Crying
  • 1963: In Dreams
  • 1964: Oh, Pretty Woman (ikke utgitt i USA)
  • 1965: Orbisongs
  • 1965: There Is Only One Roy Orbison
  • 1966: The Orbison Way
  • 1966: The Classic Roy Orbison
  • 1967: Roy Orbison Sings Don Gibson
  • 1967: The Fastest Guitar Alive
  • 1967: Cry Softly Lonely One
  • 1969: Roy Orbison's Many Moods
  • 1970: Hank Williams the Roy Orbison Way
  • 1970: The Big O (ikke utgitt i USA)
  • 1972: Roy Orbison Sings
  • 1972: Memphis
  • 1973: Milestones
  • 1975: I'm Still in Love with You
  • 1976: Regeneration
  • 1979: Laminar Flow
  • 1987: In Dreams: The Greatest Hits (studio nyinnspillinger av gamle hits)
  • 1989: Mystery Girl
  • 1992: King of Hearts
  • 2014: Mystery Girl (25-årsjubileumsutgave)
  • 2015: One of the Lonely Ones (innspilt 1969)

Samarbeidsalbum

Livealbum

  • 1989: A Black & White Night Live
  • 1998: Combo Concert: 1965 Holland
  • 1998: Live at the BBC
  • 1999: Authorized Bootleg Collection
  • 2010: The Last Concert
  • 2017: A Black & White Night Live 30

Samlingsalbum (utvalg)

  • 1962: Roy Orbison's Greatest Hits
  • 1964: More of Roy Orbison's Greatest Hits
  • 1964: Exciting Sounds of Roy Orbison
  • 1964: Early Orbison
  • 1966: The Very Best of Roy Orbison
  • 1988: For the Lonely: 18 Greatest Hits
  • 1995: Super Hits
  • 1996: The Very Best of Roy Orbison
  • 1972: The All-Time Greatest Hits of Roy Orbison
  • 1975: The Best of Roy Orbison
  • 1976: The Very Best of Roy Orbison
  • 1981: Golden Days: The Collection Of 20 All-Time Greats
  • 1988: For the Lonely: 18 Greatest Hits
  • 1988: The Legendary Roy Orbison 20 Original Hits/Recordings
  • 1989: The Collection
  • 1989: The Very Best of Roy Orbison: You Got It
  • 1989: Blue Bayou—Seine 24 Schönsten Love-Songs
  • 1990: Ballads
  • 1991: The Very Best of (med Fats Domino)
  • 1995: Super Hits
  • 1996: The Very Best of Roy Orbison (1996 utgave)
  • 1999: 16 Biggest Hits
  • 2000: The Very Best of (forskjellige Europeiske utgivelser)
  • 2001: Love Songs
  • 2002: 20 Golden Hits
  • 2004: The Platinum Collection
  • 2006: The Essential Roy Orbison
  • 2006: The Very Best of Roy Orbison (2006 utgivelse)
  • 2006: Playlist: The Very Best of Roy Orbison
  • 2011: The Monument Singles A-Sides (1960–1964)
  • 2011: Opus Collection
  • 2011: The Monument Singles Collection (1960–1964)
  • 2011: Opus Collection
  • 2016: The Ultimate Collection
  • 2017: A Love So Beautiful (med the Royal Philharmonic Orchestra)
  • 2018: Unchained Melodies (med the Royal Philharmonic Orchestra)

Videoalbum

  • 1986: 12 of His Greatest Hits
  • 1988: Black & White Night
  • 1989: Live Texas 86
  • 1999: The Anthology
  • 2000: Live At Austin City Limits August 5, 1982
  • 2001: In Dreams - The Roy Orbison Story
  • 2003: Greatest Hits
  • 2005: 1973 Live from Australia
  • 2006: Running Scared

Singler (topp 20 på Billboard Hot 100)

  • 1960: «Only the Lonely (Know the Way I Feel» / «Here Comes That Song Again» (#2)
  • 1960: «Blue Angel» / «Today's Teardrops» (#9)
  • 1961: «Running Scared» / «Love Hurts» (#1)
  • 1961: «Crying» / «Candy Man» (#2)
  • 1962: «Dream Baby (How Long Must I Dream)» / «The Actress» (#4)
  • 1963: «In Dreams» / «Shahdaroba» (#7)
  • 1963: «Pretty Paper» / «Beautiful Dreamer» (#15)
  • 1964: «Oh, Pretty Woman» / «Yo te Amo María» (#1)
  • 1964: «It’s Over» / «Indian Wedding» (#9)
  • 1989: «You Got It» / «The Only One» (#9)

Andre kjente sanger

  • «Ooby Dooby» (1956)
  • «I Can't Stop Loving You» (1960)
  • «Running Scared» (1961)
  • «Mean Woman Blues» (1963)
  • «Blue Bayou» (1963)
  • «You Got It» (1989)
  • «California Blue» (1989)
  • «I Drove All Night» (1992)

Musikkvideoer

  • 1964: "Oh, Pretty Woman"
  • 1966: "There Won't Be Many More Comin' Home"
  • 1968: "Walk On"
  • 1985: "Wild Hearts Run Out of Time"
  • 1989: "You Got It"
  • 1989: "She's a Mystery to Me"
  • 1992: "I Drove All Night"
  • 1992: "Crying"
  • 1992: "Heartbreak Radio"
  • 1999: "Oh, Pretty Woman"
  • 1999: "Home Alone"
  • 2014: "The Way Is Love"

Bob Dylan om Roy Orbison og hans musikk

[rediger | rediger kilde]

«Orbison – transcended all the genres. – With Roy, you didn't know if you were listening to mariachi or opera. He kept you on your toes. … He sang his compositions in three or four octaves that made you want to drive your car over a cliff. He sang like a professional criminal. … His voice could jar a corpse, always leave you muttering to yourself something like, 'Man, I don't believe it.' His songs had songs within songs. Orbison was deadly serious–no pollywog and no fledgling juvenile. There wasn't anything else on the radio like him.»

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Tidsskriftet Rolling Stone plasserte Orbinson som nr. 37 på sin liste over "Greatest Artists of All Time" og som nr. 13 på listen over de "100 Greatest Singers of All Time'. In 2002, Billboard magazine plasserte Orbison som nr' 74 på listen over "Top 600 recording artists".

  • Grammy Awards
    • Best Country Performance Duo or Group (1980) ("That Lovin' You Feelin' Again", with Emmylou Harris)
    • Best Spoken Word or Non-Musical Recording (1986) ("Interviews From The Class Of '55 Recording Sessions", with Johnny Cash, Carl Perkins, Jerry Lee Lewis, Sam Phillips, Rick Nelson and Chips Moman)
    • Best Country Vocal Collaboration (1988) ("Crying", with k.d. lang)
    • Best Rock Performance by a Duo or Group with Vocal (1989) (Traveling Wilburys Volume One, as a member of the Traveling Wilburys)
    • Best Pop Vocal Performance, Male (1990) ("Oh, Pretty Woman")
    • Lifetime Achievement Award (1998)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Roy-Orbison, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Roy_Orbison[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Roy Kelton Orbison, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id orbison-roy-kelton, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID roy-orbison[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Biografi på IMDB

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Roy_Orbison&oldid=24256102»