Korsfarer
Korsfarere var frivillige og kristne soldater som «tok opp korset», det vil si at de tok hellig ed på å kjempe i korstogene i Det hellige land. Denne prosessen begynte i 1095. Korsfarerne kom fra alle samfunnslag, både adelige, riddere, væpnere, svenner og fotfolk. De første korsfarerne dro i korstog til Midtøsten for å kjempe og for å vinne tilbake de hellige steder, særlig byen Jerusalem, fra den muslimske okkupasjonen. Etter hvert ble det sendt korstog også mot andre hedninger, både i Østersjøen og i Midtøsten. De store korstogsnasjonene, de nasjoner som sendte ut flest korsfarere, var Frankrike, England og Tyskland, selv om mange av de øvrige nasjonene i Vest-Europa også deltok mer eller mindre. Blant annet dro flere nordmenn i korstog, særlig kjent er nok kong Sigurd Magnusson som senere fikk tilnavnet Jorsalfare grunnet denne reisen.
Det hadde vært kontakt med Midtøsten i mange århundrer før korstogene kom i gang på 1000-tallet, slik at det er vanskelig for historikerne å avgjøre hva som kom når, men med trafikken og oppholdet til de korsfarere som overlevde, ble mange skikker, gjenstander, planter og stundom også dyr fraktet med. Ting som angikk krig var preget av korsfarerne, blant annet lansefane, armbrøst, tromme, trompet og våpenskjold.[1] Derfra kom også aprikostreet, vannmelonen, og kanskje også sjalottløken. Det var også korsfarerne som begynte å bære skjegg på orientalsk vis framfor å barbere seg som romere og frankere.[1]
Kjente korsfarere
[rediger | rediger kilde]- Sigurd Jorsalfare
- Erling Skakke
- Ragnvald Orknøyjarl
- Fredrik Barbarossa
- Rikard I av England
- Filip II August av Frankrike
- Reynald av Châtillon
- Fredrik II av det tysk-romerske rike
- Ludvig IX av Frankrike
- Edvard I av England
- Birger jarl
- Valdemar I av Danmark
- Valdemar II av Danmark