Doctor medicinae
| Doctor medicinae | |||
|---|---|---|---|
| Latinsk betegnelse (maskulin) | doctor medicinae | ||
| Latinsk betegnelse (feminin) | doctor medicinae | ||
| Latinsk forkortelse | dr. med. | ||
| Land | Danmark (1479–) Norge (1479–2008) | ||
| Fag | Medisin | ||
Doctor medicinae, også skrevet doctor medicinæ, forkortet dr.med. og kalt den medisinske doktorgrad, er en tradisjonsrik betegnelse på en medisinsk doktorgrad. Graden er en av de tre tradisjonelle doktorgradene i de klassiske universitetsdisiplinene med røtter fra middelalderens universiteter, ved siden av doktorgradene i teologi og jus.
Graden doctor medicinae ble innført i 1479 ved Danmark-Norges eneste universitet, Københavns Universitet, og ble fra 1817 videreført ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Norge basert på den danske graden og gradsforskriften. De danske og norske dr.med.-gradene var anerkjent som likeverdige og var stort sett identiske da de hadde felles røtter i Danmark-Norges felles universitet. Graden ble siste gang tildelt i Norge i 2008, men finnes fortsatt i Danmark. Frem til 1800-tallet måtte man ta lisensiatgrad før man kunne ta doktorgraden.
I Danmark er dr.med. i dag formelt en høyere grad enn lisensiatgradens etterfølger, ph.d.-graden. Dr.med.-graden er beregnet på etablerte forskere og er derfor ikke en forskerutdanning; ifølge Styrelsen for International Uddannelse (del av Ministeriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling) kan «modne forskere oppnå den tradisjonelle høyere danske doktorgraden, vanligvis etter minst 5–8 års selvstendig og original forskning (etter å ha tatt en kandidatgrad [...] eller ph.d.-grad)».[1] Noen ganger tas ph.d.-graden før dr.med.-graden.[1] I Danmark oversettes dr.med. offisielt til engelsk som Doctor of Medical Science (D.M.Sc.), som i Storbritannia og enkelte andre samveldestater er en tradisjonell høyere doktorgrad som rangerer over ph.d.-graden og som tildeles etablerte forskere for et omfattende vitenskapelig bidrag på høyt nivå.[2]
Oversikt
[rediger | rediger kilde]Graden har vært i bruk i Danmark og Norge siden etableringen av Københavns Universitet, som i århundrer var tvillingrikets eneste, i 1479. Graden ble videreført ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Norge, basert på doktorgradsforskriften fra Københavns Universitet, fra 1811. I Danmark tildeles graden fortsatt, mens den i Norge siste gang ble tildelt i 2008. Doctor medicinae slik graden brukes i Danmark og Norge må ikke forveksles med den amerikanske graden Medicinæ Doctor (MD) som ikke er en forskningsdoktorgrad, men en utdannelse tilsvarende cand. med. På engelsk oversettes norsk og dansk dr. med. normalt med dobbeltbetegnelsen MD, PhD. Dette blir likevel ikke helt presist, fordi ph.d. i etymologisk og historisk forstand egentlig er en form for «filosofisk doktorgrad» og også fordi ph.d. i Danmark er en lavere grad enn dr. med. (og heller ikke regnes som en doktorgrad, men som en videreføring av lisensiatgraden). I Danmark er det ikke uvanlig at leger som driver med forskning nå først tar ph.d.-grad og deretter dr.med.-grad. I Danmark anses dr. med. som en høyere doktorgrad og blir ofte betegnet «den store doktorgrad»; graden oversettes gjerne som Habilitation i en kontinental sammenheng eller D.Sc. i en britisk sammenheng.
I perioden 1980–2007 ble dr.med.-graden i Norge i gjennomsnitt tildelt 13 år etter avlagt medisinsk embedseksamen.[3]
Internasjonal historie
[rediger | rediger kilde]Graden ble tildelt av Universitetet i Paris allerede på 1200-tallet, og betegnet personer som hadde rett til å være lærere ved universitetet. Doktorer ble kreert av fakultetets kollegium av lærde under medvirkning av universitetets kansler, med stor festivitas.
Danmark
[rediger | rediger kilde]Graden doctor medicinae har eksistert helt siden opprettelsen av Københavns Universitet i 1479.
Doktorgraden var den høyeste akademiske graden i teologi, jus og medisin (i filosofi var magister den høyeste graden, over baccalaureus). Salmonsens konversationsleksikon inneholder følgende beskrivelse av hvordan doktorkreeringer gikk for seg frem til det 17. århundre:
- Akten indlededes ved en højtidelig Indvielse i Staden og foregik under en Række symbolske Ceremonier og Festligheder. Efter at Promotor havde erklæret Vedk. for D., overgav han dem Doktorkatedret til derfra at lære andre, Bøgerne, Doktorringen og Doktorhatten og gav dem et Broderkys med en Forklaring over, hvad disse Tegn betød (Ringen f. Eks., at de trolovedes med Visdommen). Og nu var det den ny D.’s Pligt at give D.-Kost og gøre D.-Gilde. Til dette skulde højtidelig indbydes Professorerne, D. og Magistre i Staden, den kgl. Kansler, hele Stadens Magistrat tillige med Byfogeden, Slotsherren og de fornemste tilstedeværende kgl. Raader.[4]
Doktorgraden utviklet seg til en moderne forskningsdoktorgrad slik man kjenner den i dag på 1800-tallet.
I Danmark omtales graden gjerne som en høyere doktorgrad, for å skille den fra «den lavere doktorgrad» (ph.d.).
Norge
[rediger | rediger kilde]Under den dansk-norske unionen var Københavns Universitet frem til 1813 det eneste universitetet i dobbeltmonarkiet, og nordmenn reiste dit for å studere.
Den første som tok graden ved universitetet som ble grunnlagt i Christiania i 1813, Det Kongelige Frederiks Universitet, var licentiatus medicinae Frederik Holst, som disputerte for graden doctor medicinae 18. juni 1817. Dette skjedde før universitetet hadde fått egne lovbestemmelser om doktorgraden. Derfor skjedde tildelingen etter den ordningen som gjaldt ved Københavns Universitet. I København måtte man avlegge lisensiatgraden før man kunne disputere for den teologiske og juridiske doktorgrad og for magistergraden ved det filosofiske fakultet (som var likestilt med doktorgraden). Det var ikke et krav om lisensiatgrad for å disputere for den medisinske doktorgraden i København, men Holst valgte likevel å disputere for lisensiatgraden først (disputasen, den første ved universitetet, fant sted 19. februar 1816).
Universitetsfundasen som omsider ble sanksjonert av Kongen i 1824 inneholdt bestemmelser om den teologiske, juridiske, medisinske og filosofiske doktorgrad. Latin var det obligatoriske språket både for avhandlingen og disputasen, og det ble innført krav om lisensiatgrad før man kunne få doktorgraden. Etter denne ordningen ble det avlagt tre doktorgrader ved universitetet i perioden 1824–1845, og alle var medisinske (tre personer avla i tillegg lisensiatgraden i medisin uten å ta doktorgrad).
Ved fundasrevisjonen i 1845 ble kravet om lisensiatgrad for å ta doktorgrad avskaffet, og latin eller norsk ble valgfrie språk for avhandling og disputas. Det formelle kravet etter 1845 var at man hadde medisinsk embedseksamen (cand.med.). Første gang noen disputerte i medisin etter den nye ordningen var i 1875, da det ble tildelt hele fire medisinske doktorgrader.
Den medisinske doktorgrad var tradisjonelt en uveiledet grad. På begynnelsen av 1990-tallet ble det innført organiserte doktorgradsprogrammer med forskeropplæring. Etter denne ordningen ble graden beregnet til tre årsverk forskning (som regel fordelt på fire år).
Den medisinske doktorgraden var den første doktorgraden hvor den «kumulative» (artikkelbaserte) modellen slo gjennom som den helt dominerende. Den typiske måten å ta doktorgraden på i nyere tid har vært å publisere fra tre til fem (normalt fire) forskningsartikler i anerkjente internasjonale medisinske tidsskrifter. Forskningen skal bidra til ny kunnskap. Doktorgraden skal i tillegg til artiklene omfatte et «sammendrag» som redegjør for helheten i arbeidet, og ble tildelt etter disputas og to prøveforelesninger. Det har blitt avlagt medisinske doktorgrader på latin, norsk, tysk og engelsk.
Som følge av «Kvalitetsreformen» ble graden dr.med. faset ut til 2008 – etter 529 års eksistens i Danmark og Norge – og erstattet av graden philosophiae doctor (ph.d.). Det er også mulig å avlegge dr.philos.-graden i medisin for den som ikke er tatt opp på organisert doktorgradsprogram. Før «Kvalitetsreformen» var det vanlig at doktorander som ikke var medisinere (cand.med.), men avla doktorgrad ved det medisinske fakultet, ble dr. philos, men det var også unntaksvis noen medisinere som avla dr.philos. (for eksempel hvis de avla doktorgrad utenfor det egentlig medisinske fagområde, eller avla flere doktorgrader).
Storbritannia og andre samveldestater
[rediger | rediger kilde]En tilsvarende grad finnes i Storbritannia og flere samveldestater, betegnet Doctor of Medical Science, som forkortes som D.M.Sc., D.Med.Sc., Med.Sc.D. eller lignende. University of Sydney beskriver graden på denne måten:[5]
Doctor of Medical Science (DMedSc) er en høyere doktorgrad [...] DMedSc tildeles for arbeid som [anerkjennes av forskere i feltet som] et fremragende vitenskapelig bidrag. DMedSc, i motsetning til Doctor of Philosophy (ph.d.) er ikke en forskerutdanning. Den kan beskrives som en utmerkelse man oppnår når man er veletablert som forsker, i stedet for i begynnelsen av karrieren, for et fremragende vitenskapelig bidrag gjennom en omfattende forskningsinnsats
University of Sydney
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «Higher education». Danish Agency for International Education. Arkivert fra originalen 29. august 2010. Besøkt 29. august 2010. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. august 2010. Besøkt 12. juli 2015.
- ^ D.M.Sc. (dr.med.) degrees, Københavns Universitet
- ^ http://www.dagensmedisin.no/nyheter/flere-ikke-leger-tar-meddrgrad/[død lenke]
- ^ «Doktorgrad», Salmonsens konversationsleksikon 2. utgave (1915–1930).
- ^ Doctor of Medical Science, University of Sydney