Hopp til innhold

Polen-Litauen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Det polsk-litauiske samvelde»)
Rzeczpospolita Obojga Narodów (pl)
Abiejų tautų respublika (lt)
Рэч Паспалі́тая (be)
Regnum Serenissimum Poloniae (la)
Det polsk-litauiske samveldet
Statsunion
←
 
←
1569–1795 →
 
→
 
→

Våpenet til Det polsk-litauiske samveldet til Polen-Litauen

Våpenet til Det polsk-litauiske samveldet

Motto
Si Deus Nobiscum quis contra nos
(latin Om Gud er med oss, hvem er da mot oss)
Pro Fide, Lege et Rege
(latin: For tro, rett og konge, siden 1700-tallet)
Plasseringa til Polen-Litauen
Plasseringa til Polen-Litauen
Det polsk-litauiske samveldet på sitt største
Hovedstad Ikke spesifisert
Språk latin, polsk, ruthensk og andre
Religion Romersk-katolsk, ortodoks, protestantisme (i vest), jødedom, islam (hovedsakelig tatarer og tyrkere i sør)
Styreform Monarki
Konge av Polen Liste
Storfyrste av Litauen Liste
Lovgivende forsamling Sejmen
Historie
 - Unionen opprettet 1. juli 1569
 - 1. deling 5. august 1772
 - 3. mai-konstitusjonen 3. mai 1791
 - 2. deling 23. januar 1793
 - 3. deling 24. oktober 1795
Areal
 - 1582 815 000 km²
 - 1618 990 000 km²
Innbyggere
 - 1582 est. 6 500 000 
     Befolkningstetthet 8 /km² 
 - 1618 est. 10 500 000 
     Befolkningstetthet 10,6 /km² 

Polen-Litauen (egentlig Det polsk-litauiske samvelde, også kjent som «Tonasjonsrepublikken»[a]) var en føderal monarki-republikk dannet av Kongedømmet Polen og Storfyrstedømmet Litauen i 1569.

Samveldet var en fortsettelse av en personalunion mellom de to statene, som hadde eksistert siden 1386.[1] Unionen var en av de største statene i Europa og motstod angrep fra Korsridderordene, mongolene, Russland, Det osmanske riket og Sverige i over to århundrer. I 1340 var folketallet i Polen-Litauen omtrent 3 millioner, 2 millioner i 1450, og 5 millioner i 1600, mens Russland hadde omtrent 3 ganger så stor befolkning for samme årstall (tallene er usikre anslag).[2]

Samveldet omfattet på det største områder som ligger i de moderne statene Polen, Litauen, Belarus, Latvia og Ukraina. Samveldet ble delt mellom Preussen, Østerrike og Russland i årene 1772–1795, og opphørte å eksistere i 1795.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Se også: Storfyrstedømmet Litauen og Litauens historie

Personalunion

[rediger | rediger kilde]

St. Hedvig av Polen (polsk Jadwiga) ble oppfordret til å gifte seg med den litauiske storfyrsten Jogaila. De to giftet seg etter at Hedvig lot seg døpe og Jogalia og litauerne så på dette giftemålet som en allianse mellom Litauen og Polen, som ga dem en sterk alliert mot den konstante trusselen fra Tyskland i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen og fra Storfyrstedømmet Moskva i øst. Litauerne gikk på denne tiden over til kristendommen.[3][4] Moskva, det senere Russland, vokste frem i senmiddelalderen etter frigjøring fra mongoslk herredømme.[2]

Den 2. februar 1386, valgte det polske parlamentet, Sejm, Vladislav II Jagello til konge av Polen.[5] Dette innledet Det jagellonske dynasti eller Huset Jagello som dominerte Europa mellom Østersjøen og Svartehavet i 200 år. I år 1400 inngikk kongen en avtale med sin nevø Vytautas som ble storfyrste av Litauen som ble et autonomt område innenfor kongedømmet.[6]

Selv om Litauen og Polen nå hadde samme konge, forble Litauen et eget land og var fortsatt styrt av sin storfyrst (storfyrsten i Litauen var ofte også konge i Polen). Generelt forsøkte Litauen å forbli selvstendig fra Polen, men den aristokratiske klassen lot seg påvirke av polsk kultur og språk og landene fikk etter hvert tettere bånd. Polsk ble etterhvert adelens språk og det man ble forventet å bruke i dannede samtaler. Belarusisk var utbredt i riket og nært beslektet med polsk, mens litauisk er svært ulikt og var et minoritetsspråk.[7]

Under Vytautas regjeringstid 1392-1430 ble Litauens herredømme, inkludert lydriker, utvidet sørover mot Svartehavet. Vytautas var sønnesønn av Gediminas. Vytautas beseiret den tyske orden i slaget ved Tannenberg.[8]

Under Sigismund 2 spredte reformasjonen seg i Polen. Det var en kulturelt blomstrende tid og Polen ble på 1500-tallet trukket inn i stridigheter om kontroll over kystlinjen mot Østersjøen.[9]

Lublinunionen

[rediger | rediger kilde]

Polen og Litauen ble formelt forent i Lublinunionen i 1569. Personalunionen gikk i 1569 over til realunion. Det polsk-litauiske samvelde ble formelt inngått gjennom en traktat som ble undertegnet 1. juli 1569 i Lublin, derav navnet Lublinunionen.[10] Litauen var i utgangspunktet den sterke parten i unionen.[11] Riket ble etter 1596 styrt av en valgt monark som fungerte i embedene som konge av Polen og storfyrste av Litauen. Kongen styrte sammen med parlamentet, Sejmen, og i samråd med et Senat. De to delene av riket beholdt hver sin armé, administrasjon og lovverk.[12][13][14]

Stephan Bathory ble i 1575 konge av Polen. Etter kamp mot russiske styrker under Ivan 4 av Moskva må Ivan ved freden i Jam Zapolski (1582) gi fra seg Livland. Ved Unionen i Brest (1596) anerkjente deler av den ortodokse kirken paven samtidig som ortodoks liturgi ble bevart, noen som førte til opprettelse av blant annet Den ukrainske gresk-katolske kirke.[9]

Litauen ble etterhvert den svakere part i unionen og ble stadig mer avhengig av Polen. Adelen og overklassen lærte seg polsk som fra rundt 1600 ble forstått i det meste av Litauen.[15] De litauiske og østslaviske delene av unionen ble etterhvert påvirket av polsk kultur og språk, og unionen ble på mange måter polonisert. Blant adel og rikfolk i Litauen og Rutenia utkonkurrerte polsk det rutenske språket. I 1696 ble polsk det offisielle språk, på bekostning av litauisk og rutensk. Litauisk ble etterhvert bare brukt på landsbygda. Adelen og overklassen snakket stort sett bare polsk i store deler av riket. I øst og sør ble litauisk til dels erstattet av belarusisk språk og i vest av tysk.[16] På 1700-tallet forsvant belarusisk som litteraturspråk.[17]

Etter oppløsningen av Kalmarunionen, hansaens tilbakegang og forvitring av den tyske ordensstatens forvitring rivaliserte Sverige, Danmark-Norge, Tsar-Russland og Polen-Litauen om kontrollen over Østersjøen med havnebyer. Fra 1563 var det krig mellom Sverige mot Danmark, Russland og Polen-Litauen.[18]

På 1600-1700-tallet har Polen og Litauen for det meste en felles historie. Sverige-Finland var fra 1592 i en kortvarig personalunion med Litauen gjennom Johan 3s ekteskap med prinsesse Katarina Jagellonica.[19]

På 1600-1700-tallet strakk storhertugdømmet Litauen seg østover og omfattet blant annet Vitebsk, Minsk, Mahiljow og Polotsk.[20][21]

Jødiske innbyggere

[rediger | rediger kilde]

Litauen hadde en god del jødiske innbyggere siden middelalderen. Bakgrunnen for den jødiske tilflyttingen er bare delvis kjent. Trolig skjedde den vesentlig migrasjonen østover til Polen-Litauen etter etnisk tysk migrasjon til slaviske områder (Ostsiedlung var hovedsakelig før svartedauden). Jødene utvandret trolig fra blant annet Böhmen, Mähren, Bayern og Østerrike og migrasjonen skjedde over relativt korte avstander. En del jøder kan også flyttet over større avstander fra blant annet Rhinland. Forflyttingen kan ha vært motivert av pogromer, befolkningspress og økonomiske forhold. Polen-Litauen hadde i 1660 anslagsvis 150.000 jødiske innbyggere. Brest var den største jødiske byen i storfyrstedømmet Litauen før den ble forbigått av Grodno og deretter av Vilnius. På 1600-tallet hadde Polen-Litauen blitt sentralt i jødisk intellektuelt liv og mange jøder fikk viktige økonomiske roller. Jødene ble den mest fremtredende religiøse-etniske minoriteten.[22]

I 1566 ble jøder pålagt å bruke spesielle klær, blant annet gult hodeplagg. Zaporizjakosakkenes opprør (under ledelse av Bohdan Khmelnytskyj) i 1648 resulterte i en pogrom som raserte mange jødiske institusjoner i Polen-Litauen og det gikk særlig hardt utover Vilnius. På den tiden var det omkring 30 000 jødiske innbyggere i Litauen.[23][24] Jøder med bakgrunn i Storfyrstedømmet Litauen omtales ofte som litvak. I Israel benyttes litvak til dels om ortodokse jøder som følger en «litauisk» (askenasi og ikke-hasidisk) lære og livsstil.[25][23] De litauiske jødene skilte seg fra polske og ukrainske særlig ved tydelig ulike dialekter av jiddisch.[26]

De fleste jøder i Litauen var fattige,[27] og hadde mer kummerlige levekår enn jødene i andre betydelige jødiske bosetninger i Polen og Bukovina. Jødene hadde et visst selvstyre innenfor Va'ad Medina Lita (rådet for det litausike land), dette organet ble nedlagt tidlig på 1800-tallet. Litauiske jøder skilte seg fra andre ved at de snakket en tydelig anderledes dialekt av jiddisch. De litauiske jødene hadde en egen identitet til ut på 1900-tallet.[28]

Da Polen-Litauen ble delt på slutten av 1700-tallet kom en stor jødiske befolkning under russisk herredømme. Det jødiske bosetningsområdet ble opprettet i den vestlige grenseregion i Det russiske keiserdømmet der permanent bosetning for jøder var tillatt. Ordningen gjaldt fra 1791 til oppløsningen av keiserriket ved revolusjonen i 1917.[29][30] Bosetningsområdet ble endret flere ganger særlig i forbindelse med Polens tre delinger.[31] På det meste omfattet området knapt halvparten av verdens jøder.[32]

Huset Vasa

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Huset Vasa

Sverige og Danmark konkurrerte etter oppløsningen av Kalmarunionen om å få kontroll over handelsrutene mellom Novgorod og Vest-Europa. Gotland hadde lenge vært en dansk besittelse og på 1500-tallet forsøkte Danmark å ta kontroll over Ösel. Sverige søkte å få full kontroll over Finskebukta og munningen av Daugava.[33] Sverige og Danmark utkjempet 10 kriger fra 1520 til 1720 i forsøk på å dominere Østersjøen og Skandinavia.[34] Etter Gustav Vasa ble det rivalisering mellom sønnene og barnebarnet Sigismund ble konge av Polen av slik at en kortvarig (1592-1599) polsk-svensk personalunion kom i stand. Gustav Vasas stat ble gjenetablert etter Sigismund.[18][35] Den svenske prins Sigismund Vasa ble i 1587 konge av Polen og storfyrste av Litauen med navnet Sigismund eller Zygmunt.[36] Sigismund 3 var oppdratt som katolikk. Hansaens makt ble brutt i Vasa-tiden blant annet ved at privilegiene i Skandinavia og Russland ble avskaffet samt at verdenshandelen tok nye veier.[9] Sverige erobret Riga (1621) og kontroll over Livland, Danzig og andre havnebyer i Preussen (1629) etter våpenhvile.[18] I 1655-1660 var det krig med Sverige fordi Vasa-ætten i Polen ikke oppga sitt krav på den svenske tronen.[9]

Nedgangstider

[rediger | rediger kilde]

Mens Russland ble en mer organisert stat og Brandenburg ble mektigere, ble Polen-Litauen utfordret fra to kanter. Etter russisk og svensk (under Karl 10) samt kosakenes opprør på 1600-tallet led riket store territorielle tap. Øst-Preussen ble avstått til Brandenburg i 1657, Livland til Sverige i 1660, og Smolensk og områder øst for Dnjepr til Russland i 1667 samt Podolia og ukrainiske områder til det osmanske riket i 1676. Fra 1667 var Tsar-Russland tydelig Polen-Litauen overlegent. Under Romanovene ekspanderte tsarens rike på bekostning av Polen. Etter den store nordiske krig blir Russland en stormakt ved Østersjøen på bekostning av Sverige. Før den første delingen i 1772 var riket det tredje største i Europa målt i utstrekning. Polen-Litauen levde på 1700-tallet praktisk talt på nåde fra Russland og Preussen. [37][9]

Polens tre delinger

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Polens tre delinger

Første deling i 1772 skjedde ved traktat mellom Det russiske keiserriket og Preussen, der Habsburgmonarkiet (Østerrike) sluttet seg til senere samme år. Preussen tok området omkring Wislas nedre løp, Netze-distriktet og Ermland. Østerrike tok mesteparten av Galicja. Russland tok området omkring Dnjeprs øvre løp og store områder øst for Daugava. De tre stormaktene begrunnet delingen med at det ville forhindre anarki i Polen. Delingen etterlot et mindre og mer homogent rike, og var sjokkerende for det øvrige Europa.[37]

Andre deling skjedde i 1793 og stormaktene ønsket å hindre et sterkere Polen etter reformer. Inspirert av den franske revolusjonen ble forfatningen reformert i 1791. I 1792 inngikk Preussen og det reduserte polske kongeriket en traktat som garanterte Polens integritet; i 1792 inngikk Preussen og Habsburg en traktat om å respektere Polens integritet. Russiske styrker invaderte Polen i april 1792 og i juli 1792 var Polen militært under russisk kontroll. I januar 1793 inngikk Russland og Preussen en traktat om deling av Polen: Preussen overtok Danzig, Poznan, Kalisz og Plock mens Russland flyttet sin grense vestover mellom Minsk og Vilnius slik at de fleste områder med ukrainsk og belorusisk befolkning ble innlemmet i riket.[37]

Tredje deling skjedde formelt ved traktat i 1795 etter at russiske styrker inntok Warszawa i november 1794. Ny grense mellom Preussen og Russland ble trukket øst for Memel og vest for Kaunas videre sørover via Grodno og Brest. Østerrike fikk et område i Lille-Polen mellom elvene Bug og Pilica. Napoleon satte i Warszawa opp et marionettregime som hertugdømmet Warszawa i 1807 og 1809; dette var kortvarig og hadde lite praktisk betydning bortsett fra at polske soldater deltok i det franske angrepet på Russland.[37]

I 1813 forfulgte russiske styrker de franske og inntok Warszawa i februar. Den endelige oppdelingen av Polen, også kalt den fjerde delingen, skjedde i Wienerkongressen i 1815 under Metternich. Galicja (unntatt byen Krakow som forble uavhengig til 1846) gikk til Østerrike; Poznan-distriktet og Danzig gikk til Preussen som dermed fikk kontroll over kysten; Litauen og områder med overveiende etnisk ukrainsk og belarusisk befolkning gikk til Russland. Det nye kongedømmet Polen, kjent som Kongress-Polen, fikk autonomi under russisk styre; denne autonomien ble i praksis respektert til 1830.[37]

Organiseringen av staten og embedsverket

[rediger | rediger kilde]
Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

Økonomi

[rediger | rediger kilde]
Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

Samveldet var et føydalt jordbrukssamfunn basert på utnyttelsen av livegne.[38] Slaveri som sådan var forbudt i Polen fra 1400-tallet og i Litauen fra 1588, men bøndene var likevel bundet til landeierens jord gjennom arbeid på såkalte folwark, storgods der produksjonen var eksportorientert. Denne ordningen fungerte godt for szlachtaen i samveldets tidlige år, da det var store penger å tjene på eksport av korn. Systemet kom imidlertid under press fra og med slutten på 1600-tallet, da adelen økte arbeidsplikten for å kompensere for fallende kornpriser.

Kultur

[rediger | rediger kilde]
Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

Samveldet var en viktig arena for utvikling av moderne sosiale og politiske idéer. Det var berømt for sin uvanlige kvasi-demokratiske politiske modell, hyllet av filosofer som Erasmus. Under motreformasjonen var Polen-Litauen også kjent for sin uvanlig store grad av religiøs toleranse, der katolske, jødiske, ortodokse, protestantiske og til og med muslimske samfunn sameksisterte på fredelig vis.

Ettertiden

[rediger | rediger kilde]

Etter Napoleonskrigene ble gjenreising av en polsk stat en stadig mer populær sak hos liberale i Vest-Europa, og det kulminerte med at polsk uavhengighet ble en av Wilsons 14 punkter, som amerikansk krav til fredsforhandlingene etter første verdenskrig.[39]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ på polsk, Rzeczpospolita Obojga Narodów; på litauisk, Žečpospolita eller Abiejų tautų respublika; på latin, Regnum Serenissimum Poloniae; på belarusisk, Рэч Паспалі́тая eller Рэч Паспалітая Абодвух Народаў

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Lord, Robert H. (1923). «Lithuania and Poland». Foreign Affairs. 4. 1: 38–58. ISSN 0015-7120. doi:10.2307/20028251. Besøkt 24. april 2024. 
  2. ^ a b Imsen, Steinar (2000). Europa 1300-1550. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200454061. 
  3. ^ Øst-Europa. Gyldendal. 1987. ISBN 8205173052. 
  4. ^ Dau, Mary (1992). Øst-Europas hvem hvad hvor. København: Politiken. ISBN 8756750730. 
  5. ^ Fra Østersjøen til Karpatene. Det Beste. 1996. ISBN 8270102881. 
  6. ^ Dau, Mary (1992). Øst-Europas hvem hvad hvor. København: Politiken. ISBN 8756750730. 
  7. ^ Lord, Robert H. (1923). «Lithuania and Poland». Foreign Affairs. 4. 1: 38–58. ISSN 0015-7120. doi:10.2307/20028251. Besøkt 24. april 2024. 
  8. ^ Fra Østersjøen til Karpatene. Det Beste. 1996. ISBN 8270102881. 
  9. ^ a b c d e Verdenshistorien i årstall. Oslo: Stromboli. 1989. ISBN 8290548206. 
  10. ^ Fra Østersjøen til Karpatene. Det Beste. 1996. ISBN 8270102881. 
  11. ^ Lord, Robert H. (1923). «Lithuania and Poland». Foreign Affairs. 4. 1: 38–58. ISSN 0015-7120. doi:10.2307/20028251. Besøkt 24. april 2024. 
  12. ^ Suziedelis 2011, s. xxiii.
  13. ^ Fra Østersjøen til Karpatene. Det Beste. 1996. ISBN 8270102881. 
  14. ^ Ågren, Kurt (2000). Et nytt Europa. 1500-1700. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203224172. 
  15. ^ Fra Østersjøen til Karpatene. Det Beste. 1996. ISBN 8270102881. 
  16. ^ Lord, Robert H. (1923). «Lithuania and Poland». Foreign Affairs. 4. 1: 38–58. ISSN 0015-7120. doi:10.2307/20028251. Besøkt 24. april 2024. 
  17. ^ Frømyr, Dag (1990). Vårt Sovjet-bilde i forandring. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200404196. 
  18. ^ a b c Norsk historie. Oslo: Tano Aschehoug. 2003. ISBN 8215001025. 
  19. ^ Fra Østersjøen til Karpatene. Det Beste. 1996. ISBN 8270102881. 
  20. ^ Gaunt, D. (2010). Reichskommissariat Ostland. In The Routledge History of the Holocaust (pp. 230-240). Routledge.
  21. ^ Levin, D. (2000). The Litvaks: a short history of the Jews in Lithuania. Berghahn Books.
  22. ^ Stampfer, Shaul (2018). «Settling down in Eastern Europe». I Grill, Tobias. Jews and Germans in Eastern Europe. De Gruyter. s. 1–20. Besøkt 17. april 2024. 
  23. ^ a b Levin, D. (2000). The Litvaks: a short history of the Jews in Lithuania. Berghahn Books.
  24. ^ Voren, Robert van (2011). Undigested past: the Holocaust in Lithuania (Vol. 31). Rodopi.
  25. ^ Voren 2011, s. 3.
  26. ^ Stampfer, Shaul (2018). «Settling down in Eastern Europe». I Grill, Tobias. Jews and Germans in Eastern Europe. De Gruyter. s. 1–20. Besøkt 17. april 2024. 
  27. ^ Levin, D. (2000). The Litvaks: a short history of the Jews in Lithuania. Berghahn Books.
  28. ^ Stampfer, S. (2012). Lithuanian yeshivas of the nineteenth century: creating a tradition of learning. Liverpool University Press.
  29. ^ Pasachoff, Naomi E., & Littman, Robert J. (2005). A concise history of the Jewish people. Rowman & Littlefield.
  30. ^ Grosfeld, Irena; Rodnyansky, Alexander; Zhuravskaya, Ekaterina (1. august 2013). «Persistent Antimarket Culture: A Legacy of the Pale of Settlement after the Holocaust». American Economic Journal: Economic Policy. 3 (på engelsk). 5: 189–226. ISSN 1945-7731. doi:10.1257/pol.5.3.189. Besøkt 16. september 2023. 
  31. ^ Mitchell 2018, s. 51.
  32. ^ Rowland, Richard H. (1986). «Geographical Patterns of the Jewish Population in the Pale of Settlement of Late Nineteenth Century Russia». Jewish Social Studies. 3/4. 48: 207–234. ISSN 0021-6704. Besøkt 15. mars 2020. 
  33. ^ Brems, Hans (1970). «Sweden: From Great Power to Welfare State». Journal of Economic Issues. 4 (2/3): 1–16. ISSN 0021-3624. Besøkt 7. mai 2024. 
  34. ^ Knudsen, Tim; Rothstein, Bo (1994). «State Building in Scandinavia». Comparative Politics. 2. 26: 203–220. ISSN 0010-4159. doi:10.2307/422268. Besøkt 9. mai 2024. 
  35. ^ Brems, Hans (1970). «Sweden: From Great Power to Welfare State». Journal of Economic Issues. 4 (2/3): 1–16. ISSN 0021-3624. Besøkt 7. mai 2024. 
  36. ^ Fra Østersjøen til Karpatene. Oslo: Det Beste. 1996. ISBN 8270102881. 
  37. ^ a b c d e B., M. (1939). «The Partitions of Poland». Bulletin of International News. 21. 16: 3–12. ISSN 2044-3986. Besøkt 22. juli 2024. 
  38. ^ Hobson 2015, s. 87
  39. ^ Hobson 2015, s. 91

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Polen-Litauen&oldid=24854729»