Stemmerett
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Grunnleggende |
Valgordning |
Stemmerett er retten til å avgi stemme ved valg til en nasjonalforsamling eller et annet bestemmende politisk organ. Stemmeretten er en menneskerett. Den er en del av demokratiet og en forutsetning for utøvelse av folkesuverenitetsprinsippet.
Stemmerett kan referere muligheten til å stemme til representative forsamlinger (for eksempel stortingsvalg, kommune- og fylkestingsvalg) eller retten til å avgi stemme i politiske enkeltsaker (folkeavstemning).
Enkelte land og organisasjoner har ikke bare stemmerett, men også stemmeplikt. Stemmeplikt er særlig utbredt i Latin-Amerika. I Europa er det stemmeplikt i Belgia, Kypros, Hellas, Liechtenstein og den sveitsiske kantonen Schaffhausen.
Begrepet stemmerett brukes også om den innflytelse en aksjeeier kan ha i aksjeselskaper ved valg i generalforsamlinger.[1]
Kriterier for vurdering av stemmerett
[rediger | rediger kilde]Innen statsvitenskapen vurderes graden av stemmerett ofte etter følgende kriterier:[2]
Er stemmeretten allmenn?
[rediger | rediger kilde]Dersom grupper diskrimineres fra å stemme på grunn av kjønn, utdanningsnivå, språk, eiendomsbesittelse, politisk syn eller etnisitet regnes stemmeretten som begrenset, ikke allmenn. Hvis ingen eller svært få grupper er nektes å kunne stemme regnes stemmeretten allmenn. Å ekskludere personer under myndighetsalder eller som ikke er borgere i valgkretsen/landet regnes ikke som hinder for allmenn stemmerett. På 1800-tallet var ofte stemmerett til menn regnet som tilstrekkelig for at stemmeretten ikke var begrenset. Historisk har trenden vært at mange land har innført begrenset stemmerett for eiendomsbesittere og adelige, og senere har utvidet denne til å innbefatte hele den voksne befolkningen. Det er omstridt om fratakelse av stemmerett for kriminelle handlinger regnes som begrensning for allmenn stemmerett.
Er stemmeretten lik?
[rediger | rediger kilde]I hvilken grad kan en si at hver stemme har samme vekt? I valgordninger basert på forholdstallsvalg har hver størst grad av likevekt. I valgordnigner med flertallsvalg stemmene var valgets vinner få større innflytelse enn de øvrige stemmene. I bedrifter er hovedregel at en aksje (ikke en person) har en stemme. Ved valg i aksjeselskaper kan selskapsvedtektene gi ulike aksjer forskjellig vekt, for eksempel kan såkalte A-aksjer ha stemmerett mens B-aksjer ikke har det eller selskapet kan kontrolleres av en "gyllen aksje" som har all stemmerett.
Er valget hemmelig?
[rediger | rediger kilde]Dersom utenforstående kan vite hva en person stemmer i valg, åpner det for muligheten til å kjøpe stemmer, tvinge velgere til å stemme på en bestemt måte eller straffe de som har stemt i strid med makthavere. Derfor regnes hemmelig valg ofte som en forutsetning for fungerende demokrati.[3] Vanskeligheter med å kunne holde valg hemmelige brukes ofte som argument mot avholde valg elektronisk utenom i valglokalene.[4] I ledelse av organisasjoner og bedrifter er valgene langt sjeldnere hemmelige, fordi de som har valgt representantene ønsker oppsyn med hva representantene deres foretar seg.
Er valget direkte eller indirekte?
[rediger | rediger kilde]Stemmes det direkte på en person eller sak, eller stemmes det en representant som skal avgjøre på vegne av den som har avgitt stemme? Tidligere var ofte politiske valg flertrinns, slik at den "rå" folkemeningen kunne "destilleres" på grunn av frykt for at demokrati utviklet seg til "pøbelvelde". Flere land har hatt indirekte valg, men dette har enten blitt avskaffet (som i Norge) eller de indirekte representantene har utviklet seg til en formalitet som valgmannskollegiet i presidentvalg i USA hvor valgmannskollegiet i seg selv ikke endrer utfallet av valget.
Menneskerett
[rediger | rediger kilde]FN vedtok i 1948 at stemmerett var en menneskerettighet: «Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.»[5]
Stemmerett
[rediger | rediger kilde]Vilkår
[rediger | rediger kilde]En stemmeberettiget person er en som oppfyller kravene som skal til for å få stemmerett ved et valg. Man kan ha stemmerett til nasjonale eller lokale valg,[6] i en forsamling, i et styre eller et trossamfunn.
Det settes krav for å bli stemmeberettiget og få stemmerett. Mange nasjoner setter krav til velgerregistrering, og kun de som er registrerte blir stemmeberettiget ved nasjonens demokratiske valg. Noen nasjoner, blant annet flere i Sør-Amerika, har stemmeplikt for alle de stemmeberettigede.
For å få stemmerett i et lands nasjonalforsamling må man være folkevalgt eller utnevnt. Noen nasjoner har et tokammersystem, eksempelvis Storbritannia. I det britiske underhuset er medlemmene folkevalgte, mens i det britiske overhuset, House of Lords, er alle stemmeberettigede enten utnevnt av kongen eller biskoper utnevnt av Den anglikanske kirke.
Tap av stemmerett
[rediger | rediger kilde]I Norge kunne man i henhold til Grunnlovens § 53 miste stemmeretten om man var dømt til tukthus, om man var i fremmed makts tjeneste eller drev med kjøp og salg av stemmer.[7][8] Før 1916 kunne man ifølge § 52 d miste stemmeretten dersom man mottok fattighjelp det siste året før valget. [9][10] Grunnlovens § 52 d ble opphevet i 1954 og § 53 ble opphevet i 2022, og Norge fratar ikke lenger myndige personer stemmeretten ved offentlige valg.
I USA har man kunnet nekte velgere å stemme dersom de ikke har fullført sjetteklasse i grunnskolen.[11]
Stemmerett i ulike land
[rediger | rediger kilde]Det kan settes forskjellige krav for å bli stemmeberettiget. Mange nasjoner setter krav til velgerregistrering, og kun de som er registrerte blir stemmeberettiget ved nasjonens demokratiske valg. Noen nasjoner, bl.a. flere i Sør-Amerika, har stemmeplikt for alle de stemmeberettigede.
USA
[rediger | rediger kilde]I USA varierer reglene om hvem som har stemmerett. Man må registrere seg senest 30 til 8 dager før valget. Noen stater åpner i tillegg for registrering på valgdagen slik at man blir stemmeberettiget til valget selv om man ikke har registrert seg i tide.[12]
I USA er de fleste valglovene gitt av delstatene. Grunnloven forbyr begrensninger av stemmerett basert bl.a. på rase, kjønn eller alder. Velgere må registrere seg på fylkesnivå og blir ikke automatisk registrert. Alle stater unntatt Nord-Dakota krever at velgere må være registrerte for å være stemmeberettigede. Bare statsborgere kan stemme i føderale valg, og om utenlandske statsborgere registrer seg betraktes det som et lovbrudd med strafferamme på 1 år i fengsel eller deportasjon.[13] I mange stater er straffedømte ikke stemmeberettigede, enten til endt soning, til endt prøvetid eller til en individuell behandling har vært gjort. Kun Maine og Vermont lar straffedømte stemme uten begrensninger.
Australia
[rediger | rediger kilde]I Australia skjer velgerregistrering lokalt, men gjelder for alle valg. Registrering er obligatorisk, og man har 8 uker på seg etter man fyller 18 til å registrere seg. Det håndheves ingen straff overfor de som ikke registrerer seg. Om man flytter til en annen valgkrets må man informere valgkommisjonen om dette innen 8 uker, og valgkommisjonen sender påminnelse til de som kjøper hus eller leilighet. Australia har stemmeplikt ved statlige og føderale valg, og man kan bøtelegges (omkring A$20) for ikke å stemme uten å ha gyldig fravær.
Norge
[rediger | rediger kilde]Stemmeberettigede ved valg i Norge er for det første alle norske statsborgere over 18 år (det kalenderåret valget avholdes[14]), som er eller har vært folkeregistrert i Norge. (Grunnlovens § 53, som fastsatte at en person kunne fradømmes stemmeberettigelse ved offentlige valg, ble opphevet i 2022.) Stemmerett i kommunestyre- og fylkestingvalg har også utenlandske statsborgere som har bodd i Norge de siste 3 årene, samt statsborgere i andre nordiske land som har vært bosatt i Norge senest 30. juni i valgåret.
Historikk
[rediger | rediger kilde]Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, byborgerskap og jordeiende bønder. I 1814 kunne omkring 40 % av alle menn over 25 år stemme ved stortingsvalg.[15][16] Utover på 1800-tallet var andelen stemmeberettigede synkende fordi antall husmenn og eiendomsløse vokste sterkt, men fortsatt var den norske grunnloven en av de mest radikale og demokratiske forfatningene i Europa.[17]
I 1821 ble grunnloven endret slik at «rettighedsmænd i Finnmarken» fikk stemmerett, om de var fylt 25 år og hadde vært «rettighedsmænd» i fem år, dvs. betalt kommuneskatt og visse statlige avgifter, slik at de stod i skattemanntallet. Stemmerett fikk de fordi mange av dem var flyttsamer «som ofte ere eiere af Rensdyr og andet, der i virkelig Værdi langt overstiger den for Kjøbs- eller Ladesteders Indvaanere bestemte Sum». Reinsamer som betalte skatt, fikk dermed tidlig stemmerett.[18] Etter dette var reglene uendret til 1885. Stemmerett var utilgjengelig for den som verken hadde embete, jord, hus eller borgerskap. Reglene lot seg likevel omgå, om man enten ble
- «proformaborger», siden håndverksloven innvilget borgerskap til alle, eller
- «myrmand», ved å kjøpe en jordteig. Ordet oppstod ved valget i 1876, da 16 menn i Overhalla skaffet seg stemmerett ved å dele en myrteig mellom seg, med tre kvadrat-alen på hver.[19]
Det er anslått at i tiden 1860–1870 hadde 7,5 % av befolkningen i landet stemmerett.[20] En undersøkelse fra 1876 viser store forskjeller når det gjeler hvor stor andel av mennene over 25 år som kunne stemme. Lavest lå Kristiania med 16 % stemmeberettigede. Småbyer lå bedre an, som Grimstad og Åsgårdstrand med over 50 %. Dette skyldtes at i småbyene hadde mange arbeidere eget hus, og var dermed stemmeberettiget.[21] Tallet på stemmeberettigede i bygdene i 1876 varierte fra 22 % i Akershus til 59 % i Finnmark. Når Finnmark lå så høyt, skyldtes det samer som drev selvstendig reindrift, skattet av inntekten og dermed kvalifiserte. Mange samer hadde avlagt ed til grunnloven og fått stemmerett. Etternavn som Gaup, Hætta, Eira og Sara viser at de var samer.[22]
Det er også anslått at vel 30 prosent av voksne menn hadde stemmerett i 1880. Mange middelklassegrupper, særlig offentlig og private funksjonærer, hadde ikke stemmerett, siden den var knyttet til eiendom og status som embetsmann. Mange, også innen embetsstanden, ønsket seg derfor en utvidelse av stemmeretten. Det ble derfor framlagt flere forslag til slik utvidelse gjennom 1860- og 70-årene, men etter hvert bredte det seg en skepsis til utvidelse, og det stilnet rundt saken. I 1884 vedtok Stortinget så en forsiktig utvidelse av stemmeretten som følge av parlamentarismens innføring; men fortsatt var stemmerett forbeholdt et mindretall av den voksne mannlige befolkningen, målt etter en gitt minste skattbar inntekt, nærmere bestemt 500 kroner på landsbygda og 800 kroner i byene.[16]
De som først foreslo innføring av allmenn stemmerett for menn, var Thranebevegelsen i 1850, og dette ble etter hvert diskutert i Stortinget. Det norske arbeiderparti og partiet Venstre ble forkjempere for alminnelig stemmerett for menn som ble innført i 1898.[23]
|
Stemmerett for kvinner
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Innføring av kvinnelig stemmerett i Norge
Fra 1880-tallet reiste kvinnebevegelsen, anført av Venstre-politikeren og kvinnesakskvinnen Gina Krog, krav om kvinnelig stemmerett, særlig gjennom organisasjonene Norsk Kvinnesaksforening (grunnlagt 1884), Kvindestemmeretsforeningen (1885) og Landskvindestemmeretsforeningen (1898). Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Siden ble det innført begrenset kommunal stemmerett og valgbarhet for kvinner i 1901 (for kvinner som selv betalte skatt over en viss størrelse, eller var gift med menn som gjorde dette), deretter begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, så allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg i 1910 og endelig i 1913 allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ved stortingsvalg fra og med valget i 1915.[25] Forslaget om allmenn stemmerett for kvinner ved stortingsvalg ble fremmet av Venstre og vedtatt enstemmig,[26] etter nærmere 30 års kamp fra kvinnebevegelsen for dette.
Norge var blant de landene der kvinner fikk stemmerett forholdsvis tidlig. Blant de nordiske landene var det i Finland denne demokratiske reformen først ble gjennomført, der fikk både menn og kvinner allmenn stemmerett i 1906. I Danmark fikk kvinnene denne rettigheten i 1915, på Færøyene i 1916, og i Sverige i 1919. Kvinner i Sveits fikk ikke stemmerett før i 1971, og i Liechtenstein først i 1984.
I dag
[rediger | rediger kilde]Stemmeretten i Norge ble allmenn for menn over 25 år i 1898 og for kvinner i 1913. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23, i 1946 til 21[27], i 1967 til 20 og i 1978 til 18 år.[28][29]
I Norge gis stemmerett ved stortingsvalg til norske statsborgere som er fylt 18 år eller fyller det i løpet av valgåret, og som er eller har vært folkeregistrert i Norge.[30] Til sammenligning må en i f.eks. Sverige være fylt 18 år senest på valgdagen for å ha stemmerett.[31] I Norge gis stemmerett ved kommunevalg til norske statsborgere som er fylt 18 år eller gjør det i løpet av valgåret samt til utenlandske statsborgere som oppfyller nevnte alderskriterier og har bodd mer enn 3 år i Norge.[32] Statsborgere fra andre nordiske land får stemmerett dersom de var bosatt i Norge senest 30. juli i valgåret.
Stemmerettsalder ved 18 år ble først fastsatt i Norge ved grunnlovsendring i 1978. 18 år er alderskriterium i mange land i verden.
Tidligere kunne man ifølge grunnlovens §53 miste stemmeretten hvis man for eksempel er i fremmed makts tjeneste eller deltar i aktiviteter myntet på å landsforræderi, forsøk på statsomveltninger og ulovligheter i forbindelse med valg. En slik domfellelse kunne også føre til at man mister stemmeretten i andre politiske organer.[33][34] Denne loven ble opphevet i 2022.
USA
[rediger | rediger kilde]I USA er de fleste valglovene gitt av statene. Grunnloven forbyr begrensninger av stemmerett basert bl.a. på rase, kjønn eller alder. Velgere må registrere seg på fylkesnivå og blir ikke automatisk registrert. Reglene varierer, og man må registrere seg senest 30 til 8 dager før valget. Noen stater åpner i tillegg for registrering på valgdagen slik at man blir stemmeberettiget til valget selv om man ikke har registrert seg i tide.[35]
Alle stater unntatt Nord-Dakota krever at velgere må være registrerte for å være stemmeberettigede. Bare statsborgere kan stemme i føderale valg, og om utenlandske statsborgere registrer seg, betraktes det som et lovbrudd med strafferamme på 1 år i fengsel eller deportasjon.[36] I mange stater er straffedømte ikke stemmeberettigede, enten til endt soning, til endt prøvetid eller til en individuell behandling har vært gjort. Kun Maine og Vermont lar straffedømte stemme uten begrensninger. I USA har man kunnet nekte velgere å stemmere dersom de ikke har fullført sjetteklasse på grunnskoletrinnet.[37]
Stemmerett i andre sammenhenger
[rediger | rediger kilde]Stemmeberettigelse er forbeholdt de som oppfyller spesielle kvalifikasjoner, for eksempel å være tillitsvalgt, å inneha en spesiell stilling, eller å oppfylle krav om medlemskap eller eierskap.
For å få stemmerett i et lands nasjonalforsamling må man være folkevalgt eller utnevnt. I det britiske underhuset er medlemmene folkevalgte, mens i det britiske overhuset, House of Lords er alle stemmeberettigede utnevnt av kongen eller de er biskoper utnevnt av den anglikanske kirken.
Tillitsvalgte i Den norske kirke er valgt av kirkens medlemmer og har stemmeplikt.[38].
På en generalforsamling i et aksjeselskap kan det stilles strenge krav til stemmeberettigelse. Norges Bank sier at: De fleste markeder krever at en investor utsteder en fullmakt som gir en annen rett til å stemme i sitt sted. Andre markeder krever at en investor for å bli stemmeberettiget registrerer sine aksjer på nytt i eget navn, og ikke i navnet til depotbanken.[39]
I aksjeselskaper vil styremedlemmer som blir fratatt rettslig handleevne eller blir satt i konkurskarantene miste stemmeretten.[40] Selger man alle sine aksjer mister man stemmeberettigelsen i generalforsamlingen.
Kravet for å stemme i en interesseforening kan være kun det å møte opp under en avstemning.
Spørsmål om habilitet kan gjøre at man blir inhabil og ikke lenger er stemmeberettiget i en sak i et forum man ellers har stemmerett i.
Tap av stemmerett
[rediger | rediger kilde]Spørsmål om habilitet kan gjøre at man blir inhabil og ikke lenger er stemmeberettiget i en sak i et forum man ellers har stemmerett i.[41]
I aksjeselskaper vil styremedlemmer som blir fratatt rettslig handleevne eller blir satt i konkurskarantene, miste stemmeretten.[42]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Lovdata aksjeloven §5-3
- ^ statsvitenskapelig leksikon - stemmerett
- ^ ELEKTRONISKSTEMMEGIVNING UTFORDRINGER OG MULIGHETER, 5.2.7 Hemmelig valg
- ^ ELEKTRONISKSTEMMEGIVNING UTFORDRINGER OG MULIGHETER, 5.5 Konklusjon og anbefaling
- ^ FNs verdenserklæring om menneskerettigheter Arkivert 23. desember 2012 hos Wayback Machine. artikkel 21
- ^ Valgloven §2
- ^ «Kunngjøring av Stortingets vedtak 1. juni 2022 om endringer i Grunnloven - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 12. juni 2023.
- ^ Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO. «Norges Grunnlov av 17. mai». UiO. Besøkt 12.06.2023.
- ^ «Karoline Emilie Larsens klage». Stortinget (på norsk). 12. november 2021. Besøkt 12. juni 2023.
- ^ ««De, hvis stemmeret er suspenderet, indføres med Anmerkning»». Stortinget (på norsk). 12. november 2021. Besøkt 12. juni 2023.
- ^ Transcript of Voting Rights Act (1965)(en)
- ^ Election Day Voter Registration Arkivert 8. februar 2016 hos Wayback Machine. (en)
- ^ For Some Immigrants, Voting Is a Criminal Act (en)
- ^ Tofte, Einar (1981). Valgordningen ved stortingsvalg. Oslo: Tiden. ISBN 8210020706.
- ^ «Tidslinje». Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet på Regjeringen.no. 31. oktober 2011. Besøkt 29. august 2013.[død lenke]
- ^ a b Jan Eivind Myhre (2012). Norsk historie 1814–1905: Å byggje ein stat og skape ein nasjon (på Norsk). Oslo: Det Norske Samlaget. s. 16. ISBN 978-82-521-7443-4.
- ^ «Et frekt statskupp 17. mai 1814». NRK Østlandssendingen. 16. mai 2003. Besøkt 14. november 2013.
- ^ Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 (s. 22), Det norske samlaget 1985, ISBN 82-521-2388-0
- ^ Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 (s. 284)
- ^ eidsvoll1814.no Stemmerett[død lenke]
- ^ Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 282)
- ^ Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 283)
- ^ Norgeshistorie.no, Gro Hagemann: «Fra halvt til helt demokrati». Hentet 28. des. 2016.
- ^ Side 119, Det Norske arbeiderpartis historie 1887-1937 (red. Halvdan Koht), Det norske Arbeiderpartis forlag, bind I, 1937
- ^ Lønnå, Elisabeth (16. mars 2017). «stemmerett for kvinner i Norge». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 13. oktober 2017.
- ^ Stemmerett for kvinner – Grunnloven § 50 Arkivert 18. september 2015 hos Wayback Machine.
- ^ Grunnlovsbestemmelse om forandring av Grunnlovens § 50, datert 5 juni 1946.
- ^ Dokument 12:4 stortinget.no
- ^ https://snl.no/Stemmerettens_historie_i_Norge
- ^ Valgloven §2-1
- ^ Nordisk råd Stemmerett i Sverige Arkivert 22. februar 2012 hos Wayback Machine.
- ^ Valgloven §2-2
- ^ «Kongeriket Norges Grunnlov - C. Om borgerrett og den lovgivende makt - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 17. april 2020.
- ^ «Folkestyret». Stortinget (på norsk). 3. januar 2019. Besøkt 17. april 2020.
- ^ Election Day Voter Registration Arkivert 8. februar 2016 hos Wayback Machine. (en)
- ^ Semple, Kirk (15. oktober 2010). «For Some Immigrants, Voting Is a Criminal Act». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 10. september 2023.
- ^ Transcript of Voting Rights Act (1965)(en)
- ^ Kirkeloven §30
- ^ Aksjonærenes rettigheter, Stemmerett[død lenke]
- ^ Aksjeloven §6-8
- ^ «Kontrollkomiteens innstilling vedrørende habilitet på tildelingsmøtet 14.10.13 – Velferdstinget i Oslo og Akershus» (på norsk). Besøkt 10. september 2023.
- ^ «Lov om aksjeselskaper (aksjeloven) - Kapittel 6. Selskapets ledelse». lovdata.no. Lovdata. Besøkt 10. september 2023.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Virksomme ord, foredrag av Anna Rogstad, Arbeidersamfundets sal, Kristiania, 15. november 1888