Pierre Laval
Pierre Laval | |||
---|---|---|---|
Født | 28. juni 1883[1][2][3][4] Châteldon[5] | ||
Død | 15. okt. 1945[1][5][2][3] (62 år) Fresnes | ||
Beskjeftigelse | Politiker, advokat | ||
Embete |
| ||
Barn | Josée Laval[5] | ||
Parti | Section française de l'Internationale ouvrière (1905–1922) Parti socialiste de France (1903–1905) | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Gravlagt | Cimetière du Montparnasse (1945–) Cimetière parisien de Thiais (–1945) (potter's field) | ||
Medlem av | Milice française | ||
Utmerkelser | Piusordenen[6] | ||
Signatur | |||
Pierre Laval (født 28. juni 1883 i Châteldon, Puy-de-Dôme, Frankrike, henrettet 15. oktober 1945 i Fresnes, Val-de-Marne) var en fransk politiker. Han var Frankrikes statsminister 1931–1932, 1935–1936, 1940 og 1942–1944. I 1942 dannet Laval sin siste regjering og ble Vichy-regimets reelle leder. Han samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten. Etter andre verdenskrig ble han stilt for retten for høyforræderi. Han ble dømt til døden og henrettet. Laval er kalt «Frankrikes quisling».
Liv og virke
Laval var utdannet jurist og arbeidet som advokat. Han var i sin ungdom sosialist og ble i 1903 innvalgt i Assemblée Nationale. Fra første verdenskrig beveget han seg etterhvert mot høyre på det politiske spektrum, og neste trinn i hans politiske karriere var en borgermesterpost i 1924 i byen Aubervilliers, innen han i 1927 ble valgt inn i Frankrikes senat.
I løpet av 1930-årene satt han ofte i regjering, og to ganger var han statsminister, skjønt ikke så lenge. I den perioden var han i mot det tyske styre, og han søkte at få til en allianse med Benito Mussolinis Italia og Josef Stalins Sovjetunionen mot Tyskland. I 1934 representerte han sitt land under Folkeforbundets behandling av Saar-spørsmålet.
I forbindelse med Italias ønske om å invadere Abessinia forsøkte han seg sammen med den britiske utenriksminister Samuel Hoare som fredsmegler, deres forslag, Hoare-Laval-pakten, ble oppfattet som for ettergivende overfor Mussolini. Etter dette gav Laval ham, på vegne av Frankrike, en slags underhåndsgodkjennelse, som betød at Frankrike ikke ville blande seg eller protestere mot Italias planer.[7] I det store og hele førte han forøvrig en kritisk utenrikspolitikk mot Storbritannia, mens han strebet etter tilnærming til Sovjetunionen og det fascistiske Italia. Forløpet[klargjør] gjorde at han måtte tre tilbake som statsminister for annen gang.
Mot slutten av 1930-årene var Laval formelt ute av politikken. Men han konsentrerte seg om å bygge opp et medieimperium som gav ham fornyet innflytelse i praksis. Etter invasjonen av Frankrike i midten av 1940 og landets nederlag mot tyske styrker, brukte han sin innflytelse til å støtte Vichy-regjeringen, som fra starten ble ledet av Philippe Pétain. Laval ble snart visestatsminister, og som sådan foreslo han en allianse med Nazityskland.
Han viste hurtig sin vilje til samarbeide med tyskerne, men han ble av noen regjeringsmedlemmer etter hvert funnet for samarbeidsvillig, mens Pétain fant ham for populær og derfor kastet ham ut av regjeringen. Etter et attentat mot Laval ble han imidlertid snart tatt til nåde igjen, denne gang som statsminister.
Da de allierte styrker invaderte Frankrike i 1944, måtte Lavals regjering flytte flere ganger. I september 1944 ble Laval – etter eget utsagn mot sin egen vilje – bragt til Sigmaringen i Tyskland, der han sammen med marskalk Pétain fikk bo i Schloss Sigmaringen, tilhørende fyrsten av Hohenzollern. I januar 1945 dro han med 19 medlemmer av sin regjering 14 km avgårde til Stauffenbergschloss i Wilflingen. På begge steder ledet han en marionetteregjering i eksil, med kabinettmøter, egen fransk dagsavis og egne franske vakter. I april 1945 ble han fløyet av Luftwaffe til Barcelona i Spania. General Francos regjering gikk etter 90 dagers betenkningstid med på general Charles de Gaulles anmodning og overleverte Laval den 30. juli 1945 til amerikanerne i Østerrike. Fra fangeleiren der ble han i juli overlevert til den nye franske regjering. Den innledet en rettssak mot ham for høyforræderi. Den 9. oktober ble han dødsdømt, og da han forsøkte å komme henrettelsen i forkjøpet med et selvmordsforsøk, mislyktes det, fordi cyaniden var blitt for gammel og hadde mistet sin fulle kraft. Han var således halvt bevisstløs etter forsøket da han ble henrettet ved skyting 15. oktober 1945.
Referanser
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pierre-Laval, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1909, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id laval-pierre, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 8384840, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c www.slate.fr, besøkt 16. oktober 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ content.time.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hägg, Göran (2008). Mussolini - Et studie i magt. Thanning & Appel. s. 203. ISBN 978-87-413-0108-2.