Messias

En jødisk torah – en lovrull

«Messias» har flere betydninger.

Messias (heb. משיח maschiach, også moschiach, arameisk meschiah) er et begrep som i utgangspunktet betyr salvet.

Om begrepet

Begrepet messias kommer fra Det gamle testamente, men er blitt et allment religionsvitenskapelig begrep. Vanligvis knyttes begrepet til messianisme som betegner en mer omfattende frelses- og forløsningslengsel og som ofte knyttes til messianske bevegelser.

Begrepet 'messias' dannes av det hebraiske verbet masjach (משח). Masjach betegner en handling, ofte utført av en profet, der det smøres (salves med) olje (misjchah, םשחה) på hodet. Eksempler på dette kan være blant annet salvingen av kong Saul i Det gamle testamente, som er beskrevet slik i 1. Samuels bok kapittel 10, vers 1: «Samuel tok en oljekrukke og helte oljen over Sauls hode. Han kysset ham og sa: «Nå har Herren salvet deg til fyrste over sin eiendom.»»

Det gamle testamentet

I Det gamle testamentet brukes normalt begrepet messias om den salvede konge av Davids hus, utvalgt og innsatt av Gud og som skal etablere kongedømmet slik Gud har planlagt for Israels hus. Begrepet uttrykker i utgangspunktet en kongeideologi, muligens av egyptisk opprinnelse, i det gamle Israel (jf. 2. Sam. 7).

I den mest utbredte greske oversettelsen av Det gamle testamente, Septuaginta (LXX) oversettes begrepet maschiach med Christos.

I Det gamle testamente kan også prester etter eksilet bli salvet, og noe sjeldere profeter (1. Kong. kapittel 19, vers 16). Det finnes også et eksempel hvor begrepet brukes om perserkongen Kyros (Jes. kapittel 45, vers 1).

Vanligvis sporer man en utvikling i forestillingen om messias i Det gamle testamente, fra en førorientalsk kongeideologi til en eskatologisk messianisme.

En rekke forskere mener å spore en utvikling i tekstene i Det gamle testamente for bruken av verbet masjach. I de eldste lagene mener de å finne såkalte «pluralistiske formuleringer» (begrepet hentyder til at det er flere personer som foretar salvingen) som er kontraktsinngåelser, f.eks. Dom. 9,8.15. I neste ledd kommer salving foretatt av prester og akklamert av folket, f.eks. 1 Kong. 1,32ff. Etter hvert blir selve salvingen «teologisert» og det blir JHWH selv som salver gjennom profetene, f.eks. 1. Sam. 16,1ff. Det likevel naturlig å tegne utviklingen i messiasforståelsen bredere i Det gamle testamente, blant annet ved å trekke inn tekster hvor begrepet ikke opptrer.

Før det 8. århundre f.Kr.

I den tidlige davidiske kongetid (10 årh. f.Kr.) i Juda ble hver eneste konge (messias) sett på som en leder og forløser sendt av Gud til folket. Kongeideologien er uttrykk for hoffets ideologi. I det nordlige Israel er det ikke like tydelige spor etter en messiasforestilling.

Sentrale tekster:

• Mest sannsynlig er det tidligste litterære nedtegnelse av en messiansk forståelse av Davids hus i Natanløftet i 2. Sam. 7 (sml. Salme 89 og 1. Krøn. 17). Denne teksten ligger bak en del nytestamentlige tekster. Løftet ser ut til å ha inneholdt (basert på Salme 89) følgende ting: 1. Guds utvelgelse av kong David, 2. Løfte om seier og stort herredømme, 3. Løfte om å adoptere David og hans etterfølgere som Guds sønner, 4. Løfte om et evig dynasti.
• Jakobs velsignelse av Juda (1. Mos. 49) kommer mest sannsynlig fra tidlig kongetid og alluderer implisitt til Davids herredømme. Velsignelsen er formulert for å sikre fortsatt herredømme for Davids hus.
• Kongesalmene i Salmenes bok (spesielt Salme 2, 72 og 110). Disse er muligens svært gamle, men dateringen varierer fra forsker til forsker. De ble mest sannsynlig brukt ved større og viktige anledninger i monarkens liv, som for eksempel kroningen (jf. Salme 2). Gjennomgående temaer er som regel kongens guddommelige opphav og kongens verdensherredømme. Salme 72 er spesielt viktig fordi den uttrykker idealkongen. Han er de fattige og nedbøydes konge som seirer over sine fiender. Han sørger for velsignelse over landet. Kongen er en slags idealisert etterfølger etter David.

Fra og med det 8. århundre f.Kr. til det babylonske eksil

Det gamle testamentes største historieverk, Det deutronomistiske historieverk, beskriver denne perioden av Israels historie som en forfallstid med dårlige konger som dyrker fremmede guder. I denne situasjonen oppstår det et håp om endring i nær fremtid (immanent eskatologi), som blir sporen til en eskatologisk messianisme.

Sentrale tekster:

• I den delen av Jesajaboken, som forskningen tradisjonelt har omtalt som Protojesaja (ca. 700 f.Kr.), tegnes det et bilde av at Gud skal bryte inn og en ny David skal komme for å opprette paradisiske tilstander (Jes. 9).
• Hos profeten Mika (profet) (ca. 700 f.Kr.) sies det at den nye David skal komme fra davidsbyen Betlehem (Mika 5,1-6).
• Profeten Jeremia (ca. 600 f.Kr.) taler om en ny spire, som er rettferdig og som skal vokse frem i Davids ætt (Jer. 23,5, se også Jes. 4,2)
• I tillegg disse to forestillingene, en ny David og en ny spire, forteller profeten Esekiel (ca. 600 f.Kr.) om at det skal reises opp en ny hyrde over Israels folk (Esek. 17,22; 34,23; 37,24)

Fra og med det babylonske eksil og frem til makkabeisk tid

I eksilet utvides messiasbegrepet til å inkludere skikkelser utenfor Davids hus og selve forestillingen blir tydelig eskatologisert ved at den skyves ut i fremtiden og at forestillingen blir mer universell (transcendent eskatologi). Etter hvert gjenspeiler tekstene at de forventer at Gud selv skal gripe inn, slik som ved utgangen fra Egypt (Exodus). Det er først ved utgangen av Det gamle testamentes tid at vi kan snakke om en virkelig messianisme (slik bl.a. forestillingen fremkommer i Det nye testamente).

Sentrale tekster:

• I en sen del av Sakarjaboken (300-tallet f.Kr.) tegnes et mer universelt bilde av messias. Han skal herske fra hav til hav samtidig som bildet av den rettferdige og ydmyke konge understrekes (Sak. 9,9).
• En viktig tekst i denne sammehengen er den apokalyptiske boken Daniel, Daniel 7,13f, hvor en spesiell skikkelse beskrives. Skikkelsen omtales som menneskesønnen og er en evig, himmelsk, transcendent skikkelse som får makt av Gud over alle folk i et evig rike. Denne apokalyptiske skikkelsen farger senere den jordiske messiasskikkelsen slik som i 1. Enoks bok.
• Etter hvert blir flere og flere mellombibelske tekster aktuelle for å beskrive messianismen. I Qumran finnes det en forestilling både om en prestelig messias (av Arons stamme, «stjernen av Jakob») og en davidisk messias (av Juda stamme, «herskerspiret fra Israel»). Denne messiasforestillingen omtales ofte som dyarkisk messianisme og har sin bakgrunn i 4. Mos. 24,17 (ev. også Sakarja 4,14).

Samaritanenes messiasforventning

Samaritanene har også en messiasforventing, men ettersom deres hellige skrifter bare består av de fem mosebøkerne (Pentateuken) er deres forventning ikke basert på en «messiaskonge» av Davids hus. I 5. Mos. 18,15-19 ventes en profet som Moses. Denne kalles Ta'eb, heb. gjenoppretteren, dvs. av kulten. Kultens plass er et sentralt motiv i det deutronomistiske historieverk (jf. 5. Mos. 12).

Denne forventningen om en «profetmessias» er det også spor av i Det nye testamente (Joh. 4,25), og fra historien vet vi at en mann under Pontius Pilatus, i år 35 e.Kr., førte sine tilhengere opp på Garizim, samaritanenes hellige fjell, for å vise hvor Moses hadde gjemt de hellige tempelgjenstander. Det oppstod trefninger mellom mengden som var på valfart og Pontius Pilatus' menn, og mange ble drept. Pilatus måtte i denne forbindelsen gå av som prokurator av Judea i år 36 e.Kr.

Jødedom

Fariseernes messiasforventning

Fariseerne, de skriftlærde, bygger på de gammeltestamentlige løfter knyttet til Davids ætt. Opprinnelig gikk ikke forventningen på en enkeltperson, men et evig dynasti av davidiske konger. Hos Fariseerne er det tydelig en bestemt person som kommer dersom folket overholder loven strengt.

• I Salomos salmer skildres den davidiske messias detaljert (kap. 17-18). Messias skal knuse de ugudelige fyrster og rense Jerusalem for hedninger. Han skal også samle et hellig folk i Israel og dømme Israels hus. Messias skal også herliggjøre Herren på en synlig måte for alle mennesker slik at de kommer for å se Guds herlighet. Akkurat som i Salme 72 skal han også være en rettferdig idealkonge.

Det nye testamente

Se artikkelen Kristus, og hovedartikkelen Jesus Kristus.

Islam

Se hovedartikkel Mahdi

Litteratur

• Albertz, Rainer A History of Israelite Religion in the Old Testament period [Vol I/II] (Oversatt av John Bowden), London: SCM Press, 1994 (1992)
• Becker, J. Messianic Expectation in the Old Testament. Translated by Green, D. E. Philadelphia: Fortress Press, 1980
• Day, J., red. King and Messiah in Israel and the Ancient near East, Procedings of the Oxford Old Testament Seminar, Journal for the Study of Old Testament Supplement Series 270. Sheffield: Sheffield Academic Press, 1998.
• Gressmann, H. Der Messias, Forschungen Zur Religion Und Literatur Des Alten Und Neuen Testaments ; 43. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1929
• Hess, R. S., G. J. Wenham og P. E. Satterthwaite. The Lord's Anointed : Interpretation of Old Testament Messianic Texts, Tyndale House Studies. Carlisle: Paternoster, 1995
• Laato, A. A Star Is Rising : The Historical Development of the Old Testament Royal Ideology and the Rise of the Jewish Messianic Expectations, University of South Florida International Studies in Formative Christianity and Judaism ; V. 5. Atlanta, Ga.: Scholars Press, 1998
• Lundager Jensen, Hans.J.: Gammel Testamentlig Religion – En Indføring, Fredriksberg C: Anis, 1998
• Miller, J.M. and Hayes, J.H., A History of Ancient Israel and Judah, London: SCM Press, 1986, s.307-39
• Mowinckel, S. Han Som Kommer : Messiasforventningen i Det Gamle Testamente og på Jesu Tid. København: G.E.C. Gads forlag, 1951
• Preuss, Horst D. Old Testament Theology [I/II] (Oversatt av Leo G.Perdue), Edinburgh: T&T Clark, 1996 (1992) i utvalg
• Sæbø, M., Zum Verhältnis von Messianismus und Eschatologie im AT, i: Jahrbuch für biblische Theologie 1993
• Thompson, T. L. The Messiah Epithet in the Hebrew Bible. Scandinavian Journal of the Old Testament 15, no. 1 (2001): 57-82.
• Waschke, E.-J. Der Gesalbte : Studien Zur Alttestamentlichen Theologie, Beiheft Zur Zeitschrift Für Die Alttestamentliche Wissenschaft ; Bd. 306. Berlin: de Gruyter, 2001
• Westermann, Claus Elements of Old Testament theology (Oversatt av Douglas W.Stott), Atlanta: John Knox Press, 1982 (1979)
• Zimmerli, Walther Old Testament Theology in Outline, Edinburgh: John Knox Press, 1978