Elektropop
Elektropop eller elektronisk popmusikk er en undersjanger av popmusikk som kombinerer elementer fra elektronisk musikk og pop. Elektropop-sjangeren beskrives gjerne som en variant av synthpop, med et tungt elektronisk lydbilde og utstrakt bruk av elektroniske instrumenter som synthesizere, trommemaskiner og sampling.[1] Sjangeren oppstod i begynnelsen av 1980-årene og har økt kraftig i popularitet blant publikum og musikere etter 2000.[2]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Synthpop og Electro (musikk)
1980-årene
[rediger | rediger kilde]I begynnelsen av 1980-årene drev flere britiske artister frem en ny synthpop-stil med tunge innslag av elektronisk musikk og utstrakt bruk av synthesizere. Gary Numan, the Human League, Soft Cell, John Foxx og Visage var blant pionerene innen sjangeren.[3] Også sveitsiske Yello regnes som en av grunnleggerne for den nye musikkretningen.[4] Electro-sjangeren var på sin side utviklet av Afrika Bambaataa, som igjen var tungt påvirket av band som Yellow Magic Orchestra og Kraftwerk. Disse sjangrene fikk stor påvirkning på popmusikken i 1980-årene, blant annet representert av musikken til Madonna.[5]
En ny type fascinerende musikk begynte å dukke opp med tidevannet; den ble kalt elektropop, fordi elektronisk instrumentasjon – hovedsakelig synthesizere og syndrums — ble brukt for å lage popsanger. «Pop Muzik» av M var blant de første. Det var en gradvis opphopning av verdige elektropop-plater, selv om de fremdeles stort sett bare ble spilt på rockediskoteker. Men i 1981 åpnet slusene seg, og «ny musikk» fikk endelig strømme fritt. Gjennombruddslåten var «Don't You Want Me» av Human League.
Anglomania: The Second British Invasion, av Parke Puterbaugh for Rolling Stone, november 1983.[6]
2000–
[rediger | rediger kilde]I 2009 dukket det opp en rekke nyhetsartikler som erklærte en ny epoke med ulike elektropopstjerner, og dette sammenfalt med en kraftig økning i populariteten til flere elektropopmusikere. I en BBC-undersøkelse blant 130 musikkeksperter, var ti av de femten beste artistene innen elektropopsjangeren.[7] Lady Gaga hadde hatt stor kommersiell suksess i 2008 med sitt debutalbum The Fame. Musikkskribent Simon Reynolds bemerket at «alt rundt Gaga kom fra electroclash, unntatt musikken, som ikke var særlig 1980-talls».[8] Samtidig var den koreanske popmusikk-scenen kraftig dominert og påvirket av elektropop, frontet av band som Super Junior, SHINee, f(x) og Girls' Generation.[9]
Sjangeren har også vunnet popularitet i den skandinaviske musikkscenen, frontet av artister som Karin Park, Margaret Berger og The Knife.[10][11]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «elektropop - Det Norske Akademis ordbok». www.naob.no (på norsk). Besøkt 26. januar 2020.
- ^ Jones 2006, s. 107.
- ^ Reynolds 2005, s. 296–308.
- ^ «Gudfedrene av elektropop er tilbake | Universal Music Norge». kommunikasjon.ntb.no (på norsk). Besøkt 26. januar 2020.
- ^ David Toop (Mars 1996), «A-Z Of Electro», The Wire (145), http://www.thewire.co.uk/articles/210/, besøkt 2011-05-29
- ^ «Anglomania: The Second British Invasion». Rolling Stone. Besøkt 29. april 2019.
- ^ UK gaga for electro-pop, guitar bands fight back Arkivert 23. juli 2009 hos Wayback Machine. Arkivert 2009-07-23 hos Wayback Machine, The Kuwait Times, 28. januar 2009
- ^ The 1980s revival that lasted an entire decade av Simon Reynolds for The Guardian, 22. januar 2010
- ^ Mullins, Michelle (15. januar 2012). «K-pop splashes into the west». The Purdue University Calumet Chronicle. Arkivert fra originalen 4. juni 2013. Besøkt 22. juni 2012. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. juni 2013. Besøkt 26. januar 2020.
- ^ Robert Hoftun Gjestad (26. februar 2015). «Elektropop med sjangerbredde». Aftenposten. Besøkt 26. januar 2020.
- ^ Hvidsten, Sigrid (29. mai 2013). «Er det elektropop eller er det en kult?». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 26. januar 2020.
Litteratur