Dansketiden

Danmark-Norge i 1780.

Dansketiden er en populær betegnelse i Norge på perioden 1380–1814, en periode på 434 år, hvor landet var i ulike former for union eller riksfellesskap med Danmark. Det formelle tapet av suverenitet skjedde imidlertid ikke før avskaffelsen av det norske riksrådet i 1536/37, så den egentlige dansketiden kan sies å betegne årene 1536/37-1814. Denne tiden deles gjerne inn i to hoveddeler, lydriketiden (1536/37-1660) og eneveldet (1660-1814).

Bakgrunn

Allerede i 1319 fikk Norge og Sverige felles konge i Magnus Eriksson. I 1363 giftet Magnus' sønn Håkon VI Magnusson seg med den danske prinsessen Margrete, og dermed var grunnlaget for en felles skandinavisk union lagt. Norge gikk i personalunion med Danmark i 1380 da Margretes sønn, Olav Håkonsson, ble valgt til konge i Norge, etter å ha innehatt Danmark fra 1376. Han døde imidlertid allerede i 1387, og hans mor, Margrete overtok tronen i de to landene. Hun fikk i 1397 forent de tre rikene Norge, Danmark og Sverige i Kalmarunionen i 1397. I denne unionen var Danmark den dominerende staten, selv om svenskene stadig gjorde opprør. I 1523 klarte Sverige bryte ut av Kalmarunionen etter Stockholms blodbad, og ble en egen selvstendig stat med Gustav Vasa som konge. Dermed var Danmark og Norge alene igjen i unionen, mens Sverige ble en likeverdig, og etterhvert overlegen, motstander.

Personalunion

Det to gjenværende rikene ble værende i personalunion med felles konge, den første unionskongen var Christian I (1450-80). I henhold til Bergenstraktaten, skulle de to rikene være selvstendige og likestilte med hvert sitt riksråd som bestemte de indre anliggender i hvert sitt land. Da Christian 1 døde 1481, overtok det norske riksrådet styringen av Norge fullt ut, slik unionsavtalen forutsatte, og biskop Karl Sigurdsson var til stede på riksrådsmøtet i Bergen i august 1481, hvor denne politikken ble satt ut i livet. Det kan ha vært i denne kongeløse situasjonen at biskop Karl på det norske riksrådets vegne overtok som høvedsmann på Akershus len. Norges posisjon i unionen var på denne tiden selvstendig, men i praksis var det likevel ofte den danske unionskongen som avgjorde i saker som gjaldt Norge. Det siste norske riksrådsmøtet, ble avholdt ved Bud i Fræna høsten 1533.

Danmark-Norge var et valgkongedømme. Den lutherske Christian III ble valgt til dansk konge i 1534. Dette førte til borgerkrigen grevefeiden der Christian III kjempet mot den tidligere kongen Christian II. Norge, med erkebiskop Olav Engelbrektsson i spissen, støttet Christian II, som også fikk støtte av både svogeren Karl V og Hansaen. Det hjalp imidlertid ikke, og lutheraneren Christian III gikk seirende ut av konflikten. Dermed innførte Danmark reformasjonen, og Norge ble tvunget til å gjøre det samme.

Lydriketiden

Christian IIIs håndfesting

Christian III ble i 1536 den første unionskongen i dansketiden.

Da Christian III ble konge, ble det bestemt i et riksmøte i København i 1536 av de danske adelsmenn at Norge skulle opphøre som eget rike og riksdel, og skulle underlegges den danske krone som et hvilket som helst annet dansk landskap. Det norske selvstyret (riksrådet) ble avskaffet, og den lutherske kirke, styrt av kongen, ble innført. I Christian IIIs håndfestning, datert 30. oktober 1536, står det at

Heretter [skal Norge] være og forbli under Danmarks krone, liksom en av de andre lands­del­ene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.

Dette vedtaket var et brudd på Kalmarunionstraktaten og derfor av tvilsom gyldighet. Det fikk imidlertid ingen umiddelbar betydning for Norge, for i ettertiden titulerte unionskongene seg som konger «af Danmark og Norge». Norge hadde i en tid et eget lovverk og egen stattholder, men var i praksis underlagt Danmark i alle praktiske anliggender og ble over tid et lydrike av Danmark. Men det skal sies at det danske embetsverket gav opphav til et effektivt og lite korrupt styre av landet.

Ifølge håndfestingen skulle Norge bli en provins. Dersom Norge hadde vært ansett som en provins, ville de ha blitt representert i det danske riksrådet, men det ble de ikke. Mye tyder derfor på at Norge fortsatt ble sett på som en selvstendig politisk enhet.

Administrasjon

Det politiske styret i lydrikeperioden er blitt kalt «det danske adelsveldet» fordi riksrådet besto av kun danske adelsmenn, og de største norske lenene ble gitt til disse. Norske adelsmenn fikk de små og mindre viktige lenene. Systemet var organisert i form av en pyramide med kongen på toppen, og hans lensherrer i hvert len. Den viktigste stillingen for styret av Norge, var kongens kansler og hans kanselli. Kansleren var kongens viktigste medarbeider når det gjaldt styret av Norge. Kanselliet var bemannet med adelige sekretærer som vekslet brev med dansker og nordmenn om spørsmål som kongen og hans sentral­ad­mi­ni­stra­sjon skulle avgjøre. Kansleren var et embete helt fra Kalmarunionens tid, men embetet fortsatte etter at Norge var blitt et lydike. I den norske adels privilegiebrev fra 1591 ble det bestemt at kansleren skulle velges av og blant adelen i Norge. Han var den eneste norske riksembetsmann og fikk stor politisk innflytelse.

Det danske adelsveldet satte varig preg på Norge, og etablerte en ny sterk overklasse som hjalp kongen med å styre landet i flere hundre år.

Kriger

Den dansk-norske kongen førte flere kriger under lydriketiden, og nordmennene måtte delta som hans soldater. De to første var vellykkede kriger mot det Tysk-romerske riket. Deretter fulgte den nordiske syvårskrigen (1563-1570) og Kalmarkrigen (1611-1613) mot Sverige, der kongen håpet igjen å kunne innlemme Sverige i unionen. Slik gikk det ikke. Norge ble utsatt for to svenske invasjoner, men gjorde ingen motstand. Nordmennene så ikke på kongens krig som sin krig, og ville ikke delta. Kong Christian IV gav de som hadde nektet store bøter etter Kalmarkrigen, og flere ble henrettet. Christian IV førte Danmark-Norge inn i den europeiske trettiårskrigen (1618-1648) i 1625, i form av de såkalte keiserkrigen (1625-1629). I løpet av denne krigen begynte han å etablere en egen norsk hær, men krigen var totalt mislykket, og Christian IV måtte trekke seg ut etter freden i Lübeck. Nye skandinaviske kriger ble Torstenssonkrigen (1643-1645) og Karl Gustav-krigene (1657-1660). Igjen var svenskene overlegne, og Danmark-Norge måtte avstå flere landområder til Sverige, blant annet Jemtland og Herjedalen, Båhuslen, Skåne og Blekinge. Nordmennene deltok i stor grad, og folkets omkostninger var store i form av militær­tjeneste, høye skatter og krigsødeleggelser.

Eneveldet

I lydriketiden ble Norge styrt av den danske unionskongen sammen med riksrådet. Alle krigene, spesielt mot Sverige, gjorde at Danmark-Norge i 1660 var i økonomisk krise. Kong Frederik III innkalte til stenderforsamling i Danmark fordi han ville øke skattene (og dermed rikets inntekter). Adelen ville imidlertid ikke betale; de nøt skattefrihet og var ikke villige til å oppgi denne. Geistligheten og borgerne samlet seg om et nytt forslag; innføringen av arvekongedømme og dermed enevelde. Adelen protesterte, siden det å velge konge var deres fremste måte å utøve politisk makt på. Kongen erklærte militær unntakstilstand i København, stengte byen, og adelen gav etter. Den 13. oktober 1660 ble Frederik III tilbudt arveriket, og den 18. oktober ble han hyllet som eneveldig konge av stenderforsamlingen. Slik ble eneveldet innført i Danmark-Norge i et fredelig statskupp.

For nordmennene hadde innføringen av enevelde liten praktisk betydning, men lokalforvaltningen ble nå i større grad avhengig av kongen. Lensherrene ble erstattet av amtmenn kongelige embetsmenn, mens skatter ble inndrevet av fogdene. Hovedprinsippet var at all makt, politisk, militær og økonomisk, skulle samles hos den eneveldige kongen i København. Derfra skulle rikene styres som én stat.

Etterspill

Årsaker til norsk selvstendighet

En medvirkende viktig faktor i den voksende norske selvstendighetstrangen var nok det sterke danske skatte- og avgiftstrykket på den norske befolkningen. Her ble det utvist adskillig oppfinnsomhet fra de danske makthavernes side, nærmest trukket ut i det bisarre som Skoskatten av 1711, en særskatt basert på antall skopar i hver husstand. Det var også flere andre særskatter, som Kobberskatt og Sølvskatt. Man hadde også den såkalte Krigsskatten, som skulle være med å finansiere de kriger som de danske konger involverte seg i. Videre var det særskatter for å finansiere de større festningsanlegg danskene anla i Norge, f.eks. Akershusskatten. Man hadde også den såkalte Odelsskatten, etc. Alle disse særskattene kom på toppen av den vanlige skatten, som for gårdene baserte seg på den enkelte gårdens størrelse.

Samtidig hadde norske embetsmenn i danskenes tjeneste, f.eks. prester, omfattende skattefritak.

Av andre byrder de danske regenter påla den norske befolkningen, kan nevnes at alle gårder over en viss størrelse til emhver tid var pliktig å kunne mønstre én soldat med full utrustning til de danske krigene.

Man hadde ellers et rettsvesen, hvor en av de vanlige straffesanksjonene, som også kunne idømmes for mer bagatellmessige forhold som simpelt tyveri, var kollektiv avstraffelse av hele familien. Det innebar at familiegårder ved rettslig kjennelse ble fradømt familien til den straffedømte og overført til det som ble kalt for krongods, dvs. til å bli eid av de danske makthaverne. Dette kom da i tillegg til den individuelle straffen. Etterhvert ble mange norske familier, gjennom den danske kollektive avstraffelsesformen, leilendinger på egne gårder, dvs. at de måtte betale bygselsavgifter for å få lov til å fortsette å bo på gården. Ser man på Jordebøkene, også kalt matrikler, f.eks. av 1617 og 1723, som viser hvem som eier gårdene, er det et stort antall gårder som eies av Kgl. Maytent, dvs. det danske kongehuset. Rundt 1730 var danskekongen i akutt pengemangel, og det bla da avholdt de store krongodsauksjonene. En del ætter, som først hadde opplevd at familien ble fradømt sin gård pga. noe ett enkelt familiemedlem hadde gjort, for så å måtte leie gården tilbake, opplevde da til sist å bli kastet ut fra gården dersom de ikke var i stand til å kjøpe den tilbake.

Ny union og syn på dansketiden

Ved Kielfreden 14. januar 1814 ble det bestemt at Danmark skulle overgi Norge til Sverige, fordi Danmark-Norge var på den tapende siden under Napoleonskrigene. Ved Mossekonvensjonen 14. august 1814 gikk Norge i personalunion med Sverige, og Carl Johan ble valgt til norsk konge.

Den kulturhistoriske perioden nasjonalromantikken spredte seg til Norge denne epokens slutt. Dansketiden blir også kalt «400-årsnatten». Henrik Wergeland beskrev i sin tale i 1834 at denne tidsepoken ikke var norsk historie verdig.

Vort og Norge og fortidens Norge synes som to avbrutte halvringe, der passer paa det nøieste sammen, mellomalderen kun som en uegte lodning, som vi bryter væk for at hele de egte led. Selv om Staten var forsvunden, tvivlede dog ingen om at Nationen levde.

Under den nasjonalromantiske perioden på midten og slutten av 1800-tallet ble dansketiden fremstilt som svært undertrykkende og negativ for Norge, og perioden ble sett på som en mørk periode i Norges historie. Det ble fremhevet at nordmenn var svært forskjellige fra dansker, og alt det norske ble dyrket. Fortellingen om en evig norsk kamp for selvstendighet var naturlig etter den lange unionstiden, men i dag kan vi se at denne fremstillingen er noe ensidig og unyansert. Det var riktignok stor forskjell på Norge og Danmark også i dansketiden. Men slett ikke alle nordmenn var misfornøyde med den danske staten. Det var liten kritikk av staten eller eneveldet; det finnes mange eksempler på nordmenn som var positive til denne statsformen og gav den sin tilslutning. Det norske opprøret i 1814 var heller ikke et opprør mot Danmark, men et opprør mot å bli overgitt til Sverige. Store deler av det norske samfunnet var opplært til å se på Sverige som en brutal undertrykkerstat, og mange oppfattet Danmark som en beskytter og hjelper. Stattholderen i Norge, den danske arveprinsen Christian Frederik, var svært populær blant det norske folket, og han ble da også valgt til norsk konge av riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Det nordmennene krevde mot slutten av dansketiden, var ikke nasjonal frigjøring, men heller en form for likestilling. Først da Danmark ikke lenger kunne gi hjelp til dette, ble det åpnet for et brudd.

Flagg

Dannebrog er Danmarks offisielle flagg fra 1200-tallet, fra 1600-tallet også brukt i Norge. Fra 1748 var det Norges offisielle handelsflagg. Fra 1818 ble et unionsflagg, det svenske flagget med Dannebrog øverst i venstre hjørne, brukt. I 1821 ble det nåværende norske flagget, utformet av Fredrik Meltzer, vedtatt av Stortinget. Fra 1844 til 1898 ble den såkalte Sildesalaten, det norske flagget med det svensk-norske unionsmerket øverst i venstre hjørne, brukt.

Litteratur

• Norge blir et lydrike, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Maktbalanse i dansketiden, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Selvstendighetstap og foreningstid, artikkel hos Nogeshistorie.no
• Da det norske riket bukket under 1502-1537, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Kongen og det danske riksrådet 1536-1660, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Det danske adelsveldet i Norge 1536-1660, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Innføringen av eneveldet, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Danskekongens kriger 1537-1660, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Den nordiske maktkampen på 1500- og 1600-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Norge styrt fra København, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Eliter i Norge i dansketida, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Norsk nasjonal identitet i dansketida, artikkel hos Norgeshistorie.no

Eksterne lenker

• Norge under dansk styre 1537-1814, artikkel hos Store norske leksikon

Autoritetsdata