Hopp til innhold

Engelsk renessanseteater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
The Globe, åpent tak og med publikum rundt i tre etasjer

Engelsk renessanseteater eller elisabethansk teater er den dramatikk som ble skrevet og framført i England mellom reformasjonen og stengningen av teatrene i 1642. Denne perioden blir også kalt tidlig moderne engelsk teater og inkluderer dramatikk av Christopher Marlowe, William Shakespeare, Ben Jonson og andre.

Begrepet «elisabethansk teater» dekker i snever forstand kun det teater som ble skrevet og framført i England under styret til dronning Elizabeth I, det vil si i tidsrommet 1558–1603. Som sådan er elisabethansk teater atskilt fra jakobinsk teater, assosiert med styret til kong Jakob I, 1603–1625, og det karolinske teater, assosiert med kong Karl I, 1625 og fram til stengningen av teatrene i 1642. «Engelsk renessanseteater» inkluderer derimot alle de nevnte underkategoriene.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Dronning Elizabeth I av England (1533–1603)

Engelsk renessanseteater oppsto ut av flere teatertradisjoner i middelalderen, slik som mysteriespillene, framført som en del av religiøse festivaler i England og andre deler av Europa. Mysteriespillene var komplekse gjenfortellinger av legender basert på bibelske tema, opprinnelig framført i selve kirkerommet, men som senere ble knyttet til de verdslige feiringene som vokste opp rundt religiøse festivaler. Andre kilder til engelsk renessanseteater var blant annet moralspill som vokste ut av mysteriespillene, og skoledramaet som forsøkte å gjenskape den greske tragedie. Den italienske tradisjonen med Commedia dell'arte og de omstendelige maskeradene som ble holdt ved hoffene kan også ha hatt en betydning i formingen av det offentlige teateret.

Interiør av et teater på elisabethansk tid, etter en tegning av Johann de Witt, 1596.

Skuespillere knyttet til husholdningen til ledende adelsmann hadde sesongbetonte fremføringer av stykker på ulike steder allerede før Elizabeth I. Disse skuespillerne ble rekruttert inn som de profesjonelle skuespillerne som spilte på den elisabethanske scenen. Disse skuespillerne reiste på turné og dette erstattet gradvis fremføringen av mysteriespill og moralspill med lokale skuespillere. De siste teaterselskapene som manglet en formell beskyttelse fra en adelsmann ble fjerne ved en lov i 1572 ved at disse ble erklært som løsgjengere. Også ved hoffet erstattet profesjonelle selskaper med adelig støtte de tidligere maskerader som hadde vært vanlig i de første årene av Elizabeth Is styre. Disse hadde blitt framført av hoffmenn og andre amatører. De profesjonelle selskapene vokste i antall og kvalitet i løpet av dronningens styre.

Myndighetene i London var stort sett fiendtlig innstilt til offentlige framføringer, men dette ble motvirket av dronningens glede over skuespill og støtten fra det kongelige råd. Det vokste fram flere teatre i Londons utkant, spesielt i Southwark, på sørsiden av elven Thames, overfor av City of London, hvor byborgerne lett kunne bli rodd over og således var utenfor bymyndighetenes autoritet. Teaterselskapene benyttet påskuddet at deres offentlige framføringer kun var hyppige øvelser før forestillingen skulle fremføres for dronningen. Selv om opptreden for dronningen ga prestisje, var det kun offentlige framføringer for folk flest som ga de inntektene som profesjonelle skuespillere trengte for å leve.

Sammen med profesjonens økonomi endret også dramaets karakter seg på slutten av perioden. Under Elizabeth I var dramaet et felles og klasseløst kunstnerisk uttrykk: hoffet så på de samme skuespill som vanlige folk. Med utviklingen av private teatre ble dramaet mer orientert mot smaken og verdiene til overklassen. I den siste del av styret til kong Karl I ble svært få nye skuespill skrevet for offentlige teatre, som dog fortsatte ved hjelp av de verkene som hadde blitt skrevet i tidligere tiår.[1]

Teatrene

[rediger | rediger kilde]
The Globe, den restaurerte bygningen

En avgjørende faktor i utviklingen og suksessen for det engelske renessanseteater var etableringen av store og økonomisk drivverdige offentlige teatre. Etterhvert som disse kom i gang, ble dramatiseringer mer institusjonalisert og permanent i stedet for å være et forbigående fenomen. Denne utviklingen ble særlig innledet med byggingen av det teaterbygget som rett og slett ble kalt The Theatre av James Burbage i Shoreditch i 1576. The Theatre ble hurtig etterfulgt av de nærliggende The Curtain Theatre (1577), The Rose (1587), The Swan (1595), The Globe (1599), The Fortune (1600), og The Red Bull (1604).[2]

Arkeologiske utgravninger av fundamentet for The Rose og The Globe på slutten av 1900-tallet viste at alle teatrene i London hadde individuelle ulikheter, men den felles funksjonen medførte allikevel en ensartet planløsning.[3] Offentlige teaterbygg var tre etasjer høye, og bygd rundt en åpen plass i midten. Vanligvis var denne mangekantet i tversnittet for å gi en generell rund effekt, skjønt både Red Bull og det første Fortune var kvadratiske, de tre nivåene med gallerier med utsikt innover så utover en åpen midtdel der scenen stakk ut, hovedsakelig en plattform omgitt på tre kanter av publikum, kun bakenden ble forbeholdt for ankomst og utgang for skuespillerne og sittestoler for musikerne. De øvre nivåene bak scenen kunne bli brukt som en balkong, slik det ble gjort i stykkene Romeo og Julie og Antonius og Kleopatra, eller som et sted hvor en skuespiller kunne holde en tale til mengden, slik som i Julius Cæsar.

De tidligste teatre var sårbare for brann, da de var bygget i tømmer, forskalingsbord og mørtel og med stråtak. Når det var nødvendig, ble de forsterket med sterkere strukturer. Da Globe brant ned i juni 1613 ble det gjenoppbygd med tak av tegl. Da Fortune brant ned i desember 1621 ble det gjenoppbygd i murstein (og da heller ikke lenger kvadratisk).

Scenen på The Globe

En annerledes modell ble utviklet ved The Blackfriars Theatre, som kom kontinuerlig i bruk fra 1599.[4] Blackfriars var lite sammenlignet med tidligere teatre og hadde tak framfor den vanlige åpne himmelen, og lignet således på et moderne teater sammenlignet med de samtidige teatrene. Andre mindre, innendørsteater fulgte, som The Whitefriars (1608) og The Cockpit (1617). Med byggingen av Salisbury Court Theatre i 1629 i nærheten av stedet for det nedlagte Whitefriars hadde London-publikumet seks teatre å velge mellom: tre utendørs «offentlige» teatre, The Globe, The Fortune, og The Red Bull, og tre mindre innendørsteatre, såkalte «private» teaterhus, The Blackfriars, The Cockpit, og Salisbury Court Theatre.[5] Publikum på 1630-tallet hadde fordel av et halvt århundres heftig dramatisk utvikling, med skuespill av Marlowe og Shakespeare og deres samtidige som fortsatt ble fremført på regulær basis, de fleste i offentlige teatre. Nyere verk av samtidige skuespillforfattere var det også rikelig av, som regel framført i private teatre.

Fra Shakespeares stykke Othello, 1604: Othello møter Desdemona i Venezia, oljemaleri ved Théodore Chassériau (1819–1856)

En gang rundt 1580, da både The Theatre og The Curtain var stappfulle av publikum på sommeren, var den totale teaterkapasiteten i London på omtrent 5 000 plasser. Med byggingen av nye teaterbygg og dannelsen av nye teaterselskap, var hovedstadens totale teaterkapasitet overgått 10 000 etter år 1610.[6] I 1580 kunne den fattigste borger kjøpe billett til The Curtain eller The Theatre for en penny; i 1640 kunne de skaffe seg adgang til The Globe, The Cockpit eller The Red Bull for omtrent denne samme prisen. Billettprisene for de private teatrene var rundt fem til seks ganger høyere.

Forestillinger

[rediger | rediger kilde]

Skuespillerselskaper arbeidet innenfor et repertoarsystem; i motsetning til moderne oppsetninger som kan gå i månedsvis eller år med den samme forestillingen, spilte teaterensemblene i denne perioden sjelden det samme stykket to dager på rad. Thomas Middletons A Game at Chess (Et slag sjakk) gikk i ni forestillinger etter hverandre i august 1624, og det var et unikt, uovertruffent og ikke gjentatt fenomen.

1592-sesongen til teaterselskapet Lord Strange's Men ved Rose Theatre var langt mer representativt: mellom 19. februar og 23. juni framførte det 23 forskjellige stykker, noen ganger kun én eneste forestilling, og dets mest populære stykke i løpet av sesongen var The First Part of Hieronimo (basert på Thomas Kyds Den spanske tragedie[7]), som ble spilt 15 ganger. Det framførte aldri det samme stykket to dager på rad, og sjelden det samme stykket to ganger i løpet av samme uke.[8] Arbeidsmengden til skuespillerne må ha vært voldsom, særlig de hovedrollene som Edward Alleyn tok.

Et karakteristisk trekk ved teaterselskapene var at de besto av utelukkende mannlige skuespillere. Inntil styret til Karl II ble alle kvinnelige roller spilt av tenåringsgutter i kvinneklær. I motsetningen til i Spania, hvor det tidvis var nedfelt i lovverket, var det ingen engelsk lov som uttrykkelig forbød kvinnelige skuespillere, det var bare «utenkelig». Det var først i 1629 at det for første gang var en kvinnelig skuespiller på en engelsk scene. Nyvinningen ble innført av en fransk gjestende skuespillergruppe, men kvinnene ble buet og mobbet ned av scenen. Dette var et nytt teater som hadde akkurat åpnet i Salisbury Court. Tre uker senere ble det gjort et nytt forsøk, men heller ikke denne gangen ville publikum tolerere dette.[9]

Forfattere

[rediger | rediger kilde]
William Shakespeare (1564–1616)

Londons voksende befolkning og den økende velstanden, sammen med folks interesse for det spektakulære, førte til produksjon av en dramatisk litteratur med bemerkelsesverdig variasjon, kvalitet og omfang. Selv om de fleste skuespill som ble skrevet for den elisabethanske scenen har gått tapt, er det likevel bevart over 600 stykker.

Dramatikerne, ingen kvinner var profesjonelle dramatikere i denne epoken[10], var stort sett fra beskjedne kår og hadde kjempet seg fram ved hjelp av egne midler. Noen få hadde utdannelse fra enten Oxford eller Cambridge, men det var ikke mange. Selv om William Shakespeare og Ben Jonson var skuespillere, synes det ikke som om det var vanlig, og ingen betydelig forfatter som var aktiv etter år 1600 er kjent for å ha kombinert dette med å arbeide som skuespiller.

Ikke alle dramatikerne passer til det moderne bildet av en poet eller en intellektuell. Christopher Marlowe ble drept i det som tilsynelatende var et slagsmål på et vertshus, mens Ben Jonson drepte en skuespiller i en duell. Flere andre var sannsynligvis soldater.

Dramatikere ble vanligvis betalt en fast sum i løpet av skriveprosessen, og om deres skuespill ble akseptert kunne de også få betaling for hver daglige forestilling. De hadde derimot ikke noen eierskap til de skuespill de skrev. Straks et skuespill ble solgt til et teaterselskap eide selskapet det, og forfatteren hadde ingen kontroll over rollebesetning, framførelse, endringer og revisjoner av teksten, eller utgivelse av stykket.

Ben Jonson (1572–1637)

Dramatikernes profesjon var utfordrende og langt fra lukrativ.[11] Nedtegnelser i Philip Henslowes Diary (Dagbok) viser at i årene rundt 1600 ble han betalt så lite som £6 eller £7 for hvert stykke. Dette var sannsynligvis nederst på lønnsskalaen, skjønt selv de beste forfatterne kunne ikke kreve stort mer. En forfatter som arbeidet alene kunne vanligvis skrive to skuespill i løpet av et år. På 1630-tallet signerte Richard Brome en kontrakt med Salisbury Court Theatre om å produsere tre skuespill i året, men han klarte ikke arbeidsbyrden.

Shakespeare produserte færre enn 40 stykker i en karriere som strakte seg over mer enn to tiår; han var finansielt suksessfull ettersom han også var skuespiller, og enda viktigere det faktum at han også eide andeler i selskapet som han spilte for og i de teaterhus de brukte. Ben Jonson fikk suksess som leverandør av hoffmaskerader og var talentfull i å skaffe seg økonomisk beskyttelse fra adelen, noe som var en viktig del av det sosiale og økonomiske livet i denne epoken. De forfattere som kun skrev uten annen inntekt hadde det langt trangere. Biografiene om de tidligste forfatterne, som George Peele og Robert Green, og senere Philip Massinger, er preget av økonomisk usikkerhet, kamp for tilværelsen og fattigdom.

Christopher Marlowe (1564–1593)

Dramatikere forholdt seg til sine naturlige begrensninger i produktiviteten ved å slå seg sammen i grupper på to, tre, fire og til og med fem forfattere, for å skrive teksten til et skuespill. Hovedmengden av de stykker som ble skrevet i denne epoken var et resultat av samarbeid mellom flere, og de som skrev alene og unngikk samarbeid, som Jonson og Shakespeare, var unntaket fra denne regelen. Ved å dele på arbeidsmengden ble også inntekten delt, men ordningen synes å ha fungert godt nok til at den var verd å gjennomføre. Av de mer enn 70 skuespill som er tilskrevet Thomas Dekker, er bortimot 50 av dem gjort i samarbeid med andre. I et enkelt år, 1598, skrev Dekker på 16 skuespill i samarbeid med andre for impresario Philip Henslowe, noe sa ga ham en inntekt på £30, eller litt mindre enn 12 shilling i uka, løst regnet det dobbelte av det en gjennomsnittlig forfatter tjente.[12]

Ved slutten av sin karriere hadde Thomas Heywood i et kjent sitat hevdet å ha hatt «en hel hånd, eller i det minste en langfinger» i forfatterskapet til rundt 220 skuespill. En forfatter som skrev alene ville vanligvis ha trengt måneder på å skrive ett skuespill, skjønt det ble sagt at Jonson brukte fire uker på å skrive Volpone. Henslowes Diary tyder på at det var behov for en gruppe på fire eller fem forfattere for å skrive et stykke på under to uker. Riktignok viser Diary at forfattergruppen til Henslowe, Anthony Munday, Robert Wilson, Richard Hathwaye, Henry Chettle og andre, også den unge John Webster, at selv om de begynte på et prosjekt og aksepterte forskudd for det, klarte de likevel ikke å produsere et resultat. Moderne forståelse av samarbeid i denne epoken er tendensiøs fordi fiaskoer har vanligvis forsvunnet uten et spor, med ett større unntak fra regelen, det uferdige teaterstykket Sir Thomas More.[13]

Sjangre

[rediger | rediger kilde]
Detalj fra et kart over City of London som viser The Globe, av Nicholas Visscher, 1616

Sjangre i denne perioden inkluderer historiske drama som fortolket engelsk eller europeisk historie. Shakespeares skuespill om livene til kongene, som Richard III og Henry V, tilhører denne kategorien, noe Christopher Marlowes Edward II og George Peeles Famous Chronicle of King Edward the First også gjør. Det var også en del historiske drama som behandlet nyere hendelser, blant annet det lite kjente A Larum for London, som dramatiserte herjingen av Antwerpen i 1576.

Tragedier var en populær sjanger og den aller første engelske tragedie er antagelig Gorboduc (skuespill), som ble fremført for dronning Elisabeth den 18. januar 1562. Marlows tragedier var spesielt populære, slik som Doktor Faustus og Jøden fra Malta. Publikum likte særlig hevndramaer som Thomas Kyds Den spanske tragedie. John Websters Hertuginne av Malfi framviste en parade av blodige grusomheter. Et tilsvarende drama var Shakespeares MacBeth.

Komedier var også vanlige. En undersjanger som ble utviklet på denne tiden var bykomedier, som satirisk tok for seg livet i London etter inspirasjon fra den romerske nye komedien. Eksempler er Thomas Dekkers The Shoemaker's Holiday (Skomakerens ferie) og Thomas Middletons A Chaste Maid in Cheapside (En kysk pike i Billigby).

Om enn marginalisert kunne eldre sjangrer, slik som pastoraler som The Faithful Shepherdess (Den trofaste hyrdinne, 1608) og selv moralspill som Four Plays in One (Fire skuespill i ett, ca. 1608–1613) utøve innflytelse. En gang etter 1610 fikk en ny hybridsjanger, tragikomedien, nyte en viss blomstring, noe også maskeraden fikk via periodene til de to første Stuart-kongene, Jakob I og Karl I.

Trykte tekster

[rediger | rediger kilde]
Fra tittelsiden av Christopher Marlowes Doktor Faustus (versjon B) 1616

Kun et fåtall av skuespillene fra det engelske renessanseteateret ble trykket. Av Heywoods 220 skuespill som nevnt over ble kun rundt 20 utgitt i en bok.[14] Litt over 600 skuespill ble utgitt i perioden som helhet, vanligvis i individuelle bøker i kvartformat. Store samleutgaver, som de med Shakespeares, Ben Jonsons, Beaumonts og Fletchers dramaer, var en sen og begrenset utvikling.

I nyere tid har det vært tenkt at skuespillutgivelser var populær lesning for renessansepublikumet, som ga frisk kapital for de som trykte og solgte dem, men nyere forskning har argumentert for at utgivelser av skuespill var en risikabel og marginal forretning[15], skjønt dette emnet er fortsatt debattert blant forskere.[16] Noen av de mest suksessfulle utgivere under den engelske renessansen, som William Ponsonby eller Edward Blount, utga svært sjeldent skuespill.

Et svært lite antall skuespill fra denne epoken har blitt bevart, ikke som trykt tekst, men som manuskript.[17]

Slutten

[rediger | rediger kilde]

Den framvoksende protestantiske puritanistbevegelsen i England var fiendtlig innstilt til teatrene, som de av flere grunner betraktet som synd. Den vanligst refererte grunnen var at unge menn kledde seg i kvinneklær for å spille kvinneroller. Teatrene lå i de samme strøkene av byene som bordellene og der hvor andre former for kriminalitet florerte. Da den puritanske fraksjonen av parlamentet fikk kontroll over London på begynnelsen av den engelske borgerkrigen, ble det gitt ordre den 2. september 1642 om at alle teatre skulle stenges, men dette skyldtes også at teatrene ble benyttet til å fremme opposisjonelle, politiske syn.

Etter at monarkiet ble gjenreist i 1660 ble teatrene på nytt åpnet. Den engelske kongen og mange av forfatterne hadde tilbrakt år i Frankrike og var da blitt påvirket av det blomstrende franske teateret under kong Ludvig XIV, spesielt tragedier. Imidlertid hadde det engelske publikumet liten entusiasme for de strukturerte, likeframme og velformede komediene til for eksempel Molière, men forlangte i stedet livlige, overlessete handlingsdrama med fasettert handlingsgang og en hesblesende komisk fart, samt den elisabethanske karakteren med tallrike scener og mangfoldige figurer. Således levde sjangerblandingen videre i gjenreisningskomedien. Klassikerne fra renessansen ble stadig oppført under det nye monarkiet, men mange av tragediene ble tilpasset den nye smaken.

Forfattere og dramatikere

[rediger | rediger kilde]

Skuespillere, teaterhus, og andre betydningsfulle navn

[rediger | rediger kilde]

Liste over skuespillere:

Liste over teaterhus:

Andre betydningsfull navn:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gurr, Shakespearean Stage, sidene 12-18.
  2. ^ En komplett liste elisabethanerne kalte «offentlig teater» ville inkludere The Red Lion (1567), The Newington Butts theatre (ca. 1580?), det ombygde Boar's Head Inn (1598), og The Hope Theatre (1613), ingen av dem store møtested for drama i epoken.
  3. ^ Gurr, sidene 123-31 og 142-6.
  4. ^ Stedet hvor Blackfriars lå ble benyttet som et teater allerede i tiden 1576-84, men ble siden et sted for kun drama.
  5. ^ Andre «private» teatre i løpet av denne tiden var teatre som lå nær St. Pauls katedral og der Sankt Pauls barn (Children of Paul's) (1575) opptrådte, og det stundom benyttede Cockpit-in-Court (1629).
  6. ^ Ann Jennalie Cook, The Privileged Playgoers of Shakespeare's London, 1576-1642, Princeton, New Jersey, Princeton University Press, 1981; sidene 176-7.
  7. ^ Stykket The First Part of Hieronimo ble skrevet etter Kyds død av en ukjent forfatter
  8. ^ Halliday, Shakespeare Companion, side 374; Chambers, Elizabethan Stage, Bind. 3, side 396, reflekterer tidligere fortolkninger av identiteten til Hieronimo-stykket.
  9. ^ Theater Database: The Closure of the Theaters by the Puritans
  10. ^ Noen få aristokratiske kvinner var engasjert i lesedramaer eller dramatiske oversettelser. Chambers, Vol. 3, lister Elizabeth, Lady Cary; Mary Herbert, hertuginne av Pembroke; Jane, Lady Lumley; og Elizabeth Tudor.
  11. ^ Halliday, sidene 374-375.
  12. ^ Gurr, Shakespearean Stage, side 72.
  13. ^ Halliday, sidene 108-109, 374-375, 456-457.
  14. ^ Halliday, side 375.
  15. ^ Peter W. M. Blayney, «The Publication of Playbooks», i: A New History of Early English Drama, John D. Cox and David Scott Kastan, red.; New York, Columbia University Press, 1997; sidene 383-422.
  16. ^ Alan B Framer and Zachary Lesser, «The Popularity of Playbooks Revisited», Shakespeare Quarterly 56:1 (Spring 2005), sidene 1-32.
  17. ^ For eksempler, se: Believe as You List, Sir John van Olden Barnavelt, og Sir Thomas More.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Chambers, E. K.: The Elizabethan Stage. 4 Volumes, Oxford, Clarendon Press, 1923.
  • Gurr, Andrew: The Shakespearean Stage 1574–1642. Third edition, Cambridge, Cambridge University Press, 1992.
  • Halliday, F. E.: A Shakespeare Companion 1564–1964. Baltimore, Penguin, 1964.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Engelsk_renessanseteater&oldid=24733218»