Hopp til innhold

Italias herrelandslag i fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Italia
Italia
ForbundFederazione Italiana Giuoco Calcio
LandslagstrenerItalias flagg Luciano Spalletti
KallenavnGli azzurri (De asurblå)
Flest kamperGianluigi Buffon (176)
Flest målLuigi Riva (35)
HjemmebaneStadio Olimpico
Kapasitet82 000
Hjemmedrakt
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
21. august 2023

Italias herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Italia. Det administreres av Italias fotballforbund, som ble stiftet i 1898 og ble medlem av FIFA i 1905. Landslagsdebuten kom imidlertid først fem år senere.

Italia har deltatt i 17 VM-sluttspill, takket nei til ett, i 1930, og mislyktes i å kvalifisere seg tre ganger, i 1958, 2018 og 2022. Italia har vunnet VM fire ganger, i VM i 1934, VM i 1938, VM i 1982 og VM i 2006. I tillegg har de vært tapende finalist i VM i 1970 og 1994. Italia er dermed det nest mestvinnende laget i VM, sammen med Tyskland, bak Brasil. Bare Tyskland har vært i flere finaler enn Italia. Brasil har vært i like mange og dessuten vært i den effektive, om ikke reelle, finalen i 1950. Italia har også vunnet europamesterskapet i 1968 og 2020 (2021) og har vært finalist i EM i 2000 og EM i 2012. Dette gjør Italia til et av verdens mest meritterte landslag gjennom tidene.

Nasjonalstadion er Stadio Olimpico i Roma, men den brukes sjelden til kvalifiseringskamper. I stedet spiller Italia i forskjellige byer. Italia spiller i blå overdeler og hvite bukser. På grunn av draktfargene blir laget kalt Gli azzurri, «de blå». Italias hovedrival er Frankrike, men også Tyskland og Brasil er rivaler.

Italia har lenge vært kjent for en defensiv spillestil der de har scoret ett mål og deretter spilt med et tungt forsvar. De siste årene har de forskjellige trenerne hatt fokus på å bevege seg vekk fra denne stereotypen.

Italia tapte en tett kamp mot Finland under OL i 1912.

På tross av at Italias fotballforbund ble stiftet i 1898, var de ikke med på stiftelsesmøtet til FIFA i 1904.[1] De ble med året etter, i 1905.[2] Italia debuterte som landslag i 1910 mot Frankrike. Italia vant kampen 6–2, til tross for at Pro Vercelli, det daværende topplaget, ikke lot sine beste spillere delta. Italia stilte i hvite overdeler, men shorts og sokker fra spillernes respektive klubber. Fargevalget ble gjort fordi hvite drakter var billigere enn fargede. Savoia-familiens blå farger ble først tatt i bruk året etter.[3] Den neste kampen tapte Italia hele 1–6 mot Ungarn, et av datidens beste lag.[3]

OL-innsats til midt på treet (1920–1928)

[rediger | rediger kilde]

Italia deltok allerede i OL i 1912 (med de klassiske blå overdelene og hvite buksene), der de møtte Finland i første kamp. Etter at det sto 2–2 til pause og ordinær tid, tapte Italia 2–3 etter ekstraomganger. Lagene som ble slått ut av de første to rundene kom med i en «trøsteturnering» der Italia slo Sverige 1–0, men tapte 1–5 for Østerrike.[4]

Neste OL-turnering var OL i 1920, hvor Italia først slo ut Egypt med 2–1.[5] I kvartfinalene møtte de igjen Frankrike, men franskmennene slo dem denne gangen 3–1.[6] Da Tsjekkoslovakia forlot finalen mot vertslandet Belgia i protest og derfor ble diskvalifisert, ble det raskt igangsatt en turnering om sølvmedaljen. Bergvall-systemet ble brukt, det vil si at kvartfinalistene møttes i en turnering for å kåre vinneren.[7] For Italias del betydde det at de møtte Norge, og til tross for at de lå under 0–1 til pause, snudde de til 1–1 etter full tid og 2–1 etter ekstraomganger.[8] I semifinalen møtte de Spania og tapte 0–2 enda de spilte de siste ti minuttene med en spiller mer – Spanias målvakt Ricardo Zamora ble utvist i det 79. minutt.[9]

Under OL i 1924 møtte Italia igjen Spania, nå i første runde. Igjen fikk Spania en spiller utvist, og Italia vant kampen 1–0 etter et selvmål i det 84. minutt.[10] Deretter slo de ut Luxembourg i andre runde. I kvartfinalen tapte Italia for Sveits.[11]

Det gikk bedre i OL i 1928, ofte sett på som forløperen til VM. Italia begynte med en tøff kamp mot Frankrike, der de snudde 0–2 til 4–2 før Frankrike reduserte til 4–3 minuttet senere. Den gjenværende halvtimen ble målløs, og Italia avanserte. I kvartfinalen møtte de Spania, og den første kampen endte 1–1. I omkampen raknet Spania fullstendig, og Italia vant hele 7–1. Italia kom dermed for første gang til semifinalen på regulært vis. Der møtte de Uruguay, den regjerende olympiske mesteren. Italia tok ledelsen tidlig, men Uruguay snudde fra 0–1 til 3–1 i løpet av de neste 22 minuttene. Italia reduserte i andre omgang, men tapte kampen 3–2. I bronsefinalen møtte Italia igjen Egypt, og vant denne gangen hele 11–3.[12]

Kontroversielle verdensmestre (1930–1938)

[rediger | rediger kilde]
Raimundo Orsi var en av flere argentinske spillere som ble italienske landslagsspillere.

Det første VM i 1930 ble arrangert uten Italia, som ikke ønsket å dra til Uruguay. Italia arrangerte imidlertid VM i 1934, men måtte som første og (per 2017) eneste vertsnasjon, kvalifisere seg. Det gjorde Italia gjennom å slå Hellas 4–0 hjemme. Bortekampen ble det ikke noe av da Hellas trakk seg. Trener for Italia var Vittorio Pozzo, som hadde trent Italia siden deres første kamp i 1910. Han lanserte den såkalte «metodo» eller WW-formasjonen. Den tradisjonelle 2-3-5-formasjonen med fem offensive angrepsspillere ble ofte fortung og sårbar for kontringer. Metodo på sin side var mer en 2-3-2-3-formasjon som så ut som to W-er oppå hverandre, og denne var mer stabil. Italia utnyttet sin nye stil og motstandernes svakheter med å satse på raske overganger.[13] Inspirasjon for denne nye omleggingen var blant annet det østerrikske Wunderteam, et av datidens ledende landslag.[14]

VM ble et utstillingsvindu for Benito Mussolinis Italia.[15] De hadde gjort krav på tre argentinske spillere som spilte i Italia: Raimundo Orsi, Enrique Guaita og Luis Monti. Alle tre hadde spilt for Argentina under VM i 1930. Uruguay hadde trukket seg etter at Italia ikke var med i det første VM. Argentina sendte et B-lag etter at deres forbund ikke kom til enighet med profflagene. England, Skottland, Wales og (Nord-)Irland boikottet FIFA-arrangementer.[15]

Det var imidlertid ikke det eneste som var spesielt med VM på hjemmebane. Mussolini valgte selv dommer, og dommeren kom med flere merkelige avgjørelser til Italias fordel under kvartfinalen mot Spania.[16] Italia vant omkampen 1–0 etter 1–1 i første kamp, og enkelte mente at Italias mål var offside.[17] Også i semifinalen var dømmingen kontroversiell, da mot storfavoritten Østerrike. Østerrikerne hadde spilt flott fotball, men fikk vanskeligheter mot det hardtspillende Italia og en svært regntung bane som gjorde finspill vanskelig.[18] Igjen hadde Mussolini tatt forholdsregler ved å velge Ivan Eklind, en svensk dommer med hvem han hadde hatt middag dagen før. Mange avgjørelser gikk i merkelig retning, og det ble ryktet at Eklind selv headet en østerriksk pasning til Italia.[19] Flere harde italienske taklinger ble ignorert av dommeren.[20] Kampen endte 1–0 til Italia, men til store kontroverser og med et mål som mange mente var offside.[16] Italia møtte Tsjekkoslovakia i finalen, også denne dømt av Eklind. Tsjekkerne var svært talentfulle, men uerfarne og unge. Italia på sin side spilte tøft uten at dommeren reagerte. Kampen sto 1–1 og gikk til ekstraomganger, der den fysisk tøffe Angelo Schiavio scoret vinnermålet. Italia ble verdensmestere. Det var kontroversielt, men det hører til historien at Italia hadde flere svært talentfulle spillere, inkludert de fire nevnte og især Giuseppe Meazza. Likevel haglet igjen anklagene mot Eklind, som ikke ga tsjekkoslovakene straffe og ikke utviste svært hardtspillende italienere.[21]

Som regjerende verdensmester slapp Italia kavalifisering. VM i 1938 ble arrangert i Frankrike, og gikk uten flere lag som sannsynligvis ville ha kvalifisert seg. Østerrike ble del av Tyskland, og trakk laget. Argentina og Uruguay valgte å stå over fordi mesterskapet foregikk i Europa for andre gang på rad. Spania var opptatt med borgerkrig.[22] Italia møtte Norge i Marseille, og de hadde ikke publikum med seg. Da det italienske landslaget gjennomførte en fascistisk hilsen under nasjonalsangen, pep publikum ut mesteparten av lyden. Selve kampen ble jevn. Italia tok en tidlig ledelse, men Norge presset hardt på for utlikning, og fikk det mot slutten av kampen. Italias keeper Aldo Olivieri gjennomførte en svært god redning som reddet Italia. I første ekstraomgang scoret Silvio Piola for Italia, som dermed var videre.[23] I kvartfinalen møtte Italia Frankrike. Begge lag hadde blå skjorter og hvite bukser, og det ble avgjort ved loddtrekning hvilket lag som skulle stille i blått. Frankrike vant, og Italia valgte i stedet for sine hvite overdeler å spille i helsvart. Dette ble tolket som et symbol på fascismen og svartskjortene. Publikum var i enda sterkere grad uvennlig innstilt til Italia, men der Norge var nære ved å vinne, var Italia overlegne mot Frankrike, og vant komfortabelt 3-1, med to mål av Piola.[24] I semifinalen møtte Italia for første gang Brasil. En tam førsteomgang ble avløst av en mer spennende andreomgang. Italia tok ledelsen etter 51 minutter og fikk straffe ni minutter senere som de scoret på. Brasil reduserte i sluttminuttene, men Italia vant. Selv om Brasil stilte uten stjernen Leônidas og selv om brasilianske spillere var misfornøyde med dommeren, innrømmet deres etter hvert innflytelsesrike journalist João Saldanha at Italia var det bedre laget.[25] Italia kom til finalen og møtte Ungarn. Italia lå under etter fem minutter, men snudde kampen og ledet 3-1 til pause. Ungarn reduserte til 3-2 da det gjensto 20 minutter, men Piola scoret sitt andre mål for dagen og fastsatte sluttresultatet til 4-2 med åtte minutter igjen.[26]

Middelmådighet (1939–1966)

[rediger | rediger kilde]

Italia ble introdusert til en ny spillestil da de møtte England i Milano i mai 1939. Engelskmennene hadde finjustert den nye W-M-stilen, med tre stoppere, to defensive midtbanespillere, to offensive midtbanespillere og tre angrepsspillere. Engelskmennene var klart best i oppgjøret, men Italia fikk en utlikning som skulle ha vært avblåst for hands.[27] Etter press fra blant annet media, valgte Pozzo å blande Metodo og W-M-stilen til en ny stil, Sistema.[27] Denne stilen (3-2-2-3) var mer defensiv, og handlet om et tøft forsvar og raske kontraangrep.[28]

På landslagsnivå var utviklingen treg, mens på klubbnivå var det særlig Genoa som hadde suksess med den nye W-M-stilen. I 1946 startet serien igjen etter andre verdenskrig, og Torino FC var det store laget. Også de hadde suksess med W-M, og vant de første tre sesongene.[27] Da Danmark slo ut Italia under OL i 1948, trakk Pozzo seg som landslagstrener.[29]

Teknisk administrasjon: Fra katastrofe til VM-miss (1949–1958)

[rediger | rediger kilde]

Etter Pozzos dominerende rolle i Italia, ble landslaget styrt mer eller mindre av FIGCs tekniske administrasjon frem til 1960.[30] Da hele førstelaget til Torino døde i Superga-ulykken 4. mai 1949, mistet Italia 10 landslagsspillere, og dette påvirket sterkt deres muligheter til å hevde seg i VM i 1950, som de var automatisk kvalifisert til som regjerende verdensmestre.[31] Resten av landslaget tok båt til VM i Brasil. Båtturen tok to uker, og det betydde to uker uten trening for italienerne.[32] Italia stilte til den første kampen mot Sverige med et lag der bare to spillere hadde mer enn 10 kamper for landslaget. Selv om svenskene ikke stilte med sin beryktede Gre-No-Li-angrepstrio, som hadde gjort det sterkt i AC Milan, vant skandinavene likevel 3–2. Italias gruppe bestod av kun tre lag, ettersom India hadde trukket seg. Da Sverige spilte uavgjort mot Paraguay og bare vinneren av gruppespillet gikk videre, var Italia sjanseløse. Italia slo Paraguay 2–0 i den siste kampen, og spillerne fikk faktisk lov til å fly hjem.[33]

Italia måtte dermed spille kvalifisering igjen til neste VM, VM i Sveits i 1954. Kvalifiseringen var en kort affære. Italia havnet i pulje ni mot bare Egypt. Etter en knepen 2–1-seier borte, vant Italia overbevisende 5–1 hjemme.[34] Dermed var de kvalifisert til VM. VM hadde et nytt system som bare gjaldt for dette VM. Gruppene skulle bestå av to seedede og to useedede lag, og de seedede lagene skulle ikke møte hverandre.[35] Da Italia var blant de seedede lagene og havnet i gruppe med England, Sveits og Belgia, skulle ikke Italia møte England, som også var seedet. Italia var imidlertid langt fra så gode som seedingen antydet, og de tapte den første kampen, mot Sveits, med 1–2. Kampen var ifølge rapporter stygt spilt, og Italias landslag skal ha jaget dommeren av banen etter kampen.[36] Italia slo så Belgia komfortabelt 4–1, mens England slo Sveits. Dermed kom Italia på like mange poeng som Sveits, og ved poenglikhet ville de to lagene møtes i en ny kamp for å avgjøre vinneren. Trener Silvio Piola valgte å hvile fire spillere og sette flere andre spillere i uvant posisjon. Sjansespillet betalte seg ikke, og hjemmelaget slo Italia hele 4–1 denne gangen.[36]

Italia var dermed tilbake til kvalifiseringen til neste VM igjen. De havnet i gruppe med Nord-Irland og Portugal. Etter at Italia slo og tapte mot Portugal og slo Nord-Irland, mens Nord-Irland slo og spilte uavgjort mot Portugal, måtte Italia ta poeng mot Nord-Irland borte for å kvalifisere seg. Første forsøk på å spille var den 15. desember 1956, men da dommeren ikke rakk å komme til Nord-Irland på grunn av tåke, ble det i stedet spilt en vennskapslandskamp som var alt annet enn vennlig. Til slutt stormet tilskuerne banen etter en stygg affære, slik at Nord-Irlands spillere geleidet Italias spillere ned til garderoben mens politiet tok seg av opprørerne. Kampen fikk tilnavnet «Battle of Belfast»[37] Da selve kvalifiseringskampen ble spilt, tapte Italia 1–2, og for første og, per 2014, eneste gang, kvalifiserte de seg ikke til VM. De vant ikke en kamp igjen før 1960.[38]

Svak mesterskapsinnsats (1958–1966)

[rediger | rediger kilde]
Giorgio Ferrini nektet å forlate banen mot Chile, og gjorde det først da en politieskorte fikk ham ut.

Italia takket nei til å delta i det første EM, i likhet med samtlige britiske lag og Tyskland.[39] Dermed ble det kvalifisering til VM i Chile som ble neste utfordring. I første runde skulle de møte Romania, men Romania trakk seg. Italia gikk dermed automatisk til neste runde, der de møtte Israel. Israel ledet 2–0 til pause hjemme, men slapp inn fire mål i andre omgang. I returkampen vant Italia 6–0, og var dermed kvalifisert til VM.[40]

Om kvalifiseringen var enkel, var VM en ny skuffelse. Det begynte med 0–0 mot Vest-Tyskland før Italia møtte hjemmenasjonen Chile i en svært stygg kamp.[41] Bakgrunnen for det store fiendskapet mellom vertsnasjonen og Italia stammet fra da Chile opplevde et stort jordskjelv i 1960. Chilenere samarbeidet om å få landet på fote igjen til VM, og lyktes i siste liten. To italienske journalister var imidlertid lite imponert, og beskrev Chile og chilenere i svært negative ordelag. Artiklene ble oversatt til spansk og noe overdrevet av en lokal chilensk avis, og medførte sterk antipati for Italia.[42] Det hjalp heller ikke at Italia hadde hatt som praksis å få søramerikanere av italiensk opphav til å spille for italia.[43] Kampen, kjent som slaget om Santiago, var preget av stygt spill, særlig fra Italia.[44] Italia fikk to mann utvist og tapte kampen 0–2. Ettersom Vest-Tyskland slo Sveits neste dag, var Italia ute av VM allerede før kampen mot Sveits, som Italia vant 3–0.[45]

Edmondo Fabbri ble ny landslagstrener etter at forbundet hadde styrt i VM i 1962. Fabbri tok blant annet grep ved å stoppe praksisen med å la spillere fra andre land, men av italiensk herkomst, spille for landslaget. I stedet slapp han til lovende unge talenter.[46] Etter at det første EM ble en suksessturnering, ble Italia med på kvalifiseringen til det andre EM. Turneringsformatet var utslagsrunder med hjemme- og bortekamp i kvalifiseringen, før semifinalen, finalen og bronsefinalen ble arrangert som et sluttspill. Italia vant først 1–0 borte og 6–0 hjemme over Tyrkia før de tapte 0–2 borte og spilte uavgjort 1–1 i neste kvalifiseringsrunde mot Sovjetunionen, den daværende regjerende europeiske mester.[47] I kvalifiseringen til VM i 1966 var Italia i en gruppe med tre andre lag, Finland, Polen og Skottland. Italienerne begynte med borteseier over Finland, uavgjort borte mot Polen og hjemmeseier over Finland. Polen hadde slått Skottland, men tapt for Finland, og da Italia slo Polen hele 6–1 hjemme, var Polen ute. De to gjenstående kampene var Italias oppgjør mot Skottland. Skottland vant hjemme, men i Italia vant vertene kontrollert 3–0 med Giacinto Facchetti som en av målscorerne. Italia var dermed kvalifisert for sluttspillet.

VM i England ble imidlertid nok en stor skuffelse. Italia kom i gruppe med Sovjetunionen, Nord-Korea og Chile. Oppgjøret mot Chile ble langt mindre stygt enn det forrige, og resultatet ble det omvendte, 2–0 til Italia med Sandro Mazzola som først målscorer etter ni minutter.[48] Bare en av spillerne var med fra laget i Chile fire år tidligere.[49] I neste kamp tapte Italia for Sovjetunionen med 0–1. Italia kunne fortsatt komme videre med uavgjort mot Nord-Korea, men de tapte kampen 0–1, et resultat som regnes blant de mest overraskende noensinne.[50] Fabbri fikk sparken som følge av tapet.[46]

Tilbake mot toppen (1966–1976)

[rediger | rediger kilde]
Italias europamestre, her på et frimerke fra De forente arabiske emirater.

Etter å ha mislyktes i VM i 1950 med et sterkt lag, blitt slått ut i gruppespillet av Sveits i 1954, ikke kvalifisert seg til VM i 1958, tapt i en stygg kamp mot Chile i 1962, røket ut mot Sovjetunionen i 1964-kvalifiseringen og tapt for Nord-Korea i 1966, hadde Italia nådd bunnen. Men ting forandret seg fort. Ny trener ble Fabbris tidligere assistenttrener, Ferruccio Valcareggi. I kvalifiseringen til EM i 1968 ble Italia plassert i gruppe med Romania, Sveits og Kypros. Italia slo både Romania og Kypros både borte og hjemme, og da de møtte Sveits borte, ga de bort sitt eneste poeng i en 2–2-kamp. På grunn av de andre innbyrdes resultatene var Italia allerede kvalifisert med uavgjort, men fullførte ved å slå Sveits i Italia. Ingen andre gruppevinnere var så overlegne.[51] I kvartfinalen, fortsatt del av kvalifiseringen, tapte Italia for første gang, da det ble 3–2 borte. Hjemme vant imidlertid Italia 2–0, og gikk videre til sluttspillet.[51]

EM ble arrangert nettopp i Italia, og Italia møtte Sovjetunionen i semifinalen. Kampen endte 0–0 etter ekstraomganger, og i stedet for omkamp ble kampen avgjort på mynt og kron.[52] Italia vant og gikk videre. I finalen møtte de Jugoslavia. Den første kampen endte 1–1 etter ekstraomganger. Denne gangen ble det ikke myntkast, men omkamp. Omkampen vant Italia 2–1 og ble dermed europamestre.[53]

Europamestrene vant deretter kvalifiseringsgruppen til VM i Mexico i 1970. Først slo de Wales borte, før de spilte uavgjort borte mot Øst-Tyskland. Øst-Tyskland slo Wales både borte og hjemme, og Italia måtte da vinne mot Wales og Øst-Tyskland for å være sikre på å komme videre. Italia vant begge kampene med tre mål, og dermed var de i VM.[54] I VM-sluttspillet havnet de i gruppe med Sverige, Uruguay og Israel. Italia slo Sverige 1–0 i første kamp[55], mens Uruguay slo Israel 2–0.[56] Deretter ble det uavgjort både mellom Italia og Uruguay (0–0) og Sverige og Israel (1–1). Italia spilte også uavgjort mot Israel (0–0), mens Sverige slo Uruguay 1–0. Italia vant dermed gruppen, mens Uruguay kom foran Sverige på målforskjell.[57]

En plakett ved Azteca stadion til minne om «århundrets kamp» mellom Italia og Vest-Tyskland.

Italia hadde dermed scoret ett mål, men likevel kommet videre til kvartfinalen. Israels trener uttalte at om Italia spilte som mot dem, ville Mexico vinne. Mexico tok også ledelsen 1–0, men Italia utliknet. Valcareggi satte inn Gianni Rivera, som scoret to og ga avgjørende pasning til det siste målet slik at Italia vant 4–1.[58] I semifinalen møtte Italia Vest-Tyskland i en svært tett kamp. Italia tok ledelsen allerede i det 8. minutt, men i siste ordinære spilleminutt utliknet Vest-Tyskland. Det ble scoret fem mål i ekstraomgangene, og i det 111. spilleminutt, rett etter at Vest-Tyskland hadde utliknet til 3–3, satte Rivera inn vinnermålet. Kampen er ofte omtalt som «århundrets kamp» («partita del secolo») både av italienere og fotballtilhengere flest.[59] Italia var dermed i finalen igjen for første gang siden 1938. Der møtte de imidlertid et Brasil i storform. Det sto 1–1 til det 66. minutt, men deretter tok Brasil over og vant hele 4–1.[60]

En liten formbunn (1972–1976)

[rediger | rediger kilde]

Italia var dermed europamestre og også nest best i verden. EM hadde ikke automatisk kvalifisering for regjerende europamestre, så Italia måtte inn i en ny kvalifisering til EM i Belgia, denne gangen mot Irland, Sverige og Østerrike. I Italias første kamp, en 2–1-seier borte mot Østerrike, ble samtlige tre mål scoret i løpet av 7 minutter. Italia fulgte opp med seier hjemme og borte mot Irland, før de spilte uavgjort hjemme mot Sverige. Svenskene hadde slått Østerrike hjemme, men i neste kamp tapte de borte mot Østerrike før Italia slo Sverige hjemme 3–0. Italia var dermed videre før de spilte sin siste gruppekamp, som endte 2–2 hjemme mot Østerrike.[61] Italia møtte deretter Belgia i det siste hinderet, kvartfinalen, men tapte over to kamper etter 0–0 hjemme og 1–2 borte.[62]

Italia havnet i neste VM-kvalifisering i gruppe med Luxembourg, Sveits og Tyrkia. Nok en gang tok Italia tidlig kommandoen med seier 4–0 borte mot Luxembourg. Deretter ble det uavgjort borte mot Sveits og en skuffende uavgjort også hjemme mot Tyrkia, som hadde tapt borte mot Luxembourg. Italia vant deretter bortekampen mot Tyrkia og slo Luxembourg 5–0 på hjemmebane. Sveits slo Luxembourg to ganger, begge 1–0, men fikk kun uavgjort hjemme mot Tyrkia. Da Italia tok imot Sveits i returoppgjøret, ville uavgjort sannsynligvis holde for hjemmenasjonen på grunn av de store seirene over Luxembourg. Italia vant med to mål, og ble dermed gruppevinnere.[63]

Italia tapte den siste kampen mot Polen i gruppespillet i VM i 1974.

I VM i 1974 i Vest-Tyskland var Italia i gruppe med Haiti, Polen og Argentina. Italia slo Haiti oppskriftsmessig 3–1 og spilte uavgjort 1–1 mot Argentina. Den siste kampen, mot Polen, gikk parallelt med Argentinas kamp mot Haiti. Italia kunne greie seg med uavgjort eller et etmålstap dersom Argentina ikke slo Haiti med mer enn Italia hadde gjort. Men Argentina gjorde det (4–1), mens Polen slo Italia 2–1. Dermed var Italia ute på målforskjell. Valcareggi bestemte seg for å trekke seg som landslagstrener til tross for at ingen krevde det.[64]

Valcareggi var den første treneren i en ny era i italiensk fotball. Fra nå av var ikke det ikke en komité utnevnt av FIGC som var ansvarlige for landslaget. I stedet ble det alltid valgt en hovedtrener. Valcareggis arvtaker ble Fulvio Bernardini. Han hadde en utfordrende oppgave. Fra europamester og viseverdensmester hadde Italia gått til å bli slått ut tidlig i begge mesterskapene. I neste kvalifisering ble Italia dessuten plassert i en tøff gruppe mot Polen, Nederland og Finland. Italia tapte den første kampen, borte mot Nederland, og fulgte opp med uavgjort hjemme mot Polen. Italia slo deretter Finland knepent borte, men fikk kun uavgjort 0–0 hjemme. Da Italia avga poeng også borte mot Polen, var Nederland gruppevinner allerede før de møtte Italia i returkampen. Italia beseiret Nederland 1–0, med Fabio Capello som matchvinner, men kampen var uten betydning, og Nederland stilte uten Johan Cruijff og Johan Neeskens.[65]

Verdensmestre under Bearzot (1977–1986)

[rediger | rediger kilde]

Italia hadde fortsatt et stykke til toppen da de spilte kvalifisering til VM i 1978. Med ny trener, Enzo Bearzot, kom de i gruppe med Luxembourg, Finland og England, og bare sistnevnte voldte problemer for Italia. Italia slo England hjemme, men tapte borte. Da Italia tok imot Luxembourg hjemme i siste kamp, hadde de allerede lik målforskjell som England, men lå to poeng bak. Med seier ville de gå forbi England på målforskjell. Italia vant 3–0, og kvalifiserte seg dermed til VM.[66]

Før avreisen til VM i Argentina spilte Bearzots menn, dominert av Juventus-spillere, en svak generalprøve mot Jugoslavia. Forventningene til VM var lave, og pressen svært skeptisk til Bearzot.[67] De havnet i første gruppespillsgruppe mot Frankrike, Ungarn og Argentina. Det begynte dårlig for Italia i den første kampen, da Frankrike scoret allerede i det første minuttet. Imidlertid snudde Italia kampen og vant 2–1. Deretter vant de overbevisende 3–1 over Ungarn. I gruppefinalen mot Argentina slo Italia vertene 1–0 til pessimistene i Italias overraskelse.[67]

I 1978 gikk de to beste lagene videre til andre gruppespillsrunde. Italia møtte Østerrike, Vest-Tyskland og Nederland. Italia spilte uavgjort 0–0 mot Vest-Tyskland og slo Østerrike 1–0. Siden bare gruppevinneren gikk videre til finale og Nederland hadde en klart bedre målforskjell, måtte Italia slå Nederland. Italia tok ledelsen etter selvmål, men Nederland utliknet og vant til slutt 2–1. Dermed gikk Italia til bronsefinale, som de tapte mot Brasil, også det 1–2.[68]

Dino Zoff, Franco Causio, den italienske presidenten Sandro Pertini og Enzo Bearzot (f. v.) under et kortspill i en DC-9 tilhørende Aeronautica Militare under hjemreisen etter seieren i VM i fotball 1982.

Etter VMs store suksess ble også EM forandret før 1980. Fra nå av var vertslandet bestemt før kvalifiseringen i stedet for å velges blant semifinalistene. I tillegg ble åtte lag kvalifisert i stedet for fire, og de ble plassert i grupper. Italia ble vertsland for EM i 1980, og ble som første vertsland automatisk kvalifisert til EM.[69]

I EM ble Italia plassert i gruppe med Belgia, Spania og England. Italia begynte med å spille uavgjort 0–0 mot Spania, og deretter slå England 1–0. I den siste kampen ble det 0–0 mot Belgia, og dermed var Belgia og Italia på like mange poeng og lik målforskjell. Italias manglende evne til å score mål ble imidlertid det som avgjorde til Belgias fordel, og Belgia ble gruppevinner og gikk til finalen, mens Italia møtte Tsjekkoslovakia i bronsefinalen. Kampen endte 1–1 og gikk til straffesparkkonkurranse, som Tsjekkoslovakia vant.[69][70]

Italia kom i kvalifiseringsgruppe til VM i 1982 med Jugoslavia, Hellas, Danmark og Luxembourg. Italia begynte bra med fire 2–0-seire på rad før det ble et noe overraskende bortetap for Danmark. Deretter fulgte to uavgjorte kamper, borte mot Jugoslavia og hjemme mot Hellas. Italia vant den siste kampen, hjemme mot Luxembourg, men endte på andreplass. Andreplassen ga imidlertid VM-plass ettersom VM var utvidet fra 16 til 24 lag.[71][72]

Italia dro til VM med et gjerrig forsvar og med keeperen Dino Zoff, som var i sitt tredje VM. Heller ikke til dette VM hadde Italia støtte i pressen etter tap for Øst-Tyskland og Frankrike og en uinspirert uavgjort mot Sveits.[73] Italia slapp ikke inn mange målene, men de scoret heller ikke mye. De havnet i gruppe med Polen, Kamerun og Peru. Samtlige tre kamper endte uavgjort for Italia, med 0–0, 1–1 og 1–1 som resultater. Italia hadde ikke lyktes å score som forventet, og det var kritiske røster mot Bearzots valg av Paolo Rossi som spiss, da han ikke produserte stort.[74]

Resultatene holdt til andreplass i puljen, og Italia gikk videre til andre gruppespill. Bearzot og spillerne innførte presseboikott, og spillet hevet seg.[75][76] I andre pulje møtte Italia Brasil og Argentina. Italia møtte de regjerende verdensmestrene Argentina i den første kampen. Takket være kompromissløst spill av Claudio Gentile og bedret angrepsspill, vant Italia 2–1 etter å ha ledet 2–0 frem til det 83. minutt.[74][77] Antonio Cabrini ble matchvinner i kampen. I den andre kampen møtte Italia Brasil i en kamp som i senere tid ble regnet som en kamp mellom to markante stilarter – den frie og lekne brasilianske mot den systematiske og raske italienske. Enkelte fotballeksperter har omtalt det som en gammel brasiliansk stil fra 1970 som møtte et mer moderne Italia på vei ut av den svært defensive catenaccio-stilen ved å bruke liberoen sin mer aktivt.[78] Det ble en målrik kamp der Italia vant 3–2 etter at Paolo Rossi scoret samtlige mål, og der også Zoff måtte gjennomføre et par fantomredninger mot slutten.[79]

Italia kom dermed til semifinalen, og igjen slo Rossi til. Italia møtte grupperival Polen, og vant 2–0 med to nye Rossi-scoringer.[80] I finalen ventet Vest-Tyskland, og igjen var det Rossi som startet målshowet. Det ble i tillegg scoret to italienske mål og ett tysk, så Italia ble verdensmestre med 3–1 i finalen. Rossi ble turneringens toppscorer. Pressen, som hadde vært kritisk til Bearzot og Rossi, og som foretrakk den svært defensive catanaccio-stilen, ble godt mottatt av Bearzot, som feiret med dem dagen etter.[81]

Italia var igjen verdensmestre, men de kom i en svært tøff kvalifiseringsgruppe til EM i 1984 med Sverige, Tsjekkoslovakia, Kypros og Romania. Italia leverte en av sine dårligste kvalifiseringer da de spilte uavgjort mot Tsjekkoslovakia og Romania hjemme og Kypros borte, før de tapte borte for Romania og begge kampene mot Sverige. Det ble også bortetap for Tsjekkoslovakia før Italia tok sin eneste seier, hjemme over Kypros. Italia endte nest sist.

Som regjerende verdensmester slapp Italia å kvalifisere seg til VM i 1986. I selve VM kom Italia i gruppe med Argentina, Bulgaria og Sør-Korea. Alessandro Altobelli ble Italias store spiller i gruppespillet med fire mål, først mot Bulgaria (1–1), så mot Argentina (1–1) og så to mot Sør-Korea (3–2, det siste italienske målet var et selvmål). I åttendedelsfinalen møtte Italia regjerende europamester Frankrike og tapte 0–2. Dermed var Italia ute, og Bearzot trakk seg etter kritikk for blant annet å ha vært for avhengig av heltene fra 1982.[82]

Ustabilt topplag (1986–1996)

[rediger | rediger kilde]
Salvatore Schillaci ble den store overraskelsen under VM da han ble toppscorer.

Ny trener ble Azeglio Vicini. Vincini fikk skikk på Italias kvalifisering da Italia vant kvalifiseringsgruppen mot Sverige, Sveits, Malta og Portugal. Italia fortsatte med spillere som Altobelli, men også yngre spillere som Gianluca Vialli markerte seg. Italia tapte borte mot Sverige og spilte uavgjort mot Sveits borte, men vant de resterende kampene, og ble dermed gruppevinner. I EM i 1988 møtte Italia først Vest-Tyskland. Italia tok ledelsen, men kort etter brøt Walter Zenga den nye regelen som sa at han bare kunne ta fire skritt med ballen i hendene. Vest-Tyskland utliknet på det påfølgende frisparket, og resultatet ble 1–1.[83] Deretter møtte Italia Spania som de slo 1–0 med Vialli som matchvinner. Til slutt møtte de Danmark og vant 2–0. I semifinalen møtte Italia Sovjetunionen og tapte 0–2.

Det ble ikke noen kvalifisering til VM i 1990, da Italia var vert. Italia kom i gruppe med Tsjekkoslovakia, Østerrike og USA. Hjemmelaget møtte først Østerrike og vant 1–0 etter at Salvatore Schillaci scoret to minutter etter at han ble byttet inn. Knepen seier ble det også i neste kamp, mot USA, et lag angrepsspilleren Giuseppe Gianini senere innrømmet at de undervurderte.[84] I den siste kampen slo Italia Tsjekkoslovakia 2–0 etter mål av Schillaci og Roberto Baggio. I åttendedelsfinalen scoret Scillaci et av målene i en 2–0-seier over Uruguay. I kvartfinalen ventet overraskelseslaget Irland, og Italia vant 1–0 etter at Schillaci igjen ble matchvinner. I semifinalen møtte Italia Argentina. Igjen var det Schillaci som scoret, men Claudio Caniggia utliknet etter en tabbe av målvakten Zenga. Det ble Zengas første baklengsmål på 517 minutter i mesterskapssammenheng.[85] Kampen gikk til traffesparkkonkurranse, som Italia tapte. Italia møtte England i bronsefinalen og vant. Schillaci ble matchvinner på straffespark i det 86. minutt, og han ble også turneringens toppscorer. Det beskjedne antall baklengsmål skyldtes delvis keeperen Walter Zenga, delvis forsvarsspillere som Franco Baresi og Paolo Maldini.[84]

Italia hadde variert sterkt i resultatene de siste ti årene. Etter et sterkt VM i 1982, mislyktes Italia i 1984. Deretter lyktes Italia måtelig bra i 1986 og 1988, før de oppnådde en tredjeplass i 1990. I kvalifiseringen til EM i 1992 ble det igjen en svak innsats da Italia ikke lyktes i å kvalifisere seg til EM. De spilte uavgjort i begge kampene mot Sovjetunionen, men også hjemme mot Norge, som de også tapte for i Oslo. I tillegg spilte de uavgjort mot Ungarn, og endte tre poeng bak Sovjetunionen. Etter at Italia ikke kvalifiserte seg, gikk Vicini av.

Arrigo Sacchi tok over som trener. Kvalifiseringen til VM i 1994 var en tett affære. Italia møtte Portugal, Sveits, Skottland, Malta og Estland. Dette var den siste kvalifiseringen der seier ga to poeng, noe som hjalp til med å gjøre gruppespillet enda tettere. Italia begynte middelmådig med uavgjort mot Sveits hjemme og Skottland borte før de slo Malta og Portugal borte og Malta igjen hjemme. Deretter slo Italia Estland hjemme før de tapte borte mot Sveits. Med seier over Estland, Skottland og Portugal vant Italia gruppen foran Sveits, som også kvalifiserte seg.[86]

Italia havnet i EM i «dødens gruppe» mot Norge, Mexico og Irland. Italia begynte dårlig med 0–1 mot Irland. Etter 21 minutter av den andre kampen, mot Norge, hadde Italias keeper Gianluca Pagliuca gått ut for å hindre at Øyvind Leonhardsen skulle score alene mot ham. Pagliuca reagerte raskt og fikk en hånd på lobben til Leonhardsen, men det var utenfor sekstenmeteren, og dermed hands og rødt kort. Pagliuca ble dermed den første keeperen som fikk rødt kort i VM.[87] Sacchi valgte overraskende å bytte ut Roberto Baggio for å få inn andrekeeperen sin. Til tross for at Italia var en spiller mindre, og til tider to da Maldini var skadet, lyktes de å vinne kampen med seiersmål av Dino Baggio.[88] I den siste kampen endte det 1–1 mot Mexico. Dermed endte samtlige lag på 4 poeng og lik målforskjell. Italia gikk videre på flere scorede mål enn Norge. Italia kom bak Irland på innbyrdes oppgjør og begge var bak Mexico på færre scorede mål.[89]

Italia møtte Nigeria i åttendedelsfinalen. Kampen ble jevn, men Nigeria tok ledelsen tidlig. Roberto Baggio scoret mot slutten av kampen og igjen i ekstraomgangene og reddet Italia. Italia gikk dermed igjen til kvartfinalene. Der møtte de Spania. Dino Baggio scoret for Italia, men Spania utliknet. Deretter plasserte den italienske forsvarsspilleren Mauro Tassotti en albue i nesen til Luís Enrique da denne skulle heade en ball mot mål. Dommeren så ingenting, og spillet fortsatte. Til slutt scoret Roberto Baggio for Italia.[90] Tassotti fikk åtte kampers utestengelse etter kampen.[91] I semifinalen møtte Italia Bulgaria, som noe overraskende hadde slått ut Tyskland. Italia vant kampen 2–1 etter to mål av Roberto Baggio. Italia var igjen i finalen, og de møtte igjen Brasil, 24 år siden sist. Der finalen i 1970 var målrik og ensidig, var finalen i 1994 jevn og målfattig. Etter 120 minutter sto det 0–0, og det ble straffesparkkonkurranse i en finale for første gang i VMs historie. Den ble avgjort da mannen som hadde reddet Italia gjentatte ganger, Roberto Baggio, bommet på den siste straffen. Dermed ble Brasil verdensmestre igjen.[92]

Italia kom i en kvalifiseringsgruppe til EM der kampen effektivt ble mellom dem og Kroatia om hvem som skulle vinne gruppen. Ettersom både vinner og toerne var sikret spill i EM, med unntak av de to siste som måtte spille kvalifisering, ble kampen om seieren rent formell. Italia tapte hjemme og spilte uavgjort borte mot Kroatia, og spilte uavgjort mot Slovenia en gang. De resterende kampene vant Italia, og da Kroatia tapte for Ukraina, endte lagene a poeng, men med kroatene foran på målforskjell. Italia var uansett videre.

Da Italia offentliggjorde hvilke spillere som var tatt ut til EM, var Roberto Baggio ikke med på listen. Det førte til spekulasjonser om hvorvidt årsaken var at Sacchi og Baggio ikke kom særlig godt overens, og at dette var en var grunnene til at Roberto Baggio ble tatt ut i 1994 da Pagliuca fikk et rødt kort i tillegg til[klargjør] at han ikke ble inkludert nå. Sacchi forsvarte senere uttaket med at Baggio hadde kneproblemer og ikke var klar til å spille.[93] I EM i 1996 kom Italia i gruppe med Russland, Den tsjekkiske republikk og Tyskland. Italia slo Russland, men tapte for Den tsjekkiske republikk og spilte uavgjort mot Tyskland. Det holdt bare til tredjeplass, og dermed var Italia ute av EM.[94] Sacchi gikk av etter turneringen.

Mot nytt verdensmesterskap (1997–2006)

[rediger | rediger kilde]

Sacchi ble av flere italienere ansett som en for streng taktiker uten spilleglede, mens hans arvtaker Cesare Maldini var langt lettere tilgjengelig. Med ny trener og hardt arbeid ble også Roberto Baggio inkludert i troppen.[95][96] I kvalifiseringen til VM i 1998 kom Italia i en ny gruppe der de i hovedsak konkurrerte mot én motstander, denne gangen England. Italia begynte godt, og slo England borte med Gianfranco Zola som matchvinner. Det ble etter hvert et par uavgjort for mye, mot Georgia og Polen, i tillegg til hjemmekampen mot England. Det holdt for England til å komme seg foran Italia. Italia ble heller ikke beste toer, og måtte dermed ut i kvalifisering mot Russland. Den første kampen ble spilt i Russland og endte 1–1, mens Italia vant 1–0 i den andre og kvalifiserte seg da til VM.[97]

I VM havnet Italia i gruppe med Chile, Østerrike og Kamerun. I den første kampen møtte Italia Chile. Italia tok ledelsen tidlig ved Christian Vieri, men Chiles superduo Iván Zamorano og Marcelo Salas stelte i stand problemer, og sistnevnte socret tre minutter på overtid i første og tre minutter inne i andre omgang. Det sto 2–1 helt til i det 85. minutt, da Roberto Baggios dribleserie ble avsluttet av en hands av en chilensk forsvarer i straffefeltet, og dermed straffe. Roberto Baggio, som bommet sist gang han var i VM, tok straffen selv, og scoret utlikningsmålet.[98] Vieri scoret to av målene da Italia bekjempet Kamerun 3–0 i den andre kampen, og i den tredje kampen var det igjen Baggio og Vieri som scoret Italias mål i 2–1-seieren mot Østerrike. I åttendedelsfinalen fortsatte Vieri å score med sitt femte mål da Norge ble slått 1–0. Det stoppet imidlertid i kvartfinalen, da Italia spilte 0–0 mot Frankrike og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Både Vieri og Baggio scoret sine, men Luigi Di Biagio bommet på sitt, og dermed var Italia ute. Maldini gikk av noe etter VM, delvis etter kritikk for sin defensive catenaccio-aktige stil.[99]

Dino Zoff (1998–2000)

[rediger | rediger kilde]
Alessandro Del Piero og Francesco Totti under EM i 2000.

Keeperlegenden Dino Zoff tok over som trener. Zoff valgte en mer offensiv spillestil. Italia begynte kvalifiseringen godt med 2–0 hjemme mot Wales og deretter 2–0 over Sveits med Alessandro Del Piero som tomålsscorer. Italia slo også Danmark borte 2–1 etter at Filippo Inzaghi scoret etter et minutt. Det ble deretter uavgjort 1–1 mot Belarus hjemme, men så slo Italia Wales 4–0 hjemme. Italia trengte ett poeng for å være helt sikker på å vinne gruppen, men tapte overraskende 2–3 hjemme mot Danmark. Det ble 0–0 mot Belarus borte i siste kamp, og Italia var dermed videre til EM i Nederland og Belgia i 2000. Igjen gjentok tradisjonen seg at Italia spilte svakt i kampene opp mot VM, denne gangen blant annet etter hjemmetap for Belgia og bortetap for Norge, og igjen var pressen skeptisk.[100]

Tyrkia, Belgia og Sverige ventet i EM. Italias første kamp var mot Tyrkia, og kampen endte 2–1 til Italia etter at Inzaghi satte inn en straffe i det 70. minutt. Italia slo deretter Belgia 2–0. I den siste kampen ble det en jevn kamp mot Sverige. Di Biagio scoret for Italia, Henrik Larsson utliknet for Sverige og Del Piero ble matchvinner. Italia vant dermed puljen med tre seire på tre kamper. I semifinalen ventet Romania. Italia scoret to ganger ved Francesco Totti og Inzaghi, og vant kampen 2–0. I semifinalen ventet Nederland. Kampen endte 0–0 etter 120 minutter, så den gikk til ekstraomganger. Di Biagio, som hadde bommet i 1998, tok første straffe for Italia og scoret. Deretter scoret Italia to ganger til på sine fire forsøk, mens Nederland bare konverterte én av sine fire straffer. Italia hadde dermed kommet til finalen igjen. I finalen møtte de regjerende verdensmester Frankrike. Italia tok ledelsen og holdt den til godt ut over overtiden, men i det fjerde overtidsminutt utliknet Frankrike. Finalen gikk til golden goal som Frankrike vant. Etter å ha mottatt mye kritikk fra blant andre Silvio Berlusconi for å ikke markere Zinedine Zidane og sikre seieren, gikk Zoff av samme kveld.[100]

Giovanni Trapattoni (2000–2004)

[rediger | rediger kilde]

Ny trener var Giovanni Trappatoni, som hadde en langt mer defensiv stil enn Zoff.[101] Trapattoni fikk en lett gruppe til kvalifiseringen til VM i 2002. Etter å ha spilt uavgjort mot Ungarn borte vant Italia de neste fem kampene på rad, inkludert begge mot hovedutfordrerne Romania og Georgia. Det ble en uavgjort mot Litauen før Italia avsluttet kampanjen ved å slå Ungarn hjemme. Italia vant gruppen med fire poeng. Inzaghi ble toppscorer i Italias gruppe med 7 mål.[102]

Italia endte i VM-gruppe med Ecuador, Kroatia og Mexico. Italia begynte med en komfortabel seier over Ecuador med to mål av Vieri. Deretter gikk ting noe dårligere. Italia tapte 1–2 for Kroatia. Italia burde slå Mexico for å være sikre, men Mexico tok ledelsen. Del Piero utliknet mot slutten av kampen for Italia, og ettersom Ecuador slo Kroatia 1–0, var Italia videre uansett. Italias opphold ble imidlertid kort. I åttendedelsfinalen møtte de Sør-Korea igjen, og tapte på golden goal. Imidlertid var det mange som kritiserte dommeren i den kampen for å ha vært korrupt. Dommeren måtte kort tid etter gå av etter anklager for kampfiksing.[103]

Italia måtte konsentrere seg om EM i Portugal i 2004. Italia kom i gruppe med Wales, Finland, Serbia og Montenegro og Aserbajdsjan. Etter to uavgjort mot Serbia og Montenegro, et tap mot Wales borte og fem seire, var Italia gruppevinner. Wales tok en overraskende andreplass. Italia kom til EM, der de kom i gruppe med Sverige, Danmark og Bulgaria. Italia spilte uavgjort mot de to skandinaviske landene – 0–0 mot Danmark og 1–1 etter en sen svensk utlikning mot Sverige. I EM det året var det slik at ved poenglikhet var det målforskjell og mål i innbyrdes oppgjør som telte. Italia hadde 1–1 mot Sverige og Danmark, mens Danmark hadde 0–0 og Sverige altså 1–1.[104] Italia måtte slå Bulgaria og håpe på en vinner mellom Danmark og Sverige. Ble det uavgjort, ville 0–0 medført at Italia holdt seg foran Danmark, og med 1–1 ville Italia og Danmark ha vært helt uavgjort. Kampen endte 2–2 mellom de skandinaviske naboene. Flere enn italienske medier spekulerte i at det var avtalt spill.[105] Det ble Trapattonis siste kamp som trener for Italia.

Marcello Lippis første forsøk (2004–2006)

[rediger | rediger kilde]
Marco Materazzi markerte seg under VM i 2006.

Marcello Lippi ble ny trener, og hans fokus var mer på å skape et fellesskap enn å satse enten på en offensiv eller en defensiv rolle.[106] Italia kom i VM-kvalifiseringsgruppe med Norge, Skottland, Slovenia, Belarus og Moldova. På tross av et overraskende bortetap mot Slovenia og to uavgjort borte mot Norge og Skottland, hadde Italia full kontroll på gruppen, og vant med 5 poeng på Norge, som ble nummer 2. I tillegg til dette hadde Italia gode treningskamper med seire over Nederland og Tyskland, noe som økte forventningene. Det som dempet dem var Calciopoli-skandalen, der det ble oppdaget korrupsjon og bestikkelser.[107]

Italia kom i gruppe med Ghana, USA og Den tsjekkiske republikk. I Italias første kamp slo de Ghana 2–0 med Andrea Pirlo som første målscorer. Mot USA ble det uavgjort 1–1 etter at Italia først fikk et rødt kort på Daniele De Rossi midt i første omgang, mens USA fikk en mann utvist på hver side av pausen.[108] Italia vant også sin siste kamp, mot Den tsjekkiske republikk, med 2–0 etter at Marco Materazzi og Inzaghi scoret. Italia vant dermed puljen og gikk videre til åttendedelsfinale. Australia ventet i en kamp der Materazzi ble noe strengt utvist tidlig i kampen, og avgjørelsen kom etter en straffe i det 5. overtidsminutt til Italia, der Totti scoret.[109] I kvartfinalen møtte Italia Ukraina, og Italia vant 3–0 etter ett mål av Gianluca Zambrotta og to av Luca Toni. I semifinalen møtte Italia Tyskland til en kamp som sto 0–0 til det 119. minutt, da to raske italienske scoringer betydde at Italia var klare for finalen igjen.[110]

I finalen ventet Frankrike. Finalen ble intens, og startet med en straffe til Frankrike som Zinedine Zidane scoret på. Tolv minutter etterpå utnyttet Materazzi en corner fra Pirlo og utliknet. Dette ble resultatet etter 120 minutter. De to målscorerne kom i fokus mellom ekstraomgangene og straffesparkkonkurransen, da ordklammeri dem imellom medførte at Zidane skallet Materazzi i brystkassen. Zidane ble øyeblikkelig utvist.[111] Italia vant straffesparkkonkurransen 5–3 og ble verdensmestre.

Skuffelser og bragder (2007–)

[rediger | rediger kilde]

Siden 1968–1970 var det ytterst sjelden at Italia leverte to gode mesterskap etter hverandre. Dette stemte også den siste tiden. VM i 1998 var en skuffelse, EM i 2000 endte i sølv, VM i 2002 i åttendedelsfinale og EM 2004 i gruppespill. Etter VM i 2006 var det derfor langt fra sikkert hvordan det skulle gå. I tillegg valgte Lippi noe overraskende ikke å fornye kontrakten etter VM. Ny trener ble Roberto Donadoni. Valget av en da så ung spiller skapte igjen skepsis, og det ble kommentert at andre trenere som var naturlige førstevalg, som Fabio Capello, Carlo Ancelotti og Cesare Prandelli, ikke var tilgjengelige på grunn av klubbkontrakter.[112]

Roberto Donadoni (2006–2008)

[rediger | rediger kilde]
Andrea Pirlo fikk en stadig mer dominerende rolle i Italias landslag.

Donadoni valgte å eksperimentere med formasjonen, og hadde blant annet i begynnelsen en langt mer offensiv 4-3-3-stil.[112] De fikk en dårlig start på kampanjen etter uavgjort hjemme mot Litauen og tap borte for Frankrike. Deretter tok Italia seg opp med hjemmeseier over Ukraina, borteseier over Georgia, hjemmeseier over Skottland og borteseier mot Færøyene. Etter en hjemmeseier mot Litauen var Italia igjen i førersetet i gruppen, der Skottland, Ukraina og Frankrike slo hverandre. Italia møtte Frankrike hjemme og spilte 0–0. Italienerne fortsatte med å slå Ukraina borte og Georgia hjemme, og da Italia slo Skottland 2–1 hjemme, var både Italia og Frankrike kvalifisert før Italia også slo Færøyene 3–1 hjemme.

Under EM i 2008 ble Italia plassert i nok en tøff gruppe, med Nederland, Romania og Frankrike. Italia begynte med å tape 0–3 mot Nederland før de spilte uavgjort 1–1 mot Romania. Avgjørelsen om hvem som gikk videre i tillegg til suverene Nederland falt på kampen mellom Italia og Frankrike. Italia vant 2–0 med scoringer av Pirlo og Daniele De Rossi. Pirlo og Gennaro Gattuso fikk imidlertid begge gult kort, og kunne ikke spille kvartfinalekampen.[113] I kvartfinalen møtte Italia Spania, og kampen endte 0–0 og gikk til straffesparkkonkurranse, som Italia tapte etter at Antonio Di Natale bommet. FIGC hadde beskjeden tro på Donadoni selv før EM begynte, og de la inn en klausul i toårskontrakten han signerte før EM om at Italia måtte nå semifinalen. De benyttet seg av den, og hadde Donadonis arvtaker, og også forgjenger, klar.[112]

Marcello Lippis andre forsøk (2008–2010)

[rediger | rediger kilde]

Lippi ble gjeninnsatt som landslagstrener. I kvalifiseringen til VM i Sør-Afrika i 2010 hadde Italia ingen problemer med Irland, Bulgaria, Montenegro, Kypros og Georgia, og med tre uavgjort (borte mot Bulgaria, hjemme mot Irland og hjemme mot Irland da Italia formelt ble kvalifisert) og resten seire var det aldri noen tvil om at Italia skulle til Sør-Afrika.

VM i Sør-Afrika ble imidlertid en stor skuffelse for Italia. De havnet i gruppe med Paraguay, New Zealand og Slovakia, og måtte leve med favorittstempelet. Det begynte med 1–1 mot Paraguay der aldrende Italia måtte kjempe seg tilbake mot et søramerikansk lag som tok ledelsen.[114] Det ble også 1–1 mot New Zealand med utlikning på straffespark etter et tidlig newzealandsk mål.[115] Kampen mot Slovakia ble avgjørende. Ved uavgjort 0–0 ville Italia og New Zealand trekke lodd om videre spill, ved annen uavgjort gikk Italia videre. Men Slovakia gikk opp i 2–0 etter kort tid, og Italia greide aldri å utlikne. Di Natale reduserte til 1–2, men så gikk slovakene opp til 1–3 før Italia reduserte til 2–3 på overtid. Italia var dermed ute og Lippi gikk av for andre gang.[116]

Cesare Prandelli (2010–2014)

[rediger | rediger kilde]
Mario Balotelli her mot England, ble en av Italias store spillere under EM i 2012.

Cesare Prandelli var denne gangen fri fra vanskelige klubbkontrakter, og fikk oppgaven å ta Italia tilbake til toppen igjen. Italia fikk en lett gruppe, og vant den greit etter å ha spilt to uavgjort, mot Nord-Irland og Serbia borte, og å ha vunnet resten. Hjemmekampen mot Serbia ble avbrutt da serbiske fans kom inn på banen. Kampen ble satt til 3–0 til Italia.

Under oppkjøringen til EM i 2012 rullet det opp nok en kampfiksingsskandale.[117] Dette gjorde at Italia fikk begrenset tillit hos forhåndstippere.[118] Riktignok hadde dette også vært tilfelle i 1982 og 2006, men ettersom Italia også hadde tapt en treningskamp 0–3 mot Russland, skapte dette videre skepsis.[119]

Italia kom i gruppe med Spania, Kroatia og Irland, sistnevnte med Trappatoni som landslagssjef. I den første kampen møtte Italia regjerende europa- og verdensmester Spania. Kampen endte 1–1 etter at Di Natale tok ledelsen for Italia, men Spania utliknet tre minutter etterpå. Deretter ble det uavgjort også mot Kroatia ved at Pirlos ledelse ble utliknet mot slutten av kampen. Italia måtte dermed vinne over Irland med mer enn to mål og håpe på en vinner i kampen mellom Spania og Kroatia. Italia vant 2–0 etter mål av Antonio Cassano og Mario Balotelli, og Spania vant til slutt mot Kroatia etter mål i det 88. minutt. Italia hadde dermed sneket seg til kvartfinale.

Claudio Marchisio markerte seg på flere måter under VM i 2014.

Der ventet England. Italia dominerte hele kampen, men lyktes ikke å score mål. Dermed gikk kampen til straffesparkkonkurranse, som Italia vant. I semifinalen møtte Italia Tyskland. Italias store spillere i den kampen var Pirlo og Balotelli. Sistnevnte scoret begge målene i 2–1-seieren som betydde at laget som få hadde tro på kom til finalen.[120] Italia møtte Spania i finalen, tre uker etter forrige møte. Imidlertid ble Italia utspilt av Spania, og i tillegg fikk de skade på den siste innbytteren Thiago Motta, som ikke hadde varmet opp før innbyttet, og Italia tapte hele 0–4, det største finaletapet i EM- og VM-historien. Like fullt hadde Italia kommet til en finale mot de fleste oddsene.

I kvalifiseringen til VM i 2014 møtte Italia Danmark, Den tsjekkiske republikk, Bulgaria, Armenia og Malta. Italia begynte med uavgjort 2–2 borte mot Bulgaria med Dani Osvaldo som Italias tomålsscorer. Deretter vant de 2–0 hjemme mot Malta og 3–1 borte mot Armenia. Italias hjemmeseier 3–1 mot Danmark gjorde at Italia lå godt an, mens Danmark falt bak. Da Den tsjekkiske republikk spilte uavgjort hjemme mot Bulgaria samme dag, ledet Italia gruppen. Italia fortsatte med borteseier mot Malta og uavgjort mot Den tsjekkiske republikk borte. Innen da hadde Danmark, Bulgaria og Den tsjekkiske republikk tatt nok poeng fra hverandre til at ingen av dem så ut til å være sannsynlige utfordrere. Da Armenia også slo Danmark og Den tsjekkiske republikk borte, var kvalifiseringen i realiteten over. Italia fortsatte med 1–0 hjemme mot Bulgaria og 2–1 hjemme mot Den tsjekkiske republikk. Da Italia spilte uavgjort borte mot Danmark, var også siste rest av tvil fjernet. I sin siste kamp, hjemme mot Armenia, spilte Italia 2–2. Kampen hadde ingen større betydning for noen av de to involverte.

Italia var dermed videre til VM i 2014. De fikk en tøff grupe, med kamper mot England, Uruguay og Costa Rica. Italia begynte mot England. Claudio Marchisio scoret kampens første mål etter 35 minutter, men Daniel Sturridge utliknet rett etterpå. Mario Balotelli satte inn 2–1 tidlig i andre omgang, og det ble sluttresultatet.[121] I den andre kampen spilte Italia mot et svært defensivt Costa Rica. Kampen ble avgjort på en costaricansk lobb som gikk inn. Italia tapte dermed 0–1. For å gå videre måtte Italia spille uavgjort mot eller slå Uruguay. Kampen dem imellom ble tøff, og Italia fikk Marchisio sendt ut etter en hard takling med knottene først. Uruguay vant 1–0 og Italia gikk ut, men mest oppmerksomhet fikk Uruguays Luis Suárez etter å ha bitt Giorgio Chiellini i skulderen. Prandelli bestemte seg for øyeblikkelig å gå av som landslagssjef.[122]

Antonio Conte (2014–2016)

[rediger | rediger kilde]

Ny landslagstrener ble Antonio Conte.[123] Contes Italia startet med fem seire og tre uavgjort, blant dem 1–1 mot England i en treningskamp der ingen hadde toppet laget.[124] Blant de andre sju kampene var flere kvalifiseringskamper, inkludert Italias første kvalifiseringsseier over Norge i Norge på bortebane på 77 år[125], 2–1 hjemme mot Aserbajdsjan, 1–0 borte mot Malta, uavgjort hjemme mot Kroatia og borte mot Bulgaria og seier over Albania, i tillegg til 2–0-seier i en treningskamp rett etter VM mot Nederland. Etter England-kampen spilte Italia uavgjort også borte mot Kroatia før det første tapet kom i form av 0–1 i en treningskamp mot Portugal.[126] Italia avsluttet kvalifiseringen med fire seire og gruppeseier i tillegg til et par svake oppkjøringskamper til EM. Foran EM var igjen italiensk presse skeptisk. Delvis var dette fordi Conte hadde mistet mye av den aldrende generasjonen, mens den yngre generasjonen med Mario Balotelli og Antonio Cassano ikke hadde overbevist.[127]

Italia begynte EM med 2–0 over outsider Belgia.[128] Deretter møtte Italia Sverige igjen, og vant denne gangen 1–0. Den siste kampen endte med tap, 0–1, for Irland, men Italia var allerede videre.[129] I åttendedelsfinalen møtte Italia Spania igjen, og denne gangen vant de 2–0. I kvartfinalen møtte de Tyskland, som i konkurranseøyemed aldri hadde slått Italia. Denne kampen endte 1–1 etter full tid, og det gikk til straffesparkkonkurranse. Her trakk Tyskland det lengste strået, og slo dermed for første gang ut Italia.[130] Conte hadde allerede skrevet under kontrakt med Chelsea FC før EM, og trakk seg dermed etter kampen.[131]

Gian Piero Ventura (2016–)

[rediger | rediger kilde]

Ny trener ble Gian Piero Ventura. Der Conte hadde benyttet seg delvis av «oriundi», det å hente inn søramerikanske spillere med italiensk avstamning til landslaget, satset Ventura i stedet på den yngre garde. I Italia hadde det eksistert en debatt om problemet med avhengighet av aldrende stjerner og unge stjerner som ikke leverte siden Lippis andre periode som landslagstrener. Ventura ønsket å satse på å bygge ikke bare fremtiden, men Italias nye fotballstil, rundt de yngre spillerne.[132] I kvalifiseringen til VM i Russland i 2018 gikk det svært lovende for Venturas Italia lenge, ser man bort ifra et hjemmetap i en treningskamp mot Frankrike i Venturas første kamp. Italia slo Israel borte, spilte uavgjort hjemme for Spania, slo Makedonia og Liechtenstein borte og Albania og Liechtenstein hjemme uten problemer, i tillegg til seier i treningskamp mot Nederland og Uruguay og uavgjort mot Tyskland. Det første tapet i kvalifiseringen siden 2006 kom imidlertid borte mot Spania, der Italia tapte hele 0–3. Ventura forsvarte seg med at valget av den noe uvanlige 4-2-4-formasjonen handlet om å eksperimentere til VM, som han anså det som svært sannsynlig at Italia kom til.[133]

Italia klarte ikke å kvalifisere seg til Verdensmesterskapet i 2018 (se Italias herrelandslag i fotball i 2018), etter 0-1-tap mot Sverige over to kamper. Dette var andre gang at laget mislyktes i å kvalifisere seg (første gang i 1958).

Hjemmebane, drakt og kallenavn

[rediger | rediger kilde]

Hjemmebane

[rediger | rediger kilde]
Stadio Friuli i Udine brukes ofte til kvalifiseringskamper.

I motsetning til for eksempel Norge og England, spiller ikke Italia flesteparten av landskampene sine på ett stadion, men de sprer kampene over hele landet. I kvalifiseringen til EM i 2016, spilte Italia på Stadio Renzo Barbera i Palermo mot Aserbajdsjan[134] og Bulgaria[135], Stadio Artemio Franchi i Firenze mot Kroatia[136] og Malta[137] og Stadio Olimpico i Roma.[138] Andre stadia som er bruk inkluderer Juventus Stadium (Torinio), Mapei Stadium i Reggio Emilia og Stadio Friuli (Udine).

Det spilles også spredt rundt om i Italia. Fra 2000 har kamper blitt spilt i samtlige regioner med unntak av beskjedent bebodde Trentino-Alto Agide, Valle d'Aosta og Basilicata.[139] Kampen mot Norge i Roma var spesiell fordi det er en av to kvalifiseringskamper i hovedstaden på 2000-tallet, den andre var mot Ukraina i 2006. Slik er ikke Italia spesielt hovedstadsfokusert i kvalifiseringskamper.

Italias flagg fra 1861–1946 med Savoias våpenskjold. Den blå kanten ga fargen til landslagsdrakten.

Italia debuterte i helhvit drakt, men fikk kort tid etterpå den blå og hvite drakten. Den blå fargen stammer fra fargen til Huset Savoia, kongeslekten i Italia fra 1861 til 1946.[140] Hvitfargen som var på de originale draktene ble også bortedraktene til Italia. Italia bruker bare unntaksvis andre farger enn blått og hvitt i kombinasjon, og har ikke brukt det i mesterskapssammenheng siden 1938, da de spilte i sort mot Frankrike.

Drakter i mesterskap

[rediger | rediger kilde]

En oversikt over Italias drakter i mesterskap.[141][142]

1910
Hjemme Borte
Ingen produsent
1911
Hjemme Borte
Ingen produsent
VM 1934
Hjemme Borte
Mot samtlige
lag
Ikke brukt
Ingen produsent
VM i 1938
Hjemme Borte
Mot alle bortsett fra Frankrike Mot Frankrike
Ingen produsent


VM i 1950
Hjemme Borte
Mot samtlige
lag
Ikke brukt
Ingen produsent
VM i 1954
Hjemme Borte
Mot samtlige
lag
Ikke brukt
Italo Sport
VM i 1962
Hjemme Borte
Mot samtlige
lag
Ikke brukt
Fedeli
VM i 1966[a]
Hjemme Borte
Mot Chile Sovjetunionen og Nord-Korea
Ingen produsent


EM i 1968
Hjemme Borte
Mot samtlige
lag
Ikke brukt
Ingen produsent
VM i 1970
Hjemme Borte
Mot alle unntatt
Israel
Mot Israel
Ingen produsent
VM i 1974
Hjemme Borte
Mot Polen
og Argentina
Haiti
Adidas
VM i 1978
Hjemme Borte
Mot alle utenom
Ungarn
Mot Ungarn
Adidas


EM i 1980
Hjemme Borte
Mot samtlige
lag
Le Coq Sportif
VM i 1982
Hjemme Borte
Mot alle utenom
Kamerun
Mot Kamerun
Le Coq Sportif
VM i 1986
Hjemme Borte
Mot alle utenom
Sør-Korea
Mot Sør-Korea
Diadora
VM i 1990
Hjemme Borte
Mot samtlige
lag
Ikke brukt
Diadora


VM i 1994
Hjemme Borte
Mot alle utenom
Irland og Nigeria
Mot Irland
og Nigeria[b]
Diadora
1995
Hjemme Borte
Nike
EM i 1996
Hjemme Borte
Mot samtlige
lag
Ikke brukt
Nike
VM i 1998
Hjemme Borte
Mot alle utenom
Chile[c]
Mot Chile
Nike


EM i 2000
Hjemme Borte
Mot alle utenom
Frankrike
Mot Frankrike
Kappa
VM i 2002
Hjemme Borte
Mot alle utenom
Mexico
Mot Mexico
Kappa
EM i 2004
Hjemme Borte
Mot Sverige
og Bulgaria
Mot Danmark
Puma
2006
Hjemme Borte
Mot samtlige
lag[d]
Ikke brukt
Puma


EM i 2008
Hjemme Borte
Mot Nederland
og Romania
Mot Frankrike
og Spania
Puma
Confederations Cup 2009
Hjemme Borte
Mot USA
og Egypt
Mot Brasil
Puma
2009
Hjemme Borte
Puma
VM i 2010
Hjemme Borte
Mot samtlige
lag [e]
Ikke brukt
Puma


EM i 2012
Hjemme Borte
Mot samtlige
lag [f]
Ikke brukt
Puma
Confederations Cup 2013
Hjemme Borte
Mot samtlige
lag [g]
Ikke brukt
Puma
VM i 2014
Hjemme Borte
Mot Uruguay
og Costa Rica
Mot England
Puma
EM i 2016
Hjemme Borte
Mot alle utenom
Belgia [h]
Mot Belgia
Puma
Oppklarende kommentarer
[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ Italias hvite overdeler og blå bukser ble ikke brukt i dette VM
  2. ^ Mot Nigeria hadde Italia hvite bukser
  3. ^ Helblått mot Norge og Frankrike.
  4. ^ Mot Australia og Ukraina med blå bukser.
  5. ^ Mot Slovakia og New Zealand med blå bukser.
  6. ^ Mot Kroatia og England med blå bukser.
  7. ^ Mot Slovakia og New Zealand med blå bukser.
  8. ^ Mot Spania med blå bukser.

Kallenavn

[rediger | rediger kilde]

Kallenavnet på Italias landslag er stort sett «Gli azzurri», de (asur)blå, fra fargen på drakten. I Italia er det ofte vanlig at klubblag har kallenavn etter fargen på draktskjorten.[143] Samtidig er «Gli azzurri» også brukt innen andre lagidretter.[144] «La Nazionale» er også av og til brukt, men ettersom det betyr «landslaget», er det mindre et kallenavn og mer en beskrivelse.

Spillestil

[rediger | rediger kilde]
Fabio Cannavaro er en av Italias beste og mest kjente forsvarsspillere, og en god representant for den forsvarsfokuserte italienske spillestilen.

Italias spillestil har lenge vært kjent som den defensive stilen med et tungt forsvar med sweeper og flere forsvarsspillere og defensive midtbanespillere. Spillestilen som definerte Italia i lang tid ble kalt «catenaccio» – dørbolt – fordi den stengte igjen forsvaret.[145] Spillestilen begynte i Inter Milan under Helenio Herrera i 1960-årene, og utviklet seg stadig. Flere av de store stjernene i italiensk fotball var forsvarsspillere, som Franco Baresi, Paolo Maldini, Alessandro Costacurta, Fabio Cannavaro og Claudio Gentile. Catenaccio er en svært defensiv spillestil og tanken om «prima non prenderle», først til å ikke slippe inn. Catenaccio har dermed ingen sterk stilling i fotballverdenen.[146] Imidlertid har Italia variert sterkt mellom ytterpunkter. Enzo Bearzot brøt med catenaccio-stilen, og også Zoff og Donadoni eksperimenterte. Sacchi og Trappatoni valgte en mer defensiv stil. Italia under Lippi var ikke et utpreget forsvarsfokusert landslag. Samtidig kan man snakke også om bruddene, deriblant Bearzots, som en utvikling av catenaccio mot en fotball-verden som hadde sett totalfotball. Mot totatlfotball kunne ikke et stasjonært forsvar greie seg, og Bearzot utviklet til en viss grad en mer fleksibel catenaccio ved navn «Zona Mista».[147]

Akkurat som Tysklands oppgjør med sin maskinmessige stil og Spanias opprør med sin hardspillende sådane, tok også Italia et opprør med det defensive som særlig begynte med Prandelli. Hans mer offensive spillestil handlet om at han brukte de spillerne han hadde og lot dem utfolde seg.[148][149] Endringen kom delvis på grunn av spillermateriellet. Conte valgte også å ta utgangspunkt i spillerne han hadde, men valgte i stedet for Prandelli å bruke dem i et etablert system. Contes stil var også sterkt varierende i forhold til hvem Italia møtte, slik at han valgte en offensiv stil med høyt press mot Spania og mot Belgia var det raske overganger og lange baller fra forsvaret. Enkeltspillere som Graziano Pellè fikk spesifikke oppgaver, som å vinne hodedueller i målgården.[150]

Der Tyskland og Spania definerte sin spillestil selv, har altså Italia ikke hatt en klar spillestil. Ventura har uttalt at han ønsker å forandre på dette ved å få med den nye stilen hos de unge spillere. Nøyaktig hva denne stilen er, virker per september 2017 ikke etablert.[132]

Selv med forandringene, er Italia kjent for en lite offensiv og målfattig spillestil. En oversikt over antall mål i turneringer Italia har deltatt i, der EM før 1980 sløyfes på grunn av for få kamper, viser dette (mål i ekstraomganger tas med):

Turnering Italia Mestscorende lag[151]
Snitt Snitt Land
EM 2016 1,2 1,86  Frankrike
VM 2014 0,66 2,42  Tyskland
EM 2012 1 2  Spania
VM 2010 1,33 2,16  Tyskland
EM 2008 1 2  Spania
VM 2006 1,71 1,71 Italias flagg Italia
EM 2004 1 2,5  England[152]
VM 2002 1,25 2,57  Brasil
EM 2000 1,5 2,6  Nederland
VM 1998 1,6 2,14  Frankrike
EM 1996 1 1,66  Tyskland
VM 1994 1,14 2,14  Sverige
VM 1990 1,43 2,14  Tyskland
EM 1988 1 1,6  Nederland
VM 1986 1,25 2  Argentina
VM 1982 1,71 2,28  Frankrike
EM 1980 0,5 1,5  Vest-Tyskland
VM 1978 1,28 2,14  Nederland
 Argentina
VM 1974 1,66 2,29  Polen
VM 1970 1,66 3,16  Brasil
VM 1966 1 2,83  Portugal
VM 1962 1 2,33  Brasil
VM 1954 2[153] 5,4 Ungarns flagg Ungarn
VM 1950 2 3,66  Brasil
VM 1938 2,75 3,75 Ungarns flagg Ungarn
VM 1934 3 3 Italias flagg Italia

Italia har vært mestscorende land ved to anledninger, det sterkt kontroversielle VM i 1934 og under VM i 2006. Ellers har Italias målgjennomsnitt stort sett ligget godt under det mest målscorende lagets statistikk. Italias innsats har variert stort, fra finale og mesterskapsseier til ut i gruppespillet, og slik kan ikke Italias generelt svake snitt forklares av innsats. I 1994, for eksempel, hadde Italia et snitt på rett over ett mål per kamp, men likevel nådde de finalen. I EM i 2012 lå snittet akkurat på 1, til tross for at de også da kom til finalen.

Rivalisering

[rediger | rediger kilde]

Italia har vært et topplag lenge, og har derfor også hatt en god del oppgjør mot andre topplag. Derfor har Italia fått en rekke rivaler. I hovedsak har Italia rivalisering mot naboland (Frankrike), regionale topplag (Tyskland) og andre topplag (Brasil og Argentina). Det finnes også enkelte andre lag Italia har hatt rivalisering mot.

Mot Frankrike

[rediger | rediger kilde]
Fra et oppgjør i 1921 mellom Italia og Frankrike.

Didier Deschamps oppsummerte rivaliseringen kort og konsist i 2012: «Vi er naboer – det er rivalisering mellom oss».[154] Frankrike har vært Italias rival i lang tid. De to møttes først i Italias debutkamp i 1910, som italienerne vant 6–2. Frankrike vant i Italia for første gang den 17. mars 1912, og siden det vant de ikke igjen før 82 år senere.[155] De slo hverandre i hvert sitt OL, Frankrike slo Italia i 1920, men dro hjem da de selv ble slått ut, og ga Italia sjansen til å spille om sølvet, og Italia slo Frankrike 4–3 i 1928.

I VM-sammenheng møttes de to først i 1938, da Italia vant over hjemmelaget i kvartfinalen. Deretter møttes de ikke igjen i VM-sammenheng på en stund: Frankrike dro ikke til VM i 1950, begge lag endte i gruppespill i 1954, Italia kvalifiserte seg ikke til VM i 1958, Frankrike kvalifiserte seg ikke til VM i 1962, begge lagene endte i gruppespill i 1966 og Frankrike kvalifiserte seg ikke til VM i 1970 eller 1974. I VM i 1978 endte de to i samme gruppe i gruppespillet, og åpningskampen i gruppen var mellom de to. Frankrike tok ledelsen med en gang, men Italia snudde og vant med 2–1. Italia hadde dominert dem imellom, men i VM i 1986 snudde det da Frankrike vant 2–0 i åttendedelsfinalen og slo ut de regjerende verdensmestrene. De to møttes også igjen i VM i Frankrike i 1998, seksti år etter forrige gang. Denne gangen vant Frankrike, som også ble verdensmestre. De to lagene møttes for første gang i EM-sammenheng i finalen i EM i 2000. Frankrikes utlikning fire minutter på overtid skapte store reaksjoner i Italia.[156]

Der Frankrike dominerte på slutten av 1990-årene, var Italia tilbake på midten av 2000-tallet. Finalen i VM i 2006 var målfattig og målene i ordinær tid kom på straffe. Finalen huskes særlig for at Zinedine Zidane stanget hodet i brystkassen til Materazzi.[157] Dette fyrte videre oppunder rivaliseringen, som økte markant etter hendelsen.[156] Italia og Frankrike ble plassert i samme gruppe til neste kvalifisering, og det var en god del oppstyr rundt kampene, blant annet da Frankrikes trener Raymond Domenech anklaget Italias OL-lag fra 2000 å ha jukset.[158] Frankrike slo Italia 3–1 hjemme og de spilte 0–0 i Italia. Italia vant likevel gruppen, men også Frankrike kvalifiserte seg. Også under EM i 2008 ble Italia og Frankrike plassert i samme gruppe. De to tapte for Nederland med tre mål og spilte uavgjort mot Romania, og kampen dem imellom ble avgjørende. Italia vant kampen igjen, og markerte dominansen i rivaliseringen. De to lagene møttes ikke verken i VM i 2010 eller EM i 2012.

Mot Tyskland

[rediger | rediger kilde]
Tyskland og Mesut Özil mot Italia under EM i 2012.

Oppgjørene mellom Italia og (Vest-)Tyskland har ofte vært del av VM-mytologien. Særlig «århundrets kamp» mellom dem i VM i 1970 har en viktig plass, men de to har også møttes i finalen i VM i 1982 og i semifinalen i 2006. Dette er også av de få rivaliseringene som involverer Tyskland og ikke trekker inn andre verdenskrig.

Tyskland og Italia møttes første gang i VM-sammenheng i 1962 i en målløs uavgjort. Deretter møttes de igjen i 1970 i den tidligere nevnte kampen dem imellom, og de to lagene møttes igjen i 1978, hvor de for tredje kamp av tre mulige spilte uavgjort. Den første seieren etter ordinær tid kom i VM i 1982, da Italia vant 3–1 etter å ha ledet 3–0 til slutten av kampen. Neste oppgjør de to imellom kom i EM i 1988, hvor det igjen endte uavgjort etter at begge lag scoret før det var gått 10 minutter av andre omgang. I 1996 ble det uavgjort igjen, da 0–0. Det sto også 0–0 etter full tid i semifinalen VM i 2006 i Tyskland, men Italia slo Tyskland med to mål i ekstraomgangene. I mesterskapssammenheng møttes de igjen i EM i 2012 i semifinalen, der Italia vant 2–1.

En vesentlig del av rivaliseringen mellom landene ligger imidlertid i spilleforståelsen. Italia forbindes ofte med defensiv kontroll og kreativ og fantasifull midtbane og angrep, mens Tyskland assosieres med et kraftfullt lagspill der summen er større enn delene og der man spiller til dommeren blåser.[159] De to lagene faller også på sett og vis mellom to stoler, den tyske spillestilen er særegen for dem, mens Italias blanding mellom system bak og kreativitet foran gjør dem til en blanding mellom nordeuropeisk og søramerikansk. Forskjellene har imidlertid blitt mindre i og med Jürgen Klinsmann og Joachim Löws forandring av den tyske spillestilen.

Mot Brasil

[rediger | rediger kilde]

Der Italia historisk sett har vært mer kreativ enn Tyskland, har de som oftest hatt den motsatte rollen i oppgjørene mot Brasil. I oppgjørene som i Italia kalles «il Derbi del Mondo», verdensderbyet, var det en stund slik at Brasil var den gode og kreative sambafotballens forsvarere mot Italias forsvarsorienterte og pragmatiske catenaccio-stil.[160] Denne inndelingen er ikke lenger aktuell, ettersom de to lagene er likere hverandre enn tidligere.[160]

Kallenavnet «verdensderbyet» skyldes nok i høyere grad det at de to landslagene er de mestvinnende lagene med ni seire tilsammen. Italia og Brasil har møtt hverandre i to finaler, i 1970 og 1994. Brasil vant begge, den ene klart og den andre på straffesparkkonkurranse. Rett under er det jevnere. I semifinalen i 1938 vant Italia, i bronsefinalen i 1978 vant Brasil og i mellomspillet i 1982 vant Italia. Kampen i 1982 regnes blant de bedre kampene i VM-historien.[160] Italia og Brasil møttes sist i VM-sammenheng i finalen i 1994.

Mot andre

[rediger | rediger kilde]
  • Argentina: På tross av at Italia og Argentina møtte hverandre i VM i 1974, 1978, 1982 og 1990, har det ikke medført noe større rivalisering mellom de to landene.
  • Spania: Italienske fotballspillere anser spanjolene for å være overfladiske og ha stil over innhold, mens spanjolene anser Italia for å være kyniske og sette seier foran innsats. Når spanjoler omtaler et lag som et «italiensk» lag, er det ikke ment som en kompliment.[161] Det er blitt foreslått at rivaliseringen er ensidig, det vil si at Spania har et langt mer anstrengt forhold til Italia enn omvendt.[162] Det var ingen klare markeringer fra noen av lagenes spillere eller supportere som pekte i retning av at kampen symboliserte noe annet enn kampen om europamestertittelen.

Landslagssjefer

[rediger | rediger kilde]

Italia var lenge styrt av en teknisk administrasjon fra FIGC. Perioder som ikke er dekket av en landslagstrener til og med 27. mars 1967 var sannsynligvis perioder der Italia var under teknisk administrasjon.

Gian Piero Ventura er nåværende landslagstrener for Italia.
Landslagssjef Tidsrom Kamper Vunnet Uavgjort Tap
Italias flagg Vittorio Pozzo 29/06·1912 – 03/07·1912 3 1 0 2
Italias flagg Vittorio Pozzo 09/03·1924 – 02/06·1924 5 2 1 2
Italias flagg Augusto Rangone 04/11·1925 – 10/06·1928 24 12 7 5
Italias flagg Carlo Carcano 14/10·1928 – 28/04·1929 6 3 1 2
Italias flagg Vittorio Pozzo 01/12·1929 – 05/08·1948 87 60 16 11
Italias flagg Giuseppe Viani 06/01·1960 – 13/03·1960 2 1 0 1
Italias flagg Giovanni Ferrari 10/12·1960 – 04/11·1961 6 4 0 2
Italias flagg Edmondo Fabbri 11/11·1962 – 19/07·1966 29 18 6 5
Italias flagg Ferruccio Valcareggi 25/06·1967 – 23/06·1974 54 27 21 6
Italias flagg Fulvio Bernardini 28/09·1974 – 08/06·1975 6 1 2 3
Italias flagg Enzo Bearzot 08/10·1977 – 17/06·1986 88 40 26 22
Italias flagg Azeglio Vicini 08/10·1986 – 12/10·1991 54 32 15 7
Italias flagg Arrigo Sacchi 13/11·1991 – 06/11·1996 53 34 11 8
Italias flagg Cesare Maldini 22/01·1997 – 31/07·1998 20 10 8 2
Italias flagg Dino Zoff 01/08·1998 – 04/07·2000 23 11 7 5
Italias flagg Giovanni Trapattoni 06/07·2000 – 15/07·2004 44 25 12 7
Italias flagg Marcello Lippi 16/07·2004 – 12/07·2006 29 17 10 2
Italias flagg Roberto Donadoni 13/07·2006 – 26/06·2008 23 13 5 5
Italias flagg Marcello Lippi 26/06·2008 – 30/06·2010 27 11 11 5
Italias flagg Cesare Prandelli 01/07·2010 – 24/06·2014 56 23 20 13
Italias flagg Antonio Conte 14/08·2014 – 02/07·2016 25 14 7 4
Italias flagg Gian Piero Ventura 18/07 2016 –

Ventura oppdateres etter trenerbytte.

VM- og EM-statistikk

[rediger | rediger kilde]

Italia har variert sterkt i sin innsats, fra fire gull til ikke å ha kvalifisert seg. Til sammen har Italia tatt medalje syv ganger i VM-sammenheng og fem i EM-sammenheng. Av de 20 VM-ene, 2014-VM inkludert, har Italia vært med i 18. En gang, i 1958, har de ikke lyktes å kvalifisere seg og de takket nei til det første VM, i 1930. Det gir et snitt på nesten en medalje hvert 2,5 VM. I EM har det gått noe svakere, men Italia har fortsatt fire medaljer.

Øvelse Gull Sølv Bronse
VM 4
(1934, 1938, 1982, 2006)
2
(1970, 1994)
1
(1990)
EM 2
(1968, 2020)
2
(2000, 2012)
1
(1988)

Plassering

[rediger | rediger kilde]

I 1986 rangerte FIFA alle VM plasseringsmessig. Dette ble gjentatt fra og med 1986 og fremover. Dette er Italias resultater (antall deltakerland skiller lik plassering, høyeste først. Deretter den nyeste først):

Plass VM Antall lag
1. Tysklands flagg VM 2006 32
1. Spanias flagg VM 1982 24
1. Frankrikes flagg VM 1938 16
1. Italias flagg VM 1934 16
2. USAs flagg VM 1994 24
2. Mexicos flagg VM 1970 24
3. Italias flagg VM 1990 24
4. Argentinas flagg VM 1978 16
5. Frankrikes flagg VM 1998 32
7. Brasils flagg VM 1950 13
9. Englands flagg VM 1966 16
9. Chiles flagg VM 1962 16
10. Tysklands flagg VM 1974 16
10. Sveits’ flagg VM 1954 16
12. Mexicos flagg VM 1986 24
15. Sør-Koreas flagg/Japans flagg VM 2002 32
22. Brasils flagg VM 2014 32
26. Sør-Afrikas flagg VM 2010 32

Motstandere i VM

[rediger | rediger kilde]

Dette er en oversikt over samtlige lag Italia har møtt i VM-sluttspill. De tre landene Italia har møtt flest ganger er Argentina, Brasil og Frankrike, som de alle har møtt tre ganger.

VM
Motstander Resultat Type kamp Seier Uavgjort Tap Målforskjell
 Argentina 1–1 (1974)
1–0 (1978)
2–1 (1982)
1–1 (1986)
1–1 (1990)1
Gruppespill
Gruppespill
Mellomspill
Gruppespill
Semifinale
2 3 0 6–4
 Australia 1–0 (2006)
Åttendedelsfinale 1 0 0 1–0
 Belgia 4–1 (1954)
Gruppespill 1 0 0 4–1
 Bulgaria 1–1 (1986)
2–1 (1994)
Gruppespill
Semifinale
1 1 0 3–1
 Brasil 2–1 (1938)
1–4 (1970)
1–2 (1978)
3–2 (1978)
0–0 (1994)2
Semifinale
Finale
Bronsefinale
Mellomspill
Finale
2 1 2 7–9
 Costa Rica 0–1 (2014)
Gruppespill 0 0 1 0–1
 Chile 0–2 (1962)
2–0 (1966)
2–2 (1998)
Gruppespill
Gruppespill
Gruppespill
1 1 1 4–4
 Ecuador 2–0 (2002)
Gruppespill 1 0 0 2–0
 England 2–1 (1990)
2–1 (2014)
Gruppespill
Gruppespill
2 0 0 4–2
 Frankrike 3–1 (1938)
2–1 (1978)
0–2 (1986)
0–0 (1998)3
0–0 (2006)4
Kvartfinale
Gruppespill
Åttendedelsfinale
Kvartfinale
Finale
2 2 1 5–4
 Ghana 2–0 (2006)
Gruppespill 1 0 0 2–0
 Haiti 3–1 (1974)
Gruppespill 1 0 0 3–1
 Irland 1–0 (1990)
0–1 (1994)
Kvartfinale
Gruppespill
1 0 1 1–1
 Israel 0–0 (1970)
Gruppespill 0 1 0 0–0
 Kamerun 1–1 (1982)
3–0 (1998)
Gruppespill
Gruppespill
1 1 0 4–1
 Kroatia 1–2 (2002)
Gruppespill 0 0 1 1–2
 Mexico 4–1 (1970)
1–1 (1994)
1–1 (2002)
Kvartfinale
Gruppespill
Gruppespill
2 1 0 6–3
 New Zealand 1–1 (2010)
Gruppespill 0 1 0 1–1
 Nederland 1–2 (1978)
Mellomspill 0 0 1 1–2
 Nigeria 2–1 (1978)
2–1 (e.e.o.)(1994)
Mellomspill
Åttendedelsfinale
2 0 0 4–2
 Nord-Korea 0–1 (1966)
Gruppespill 0 0 1 0–1
 Norge 2–1 (e.e.o.) (1938)
1–0 (1994)
1–0 (1998)
Innledende runde
Gruppespill
Åttendedelsfinale
3 0 0 4–1
 Paraguay 2–0 (1950)
1–1 (2010)
Gruppespill
Gruppespill
1 1 0 3–1
 Peru 1–1 (1982)
Gruppespill 0 1 0 1–1
 Polen 1–2 (1974)
0–0 (1982)
2–0 (1982)
Gruppespill
Gruppespill
Semifinale
1 1 1 3–2
 Slovakia 2–3 (2010) Gruppespill 0 0 1 2–3
 Sovjetunionen 0–1 (1966) Gruppespill 0 0 1 0–1
 Spania 1–1 (1934)
1–0 (1934)
2–1 (1994)
Kvartfinale
Kvartfinale (omkamp)
Kvartfinale
2 1 0 4–2
 Sveits 1–2 (1954)
1–4 (1954)
3–0 (1962)
Gruppespill
Gruppespill (omkamp)
Gruppespoll
1 0 2 5–6
 Sverige 2–3 (1950)
1–0 (1970)
Gruppespill
Gruppespill
1 0 1 3–3
 Sør-Korea 3–2 (1986)
1–2 (2002)(e.e.o.)
Gruppespill
Gruppespill
Åttendedelsfinale
1 0 1 4–4
 Tsjekkia 2–0 (2006) Gruppespill 1 0 0 2–0
 Tsjekkoslovakia 2–1 (1934)
1–0 (1990)
Finale
Gruppespill
2 0 0 3–1
 Tyskland5 4–3 (1970)(e.e.o.)
0–0 (1978)
3–1 (1982)
2–0 (2006)
Semifinale
Mellomspill
Finale
Semifinale
3 1 0 9–4
 Ukraina 3–0 (2006)
Kvartfinale 1 0 0 3–0
 Ungarn 4–2 (1938)
1–0 (1978)
Finale
Gruppespill
2 0 0 5–2
 Uruguay 0–0 (1970)
2–0 (1990)
0–1 (2014)
Gruppespill
Åttendedelsfinale
Gruppespill
1 1 1 2–1
 USA 7–1 (1934)
2–0 (1990)
2–0 (2006)
Innledende spill
Gruppespill
Gruppespill
3 0 0 11–1
 Østerrike 1–0 (1934)
1–0 (1978)
1–0 (1990)
2–1 (1998)
Semifinale
Mellomspill
Gruppespill
Gruppespill
3 0 0 5–1

1 Argentina vant 4–3 på straffer
2 Brasil vant 4–3 på straffer
3 Frankrike vant 3–2 på straffer
4 Italia vant 5–3 på straffer
5 Som Vest-Tyskland 1948–1990

Motstandere I EM

[rediger | rediger kilde]

Dette er en oversikt over lagene Italia har møtt i EM-sluttspill. Før 1980 regnes bare semifinale, bronsefinale og finale i EM.

EM
Motstander Resultat Type kamp Seier Uavgjort Tap Målforskjell
 Belgia 0–0 (1980)
2–0 (2000)
2–0 (2016)
Gruppespill
Gruppespill
Gruppespill
2 1 0 4–0
 Bulgaria 2–1 (2004) Gruppespill 1 0 0 0–0
 Danmark 2–0 (1988)
0–0 (2004)
Gruppespill
Gruppespill
1 1 0 2–0
 England 1–0 (1980)
0–0 (2012)6
Gruppespill
Kvartfinale
1 1 0 1–0
 Frankrike 1–2 (e.e.o.) (2000)
2–0 (2008)
Finale
Gruppespill
1 0 1 3–2
 Irland 2–0 (2012)
0–1 (2016)
Gruppespill
Gruppespill
1 0 1 2–1
 Jugoslavia 1–1 (1968)
2–0 (1968)
Finale
Finale(omspill)
1 1 0 3–1
 Kroatia 1–1 (2012) Gruppespill 0 1 0 1–1
 Nederland 0–0 (2000)7
0–3 (2008)
Kvartfinale
Gruppespill
0 1 1 0–3
 Romania 2–0 (2000)
1–1 (2008)
Kvartfinale
Gruppespill
1 1 0 3–1
 Russland 2–1 (1996) Gruppespill 1 0 0 2–1
 Sovjetunionen 0–0 (1968)
0–0 (1968)8
0–2 (1988)
Semifinale
Semifinale (omspill)
Semifinale
0 2 1 0–2
 Spania 0–0 (1980)
1–0 (1988)
0–0 (2008)9
1–1 (2012)
0–4 (2012)
2–0 (2016)

1-1 (2020)10

Gruppespill
Gruppespill
Kvartfinale
Gruppespill
Finale
Åttendedelsfinale

Semifinale

2 3 1 4–5
 Sverige 1–1 (2004)
1–0 (2016)
Gruppespill 1 1 0 2–1
 Tsjekkia 1–2 (1996) Gruppespill 0 0 1 1–2
 Tyrkia 2–1 (2000) Gruppespill 1 0 0 2–1
 Tyskland5 1–1 (1988)
0–0 (1996)
2–1 (2012)
1–1 (2016)11
Gruppespill
Gruppespill
Semifinale
Kvartfinale
1 3 1 4–3

6 Italia vant 4–2 på straffer
7 Italia vant 3–1 på straffer
8 Italia videre på myntkast
9 Spania vant 4–2 på straffe

10 Italia vant 4-2 på straffer

11 Tyskland vant 6–5 på straffer

VM-resultater kronologisk

[rediger | rediger kilde]
Italias lagoppstilling mot Spania under VM i fotball 1982.
Italias lagoppstilling mot England under EM i fotball 2012.
VM Resultat
1930 Takket nei til VM-invitasjon
1934 Kvalifisert til VM, VINNER AV VM
1938 Automatisk kvalifisert til VM, VINNER AV VM
1950 Automatisk kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1954 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1958 Utslått i kvalifisering til VM
1962 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1966 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1970 Kvalifisert til VM, tapende finalist
1974 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1978 Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 4)
1982 Kvalifisert til VM, VINNER AV VM
1986 Automatisk kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
1990 Automatisk kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 3)
1994 Kvalifisert til VM, tapende finalist
1998 Kvalifisert til VM, utslått i kvartfinale
2002 Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
2006 Kvalifisert til VM, VINNER AV VM
2010 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
2014 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
2018 Utslått i kvalifisering til VM
2022 Utslått i kvalifisering til VM

EM-resultater kronologisk

[rediger | rediger kilde]
EM Resultat
1960 Deltok ikke i kvalifisering til EM
1964 Utslått i kvalifisering til EM
1968 Kvalifisert til EM, VINNER AV EM
1972 Utslått i kvalifisering til EM
1976 Utslått i kvalifisering til EM
1980 Automatisk kvalifisert til EM, utslått i semifinale (Nr. 4)
1984 Utslått i kvalifisering til EM
1988 Kvalifisert til EM, utslått i semifinale
1992 Utslått i kvalifisering til EM
1996 Kvalifisert til EM, utslått i gruppespillet
2000 Kvalifisert til EM, tapende finalist
2004 Kvalifisert til EM, utslått i gruppespillet
2008 Kvalifisert til EM, utslått i kvartfinalen
2012 Kvalifisert til EM, tapende finalist
2016 Kvalifisert til EM, utslått i kvartfinalen
2020 Kvalifisert til EM, VINNER AV EM

Flest landskamper

[rediger | rediger kilde]
Gianluigi Buffon er med sine 175 kamper spilleren med flest kamper. Han er per 5. september 2017 fortsatt aktiv på landslaget.

Flest landskamper per 5. september 2017:

# Spiller Periode Kamper Mål
1 Gianluigi Buffon 1997–2017 175 0
2 Fabio Cannavaro 1997–2010 136 2
3 Paolo Maldini 1988–2002 126 7
4 Daniele De Rossi 2004–2017 117 21
5 Andrea Pirlo 2002–2015 116 13
6 Dino Zoff 1968–1983 112 0
7 Gianluca Zambrotta 1999–2010 98 2
8 Giacinto Facchetti 1963–1977 94 3
9 Giorgio Chiellini 2004–2017 96 8
10 Alessandro Del Piero 1995–2008 91 27

Flest landslagsmål

[rediger | rediger kilde]
Luigi Riva er Italias toppscorer gjennom tidene med 35 mål.

Oppdatert 5. september 2017:

# Spiller Periode Mål Kamper Snitt
1 Luigi Riva 1965–1974 35 42 0.83
2 Giuseppe Meazza 1930–1939 33 53 0.62
3 Silvio Piola 1935–1952 30 34 0.88
4 Roberto Baggio 1988–2004 27 56 0.48
Alessandro Del Piero 1995–2008 27 91 0.30
6 Adolfo Baloncieri 1920–1930 25 47 0.53
Filippo Inzaghi 1997–2007 25 57 0.44
Alessandro Altobelli 1980–1988 25 61 0.41
9 Christian Vieri 1997–2005 23 49 0.47
Francesco Graziani 1975–1983 23 64 0.36

Nåværende tropp

[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 10. juni 2024. [163] Italias tropp til EM i fotball 2024 fra 14. juni til 14. juli 2024.

Nr. Posisjon Spiller
1 Italias flagg K Gianluigi Donnarumma (PSG)
2 Italias flagg F Giovanni Di Lorenzo (Napoli)
3 Italias flagg F Federico Dimarco (Inter)
4 Italias flagg F Alessandro Buongiorno (Napoli)
5 Italias flagg F Riccardo Calafiori (Arsenal)
6 Italias flagg F Federico Gatti (Juventus)
7 Italias flagg MB Davide Frattesi (Inter)
8 Italias flagg MB Jorginho (Arsenal)
9 Italias flagg A Gianluca Scamacca (Atalanta)
10 Italias flagg MB Lorenzo Pellegrini (Roma)
11 Italias flagg A Giacomo Raspadori (Napoli)
12 Italias flagg K Guglielmo Vicario (Tottenham)
13 Italias flagg F Matteo Darmian (Inter)
Nr. Posisjon Spiller
14 Italias flagg A Federico Chiesa (Liverpool)
15 Italias flagg MB Raoul Bellanova (Atalanta)
16 Italias flagg MB Bryan Cristante (Roma)
17 Italias flagg F Gianluca Mancini (Roma)
18 Italias flagg MB Nicolò Barella (Inter)
19 Italias flagg A Mateo Retegui (Atalanta)
20 Italias flagg MB Mattia Zaccagni (Lazio)
21 Italias flagg MB Nicolò Fagioli (Juventus)
22 Italias flagg A Stephan El Shaarawy (Roma)
23 Italias flagg F Alessandro Bastoni (Inter)
24 Italias flagg F Andrea Cambiaso (Juventus)
25 Italias flagg MB Michael Folorunsho (Napoli)
26 Italias flagg K Alex Meret (Napoli)


Andre spillere

[rediger | rediger kilde]

Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene.

Nr. Posisjon Spiller
Italias flagg K Ivan Provedel (Lazio) (Reserve EM)
Italias flagg K Marco Carnesecchi (Atalanta) (Ecuador 24.3.24)
Italias flagg F Francesco Acerbi (Inter) (Reserve EM)
Italias flagg F Giorgio Scalvini (Atalanta) (Reserve EM)
Italias flagg F Destiny Udogie (Tottenham) (Ecuador 24.3.24)
Italias flagg F Cristiano Biraghi (Fiorentina) (Ukraina 20.11.23)
Italias flagg F Rafael Tolói (Atalanta) (Nord-Makedonia 17.11.23)
Italias flagg F Davide Calabria (Milan) (Nord-Makedonia 17.11.23)
Italias flagg F Leonardo Spinazzola (Napoli) (Ukraina 12.9.23)
Italias flagg F Alessio Romagnoli (Milan) (Ukraina 12.9.23)
Italias flagg F Nicolò Casale (Lazio) (Ukraina 12.9.23)
Italias flagg MB Samuele Ricci (Torino) (Reserve EM)
Italias flagg MB Manuel Locatelli (Juventus) (Ecuador 24.3.24)
Italias flagg MB Giacomo Bonaventura (Fiorentina) (Ecuador 24.3.24)
Nr. Posisjon Spiller
Italias flagg MB Nicolò Zaniolo (Aston Villa) (lån Galatasaray) (Ecuador 24.3.24)
Italias flagg MB Andrea Colpani (Monza) (Ukraina 20.11.23)
Italias flagg MB Manuel Lazzari (Lazio) (Ukraina 20.11.23)
Italias flagg MB Sandro Tonali (Newcastle) (Malta 14.10.23)
Italias flagg MB Matteo Pessina (Monza) (Ukraina 12.9.23)
Italias flagg MB Marco Verratti (Al-Arabi) (Nederland 18.6.23)
Italias flagg A Riccardo Orsolini (Bologna) (Reserve EM)
Italias flagg A Lorenzo Lucca (Udinese) (lån Pisa) (Ecuador 24.3.24)
Italias flagg A Domenico Berardi (Sassuolo) (Ukraina 20.11.23)
Italias flagg A Moise Kean (Juventus) (Ukraina 20.11.23)
Italias flagg A Matteo Politano (Napoli) (Ukraina 20.11.23)
Italias flagg A Ciro Immobile (Beşiktaş) (Ukraina 12.9.23)
Italias flagg A Wilfried Gnonto (Leeds) (Ukraina 12.9.23)


Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ History of FIFA – Foundation Arkivert 25. juni 2016 hos Wayback Machine. – FIFA.com
  2. ^ Italy Arkivert 16. november 2018 hos Wayback Machine. – FIFA.com
  3. ^ a b 15th May 1910: The birth of the Italian national team – Vivo Azzurro
  4. ^ Olympic Football Tournament Stockholm 1912 Arkivert 2. april 2013 hos Wayback Machine. – FIFA.com, hentet 23. februar 2013
  5. ^ Match report France – Italy 3:1 – FIFA.com
  6. ^ Match report France – Italy 3:1 – FIFA.com
  7. ^ Football at the 1920 Antwerpen Summer Games: Men's Football Arkivert 18. april 2020 hos Wayback Machine. – Sports-reference.com
  8. ^ Olympic Football Tournament Antwerp 1920 – Matches Arkivert 27. desember 2013 hos Wayback Machine. – FIFA.com
  9. ^ Match report Italy – Spain 0:2 – FIFA.com
  10. ^ Match report Italy – Spain 1:0 – FIFA.com
  11. ^ Olympic Football Tournament Paris 1924 – Matches Arkivert 18. september 2017 hos Wayback Machine. – FIFA.com
  12. ^ Amsterdam, 1928 Arkivert 15. januar 2018 hos Wayback Machine. – FIFA.com (udatert), 30. januar 2014
  13. ^ Kasper Meidell: Mannen som endret italiensk fotball Arkivert 3. februar 2014 hos Wayback Machine. – Fotballsonen 19. november 2013, hentet 31. januar 2014
  14. ^ Vittorio Pozzo and the Italian Assertion of Power (Part I) Arkivert 12. oktober 2017 hos Wayback Machine. – The Gentleman Ultra
  15. ^ a b World Cup 1934 Arkivert 25. februar 2014 hos Wayback Machine. – ESPN 10. november 2009, hentet 23. februar 2013
  16. ^ a b Mussolini, Fascism and the World Cup Arkivert 1. februar 2014 hos Wayback Machine. – Overtime 11. juni 2010, hentet 13. januar 2013
  17. ^ Padraig Whelan: Great Calcio Sides – Italy of the 30s – Forca Italian Football 26. august 2011, hentet 30. januar 2014
  18. ^ II WORLD CUP (ITALY 1934) FINAL STAGE — GAME DETAILS – Linguasport (udatert), hentet 30. januar 2014
  19. ^ Mussolini, Fascism and the World Cup Arkivert 1. februar 2014 hos Wayback Machine. – Overtime Online, 11. juni 2010, henet 30. januar 2014
  20. ^ James Fenton: World Cup Rewind: Italia 1934 Arkivert 3. februar 2014 hos Wayback Machine. – Pundit Arena (udatert), henet 30. januar 2014
  21. ^ Greatest World Cup matches: Italy–Czechoslovakia (1934) – Football Fanaticos, 8. september 2009, hentet 30. januar 2014
  22. ^ A problematic prelude to the 1938 World Cup Arkivert 15. oktober 2017 hos Wayback Machine. - Fifa.com
  23. ^ Side 54, Nick Holt: Mammoth Book Of The World Cup The definitive Guide 1930-2014, Constable & Robinson, London, 2014
  24. ^ World Cup: 25 stunning moments … No8: Mussolini's blackshirts' 1938 win - The Guardian, 1. april 2014, hentet 17. oktober 2017
  25. ^ Brazil in the World Cup 1938 - France Arkivert 23. oktober 2017 hos Wayback Machine. - World Cup 2014 in Brazil
  26. ^ John F. Molinaro: 1938 World Cup: Italy repeats as champions - CBC.ca, 21. november 2009, hentet 17. oktober 2017
  27. ^ a b c Metodo e Sistema – Il Pallpne Racconta (italiensk)
  28. ^ Vittorio Pozzo – 'Old Master' helped make Italian football Arkivert 16. mars 2017 hos Wayback Machine. – FIFA.com
  29. ^ Vittorio Pozzo – Equaliser Blog
  30. ^ Italy National Team Coaches – RSSSF
  31. ^ Rob Atkinson: Superga – Football's Forgotten Air Disaster – Huffington Post, 26. februar 2013, hentet 30. januar 2014
  32. ^ Scott Murray: The Joy of Six: Things we miss about the World Cup – The Guardian 21. mai 2010, hentet 18. september 2017
  33. ^ Swede and sour – Football Italia
  34. ^ World Cup 1954 The qualification rounds – Planet World Cup
  35. ^ 1954 – Switzerland Arkivert 5. september 2017 hos Wayback Machine. – World Cup Brazil. Dette var ikke den eneste nye regelen. En annen var at alle uavgjortkamper, selv i gruppespillet, gikk til ekstraomganger. I utslagskamper – finalen unntatt – ville loddtrekning avgjøre hvem som gikk videre dersom det fortsatt var uavgjort etter 120 minutter.
  36. ^ a b Swiss roll Italy over – Football Italia
  37. ^ History of the FIFA World Cup preliminary competition Arkivert 14. juni 2010 hos Wayback Machine. – FIFA Fact sheet, side 34, hentet 24. februar 2013
  38. ^ Top 10 teams that failed to qualify for the World Cup – Goal.com, 8. september 2009, hentet 25. september 2017
  39. ^ 1960 European Nations’ Cup – Euro 2012
  40. ^ Group 7 – RSSSF.com
  41. ^ World Cup: 25 stunning moments … No4: The battle of Santiago – The Guardian, 4. mars 2014, hentet 25. september 2017
  42. ^ Conor Hefferman: The Battle of Santiago at World Cup 1962 – Thse Football Times 18. oktober 2014, hentet 25. september 2017
  43. ^ The Battle of Santiago – Italy’s Low Point in World Cup History Arkivert 13. mars 2013 hos Wayback Machine. – Popular Social Science (udatert), hentet 4. mars 2013
  44. ^ The joy of six: Footballing brawls – The Guardian, 19. mars 2010, hentet 4. mars 2013
  45. ^ Group Match Italy – Switzerland 3:0 Arkivert 7. september 2017 hos Wayback Machine. – FIFA.com
  46. ^ a b Obituary Edmondo Fabbri – The Independent, 9. juli 1995, hentet 25. september 2017
  47. ^ European Championship 1964 – RSSSF.com
  48. ^ Italy 2 : 0 Chile – ESPN
  49. ^ Korea lowlight – Fotball Italia
  50. ^ North Korea, the Darlings of 1966 – New York Times 15. juni 2010, hentet 4. mars 2013
  51. ^ a b European Championship 1968 – RSSSF.com
  52. ^ Coin tossing through the ages Arkivert 21. september 2010 hos Wayback Machine. – The Telegraph, 31. desember 2009, hentet 4. mars 2013
  53. ^ Italy make most of good fortune – UEFA.com, hentet 21. september 2017
  54. ^ World Cup 1970 Qualifying – RSSSF.com
  55. ^ Italy 1:0 Sweden Arkivert 25. september 2017 hos Wayback Machine. – FIFA.com
  56. ^ Uruguay 2:0 Israel Arkivert 25. september 2017 hos Wayback Machine. – FIFA.com
  57. ^ Mexico 1970 Groups Arkivert 25. september 2017 hos Wayback Machine. – FIFA.com
  58. ^ Brazil halt Italy hat-trick – Football Italia
  59. ^ La partita del secolo – Valerio Piccioni, Gazetta della Sport (udatert, men i anledning VM i 2006), hentet 17. mars 2013
  60. ^ Rob Smyth and Scott Murray: World Cup final 1970: Brazil v Italy – as it happened – The Guardian 25. oktober 2016, hentet 25. september 2017
  61. ^ 1972 UEFA European Championship Standings Group 6 – UEFA.com
  62. ^ 1972 UEFA European Championship Matches – UEFA.com
  63. ^ World Cup 1974 qualification – Planet World Cup
  64. ^ Legend of Calcio: Ferrucio Valcareggi – Forza Italian Football
  65. ^ 1976 UEFA European Championship Standings Group 5 – UEFA.com
  66. ^ World Cup 78 qualification – Planet World Cup
  67. ^ a b Bearzot builds a reputation (part 1) – Football Italia
  68. ^ Bearzot builds a reputation (part 2) – Football Italia
  69. ^ a b European Championship 1980 – Historical kits
  70. ^ UEFA Euro 2016: Host nations and their records at previous Euros – Sportskeeda
  71. ^ World Cup 1982 Qualifying – RSSSF.com
  72. ^ World Cup 82 Story – Planec World Cup
  73. ^ The class of ‘82 (part one) – Football Italia
  74. ^ a b 1982 World Cup: Rossi to the resuce for Italy – CBC 26. november 2009, hentet 17. mars 2013
  75. ^ Italias gulltrener fra 1982 død – VG 21. desember 2010, hentet 25. september 2017
  76. ^ The birth of Silenzio stampa Arkivert 27. september 2017 hos Wayback Machine. – The Gentleman Ultra
  77. ^ Italy 2–1 Argentina Arkivert 27. september 2017 hos Wayback Machine. – FIFA.com
  78. ^ Jonathan Wilson: Italy 3–2 Brazil, 1982: the day naivety, not football itself, died – The Guardian 25. juli 2012, hentet 26. september 2017
  79. ^ Rossi wakes to flatten favourites Arkivert 26. september 2017 hos Wayback Machine. – FIFA.com
  80. ^ ITALY – POLAND 2–0 (1–0) – Planet World Cup
  81. ^ Enzo Bearzot: World Cup winning manager and class act of Italian football, dies aged 82 – Daily Mail, 22. desember 2010, hentet 26. desember 2017
  82. ^ Italians bid farewell to 1982 hero Enzo Bearzot Massimo Marzocchi i The Scotsman 22. desember 2010, hentet 17. mars 2013
  83. ^ Keith Hackett's Euro night of 100 stars Arkivert 4. desember 2017 hos Wayback Machine. – You are the ref
  84. ^ a b Heartbreak on home turf (part one)- Football Italia
  85. ^ Heartbreak on home turf (part two)- Football Italia
  86. ^ World Cup 1994 Qualifying – RSSSF.com
  87. ^ USA '94: A World Cup of firsts – FIFA Museum, 4. mai 2016, hentet 8. oktoer 2017
  88. ^ Grahame L. Jones: Italy's Win Over Norway Is Anything but Routine : Group E: A man short, and without No. 1 goalkeeper, Italians hang on for 1–0 victory – Los Angeles Times, 24. juni 1994, hentet 26. september 2017
  89. ^ Group E – 1994 – Goal.com
  90. ^ Aidan Williams: Blood and heat – Spain, Italy and the 1994 World Cup Backpage Football, 4. august 2015, hentet 25. september 2017
  91. ^ Luis Enrique shakes hands with Mauro Tassotti 17 years after broken nose at USA 94 Arkivert 6. juli 2012 hos Wayback Machine. – 101greatgoals, 30. oktober 2011, hentet 17. mars 2013
  92. ^ John D. Halloran: World Cups Revisited: The Story of USA 1994 – Bleacher Report, 4. oktober 2013, hentet 27. september 2017
  93. ^ Legendary ex-boss has denied that he left the star out of his side's trip to England due to infighting, and says Cesare Prandelli needs to keep winning to steer clear of pressure – Goal.com, 2. desember 2011, hentet 27. september 2017
  94. ^ Classic EURO Performances – Germany vs Italy – 1996 – “Arrivederci Italia!” – Bundesliga Fanatic, 1. juli 2012, hentet 27. september 2017
  95. ^ Obituary: Cesare Maldini – THe Guardian 5. april 2016, hentet 27. september 2017
  96. ^ Azzurri pay the penalty (part one) – Football Italia
  97. ^ Qualifiers Europe Arkivert 28. september 2017 hos Wayback Machine. – FIFA.com
  98. ^ WORLD CUP '98; Baggio's Kick Saves Italians From Upset by Chile – Los Angeles TImes 12. juni 1994, hentet 27. september 2017
  99. ^ AC Milan-legenden Cesare Maldini er død Arkivert 28. september 2017 hos Wayback Machine. – 3. april 2016, hentet 27. september 2017
  100. ^ a b Ivan Speck: Zoff resigned after attack from Berlusconi ESPN, 4. juli 2000, hentet 27. september 2017
  101. ^ World Cup: 25 stunning moments … No21: Italy lose to South Korea in 2002 – The Guardian 1. juni 2002, hentet 28. september 2017
  102. ^ World Cup 2002 Qualifying – RSSSF.com
  103. ^ South Korea's 2002 World Cup – Bleacher report 30. mars 2011, hentet 17. mars 2013
  104. ^ Italy 1–1 Sweden – BBC 18. juni 2004, hentet 28. september 2017
  105. ^ Euro 2004: Sweden v Denmark – they said it would not end 2–2 … but it did – The Guardian, 18. juni 2012 hentet 17. mars 2013
  106. ^ Matt Gault: Marcello Lippi: The man who conquered football with a cigar in his mouth – These Football Times, 14. april 2016, hentet 28. september 2017
  107. ^ (se) «Juventus kan flyttas ner»[død lenke]Expressen 12. mai 2006, hentet 28. september 2017
  108. ^ Italy 1–1 USA – BBC 17. juni 2006, hentet 28. september 2017
  109. ^ Italy 1–0 Australia – BBC Sport 26. juni 2006, hentet 17. mars 2013
  110. ^ Kevin McCarra: Del Piero deals knockout blow to Germany – The Guardian 5. juli 2006, hentet 28. september 2017
  111. ^ And Materazzi's exact words to Zidane were... – The Guardian 18. august 2007, henet 17. mars 2013
  112. ^ a b c The Coaches: Roberto Donadoni Arkivert 29. september 2017 hos Wayback Machine. – Football Italiano
  113. ^ Italia klare for kvartfinale – VG 17. juni 2008, hentet 18. mars 2013
  114. ^ Italy 1–1 Paraguay – BBC
  115. ^ World Cup 2010: New Zealand hold defending champions Italy to a draw – The Guardian 20. juni 2010, hentet 28. september 2017
  116. ^ Italia-sjefen tok all skyld for sjokk-exiten – VG.no 24. juni 2010, hentet 18. mars 2013
  117. ^ 22 italienske klubber tiltalt for kampfiksing Arkivert 11. juli 2012 hos Wayback Machine. NTB/Aftenposten 9. mai 2012, hentet 18. mars 2013
  118. ^ Arne Scheie spår italiensk EM-fiasko VG 6. juni 2012, hentet 18. mars 2013
  119. ^ Euro 2012 preview: Your at-a-glance guide to the 16 teams in Polkraine – Martin Lipton i Daily Mirror, 7. juni 2012, hentet 18. mars 2013
  120. ^ Balotelli: – Den beste kvelden i mitt liv – VG 29. juni 2012, hentet 18. mars 2013
  121. ^ Phil McNulty: England 1–2 Italy – BBC Sport, 20. juni 2014, hentet 28. september 2017
  122. ^ Cesare Prandelli quits as Italy coach. And so should Roy Hodgson after England's wreckage of a World Cup – Daily Mail 24. juni 2014, hentet 12. juli 2014
  123. ^ Antonio Conte new manager – The Guardian, 14. august 2014, hentet 5. juni 2015
  124. ^ Italy manager Antonio Conte praises England after 1–1-draw in Turin – Sky Sports, 1. april 2015, hentet 5. juni 2015
  125. ^ Euro 2016, qualificazioni. Norvegia–Italia 0–2. Gol di Zaza e Bonucci – Gazetta della Sport, 9. september 2014, hentet 28. september 2017
  126. ^ Portugal hand Antonio Conte first defeat as Italy coach in friendly – ESPN 16. juni 2015, hentet 28. september 2017
  127. ^ James Horncastle: Italy qualify for Euro 2016 but are they improving under Antonio Conte? ESPN, 11. oktober 2015, hentet 27. september 2017
  128. ^ Blodig Conte etter seieren: – De blødde for drakta – NRK.no 13. juni 2016, hentet 28. september 2017
  129. ^ Robbie Brady’s header earns Ireland win over Italy and last-16 spot – The Guardian, 22. juni 2016, hentet 28. september 2017
  130. ^ Tyskland videre etter vanvittig straffedrama: – Dreier seg om vinnerkultur – VG.no 2. juli 2016, hentet 28. september 2017
  131. ^ Trenerprofiler hyller Conte: – Han ER lidenskap – VG-no, 2. juli 2016, hentet 28. september 2017
  132. ^ a b Italy's veteran manager turns to youth to restore their former World Cup glories – The Guardian/The Gentleman Ultra, 24. mars 2017, hentet 28. september 2017
  133. ^ Italy's Gian Piero Ventura defends his tactics after a 3–0-loss to Spain – ESPN 2. september 2017, hentet 28. september 2017
  134. ^ ITALY VS. AZERBAIJAN 2 – 1 – Soccerway.com
  135. ^ ITALY VS. BULGARIA 1 – 0 Soccerway.com
  136. ^ ITALY VS. CROATIA 1 – 1 – Soccerway.com
  137. ^ ITALY VS. MALTA 1 – 0 – Soccerway.com
  138. ^ ITALY VS. NORWAY 2 – 1 – Soccerway.com
  139. ^ Studier av kamper på Soccerway
  140. ^ Italian National Team Jersey History Arkivert 21. juni 2013 hos Wayback Machine. Sportsmemorabilia, hentet 19. mars 2013
  141. ^ World Cup Index Historical Kits, hentet 9. februar 2013
  142. ^ Euro Index Historical Kits, hentet 9. februar 2013
  143. ^ Italian Soccer Team Nicknames – ThoughtCo
  144. ^ 16. Italy: "Gli Azzuri" (“The Blues”) – The Nicknames of All 32 World Cup 2014 Teams – Mental Floss 16. januar 2014, hentet s8. september 2017
  145. ^ The Beauty of the Catenaccio style of football– Sportskeeda
  146. ^ Catenaccio Arkivert 3. februar 2014 hos Wayback Machine. – Fotballsonen, 13. desember 2012, hentet 31. desember 2014
  147. ^ Italian Soccer – Soccer Academy
  148. ^ Italy’s new attacking style defies their legacy – First Post, 28. juni 2011, hentet 19. mars 2013
  149. ^ Hyller Prandellis Italia som «tidenes lag» – VG.no 1. juli 2012, hentet 19. mars 2013
  150. ^ How Antonio Conte made Italy genuine Euro 2016 contenders – Telegraph, 2. juli 2016, hentet 29. september 2017
  151. ^ Mestscorende lag er ikke nødvendigvis de med best snitt, da lag som har spilt færre kamper kan ha et bedre snitt. Samtidig kan det gi enkeltkamper for stor betydning.
  152. ^ Tsjekkia hadde scoret like mange mål som England (10), men med en kamp mer.
  153. ^ Her inkluderes omkampen mot Sveits. Snittet på de obligatoriske kampene er 2,5.
  154. ^ Italy v. France: Four classic matches – UEFA.com, 12. november 2012, hentet 28. aparil 2013
  155. ^ France: Four classic matches – UEFA.com
  156. ^ a b Calcio debate: France vs. Italy – The rivalry – Goal.com, 30. november 2008, hentet 28. april 2013
  157. ^ And Materazzi's exact words to Zidane were... – The Guardian 18. august 2007, hentet 17. mars 2013
  158. ^ Which is the best rivalry? Arkivert 4. januar 2014 hos Wayback Machine. – ESPN.com, (udatert), hentet 28. april 2013
  159. ^ Italy v Germany: The never-ending story – Forza Italian Football 27. juni 2012, hentet 28. april 2013
  160. ^ a b c The world derby: Brazil vs. Italy – CBC 20. juni 2009, hentet 28. april 2013
  161. ^ A new rivalry? Arkivert 4. juli 2012 hos Wayback Machine. – ESPN, 30. juni 2012, hentet 28. april 2013
  162. ^ Italy v Spain – The Cultural Significance – forzaitalianfootball.com, 10. juni 2012, henet 20. juli 2012
  163. ^ The Azzurri's Euro 2024 squad

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]