Israels historie

Denne artikkelen omhandler moderne staten. For for historien til oldtidens Israel, se Oldtidens Israels og Judeas historie.

Se også: sionisme og Palestinas historie

Staten Israel (hebraisk מדינת ישראל, Medinat Yisrael) ble opprettet i 1948 for å realisere målet til sionistbevegelsen (etablert av Theodor Herzl i 1897 på den første sionistkongressen i Basel) om å opprette en jødisk nasjonalstat i Palestina-området.

Historisk bakgrunn

Se også: Israels land, Oldtidens Israels og Judeas historie og Jødisk historie

Jødiske bånd til Israel før sionistbevegelsen

Arkeologiske funn tyder på at det bodde jøder i Israel-området for 3 400 år siden, da den jødiske religionen ble dannet.^{[trenger referanse]} Navnet «jøder» kommer av deres røtter i Juda. Gjennom sin lange historie har jødene flere ganger blitt spredt, for så å vende tilbake fra eksil.

Romersk garnisonruin ved foten av Masada ved Dødehavet

De romersk-jødiske krigene førte til at Jerusalem ble ødelagt av Titus og den romerske hæren i år 70 e.Kr., og den påfølgende spredningen av det jødiske folket. Den andre jødiske revolusjonen i 135 førte til at Jerusalem fikk navnet Aelia Capitolina, og Juda ble kjent som Palestina.

Noen jøder fortsatte å se på landet Israel som sitt åndelige hjem og Det lovede land.^{[trenger referanse]} Selv om folketallet varierte, var det i dette tidsrommet alltid et jødisk samfunn i landet.

I korsfarertiden ble jøder massakrert, brent levende eller solgt som slaver. Folkemordet på jødene startet da korsfarerne reiste gjennom Europa og fortsatte gjennom Det hellige land. Etter den arabiske erobringen i det 13. århundre skjendet sultan Baibars landet for å forsikre at det ikke kunne leve noen stor befolkningsgruppe der, og at det ikke skulle bli attraktivt for innvandrere. Landet forble fattig under osmanernes styre, som erobret det i det 16. århundre og hersket over det frem til det 20. århundre.

Mellom det 13. og det 19. århundre økte den jødiske innvandringen til Israel, spesielt på grunn av religiøs forfølgelse i andre deler av verden. Utvisninger av jøder i England (1290), Frankrike (1391), Østerrike (1421) og Spania (1492) førte til at større grupper av landsforviste jøder flyttet til Israel.^{[trenger referanse]}

Midt i det 19. århundre ble Palestina en del av Det osmanske rike og en provins i Syria. De fleste av dets innbyggere var muslimer og kristne arabere, men også jøder, grekere, drusere, beduiner og andre minoriteter bebodde det. Per 1844 utgjorde jødene under bestemte kriterier den største befolkningsgruppen (og i 1890 majoriteten) i Jerusalem, selv om den jødiske befolkningen tilsammen utgjorde mindre enn 10 % av den totale befolkningen.

1897–1917: Sionistrevolusjonen

Se også: Sionisme og Aliyah

I løpet av det 19. århundre spredte opplysningstidas idealer seg i Europa, hvilket førte til frigjøring av jøder over hele kontinentet. Det fremkalte også motreaksjoner hos noen europeere som ønsket at jøder ikke ble tilstått statsborgerskap, og så på dem som et fremmed, ikke-europeisk folkeslag. Motstanderne av jødisk borgerrett kalte seg selv antisemitter og ble etterhvert bedre organisert i løpet av siste halvdel århundret. I Tsar-Russland oppfordret regjeringen aktivt til pogromer og fremelsket antisemittisme som et virkemiddel for å avlede motstand mot regjeringen.

Blant de svært tallrike jøder som flyktet fra Russland, dro en mindre betydelig del til Palestina. Mikveh Israel ble grunnlagt i 1870 av Alliance Israelite Universelle, fulgt av Petah Tikva (1878), Rishon LeZion (1882) og andre landsbysamfunn grunnlagt av medlemmer av Bilu og Hovevei Zion.

Antisemittisme og pogromer, samt dannelsen av flere nye nasjonalstater i Europa, anføres blant grunnene til en formentlig økning i antall jøder som skal ha betraktet det som tilstrebelsesverdig å opprette en egen jødisk nasjonalstat.^{[trenger referanse]} Antisemittisme hos elementer i de europeiske arbeiderbevegelsene^{[trenger referanse]} (som «lovlig uttrykk for arbeiderklassens sinne»), og et ønske om å bevare sin identitet, førte til at noen sosialistiske jøder begynte å se etter løsninger i sitt eget samfunn.

I 1897 kunngjorde Den første sionistkongressen beslutningen «to establish a home for the Jewish people in Eretz-Israel secured under public law» (å opprette et hjem for den jødiske befolkningen i Eretz-Israel sikret under offentlig rett). Bevegelsen gjorde få fremskritt før første verdenskrig og ble kun uglesett av osmanene i Det hellige land.

Sionismen tiltrakk seg religiøse jøder, sekulære nasjonalister og venstreorienterte sionister. Sosialistene ønsket å redde landet, og dannet derfor sosialistiske kollektiv. Dette ble fulgt av en oppgangskonjunktur for hebraisk.

I desember 1916 ble David Lloyd George, en engasjert kristen sionist,^{[trenger referanse]} britisk statsminister. Lloyd George beordret en invasjon på Levanten, inkludert Israel.

Lloyd Georges initiativ og britiske anmodning om å øke støtten til jødene gikk forut for at utenriksministeren, Lord Balfour, tok initiativ til Balfour-erklæringen i 1917. Denne fastslo at den britiske regjeringen «view[ed] with favour the establishment in Palestine of a national home for the Jewish people […] it being clearly understood that nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish communities in Palestine» (så med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina […] det er klart forstått at ingenting skal gjøres som kan fordømme den sivile og religiøse retten til eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina).

Den britiske invasjonsstyrken, ledet av General Allenby, besto av jødiske frivillige (for det meste sionister), kjent som Den jødiske legion.

1917–1945: Britisk mandat: Jødenes nasjonale hjem

Etter første verdenskrig utpekte Folkeforbundet Storbritannia til å styre Palestina-mandatet, etter å ha godkjent Balfour-erklæringen og i tillegg forlangt at Storbritannia skulle sette opp Den jødiske agenda, som skulle administrere de jødiske sakene i Palestina. Enda en avtale ble opprettet med USA (som ikke ble med i Folkeforbundet), der USA bifalt betingelsene i mandatet.

Etter opprøret i Jaffa i 1921 vedtok de britiske mandatautoritetene et system med innvandringskvoter for å sikre at den jødiske innvandringen ikke ødela Palestinas økonomi. Et unntak fra regelen ble laget for jøder med over 1000 pund i kontanter (en stor sum på den tiden) eller fagfolk med over 500 pund, som fikk bosetningstillatelse til tross for kvotene. Det ble bestemt at Transjordan skulle fjernes fra mandatet, og i stedet bli en egen, selvstendig stat.

Jødisk innvandring økte gradvis i 1920-årene. Fra 1919 til 1929 fordoblet den jødiske befolkningen seg i Palestina fra 80 000 til 156 000. Imidlertid førte blant annet den økende forfølgelsen av europeiske jøder ved europeiske fascistmakter (som Det tredje riket) til at betydelig flere jøder innvandret til Palestina, noe som førte til at de allerede høye offisielle spenningene ble enda sterkere. Økende jødisk folkevandring førte til økt arabisk raseri mot streiftogene mot Palestina, som resulterte i storstilte opprør.

I tilfelle sympatien for palestinske arabere skulle skade forholdet til engelske arabere/muslimer, svarte Storbritannia med å opprette et verv som ga kongelig fullmakt, i første omgang gitt til Lord Peel. Peel-kommisjonen foreslo delingen av Palestina til to separate, selvstendige regioner for jøder og arabere, der Storbritannia opprettholdt kontrollen over området. Imidlertid førte den økende sannsynligheten for en stor krig i Europa til at Storbritannia fokuserte på å sikre arabisk velvilje. Resultatet var Hvitboken av 1939, som begrenset jødisk innvandring til 75 000 i løpet av de siste fem årene (som igjen førte til enighet med araberne) og løftet om å opprette et selvstendig Palestina under arabisk styre i løpet av de neste ti årene.

1945–1948: Jødisk opprør mot britisk styre

Etter slutten av andre verdenskrig vant Labour valget i Storbritannia med et valgprogram som inneholdt et løfte om å opprette en jødisk stat i Palestina og oppheve Hvitboken av 1939. Imidlertid valgte utenriksministeren, Ernest Bevin fra Labour å opprettholde den tidligere politikken, for å bevare de fortsatt viktige forbindelsene med engelske arabere i regionen.

Etter at de europeiske jødene nesten ble utryddet av nazistene under holocaust, uttrykte amerikanske jøder sterkere støtte til Sionistbevegelsen. President Harry Truman, som var oppmerksom på den store jødiske befolkningen i USA og ivrig etter å opprette en mer sikker amerikansk tilstedeværelse i regionen, oppmuntret i oktober 1946 Storbritannia til å sette i gang en mer liberal innvandringspolitikk for å erstatte den lave innvandringen som ble pålagt i Hvitboken av 1939. Truman støttet også ivrig opp om opprettelsen av en jødisk stat i Kanaan/Palestina.

Som svar på Trumans forslag vedtok Storbritannia å opprette en komité, The Anglo-American Committee of Inquiry, som skulle finne mulige løsninger på problemet med å gjenfinne jødiske flyktninger. Komiteen anbefalte at 100 000 jøder med én gang skulle tillates å innvandre til Palestina. Den britiske regjeringen oppfylte ikke Trumans løfte og avslo videre jødisk innvandring.

Omstendighetene rundt det omfattende Pogromen i Kielce til en stor bølge av jøder som ønsket å flykte fra Europa.). I Palestina besluttet jødiske militære (Haganah, Etzel og Lehi) å danne en samlet jødisk motstandsbevegelse mot Storbritannia. Samtidig økte den ulovlige innvandringen, hvilket førte til at Storbritannia skjerpet forholdsreglene mot den jødiske befolkningen.

Etter et britisk overfall på hovedkvarteret til Den jødiske agenda svarte jødiske terroristgrupper i juli 1946 med å bombe det britiske militærhovedkvarteret på King David Hotel, der 91 ble drept, for det meste sivile.

I de følgende dagene ble det erklært portforbud i Tel-Aviv, og over 120 000 ble avhørt av CDI. Den britiske regjeringen besluttet å fengsle jøder som hadde innvandret ulovlig til Palestina fra Kypros, inkludert barna. Leirene ble opprettet på beskatning av det jødiske samfunnet i Palestina.

FNs opprinnelige delingsplan av Palestinamandatet

Økende fiendtligheter mellom den jødiske uavhengighetsbevegelsen og britiske styrker førte til større fokus på den britiske politikken i Palestina. Støtte til en av sidene ville føre til at enten forholdet til engelske amerikanere eller engelske arabere ville bli undergravd, og begge forholdene var viktige for den britiske etterkrigsstrategien internasjonalt. Som et resultat annonserte Ernest Bevin beslutningen om å overføre Palestinaproblemet til FN, som fikk ansvaret for hele regionen.

I september 1947 foreslo United Nations Special Committee on Palestine (UNSCOP) en deling av Palestina, som ble bekreftet av generalsekretæren i FN 29. november 1947. Resultatet ville bli opprettelsen av to stater, en arabisk og en jødisk, mens byen Jerusalem ville bli direkte administrert av De forente nasjoner. Som innehaver av mandatet ble det opp til Storbritannia å gjennomføre beslutningen.

1948: Uavhengighetskrig og status som stat

Utdypende artikler: Den israelske selvstendighetserklæringen og Den arabisk-israelske krig 1948

Kravet om at Storbritannia skulle gjennomføre FNs delingsplan førte til at Storbritannia trakk seg raskere ut av området. Bekymret for at gjennomføringen av delingsplanen ville skade engelsk-arabiske/muslimske forbindelser, besluttet Storbritannia å oppgi mandatet og trekke seg tilbake, en konklusjon vedtatt av det britiske kabinettet 29. september 1947. Tidspunktet for tilbaketrekningen ble satt til mai 1948.

Kampene begynte før den formelle britiske tilbaketrekningen. Anslag for hvor mange som deltok i kampene fra hver side varierer mellom historikere, men i begynnelsen var de fleste deltakerne frivillige på deltid. Antall personer som var med i hæren var ikke statisk, men økte ettersom konflikten utviklet seg. Antall palestinske deltakere er vanskelig å anslå, men blir anslått til rundt 10 000. I mai 1948 var det rundt 30 000 jødiske deltakere. Ifølge Morris hadde Haganah styrker på størrelse med brigader i april-mai, og hadde skadet palestinsk militære og hjelpeutstyr alvorlig i midten av mai.

14. mai 1948 forlot de siste britiske styrkene Haifa, og Den jødiske agenda, ledet av David Ben-Gurion, erklærte staten Israel for opprettet, i samsvar med FNs delingsplan for Palestina. USAs president, Harry S. Truman, anerkjente umiddelbart staten, etterfulgt et par timer senere av Sovjetunionens leder Josef Stalin. Liga-medlemmene Egypt, Transjordan, Syria, Libanon og Irak erklærte krig og erklærte at de forkastet FNs delingsbeslutning. De hevdet at de arabiske palestinerne i hele Palestina-området hadde selvbestemmelsesrett, og at en kvart million arabere hadde flyktet fra Palestina på grunn av «sionistisk aggresjon». De ble støttet av Saudi-Arabia og Jemen.

På nordfronten ble den syriske armeen blokkert i Deganya. Den jordanske «arabiske legion», ledet av britiske offiserer, unngikk å invadere israelske områder og fokuserte på å okkupere Vestbredden og Øst-Jerusalem. Irakerne okkuperte et område i nærheten av dagens Vestbredden, men gjorde lite ellers. På sørfronten klarte styrker fra Haganah å hindre de invaderende egyptiske styrkene i Ashdod-området, og styrker fra Irgun hindret den egyptiske invasjonen av Jerusalem på Ramat Rachel.

29. mai 1948 tok Storbritannia initiativ til FNs sikkerhetsråds resolusjon 50 og nedla forbud mot våpeneksport til regionen. Det sovjetkontrollerte Tsjekkoslovakia overtrådte imidlertid forbudet. Det var kritisk til å la den jødiske staten tilegne seg militære våpen for å kunne møte den eventuelle invaderingen fra arabiske stater.

Tidlig i juni erklærte FN en månedslang våpenhvile. Store flokker jødiske innvandrere kom til Israel, mange av dem erfarne fra andre verdenskrig og overlevende fra holocaust. Mange ble med i den nyopprettede Israel Defense Forces (IDF). Da kampene tok til igjen, hadde Israel stor fremgang.

I mars 1949, etter mange måneders kamper, ble det permanent våpenhvile, og Israel fikk midlertidige grenser, senere kjent som Den grønne linje. I etterkant av våpenhvileerklæringen friga Storbritannia over 2 000 jødiske fanger som var holdt på Kypros, og anerkjente staten Israel. Den 11. mai 1949, da krigen var over, ble Israel vedtatt medlem av FN.

Israels uavhengighetskrig var den mest kostbare i dens historie. Av en jødisk befolkning på 650 000, ble rundt 6 000 menn og kvinner drept i løpet av kampene, inkludert 4 000 soldater fra IDF.

Ifølge FNs tall, forlot 711 000 palestinere områder kontrollert av Israel i 1948 og 1949. Av sine jødiske arkivstudier fremholdt Benny Morris å ha funnet den største direkte årsaken til denne utvandringen i de militære angrepene fra Haganah og IDF. Han bekreftet også tidligere avsløringer etter den første våpenhvilen, av at IDF fortsatte med massedeportasjon av arabere under operasjonene Dani og hiram. Morris’ konklusjoner er i dag vidt akseptert blant vitenskapsmenn. Morris konkluderte også med at deportasjonene var «laget ved krig, ikke etter plan», men det diskuteres fortsatt hvorvidt det er eller ikke er en offisiell eller uoffisiell politikk bak disse deportasjonene, og om denne politikken ble utviklet så tidlig som i april 1948, eller til og med i desember 1947.

Som et resultat av krigen i 1948 og opprettelsen av Israel flyktet flere hundre tusen jøder fra arabiske land, og de fleste av dem bosatte seg i Israel.

Israels historie

Den nye staten opprettet et parlament, Knesset, med 120 seter. De møttes først i Tel Aviv, men flyttet til Jerusalem etter brannen i 1949. Det første valget ble holdt i januar 1949, der Chaim Weizmann ble valgt til den første president, og David Ben-Gurion som statsminister.

Fra 1948 til 1977 ble samtlige regjeringer ledet av Mapai og Alignment, forgjengerne til Arbeiderpartiet. Ben-Gurion og rabbinerne ble tidlig enig om en religiøs status. Avtalen inkluderte blant annet at studenter som studerte jødiske tekster ble fritatt for militærtjenesten.

Arbeiderpartiets styre 1948–1977

1948–1953: Ben Gurion og masseimmigrasjon

I begynnelsen ble Israels politikk dominert av den sosialistiske sionismen, ledet av David Ben-Gurion. Økonomien ble hovedsakelig styrt etter sosialistiske retningslinjer.

I 1950 vedtok Knesset returneringsloven (Law of Return), som ga alle jøder rett til å innvandre til Israel.

De neste fem årene ble den jødiske befolkningen i Irak, Jemen, Libya, Libanon, Syria og Egypt praktisk talt drevet ut. Jødene ble forbudt å bo i eller komme inn i Saudi-Arabia. Alle jødene i Algerie forlot landet tidlig på 60-tallet, og det samme gjorde de fleste jødene i Tunisia og Marokko. Det samlede antallet på jøder som hadde forlatt den arabiske verden bar over en million. Hvor mange som ble igjen er omdiskutert.

I tillegg ble flere nazister, dømt som krigsforbrytere, gitt asyl i Egypt og Syria.

Fra 1948 til 1951 brakte masseinnvandringen rundt 700 000 jøder til Israel. Landets innbyggertall ble fordoblet, og innvandringen etterlot seg et uutslettelig preg på den israelske samfunnet. De fleste av innvandrerne til Israel var i begynnelsen jøder som hadde overlevd holocaust eller jøder som flyktet fra arabiske land; de største gruppene de første tre årene (over 100 000 hvert år) var fra Irak, Romania og Polen, selv om det kom jøder fra hele Europa og Midtøsten.

Fra 1948 til 1958 steg innbyggertallet fra 800 000 til to millioner. I løpet av denne perioden ble mat, klær og møbler rasjonert, og perioden ble kjent som «begrensningsperioden» (Tkufat haTsena). Innvandrerne var som regel flyktninger uten eiendeler og ble innlosjert i foreløbige leirer kjent som ma'abarot.

I 1952 bodde over 200 000 i leirer med telt og forhåndsproduserte hytter bygget av regjeringen. Det meste av den økonomiske støtten Israel fikk var private donasjoner fra jøder som bodde i andre land (mesteparten fra USA).

For å løse de økonomiske krisene signerte Ben-Gurion en erstattingsavtale med Vest-Tyskland. I løpet av debatten på Knesset samlet det seg omtrent 5 000 demonstranter utenfor, og på grunn av bråket måtte politiet sperre av bygningen. Under debatten kalte Menachem Begin (leder for partiet Herut) og Ben-Gurion hverandre fascister og Begin uttalte at Ben-Gurion var en «hooligan» (forbryter, ramp).

Dalia Ofer slo fast at omtrent 400 000 israelere var jøder som hadde blitt forflyttet av holocaust, og at den israelske regjeringens krav om erstatning fra Tyskland var istedenfor utgiftene involvert ved å reetablere dem. Israel mottok flere milliarder mark, og samtykket som gjengjeld i å åpne diplomatiske forbindelser med Tyskland.

Utenlandske relasjoner

Se også: Israels utenlandske relasjoner

I begynnelsen prøvde Israel å inneha en ikke-alliert posisjon mellom de to super-maktene. Sovjetunionen hadde sterk støtte i Israel, men i 1952 ble en gruppe jødiske doktorer i Moskva forsøkt anklaget for å ha prøvd å forgifte Stalin (Doktorplottet). Det, og at Israel mislykkes i å bli invitert til Bandungkonferansen (av ikke-allierte stater), avsluttet effektivt Israels nøytrale posisjon.

Israels løsning på den diplomatiske isolasjonen som fant sted som resultat av arabernes boikotter var å opprette gode forbindelser med USA og nye stater i Afrika og Asia. 9. januar 1950 utvidet den israelske regjeringen anerkjennelsen av Folkerepublikken Kina, men diplomatiske forbindelser ble ikke opprettet før i 1992.

Det andre valget ble holdt i 1951, og ga mye av det samme resultatet.

På slutten av 1953 trakk Ben Gurion seg tilbake til kibbutzen Sde Boker i Negev.

1954–1955: Sharett og Lavonaffæren

I januar 1954 ble Moshe Sharett statsminister i Israel, imidlertid gikk hans regjering av etter Lavonaffæren, en brutal plan om å ødelegge relasjoner mellom USA og Egypt, som involverte at egyptiske jøder plasserte bomber på amerikanske steder i Egypt. Noen hevder at Israel ikke gjorde nok for å beskytte agentene sine, utløst av falske beskyldninger om tortur og mishandling av egyptiske autoriteter. Forsvarsministeren Lavon ble klandret på grunn av sin ansvarsfraskrivelse.

I ettertid av affæren gikk regjeringen av, og Ben-Gurion fikk igjen vervet som statsminister etter å ha vunnet valget i 1955.

1955–1963: Ben-Gurion II: Sinaikampanjen og rettssaken mot Eichmann

Utdypende artikkel: Suezkrisen

I 1955 startet Tsjekkoslovakia å sende våpen til Egypt, og Frankrike ble Israels prinsipielle våpenstøtte. Rudolph Kastner, en mindre politisk funksjonær, ble anklaget for å ha samarbeidet med nazistene. Han anla saksmål mot anklagene, men tapte og ble myrdet to år senere. I 1958 frikjente høyesterett ham. Den egyptiske regjeringen startet å rekruttere tidligere nazister for å kunne ta i bruk et rakettvåpen med kjemiske stridshode.

Suezkrisen var et resultat av konflikten mellom Egypt og Israel, som utviklet seg mye i løpet av 1956. Hundrevis av israelere ble drept i fedayeen-angrep fra Gazastripen (okkupert av Egypt) på israelsk område. Til å begynne med var disse angrepene private initiativ, men under Nassar støttet regjeringen angrepene og Israel svarte med å gjengjelde angrepene mot Gaza. I 1956 blokkerte Egypt Akababukten og lukket Suezkanalen for israelsk sjøfart. Kanalen ble med det nasjonalisert, til franske og britiske aksjonærers misnøye. Til gjengjeld inngikk Frankrike og Storbritannia en hemmelig avtale med Israel om å ta tilbake kanalen med makt. I samsvar med avtalen (som ikke ble offisielt vedkjent før mye senere) invaderte Israel Gazastripen og Sinaihalvøya i oktober 1956. Israelske styrker nådde kanalen kort etter, og deretter steppet de franske og britiske styrkene i avtalt rekkefølge. Det sies også at franskmennene ble enige om å bygge et atomanlegg for israelerne og at innen 1968 skulle det være klart til å produsere atomvåpen.

De israelske, franske og britiske styrkene vant, men trakk seg tilbake i mars 1957 etter press fra De forente nasjoner og Sovjetunionen. FN opprettet en fredsbevarende styrke for å holde fred i området. Til gjengjeld for å ha trukket seg tilbake ble Israel garantert fri adgang til Rødehavet og Suezkanalen. I praksis ble Suezkanalen fortsatt holdt stengt for israelsk båtfart.

I oktober 1957 kastet en sinnssyk mann en handgranat inn i Knesset, og skadet med det Ben-Gurion. Ben-Gurion ble gjenvalgt som statsminister i valget i 1950.

I mai 1960 fant Mossad Adolf Eichmann, en av de ledende administratorene av nazistenes holocaust i Argentina, og kidnappet ham til Israel. I 1961 ble han stilt for retten, og etter mange måneder funnet skyldig og dømt til døden. Han ble hengt i 1962 og er den eneste personen som noen gang har blitt dømt til døden i det israelske rettssystemet.

Vitnesbyrd fra overlevende etter holocaust og den omfattende oppmerksomheten rundt det førte til at rettssaken ble sett på som et vendepunkt i det offentliges bevissthet over holocaust.

I 1961 sa Ben-Gurion opp stillingen som statsminister etter mistillit fra Herut etter Lavon-affæren. Ben-Gurion uttalte at han kun ville akseptere stillingen dersom Lavon mistet stillingen som leder av Histadrut, Israels arbeiderorganisasjon (på grunn av sin rolle i Lavonaffæren). Kravene ble akseptert, og han vant valget i 1961.

I 1962 begynte Mossad å myrde (tidligere) nazistiske vitenskapsmenn som jobbet i Egypt, etter at en av dem hadde rapportert at missilprogrammet var utviklet for å inneholde kjemiske stridshoder. Handlingen ble fordømt av Ben-Gurion og førte til at Mossads direktør, Isser Harel, gikk av som leder.

I 1963 gikk Ben-Gurion igjen av etter Lavon-skandalen. Hans forsøk på å få støttet fra partiet sitt, Mapai, mislyktes og Ben-Gurion forlot partiet og dannet i stedet Rafi. Levi Eshkol ble Mapais leder og den nye statsministeren.

1963–1969: Levi Eshkol og seksdagerskrigen

Utdypende artikkel: Seksdagerskrigen

I 1964 utviklet Egypt, Jordan og Syria en samlet militær ledelse. Israel fullførte arbeidet med en nasjonal vannbærer, et stort teknisk prosjekt satt opp for å føre vannet fra Israels del av Jordanelva sørover i landet, og ved det realisere Ben-Gurions drøm om at jøder i stor grad kunne bosatte seg i Negevørkenen. Araberne svarte med et forsøk på å avlede utspringet til Jordan, hvilket førte til en stadig større konflikt mellom Israel og Syria.

I 1964 aksepterte autoriteter blant Israels rabbinere at Bene Israel i India var jøder, og flesteparten av de gjenværende indiske jødene flyttet til Israel. De fleste av de rundt 2000 Cochini-jødene utvandret allerede i 1954.

Levi Eshkol

I valget i 1965 ble Levi Eshkol valgt til statsminister.

Frankrike var Israels hovedstøtte frem til 1966, da Frankrikes president Charles de Gaulle, som følge av tilbaketrekningen fra Algerie, uttalte at Frankrike ikke lenger ville støtte Israel med våpen (og avslo å betale tilbake pengene betalt for 50 kampfly som ikke var levert). I 1966 også ble sikkerhetsrestriksjonene med hensyn til de israelske araberne hevet, og tiltak ble satt i gang for å integrere dem i det israelske samfunnet. TV-sendinger i svart-hvitt begynte.

I 1967 samlet det seg styrker fra den samlede arabiske kommandoen rundt Israels grenser, mens Egypt lukket Tiranstredet og Nasser forlangte at UNEF skulle forlate Sinai. Syriske og egyptiske styrker mobiliserte mot Israels grense, truende om opprustning til full krig, mens egyptisk radio snakket om et kommende folkemord. Israel ble tvunget til å innkalle sivilreservene sine, hvilket førte til at Israels økonomiske utvikling stoppet opp.

Israelerne satte opp en nasjonalt forenet koalisjon som for første gang også inkluderte Menachem Begins parti, Herut, i en koalisjon. Under en radiokringkasting av statsminister Levi Eshkol, stammet han, noe som førte til utbredt bekymring i Israel. For å berolige allmennhetens frykt ble Moshe Dayan (stabssjef under Sinai-krigen) utnevnt til forsvarsminister. Morgenen før Dayan tiltrådte stillingen 5. juni 1967 begynt de israelske luftstyrkene forebyggende angrep, først mot de egyptiske luftstyrkene, og ødela deretter, samme dag, Jordans og Syrias luftstyrker. Israel bekjempet deretter (nesten suksessfullt) Egypt, Jordan og Syria. 11. juni var alle de arabiske styrkene drevet bort, og alle partiene hadde akseptert våpenhvilen som ble foreslått i FNs sikkerhetsråds resolusjoner 235 og 236.

Israel fikk kontroll over Sinai-halvøya, Gazastripen, Golanhøydene og Vestbredden ved Jordanelva, som tidligere var kontrollert av Jordan, inkludert Øst-Jerusalem. 22. november 1967 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 242, «landet for fred»-formuleringen, der man fremmet et ønske om å opprette en vedvarende fred basert på at Israel trakk seg tilbake fra områdene de okkuperte i 1967, slik at de mistet all status som en stridslysten stat, alle stater i områdets uavhengighet ble respektert, samt retten til å leve i fred med sikre og anerkjente grenser.

For første gang siden slutten av det britiske mandatet kunne jødene besøke Gamlebyen i Jerusalem og be ved Vestmuren, hvilket de hadde blitt nektet av jordanerne (som overtredelse av våpenstillstandsavtalen i 1949). I Hebron oppnådde jødene tilgang til Mackpela-hulen (det nest-helligste stedet innen jødedom) for første gang siden 1400-tallet. (tidligere jøder fikk kun lov til å tilbe ved inngangen). Et tredje hellig sted innen jødedommen, Rakels gravsted, ble også tilgjengelig.

Etter 1967 begynte USA å levere luftvåpen til Israel.

Tidlig i 1969 begynte kamper mellom Egypt og Israel langs Suez-kanalen. Til gjengjeld for gjentatte angrep mot israelske steder langs Suez-kanalen, planla israelerne store angrep mot Egypt mellom 1969 og 1970, den såkalte «utmattelseskrigen». USA hjalp til med å løse urolighetene, og kampene ble avsluttet august 1970, men USAs senere forsøk på å forhandle seg til en foreløpig avtale for å åpne Suezkanalen og frigjøre styrkene lyktes ikke.

De fleste av grensene fra våpenstillstanden i 1949 var ikke lenger direkte grenser, og Israel fikk ansvaret for å administrere Golan, Gaza, Vestbredden og Sinai, muligheten til å forene det til da delte Jerusalem ble tatt, og formelle innmeldinger ble fullført. På slutten av 70-åra innlemmet Israel også Golan. Gaza og Vestbredden, som for det meste var bosatt av palestinere, forble administrative områder, i påvente av en avsluttende bosetning. Sinai forble et militært okkupert område, selv om den spredte befolkningen oppnådde en liten administrasjon.

I slutten av 1969 døde Levi Eshkol av et hjerteanfall i sin periode som statsminister, og ble etterfulgt av Golda Meir.

1969–1975: Golda Meir og Jom kippur-krigen

Utdypende artikkel: Jom kippur-krigen

Golda Meir

I valget i 1969 ble Golda Meir statsminister, med den største oppslutningen et israelsk parti noen gang hadde vunnet med.

I september 1970 drev Kong Hussein av Jordan ut PLO fra landet sitt. PLOs hovedaktivitetssenter skiftet derfor til Libanon.

I løpet av 1971 demonstrerte Black Panthers mye, hvilket førte til at det israelske folk ble oppmerksomme på misnøyen blant Mizrahi-jødene med henhold til den store diskrimineringen og de sosiale forskjellene.

Økende antisemittisme i Sovjetunionen førte til en bølge av jøder som trosset offisielle sanksjoner og begynte emigreringen til Israel. Mange jøder ble nektet utreisevisum og ble kjent som Sions fanger. Den mest kjente var Natan Sharansky.

I 1972 ble 11 medlemmer av det israelske laget til De olympiske leker i München kidnappet av palestinske terrorister. Alle de israelske gislene og noen av terroristene ble skutt av medlemmer av de tyske sikkerhetsstyrkene (tilsynelatende i et dårlig utført redningsforsøk). De uskadde palestinske kaprerne ble frigitt en måned senere. Israels regjering svarte med en drapskampanje mot arrangørene.

Den nye egyptiske presidenten, Anwar Sadat, utviste de sovjetiske rådgiverne, hvilket førte til at Israel ble stadig mer selvtilfreds med måten de ble behandlet på militært av den arabiske verden.

Jom kippur-krigen begynte 6. oktober 1973 (den jødiske forsoningsdagen), den helligste dagen i det jødiske året, og en dag da det er forventet at voksne jøder skal faste. De syriske og egyptiske armeene startet et overraskelsesangrep mot de uforberedte israelske forsvarsstyrkene. I de første dagene var det usikkert hvorvidt Israel hadde mulighet til å stå imot innvandrerne, men de syriske styrkene ble slått tilbake og, selv om egypterne okkuperte noen områder i Sinai, krysset de israelske styrkene Suezkanalen og gikk mot Kairo da det ble inngått våpenhvile. Selv om krigsresultatene stort sett var til Israels fordel, kostet det over 2000 dødsfall og store kostnader for armeen. Krigen gjorde israelerne mer klar over sin egen sårbarhet.

I ettertid av krigen var både Israels og Egypts regjering mer villige til å forhandle. 18. januar 1974, etter et omfattende diplomati av USAs statsdepartementssjef Henry Kissinger, ble det inngått en avtale om å trekke tilbake styrkene med Egypts regjering, og 31. mai med Syrias regjering.

Internasjonalt ledet det Saudi-Arabias regjering til å ta initiativ til å blokkere oljeeksport til alle land som handlet med Israel. Som et resultat brøt mange afrikanske og asiatiske land sine relasjoner med Israel. Israel ble nektet adgang til Asialekene.

I mai 1974 angrep noen palestinere en skole i Ma'alot, og holdt 100 barn som gisler. 26 barn ble drept. Hendelsen ble senere kjent som Ma'alot-massakren.

I november 1974 fikk PLO observatørstatus fra FN og Yasser Arafat ble medlem av generalforsamlingen.

Senere samme år frikjente Agranat-kommisjonen, som ble utpekt til å finne den skyldige for Israels manglende forberedelser til krigen, regjeringen for ansvaret og holdt stabssjefen og lederen for militær innsikt ansvarlig. Til tross for rapporten førte offentlighetens sinne mot regjeringen til at Golda Meir gikk av.

1975–1976: Rabin I: Operasjon Entebbe, starten på religiøs bosetning

I ettertid av Meirs tilbaketrekning ble Yitzhak Rabin (stabssjefen under Seksdagerskrigen) statsminister.

Moderne ortodokse jøder (religiøse sionister, etterfølgere av Rabbi Kooks lære) dannet Gush Emunim-bevegelsen og startet en organisert gjennomføring av å bosette Vestbredden og Gazastripen.

10. november 1975 godtok FNs generalforsamling, under ledelse av den østerrikske generalsekretæren Kurt Waldheim, FNs generalforsamlings beslutning 3379, som slo fast at sionisme var en form for rasisme. Generalforsamlingen opphevet denne beslutningen 16. desember 1991 med FNs generalforsamlings beslutning 46/86.

I juli 1976 ble et fransk fly med 260 mennesker om bord kidnappet av palestinere og tyske terrorister, flytt til Uganda, som da ble styrt av Idi Amin Dada. Der skilte de tyske terroristene de jødiske passasjerene fra de ikke-jødiske, og frigjorde de ikke-jødiske. Kaprerne truet med å drepe de gjenværende jødene, rundt 100 i tallet (samt det franske personellet som nektet å forlate området). På grunn av distansen mellom Israel og Uganda, beordret Rabin en dristig redningsoperasjon, hvor de kidnappede jødene ble frigjort.

FNs generalsekretær Waldheim beskrev raidet som «a serious violation of the national sovereignty of a United Nations member state» (et alvorlig overgrep på et av FNs medlemslands nasjonale suverenitet, i betydning av Uganda). Waldheim viste seg i ettertid å være en tidligere nazistisk offiser, og navnet hans dukket opp i en liste over ettersøkte krigsforbrytere fra 1947, gitt til FN av Jugoslavia.

På slutten av 1976 gikk Rabin av etter at det hadde blitt offentlig kjent at hans kone hadde en dollar-konto i USA (forbudt på den tiden), som hadde blitt åpnet mens Rabin var ambassadør for Israel. Hendelsen ble kjent som Dollar-konto-affæren.

Shimon Peres overtok som statsminister, og ledet Alignment i det påfølgende valget.

Likuds styre 1977–1992

1977–1981: Begin I: Den egyptisk-israelske fredsavtalen

Se også: Camp David-avtalen, Den egyptisk-israelske fredsavtalen

I et overraskende resultat vant Likud ledet av Menachem Begin valget i 1977. Dette var den første gangen i israelsk historie at regjeringen ikke ble ledet av venstresiden. Mizrahiske jøders opphisselse over diskriminering var en nøkkelfaktor i seieren og kom til å spille en viktig rolle i israelsk politikk i mange år. Marokkofødte David Levy gjorde en stor innsats for å vinne de mihzrahiske jødenes støtte til Begin.

I tillegg til å starte en prosess for å fjerne skillet mellom mizrahijødene og ashkenazijødene inkluderte Begins regjering ultraortodokse jøder og var med på å fjerne skillet mellom sionistene og de ultraortodokse. Begins liberalisering av økonomien førte til hyperinflasjon, men gjorde det mulig for Israel å motta USAs finansielle hjelp. Begin støttet aktivt Gush Emunims forsøk på å bosette Vestbredden, som la grunnlaget for en rekke intense konflikter med den palestinske befolkningen på de okkuperte territoriene.

I november 1977 brøt den egyptiske presidenten Anwar Sadat 30 år med fiendtlighet ved å besøke Jerusalem etter invitasjon fra den israelske statsministeren Menachem Begin. I løpet av et to dager langt besøk, som inkluderte en tale foran Knesset, opprettet den egyptiske lederen en ny psykologisk stemning i Midtøsten, hvor det så ut som om det var mulig å skape fred mellom Israel og landets arabiske naboer. Sadat anerkjente Israels rett til å eksistere, og opprettet med det grunnlaget for direkte forhandlinger mellom Egypt og Israel.

I ettertid av Sadats besøk organiserte 350 soldater fra Jom kippur-krigen Peace Now-bevegelsen for å oppmuntre den israelske regjeringen til å stifte fred med araberne.

Begin, Carter og Sadat ved Camp David-forhandlingene i 1978

I september 1978 inviterte den amerikanske presidenten Jimmy Carter president Sabat og statsminister Begin til å møte ham på Camp David, og 11. september hadde de blitt enige om en struktur for fred mellom Israel og Egypt og en foreløpig fred i Midtøsten. Avtalen inkluderte vide prinsipper for å veilede forhandlinger mellom Israel og de arabiske statene. Den inneholdt også retningslinjer for et overgangsregime for Vestbanken og Gaza for palestinerne som var bosatt i disse områdene, og for en fredsavtale mellom Egypt og Israel. Avtalen ble signert 26. mars 1979 av Begin og Sadat, samt president Carter som vitne. I tråd med avtalen ga Israel Sinaihalvøya tilbake til Egypt i april 1982. I 1989 ble den egyptiske og den israelske regjeringen enige om at Egypt skulle få tilbake Taba, et turiststed ved Akababukten og det siste området av Sinai som Israel leverte tilbake til Egypt.

Den arabiske liga reagerte på fredsavtalen ved å stenge Egypt ute fra organisasjonen og flytte sine hovedkvarterer fra Kairo til Tunis. Sadat ble senere myrdet av medlemmer av den egyptiske armeen, som hadde motsatt seg hans forsøk på å opprette fred med Israel.

I ettertid av avtalen ble Israel og Egypt de to største mottakerne av militær og finansiell hjelp fra USA (Irak har nå tatt over statusen med stor margin).

1981–1983: Begin II: Den første Libanon-krigen

30. juni 1981 tilintetgjorde de israelske luftstyrkene Osirak kjernereaktor, som Frankrike bygde for Irak.

Tre uker senere ble Begin nok en gang statsminister, i valget i 1981.

I tiårene etter krigen i 1948 var grensene mellom Israel og Libanon fredelige sammenlignet med andre naboer. Etter at PLO ble utvist fra Jordan i 1970 ble Libanon senteret for deres operasjoner, og fiendtlighetene på Israels nordlige grense økte. Dette var med på å starte borgerkrigen i Libanon. Det nordlige Israel, spesielt byen Kiryat Shmona, ble stadig angrepet av palestinske styrker i Libanon.

I mars 1978, etter Terrorangrepet i Haifa, 11. mars 1978, gikk israelske styrker inn i Libanon og startet med det Operasjon Litani. Etter at Sikkerhetsrådets resolusjon 425 ble vedtatt, hvor man oppfordret Israel til å trekke seg tilbake og FNs midlertidige styrke i Libanon ble opprettet som fredsbevarende styrker (UNIFIL), trakk Israel tilbake styrkene sine.

I juni 1982, etter et forsøkt attentat på Storbritannias ambassadør, invaderte Israel den sørlige halvdelen av Libanon for å drive ut PLO, i første omgang fra det sørlige Libanon, og deretter hele. Den israelske hæren okkuperte Beirut, som den eneste gangen en arabisk hovedstad har blitt okkupert av Israel.

Selv om noen få libanesere først ønsket israelerne velkommen, ble motstanden mot den israelske okkupasjonen etterhvert stor. Store israelske tap og mangel på klare mål førte til at det også blant israelerne var økende uro.

I august 1982 trakk PLO tilbake sine styrker fra Libanon (og flyttet til Tunisia). Den libanesiske presidenten, Bashir Gemayel, samtykket i å anerkjenne Israel og signere en fredsavtale, men ble myrdet før noen fredsavtale ble signert. Den føglende dagen gikk kristen styrker (ifølge israelske rapporter) inn i to palestinske flyktningsleirer og utløste en massakre.

Massakren førte til massive demonstrasjoner i Israel mot krigen. Kahan-kommisjonen, utnevnt for å etterforske det israelske ansvaret i massakren, konkluderte med at forsvarsministeren Sharon hadde noe moralsk ansvar og anbefalte at han aldri fikk stillingen på nytt (dette hindret ham ikke fra å være statsminister).

1984–1988: Shamir og Peres' regjering, første intifada

I september 1983 gikk Begin av som statsminister, og ble etterfulgt av Yitzhak Shamir. Valget i 1984 fikk usikkert resultat, og førte til en maktkamp mellom Shimon Peres for Alignment og Shamir for Likud.

Som finansminister lyktes Peres i å bringe Israels stigende inflasjon under kontroll.

I 1984, under en stor sultkatastrofe i Etiopia, ble tusenvis av etiopiske jøder i hemmelighet flydd til Israel ved en luftbro.

I juni 1985 trakk Israel de fleste av styrkene sine tilbake fra Libanon, kun en liten styrke og et milita som støttet Israel ble igjen i det sørlige Libanon som en «sikkerhetssone», som Israel anså som et nødvendig forsvar mot angrep på dets nordlige områder. Israel trakk seg helt ut av Libanon i 2000, mens Ehud Barak var statsminister, og fullførte med det FNs sikkerhetsråds resolusjon 425. Libanon har siden da gjort krav på et lite område i Golanhøydene kalt «Shebaagårdene», som Israel tok fra Syria i 1967.

Utdypende artikkel: Første intifada

Som svar på den vedvarende israelske bosetningen og okkupasjonen av Vestbredden og Gazastripen, startet palestinere første intifada (opprør) i 1987. Israel svarte med sterk motstand ved militære og politi. Den første intifadaen varte frem til 1991. Av hensyn til menneskerettighetsbrudd begått av israelske tropper, dannet en gruppe israelere B'Tselem, en organisasjon som fremmer bevisstheten rundt og overholdelsen av menneskerettighetene i Israel.

1988–1992: Shamir II: Gulfkrigen og immigrasjon fra Sovjetunionen

Alignment og Likud forble jevnbyrdige i valget i 1988, men Shamir lykkes i å forme en koalisjonsregjering.

Utdypende artikkel: Gulfkrigen

I 1990 invaderte Irak Kuwait og utløste med det Gulfkrigen mellom Irak og en stor alliert styrke, ledet av USA. Irak angrep Israel med 39 Scudmissiler, i forsøk på å antenne arabernes offisielle mening og dra arabiske stater ut av alliansen (og muligens over til Iraks side). Under press fra USA gjengjeldte ikke Israel skytingen. I stedet aksepterte landet at USA hjalp til med å avlede angrepene. En mann i distriktet Ramat Khen i Ramat Gan ble drept av en MIM-104 Patriot, en luftvernmissil, på villspor. Mellom 7 og 13 mennesker døde ved kveling på grunn av feilaktig bruk av gassmasker.

Statistiske analyser anslår at enda 30–80 dødsfall fant sted, for det meste ved hjerteattakk på grunn av «følelsesmessig stress og pusteproblemer». Israel skaffet gassmasker både til den palestinske befolkningen og israelske statsborgere.

I 1990 ga endelig Sovjetunionen tillatelse til fri emigrasjon av sovjetiske jøder til Israel. De jødene som forsøkte å forlate Sovjetunionen ble forfulgt, og de av jødene som lykkes ankom Israel som flyktninger. I løpet av de neste årene kom noe over en million sovjetiske innbyggere til Israel, og det ble spekulert i om noen av de nye immigrantene hadde svake forbindelser med jødedommen, og mange ble fulgt av ikke-jødiske slektninger.

Spekulasjonene førte til at disse immigrantene i stor grad tilpasset seg israelsk kultur og fant passende sysselsetning.

1992–1995: Rabin II: Fredsmekling i Oslo

Koalisjonens seier i Gulfkrigen åpnet for nye muligheter for regional fred, og i oktober 1991 kom USAs president George H. W. Bush og Sovjetunionens overhode, Mikhail Gorbatsjov, sammen til et historisk møte i Madrid med israelske, libanesiske, jordanske, syriske og palestinske ledere. Dette møtet ble fundamentet for videre tosidige og flersidige forhandlinger utformet for å bringe varig fred og økonomisk utvikling til regionen.

Under valget i 1992 vant Arbeiderpartiet, ledet av Yitzhak Rabin, en betydelig seier med en erklæring om å jobbe for fred.

Den 13. september 1993 signerte Israel og PLO en prinsipperklæring på plenen utenfor Det hvite hus. Erklæringen var en stort, begrepsmessig gjennombrudd oppnådd under Madrid-rammeverket. Det etablerte et ambisiøst sett med målsetninger relatert til autoritetsoverføringen fra Israel to en midlertidig palestinsk autoritet. DOP ble etablert i mai 1999, den datoen en permanent statusavtale for Vestbredden og Gazastripen ville settes igang. Israel og PLO signerte deretter Oslo-avtalen den 4. mai 1994, og en avtale på forberedende overføring av makt og ansvar, den 29. august, 1994, som påbegynte prosessen med overføring av autoritet fra Israel til palestinerne.

25. juli 1994 signerte Jordan og Israel Washingtonerklæringen som formelt avsluttet krigstilstanden som hadde eksistert siden 1948. 26. oktober 1994 ble en historisk fredsavtale mellom Israel og Jordan signert ved en grensepost mellom de to landene, med USAs president Bill Clinton og USAs statsråd Warren Christopher som vitner. Israel overlot en liten del av det omstridte landet til Jordan, og landene åpnet offisielle diplomatiske relasjoner, med åpne grenser og fri handel.

Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLOs leder Yasir Arafat Interimsavtalen, som var en avtale mellom Israel og palestinerne og omhandlet Vestbredden og Gazastripen, 28. september 1995 i Washington, DC. Avtalen, som ble signert med president Bill Clinton (på vegne av USA), Russland, Egypt, Norge og EU som vitner, innlemmet og erstattet tidligere avtaler og markerte konklusjonen av det første steget mot fred mellom Israel og PLO.

Avtalen tillot PLOs ledelse å flytte til de okkuperte områdene, og palestinerne oppnådde selvstyrerett, med videre forhandlinger om endelig løsning. Til gjengjeld anerkjente palestinerne Israels rett til å eksistere og lovet å avstå fra bruk av terror.

Imidlertid motsatte Hamas og andre palestinske grupper seg avtalen, noe som førte til selvmordsangrep mot Israel. Rabin sørget for at en barriere ble konstruert rundt Gaza for å beskytte mot angrep.

Det var motstand og protester mot fredsavtalen fra høyresiden i Israel, og 4. november 1995 ble Rabin myrdet av Yigal Amir, en radikal, høyreorientert, ortodoks jøde som var kraftig imot Oslo-avtalen. Amir ble senere funnet skyldig og dømt til livsvarig fengsel. Utenriksminister Shimon Peres ble innsatt som konstituert statsminister.

Direktevalg av statsminister 1996–2005

I 1996 endret det israelske valgsystemet seg, slik at man tillot direktevalg av president. Det var håpet at dette ville redusere makten de små partiene hadde ved å strekke ut konsesjoner som svar på koalisjonsavtaler. I stedet resulterte det nye systemet i en økt oppsprekking av israelsk politikk med større partier som får færre stemmer og mindre partier som blir mer attraktive for stemmerne. Ved valget i 2006 gikk de vekk fra systemet.

1996–1999: Netanyahu – fredsprosessen sakkes ned

I februar 1996 varslet Rabins etterfølger, Shimon Peres, om et tidlig valg. Valget i mai 1996 var det første valget som hadde direkte valg av statsminister og resulterte i en akkurat-seier til Likud-lederen Binyamin Netanyahu. En flom av selvmordsbombere forsterket Likuds posisjon for sikkerhet. Hamas påtok seg ansvaret for de fleste bombeattentatene.

Til tross for hans ytrede forskjeller med Oslo-avtalen, fortsatte statsminister Netanyahu med deres implementering, men i hans regjeringstid så man en påfallende nedgangsperiode i fredsprosessen.

Netanyahu signerte Hebron-protokollen med Den palestinske selvstyremyndigheten den 15. januar 1997. Protokollen resulterte i overflytningen av Israels forsvar i Hebron, og omveltingen av sivil autoritet til Palestinsk myndighet i store deler av området.

1999–2001: Ehud Barak og tilbaketrekningen fra Sør-Libanon

I valget i juli 1999 ble Ehud Barak fra Arbeiderpartiet valgt til statsminister.

21. mars 2000 kom pave Johannes Paul II til Israel på et historisk besøk.

I 2000 trakk Israel ut sine styrker fra «sikkerhetssonen» i det sørlige Libanon. Flere tusen medlemmer av den Sørlibanesiske hæren forlot samtidig som israelerne.

FNs generalsekretær konkluderte med at Israel pr. 16. juni 2000 hadde trukket tilbake sine styrker fra Libanon i samsvar med FNs sikkerhetsråds resolusjon 425. Libanon hevder imidlertid at Israel fortsetter å okkupere de libanesiske områdene kalt «Shebaagårdene», selv om disse områdene ble styrt av Syria frem til 1967 da Israel okkuperte dem. Sheba'a Farms forsyner Hezbullah med påfunn for å vedlikeholde krigføringen mot Israel. Libanons regjering forsvarte ikke disse områdenes uavhengighet (og overtrådte dermed FNs resolusjon), og disse kom under Hizbollahs kontroll.

I slutten av 2000 ble det holdt forhandlinger på Camp David for å oppnå en endelig enighet i Israel/Palestina-konflikten. Ehud Barak tilbød seg å møte de fleste palestinske gruppene som ønsket territorielle eller politiske konsesjoner, inkludert de arabiske delene av Øst-Jerusalem. Imidlertid forlot Arafat forhandlingene uten å komme med et motforslag.

28. september 2000 besøkte den israelske opposisjonslederen Ariel Sharon Tempelberget, og satte med det i gang store palestinske opprør. Dette markerte begynnelsen på al-Aqsa-intifadaen. Israel hevder at palestinerne hadde planlagt opprørene lenge før Sharons besøk, og at hans besøk ble brukt som en unnskyldning for å starte opprøret. I boken The High Cost of Peace beskriver Yossef Bodansky hendelsen: «Da Sharon uttrykte interesse for å besøke Tempelberget, beordret Barak GGS-sjefen Ami Ayalon til å nærme seg Jibril Rajoub med en spesiell anmodning om å gjøre klart for et rolig og vennlig besøk... Rajoub lovet at det ville bli rolig så lenge Sharon ville la vær å gå inn i noen av moskeene eller å be offentlig... For å være på den sikre siden, nærmet Barak seg personlig Yasir Arafat og fikk nok en gang forsikring om at Sharons besøk ville foregå under rolige omstendigheter...» (s. 354).

I oktober 2000 ødela palestinerne Josefs grav, en jødisk helligdom i Nablus. De steinet også tilbedende ved Vestmuren og angrep en annen jødisk helligdom, Rakels grav.

Uroen i landet ble stadig større, og i 2001 kalte Ehud Barak inn til et spesielt valg av statsminister. Han håpet at en seier ville gi ham fornyet autoritet i forhandlingene med palestinerne. I stedet ble opposisjonslederen Ariel Sharon valgt til statsminister. Etter dette valget ble systemet med direktevalg av statsminister skrinlagt.

2001–2006: Ariel Sharon og tilbaketrekningen fra Gaza og nordlige Vestbredden

At fredsprosessen mislykkes, økende palestinsk terrorisme og til dels angrep fra Hizbollah fra Libanon førte til at mange av de israelske offentlige og politiske lederne mistet tiltro til Den palestinske selvstyremyndigheten som en fredspartner. De fleste følte at mange palestinere så på fredsavtalen med Israel kun som midlertidig. Imidlertid var mange israelere for redde til å trekke seg ut av avtalen, og med det ødelegge forholdet til palestinerne.

Den godkjente barriereruten pr. mai 2005

Som svar på bølgen av selvmordsbombeangrep begynte Sharon å konstruere en barriere rundt Vestbredden.

I 2002 leverte 51 reserveoffiserer og soldater en erklæring om at de ikke lenger kom til å delta i okkupasjon av palestinske områder. De ble de første til å danne den militære fredsbevegelsen Ometz LeSarev.

18. desember 2003 annonserte Ariel Sharon at han ville overveie en ensidig tilbaketrekning fra deler av de okkuperte områdene. Dette førte frem til en plan for total tilbaketrekning fra Gazastripen.

I 2004 ble svarte hebreere gitt permisjon til å komme til Israel.

I 2005 ble sivile evakuert fra Gaza (noen ved tvang) og boligfeltene demontert. Tilbaketrekningen fra Gazastripen ble fullført 12. september 2005. Militær tilbaketrekning fra nordlige Vestbredden ble fullført ti dager senere.

I etterkant av tilbaketrekningen ble den israelske byen Sderot emne for konstante angrep fra Gaza.

I 2005 forlot Sharon Likud og dannet et nytt parti kalt Kadima. Han ble etterfulgt av mange ledende personer fra både Likud og Arbeiderpartiet.

Den 14. april 2006 fikk Ariel Sharon et alvorlig hjerneslag og Ehud Olmert ble fungerende statsminister.

Fra 2006

2006–2009: Ehud Olmert

Olmert ble valgt til statsminister etter at hans parti, Kadima, fikk flest seter i valget i 2006.

25. juni 2006 krysset en Hamas-styrke grensen til Gaza og angrep en stridsvogn og kidnappet en skadet israelsk soldat, Gilad Shalit. 12. juli angrep Hizbollah Israel, bombarderte israelske byer og angrep en grensepatrulje, og kidnappet to skadede israelske soldater. Disse kidnappingene førte til at Israel erklærte krig mot Libanon, som den andre Libanon-krigen, som varte frem til august 2006.

Den 27. november, 2007, ble Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008. I april 2008 fortalte den syriske presidenten Bashar al-Assad en Qatar-avis at Syria og Israel hadde diskutert en fredsavtale i over et år, med Tyrkia som mekler. Dette ble bekreftet av Israel i mai 2008.

I 2008–2009 var det en nesten tre uker lang krig mellom Israel og Hamas, Gazakrigen 2008–2009.

2009–2024: Benjamin Netanyahu

I 2009 ble Benjamin Netanyahu statsminister for en koalisjonsregjering. Han var fra 2009 leder for flere regjeringer: 2009–2013, 2013–2015, 2015–2020, 2020–2021 og igjen fra 2022.

Bordingen av Gaza-konvoien 31. mai 2010 var en hendelse der israelske spesialstyrker bordet en konvoi bestående av seks sivile skip i internasjonalt farvann i Middelhavet. Om bord på fartøyene var rundt 680 pro-palestinske aktivister. Konvoien hadde som uttalt mål å bryte blokaden av Gazastripen ved å levere medisin, byggematerialer og annen nødhjelp. Ni av aktivistene, alle med tyrkisk bakgrunn, ble drept i aksjonen. 27 ble skadet, derav 20 aktivister og 7 israelske soldater. Fartøyene ble deretter ført til havn i Israel. Bordingen førte til fordømmelse av Israel i mange land. Reaksjonene overfor Israel var særlig sterke i Tyrkia.

Sommeren 2014 var det en 50 dager lang krig mellom Israel og Hamas, Gazakrigen 2014.

I 2021 brøt det igjen ut krigshandlinger mellom Israel og Hamas, Israel–Palestina-konflikten (2021). Netanyahu måtte gå av 13. juni 2021 etter at hans motstandere dannet en ny koalisjonsregjering som fikk flertall i Knesset. Naftali Bennett og Yair Lapid var statsministre til Netanyahu etter valget i november 2022 kom tilbake og dannet sin sjette regjering 29. desember 2022. Det er en koalisjonsregjering med ultraortodokse partier – Israels mest høyreorienterte regjering gjennom tidene. Netanyahus regjering foreslo i 2023 en endring av rettsvesenet slik at Knesset skal kunne overprøve kjennelser i høyesterett. Dette var et kontroversielt forslag, forsvarsminister Yoav Gallant ble sparket fra regjeringen etter at han uttalte at endringen burde utsettes. Titusener av demonstranter samlet seg, og president Yitzhak Herzog ba også om at forslaget måtte utsettes. Netanyahu gikk med på en utsettelse, og sparkingen av forsvarsministeren ble også utsatt. Lovforslaget ble vedtatt av Knesset i juli 2023, og i september 2023 startet Høyesterett i plenum en behandling av lovligheten av loven. Den 1. januar 2024 kunngjorde Høyesterett at den fant loven ugyldig.

Den 7. oktober 2023 angrep Hamas mange mål i Israel, blant annet drepte de minst 260 sivile på en musikkfestival i kibbutzen Re’im. Netanyahu erklærte at Israel er i krig, gikk til total blokade av Gazastripen og startet omfattende flyangrep og etter hvert bakkeinvasjon av Gazastripen. Dette var Israels første krigserklæring på 50 år.

Iran angrep 14. april 2024 Israel med 300 droner og missiler (ballistiske og krysserraketter). Dette var første gang Iran angrep Israel direkte og det var svar på Israels angrep mot et iransk konsulat i Damaskus. Det var første gang på 30 år at en annen stat angrep Israel. Jordan støttet angrepet ved å åpne sitt luftromm for iranske flyv mens angrepet pågikk. Angrepet ble i hovedsak avverget av Israel luftvern og det førte til små skader.

I en kjennelse 24. mai 2024 ba Den internasjonale domstolen om at Israel umiddelbart stoppet sitt angrep på Rafah. Den påla også Israel å åpne grenseovergangen i Rafah for nødhjelp. Israel etterkom ikke ICJs krav.

Se også

• Liste over fredsavtaler i Midtøsten
• Antikkens Israels og Judeas historie
• Palestinas historie
• Palestina (andre betydninger)

Litteratur

Norsk

• Beilin, Yossi Israel : Den politiske historien, USA, Lennart Sane Agency AB, 1993. Oversatt av Geir Danmo, Exodus forlag. ISBN 8275140226
• Benny Morris (2014) [2008]. 1948 : Den første arabisk-israelske krigen. Oversatt av Morten Fjell Rasmussen. Dreyers Forlag. ISBN 9788282651110. 

Engelsk

• Berger, Earl The Covenant and the Sword: Arab-Israeli Relations, 1948-56, London, Routledge K. Paul, 1965.
• Bethell, Nicholas The Palestine Triangle: the Struggle Between the British, the Jews and the Arabs, 1935-48, London: Deutsch, 1979 ISBN 023397069X.
• Bregman, Ahron A History of Israel, Houndmills, Basingstoke, Hampshire; New York: Palgrave Macmillan, 2002 ISBN 0333676327.
• Butler, L.J. Britain and Empire: Adjusting to a Post-Imperial World I.B. Tauris 2002 ISBN 1-86064-449-X
• Darwin, John Britain and Decolonisation: The Retreat from Empire in the Post-War World Palgrave Macmillan 1988 ISBN 0-333-29258-8
• Davis, John, The Evasive Peace: a Study of the Zionist-Arab Problem, London: J. Murray, 1968.
• Eytan, Walter The First Ten Years: a Diplomatic History of Israel, London: Weidenfeld and Nicolson, 1958
• Israel Office of Information Israel’s Struggle for Peace, New York, 1960.
• Herzog, Haim The Arab-Israeli Wars: War and Peace in the Middle East from the War of Independence to Lebanon, London: Arms and Armour; Tel Aviv, Israel: Steimatzky, 1984 ISBN 0853686130.
• Laqueur, Walter, Confrontation : the Middle-East War and World Politics, London: Wildwood House, 1974, ISBN 0704500965.
• Laqueur, Walter & Barry Rubin (editors) The Israel-Arab Reader: a Documentary History of the Middle East Conflict, New York, N.Y. : Penguin Books, 1984 ISBN 0-14-022588-9.
• Lucas, Noah The Modern History of Israel, New York: Praeger, 1975.
• Gilbert, Martin Israel : A History, New York: Morrow, 1998 ISBN 0688123627.
• O’Brian, Conor Cruise The Siege: the Saga of Israel and Zionism, New York: Simon and Schuster, 1986 ISBN 0671600443.
• Oren, Michael Six Days of War: June 1967 and the Making of the Modern Middle East, Oxford: Oxford University Press, 2002 ISBN 0195151747.
• Pappe, Ilan The Making of the Arab-Israeli Conflict, 1947-51, London: I.B. Tauris, 1992 ISBN 1850433577.
• Rubinstein, Alvin Z. (editor) The Arab-Israeli Conflict: Perspectives, New York: Praeger, 1984 ISBN 0030687780.
• Lord Russell of Liverpool, If I Forget Thee; the Story of a Nation’s Rebirth, London, Cassell 1960.
• Sachar, Howard M. A History of Israel, New York: Knopf, 1976 ISBN 0394485645.
• Samuel, Rinna A History of Israel: the Birth, Growth and Development of Today’s Jewish State, London: Weidenfeld and Nicolson, 1989 ISBN 0297793292.
• Schultz, Joseph & Klausner, Carla From Destruction to Rebirth: the Holocaust and the State of Israel, Washington, D.C. : University Press of America, 1978 ISBN 0819105740.
• Segev, Tom The Seventh Million: the Israelis and the Holocaust, New York: Hill and Wang, 1993 ISBN 0809085631.
• Talmon, J.L. Israel Among the Nations, London: Weidenfeld & Nicolson, 1970 ISBN 0297002279.
• Wolffsohn, Michael Eternal Guilt? : Forty years of German-Jewish-Israeli Relations, New York: Columbia University Press, 1993 ISBN 0231082746.

• Facts about Israel: History, Jerusalem: Israel Information Centre, 2003.

Litteratur til Lavonaffæren

• Doron Geller: The Lavon Affair [1]
• Liste over bøker og artikler som dekker affæren [2] Arkivert 15. juni 2007 hos Wayback Machine.
• Jack Riemer: Author unravels the scandal that brought down Ben-Gurion [3]
• Israels regjerings oppsummering (på hebraisk) [4]

Eksterne lenker

• (en) History of Israel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• The Jewish History Resource Center Project of the Dinur Center for Research in Jewish History, The Hebrew University of Jerusalem
• Israel GenWeb – Jewish Genealogy Resources
• History of Israel and Palestine and the Arab-Israeli Conflict
• Timeline of Israeli and Palestinian History from Earliest Times
• Extensive political historical and detailed maps of Israel and Palestine
• A history of Zionism and the creation of Israel
• A photo gallery of the history of Zionism and the creation of Israel
• First Photos of the Holy Land Arkivert 25. oktober 2014 hos Wayback Machine.
• A timeline of Zionism and Israeli history
• Labor Zionism and Socialist Zionism
• Zionism: Historical Source Documents and texts
• "Zionism" — from the Jewish Virtual Library
• "Centenary of Zionism" from the Israeli Ministry of Foreign Affairs
• The UNISPAL web site contains the full texts of hundreds of official documents, including those of the League of Nations and the United Nations, the British government, the Israeli government, the Palestinian authority, and many others.
• Economic History of Israel Arkivert 29. mai 2009 hos Wayback Machine. from EH.NET's Encyclopedia
• Israel History Timeline