Hopp til innhold

Konspirasjonsteori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ifølge konspirasjonsteoriene rundt USAs måneferder er dokumentasjonen fra hendelsene forfalsket og filmene fra månen er egentlig opptak fra et treningssenter på jorda. I 2019 ble det anslått at seks prosent av amerikanerne mente månelandingene var en bløff og aldri har skjedd.[1] I en annen undersøkelse svarte fire prosent at det helt sikkert var en bløff og tolv prosent at det sannsynligvis var en bløff.[2] Foto fra en astronaut-øvelse ved Lyndon B. Johnson Space Center i 1969.

En konspirasjonsteori er en teori eller forestilling om at problematiske samfunnsforhold eller noe annet skyldes en hemmelig konspirasjon der mektige grupper sammensverger i et skjult komplott for å fremme egne interesser. I henhold til vanlig definisjon er denne antakelsen ikke empirisk bevist eller den er i strid med etablerte eller allment godtatte forklaringer.[3][4]

Konspirasjonsfortellingene forklarer politiske, sosiale og historiske hendelser og samfunnsforhold som resultat av avledningsmanøvre iscenesatt av fordekte sammenslutninger av mektige personer, og ikke som følge av åpne aktiviteter, velkjente årsaker og naturlige forhold. De skjulte nettverkene blir gjerne beskrevet som «makteliter» og representanter for «alt som er galt i verden», grupper som ønsker å oppnå egne fordeler, skade noen eller holde sannheten skjult for allmenheten. Konspirasjonsteorier og paranoia har tilsynelatende likhetstrekk. Mens paranoia er en til dels sykelig og generell mistenksomhet mot andre som en trussel mot en selv, er konspirasjonsteorier et mer sosialt uttrykk for en politisk holdning og forestilling om at noen mektige grupper er «ute etter oss».[trenger referanse] Konspirasjonsteorier er ofte basert på kognitiv feilslutning (bias eller fallacy) av typen «konjunksjonsfeil» (conjunction fallacy).[5] Konspirasjonsteorier er ofte immune mot motforestillinger fordi konspirasjonsteoriene omhandler forestilte mektige eliter og tilhengerne av teorien blir på den måten oppmuntret til å avvise motbevis eller motargumentert som fabrikerte av eliten.[6]

Begrepet konspirasjonsteori blir brukt i akademia og populærkultur for å betegne en type folklore som er i slekt med vandrehistorier. Typiske kjennetegn er en forklarende fortelling som er konstruert med bestemte naive metodologiske feil.[trenger referanse] En konspirasjonsteori er en ikke bevist teori, en spekulativ teori uten empirisk belegg eller en grunnløs teori om at en konspirasjon pågår eller har pågått. Den amerikanske historikeren Richard Hofstadter (1916-1970) beskrev en konspirasjonsteoretisk virkelighetsoppfatning i politikk som en «paranoid stil» der historisk utvikeling og hendelser er iscenesatt av mektige, onde krefter i en stor sammensvergelse.[7] Betegnelsen ble opprinnelig (fra 1960-årene av da det betegnelsen ble tatt i bruk på engelsk) ikke brukt nedsettende, mens senere har den stort sett blitt brukt nedsettende for å avfeie antatt misoppfattede, paranoide eller ville rykter.[6] Merkelappen konspirasjonsteori brukes synonymt med at teorien er feil og at tilhengerne er irrasjonelle. Betegnelsen ble popularisert av filosofen Karl Popper i 1950-årene.[8]

De fleste mennesker som har opplevd å få sin teori eller spekulasjon stemplet som en «konspirasjonsteori», avviser betegnelsen som forutinntatt. Den som er enig i en konspirasjonsteori, er gjerne også enig i andre, tilsvarende teorier, selv når forklaringsmodellene motsier hverandre. Konspirasjonsteoretikere har en måte å se verden på som stikker dypere enn logikk. Deres store mistro overfor etablerte sannheter og anerkjent kunnskap overgår hensynet til at ens egne overbevisninger bør henge logisk sammen. Eksempelvis kan man tro at terroristlederen Osama bin Laden var død allerede før amerikanere drepte ham i 2011, og samtidig at han lever fremdeles.[9][10]

Konspirasjonsteoretikere, det vil si skaperne og tilhengerne av teoriene, er ofte opptatt av å avsløre den antatte konspirasjonen. De kan derfor være energiske i jakten på dokumentasjon og kan ofte presentere en mengde detaljerte bevis for teorien. Når en konspirasjonsteoretiker har blitt oppslukt av saken, er vedkommende tilsynelatende i stand til å forklare alle nye bevis som blir fremlagt, for eksempel som dekkoperasjoner fra konspirasjonsmakerne eller som bevis for mangel på vanlige forklaringer.[11]

Konspirasjonsteorier er ofte knyttet til politisk maktkamp og har vært del av revolusjoner, folkebevegelser, «heksejakter», politisk vold og folkemord.

Flere har studert psykologien bak konspirasjonsteoretisk tenkning.[12][13] Selv om aktivistiske konspirasjonsteoretikere kan ha personlighetsavvik, søker alle menneskehjerner naturlig etter mønster og mening i tilfeldigheter, støy og tvetydigheter for å skape orden i kaos, finne forklaringer i en uforståelig verden og mestre tilværelsen. Mennesker har også behov for tilhørighet og identitet i fellesskap med andre og i kollektive forestillinger. Historien har dessuten vist at forbrytelser og foreteelser begått av en gruppe mennesker i en hemmelig konspirasjon, ikke er uvanlige.

Oversikt

[rediger | rediger kilde]

Begrepet «konspirasjonsteori» kan være en nøytral betegnelse på en påstand om en konspirasjon. Vektlegging av teori indikerer imidlertid en narrativ sjanger som inkluderer et bredt utvalg av (ikke nødvendigvis relaterte) argumenter for tilstedeværelsen av globale konspirasjoner, som hver i sær kan ha vidtfavnende sosiale og politiske implikasjoner dersom de medfører riktighet. [trenger referanse]

Mange konspirasjonsteorier er gale eller mangler tilstrekkelige verifiserbare beviser. Dette reiser spørsmålet om hvilke mekanismer som kan tenkes å eksistere i populærkulturen som fører til deres opprinnelse og påfølgende utbredelse. I en oppfølging av dette spørsmålet har konspirasjonsteori vært et tema som har opptatt sosiologer, psykologer og folkeminneforskere i hvert fall siden 1960-årene, da attentatet på USAs president John F. Kennedy framprovoserte et tidligere uant omfang av spekulasjoner.[trenger referanse]

Når konspirasjonsteorier kombinerer tankefeil med mangel på bevis, blir resultatet et verdenssyn kjent som konspirasjonisme.[trenger referanse] Konspirasjonisme ser historiske begivenheter og tendenser som resultatet av hemmelige sammensvergelser. Akademisk interesse for konspirasjonsteorier og konspirasjonisme har identifisert en mengde velkjente strukturelle kjennetegn som kan fastslå tilhørighet til sjangeren, og har presentert et spekter av hypoteser på basis av studiet av sjangeren.[trenger referanse] Blant de ledende vitere om konspirasjonisme er Hofstadter, Popper, Barkun, Goldberg, Pipes, Fenster, Mintz, Sagan, Johnson og Posner.[trenger referanse]

Hvorvidt en gitt påstand om konspirasjon på et balansert eller nøytralt grunnlag kan stemples som en konspirasjonsteori eller ei er omstridt.[trenger referanse]

Eksempler på konspirasjonsteorier

[rediger | rediger kilde]
«Det jødiske komplott» forklart i en tysk veggavis fra andre verdenskrig. Den antisemittiske nazipropagandaen blander antikapitalisme, antifrimureri, anglofobi og antiamerikanisme med antikommunisme og konspiratoriske forestillinger om «jødisk bolsjevisme» og «verdensjødedommen» i sitt angrep på alliansen mellom vestmaktene og Sovjetunionen i 1941. Ideer om Den nye verdensordningen som oppstod etter første verdenskrig, og den moderne kritikken av «globalismen» bygger på liknende konspirasjonsteorier.
Foto: United States Holocaust Memorial Museum
I 1956 grunnla Samuel Shenton (1903–1971) International Flat Earth Research Society for å fremme den pseudovitenskapelige påstanden om at jorda egentlig er flat. I 2009 gjenoppstod foreningen i USA der flat-earthers («flatjordtilhengere») på Internett har hevdet at det etablerte vitenskapssamfunnet har løyet om jordas kulerunde form.[14] Ifølge den amerikanske skeptikeren Michael Shermer kan fantasifulle forklaringer i konspirasjonsteoriene skyldes kreative tolkninger av en komplisert virkelighet, ønsket om klare svar på uløste gåter, skepsis og mistillit til myndigheter og autoriteter, behovet for gruppetilhørighet og annet.[15]
Foto: Samuel Shenton i Science Fiction Society i London 1966.
Se også Kategori:Konspirasjonsteorier

Medieviteren John Færseth, som blant annet har utgitt KonspiraNorge (2013 og 2017), har uttalt at antisemittismen og troen på «verdensjødedommen» er «alle konspirasjonsteoriers mor».[16] Sions vises protokoller, et falskt møtereferat fra sist på 1800-tallet som beskriver jødiske aktivisters angivelige planer for å ødelegge samfunn og få verdensherredømme, har inspirert nyere teorier om liknende skjulte nettverk og maktspill.

Mange moderne konspirasjonsfortellinger har opphav i USA eller er knyttet til amerikanske forhold. Internettbevegelsen QAnon, som oppstod i 2017, omfatter ulike teorier fra høyreradikale og alternative grupper, særlig overbevisningen om at en «dyp stat» har den egentlige politiske makten i USA.

Eksempler på populære konspirasjonsteorier er forestillingene om at:[17]

  1. Verden styres av en hemmelig elite
  2. CIA drepte president John F. Kennedy i Dallas 22. november 1963
  3. Amerikanske myndigheter sto bak terrorangrepet 11. september 2001
  4. USAs månelandinger 20. juli 1969 og seinere har aldri skjedd
  5. Prinsesse Diana ble drept av britisk etterretning 31. august 1997
  6. Chemtrails, troen på at kondensstriper fra jetfly inneholder farlige kjemiske eller biologiske stoffer, er virkelig
  7. Vaksiner fører til autisme
  8. Holocaust, nazistenes industrielle folkemord på jøder og andre folkegrupper under andre verdenskrig, ikke skjedde
  9. Paul McCartney, en av medlemmene i den britiske popgruppa The Beatles fra 1960-årene, er død
  10. Tidligere president Barack Obama egentlig er muslim og ikke født i USA

Ifølge en konspirasjonsteori i 2014 ledet Obama et komplott for å undergrave religionsfriheten i USA. Obama ble beskyldt for å skjule komplottet ved hjelp av en annen konspirasjon med en rekke avledningsmanøvrer som involverte aktivisten Sandra Fluke. Nyhetsformidleren Bill O'Reilly i den konservative nyhetskanalen Fox News hevdet at Sandra Flukes virksomhet var en avledningsmanøver og at det var «mektige krefter bak Fluke».[18]

Britiske David Icke er en av de meste produktive skaperne av fantasifulle konspirasjonsteorier. Blant hans mest utbredte er påstanden om at verden styres av krypdyr i forkledning, deriblant fremstående personer som presidentene Obama og Trump, dronning Elizabeth og Justin Bieber.[19]

Eurabia er en forestilling som blant annet innebærer ideen om at alle muslimer praktiserer taqiyya (løgn, bedrag) og at muslimene medvirker i en stor langsiktig plan om å underlegge seg Europa. Denne konspirasjonsteorien har vært populær på den radikale og ekstreme høyresiden.[20]

Norske konspirasjonsteorier

[rediger | rediger kilde]

Før andre verdenskrig dyrket Quislings parti Nasjonal Samling (NS) frem en teori om at jødene kontrollerte pressen. Partiavisen Fritt Folk påpekte at «jødespørsmålet» enten ble fortiet av norsk presse eller omtalt i jødenes favør, viste tydelig at jødene hadde sterk innflytelse over norske aviser. Et eksempel var at Halldis N. Østbye angivelig måtte gi ut boken Jødeproblemet - og dets løsning på eget forlag og den ikke ble tatt inn av bokhandlerne. I NS var den utbredte antinazistiske holdning i norske og utenlandske aviser bevis på at «den internasjonale jødedommen» forsøkte å starte krig i Europa for å kunne ta makten selv. Forestillingen om verdensomspennende jødisk konspirasjon (som omfattet kontroll over pressen) var helt bokstavelig og konkret, og ikke bare vagt skjellsord. Antisemittismen ble i NS koblet til antimarxisme og antiliberalisme i en omfattende konspirasjonsteori.[21][22]

Den tidligere Venstre-politikeren og journalisten Per-Aslak Ertresvåg hevdet i sin bok Makten bak makten fra 2006 at finanseliten, Bilderberg-gruppen og Council on Foreign Relations konspirerte om å opprette en ny, totalitær verdensorden hvor nasjonenes egen selvbestemmelse blir svekket til fordel for en globalistisk agenda.[23][24]

Anders Behring Breivik var opptatt av Eurabia-konspirasjonen og den skal ha vært viktig i hans tankeunivers. «Kulturmarxisme» er et sentralt begrep i Breiviks kompendium og beskrives som en antisemittisk og islamofob konspirasjonsteori.[25][26][27] Terrordømte Philip Manshaus var trolig motivert av en konspirasjonsteori om pågående folkemord på den hvite rase.[19]

Vedtakene rundt etableringen av ny hovedflyplass i 1990-årene var kontroversiell og konspirasjonsteorier har blitt utledet av denne prosessen.[28][29] Det pekes her særlig på det rasjonelle i valget av Gardermoen kontra Hurum, involvering av militære interesser osv.

Kjennetegn

[rediger | rediger kilde]

Beskyldninger som innehar flere av de følgende kjennetegn er kandidater for klassifisering som konspirasjonsteorier. Tillit til en slik klassifisering stiger jo flere kjennetegn som stemmer overens:[trenger referanse]

  1. Innledet med bakgrunn i begrensede eller stykkevise beviser eller indisier;
    Uttenkt som en reaksjon på beretninger og bilder i massemediene, i motsetning til, for eksempel, gjennom grundig kjennskap til relevante rettstekniske beviser.
  2. Omhandler en begivenhet eller prosess som har bred historisk og emosjonell appell;
    Søker å tolke et fenomen som har mer eller mindre universell interesse og emosjonell betydning, en historie som derfor vil fatte stor interesse hos et bredt publikum.
  3. Reduserer moralsk sammensatte sosiale fenomener til enkle, umoralske handlinger;
    Upersonlige, institusjonelle prosesser, særlig feil og forglemmelser, tolket som ondsinnede, bevisst villede og utformet av umoralske individer.
  4. Personifiserer komplekse sosiale fenomener som mektige, individuelle konspiratører;
    Relatert til (3) men adskilt fra det, utleder eksistensen av mektige individuelle konspiratører fra den ‘umulighet’ at en hendelseskjede ikke ble styrt av en person.
  5. Tilordner konspiratørene overmenneskelige evner eller ressurser;
    Kan kreve at konspiratørene innehar unik disiplin, usvikelig viljestyrke, avansert eller ukjent teknologi, ukjente psykologiske innsikter, historisk framsynthet, ubegrensede ressurser, etcetera.
  6. Nøkkelelementer i argumentet baserer seg på induktiv og ikke deduktiv resonnering;
    Induktive trinn gis feilaktig like stor vekt som deduktive.
  7. Appellerer til ‘sunn fornuft’;
    Ledd i resonnementet baserer seg på sunn fornuft i stedet for de mer tungtveiende, akademisk respektable metodologier som finnes for undersøkelse av sosiologiske og vitenskapelige fenomener.
  8. Utviser velkjente logiske og metodologiske tankefeil;
    Formelle og uformelle tankefeil er lett gjenkjennelige blant nøkkelleddene i argumentet.
  9. Blir produsert og sirkulert av ‘utenforstående’, ofte anonyme og som regel i mangel av fagfellevurdering;
    Historien har sin opprinnelse hos en person som mangler enhver kontakt med berørte parter eller førstehånds kjennskap og som har popularitet blant folk som mangler nødvendig (særlig teknisk) kunnskap.
  10. Blir holdt i hevd av personer med beviselig feilaktige oppfatninger av relevant vitenskap;
    I hvert fall en del av dem som tror på beretningen gjør det på grunnlag av misoppfatninger av elementære vitenskapelige fakta.
  11. Har null støtte blant eksperter;
    Akademikere og fagfolk har en tendens til å ignorere historien, de behandler den som for spekulativ til at de vil gi av sin tid og risikere sin personlige autoritet for å motbevise.
  12. Tilbakevisninger fra eksperter blir oversett eller innarbeidet gjennom omstendelige nye sidespor i historien;
    Når eksperter endelig reagerer på fortellingen med kritiske nye beviser blir konspirasjonen utdypet (enkelte ganger i oppsiktsvekkende grad) for å kunne forklare det nye beviset, og ofte blir tilbakevisningen gjort til en del av konspirasjonen.
  13. Det hevdes av konspirasjonen involverer stort sett alle;
    Konspirasjonsfortellinger vokser mens de blir fortalt og kan ese til verdensomspennende proporsjoner. I takt med at tilhengerne sliter for å forklare motargumenter, vokser konspirasjonen ytterligere (se forrige punkt). Konspirasjonsteorier som har vært i omløp et par tiår omfavner typisk sett hele verden og store deler av samfunnshistorien.
  14. Konspirasjonen sentrerer seg om de «vanlige mistenkte»;
    Klassiske konspirasjonsteorier handler om mennesker, grupper eller organisasjoner som blir utsatt for diskriminering i den kulturen hvor historien blir fortalt. Jøder, politiske avvikere og utlendinger er vanlige målskiver. På samme vis er organisasjoner med dårlig eller fargerikt omdømme sentrale aktører, slik som tempelridderne, nazistene og ellers det som måtte være av hemmelige tjenester.

Inndeling av konspirasjonsteorier

[rediger | rediger kilde]

Ifølge Michael Barkun deler konspirasjonsteorier flere av disse kjennetegnene, men det er videre hensiktsmessig å dele de inn i kategorier etter deres omfang. Barkuns tre kategorier er Hendelseskonspirasjoner, Systemiske konspirasjoner og Superkonspirasjoner.[30]

  • Hendelseskonspirasjoner: Konspirasjonen omfatter en enkelt hendelse eller en liten rekke av hendelser. Konspirasjonens mål er begrenset og nøye definert. De mest kjente konspirasjonsteoriene som faller inn under denne kategorien vil være de som omhandler grunnene til at Attentatet mot John F. Kennedy fant sted, og teoriene om hvordan hiv/aids skal ha vært menneskeskapt.
  • Systemiske konspirasjoner: Konspiratørene har brede mål og ønsker å tilegne seg kontroll over en region, et land, eller å sikre seg verdensherredømme. Konspiratørene er en stor og ond organisasjon som vil infiltrere og subversere de eksisterende institusjonene i det eksisterende samfunnet. Konspirasjonsteoriene her fokuserer oftest på den påståtte skjulte agendaen til jøder, frimurere, katolikker, kommunister eller internasjonale kapitalister. Systemiske konspirasjonsteorier belager seg på Subversjonsmyter for å forklare konspiratørenes bakenforliggende årsaker. Her er den falsumet Sions vises protokoller kanskje det mest kjente eksemplet, selv om Eurabia-teoriene har blitt mer kjent etter Anders Behring Breiviks handlinger under Terrorangrepene i Norge 2011.
  • Superkospirasjoner: Sammenknyttingen av flere Hendelseskonspirasjoner og Systemiske konspirasjoner kalles ofte Superkonspirasjoner. Her settes handlingene utført av mindre konspiratører i sammenheng ved å vise til den ene store kraften som står bak i skyggene og styrer alle større hendelser i samfunnet. Med sine teorier om utenomjordiske reptilers verdensherredømme, er konspirasjonsteoretikeren David Icke en av de mest kjente teoretikerne med dette synet.

Konspirasjonisme

[rediger | rediger kilde]

«Konspirasjonisme» er en betegnelse som anvendes av sosiologer og akademikere for å referere til tilhengere av konspirasjonsteorier og deres karakteristiske perspektiv på historien og verden som omgir dem. Termen ble popularisert av akademikeren Frank P. Mintz i 1980-årene.

Ifølge Mintz angir konspirasjonisme: «Troen på konspirasjoners overordnede rolle i historiens utfoldelse»[31]:

«Konspirasjonisme oppfyller behovene til ulike politiske og sosiale grupper i Amerika og andre steder. Den identifiserer eliter, pålegger dem skylden for økonomiske og sosiale katastrofer og antar at ting vil være bedre så snart folkelig innsats kan fjerne dem fra maktposisjoner. I den rolle er ikke konspirasjonsteorier typiske for noen enkelt epoke eller ideologi».[32]

Opp gjennom historien er det utvilsomt at politiske og økonomiske ledere har vært årsak til enorme mengder død og elendighet, og de har noen ganger involvert seg i konspirasjoner mens de andre ganger har spredd konspirasjonsteorier om andre de har utpekt til målskiver. Hitler og Stalin er de mest fremtredende eksemplene blant tallrike andre.[33] I noen tilfeller har det vært påstander som har blitt avvist som konspirasjonsteorier som siden har vist seg å ha et visst grunnlag i fakta.[34][35] Men ideen om at historien er kontrollert av storslagne eller langvarige konspirasjoner er tvilsom. Historikeren Brian Cumings uttrykker det slik:

«Men dersom konspirasjoner eksisterer er det sjelden at det er de som får historien til å skje. De spiller en rolle i marginene fra tid til annen, men med de uforutsette konsekvensene av en logikk utenfor sine skaperes kontroll, og det er dette som er galt med ‘konspirasjonsteori’. Det er de store kreftene og menneskeskelige kollektivers store strukturer som får historien til å bevege seg.»[36]

Termen konspirasjonisme har også blitt anvendt av andre forfattere inkludert Michael Kelly, Chip Berlet og Matthew N. Lyons, blant andre.

Berlet og Lyons skriver, «Konspirasjonisme er en spesiell fortellende form for syndebukkskaping som utpeker demoniserte fiender som del av et enormt ondsinnet komplott mot det allmenne gode mens det gir den som utpeker syndebukken økt verdi som en helt for å ha slått alarm»[37]

Et begrep som «konspiranoia» gjenspeiler et syn hos mange om at slik oppfatninger er grunnløse, bisarre eller irrasjonelle eller at de ellers ikke er verdige til seriøs overveielse.[trenger referanse] Ordet ble kjent gjennom boka Konspiranoia.[trenger referanse] Konspirasjons teorier fra 666 til WTC fra 2003, redigert av Terje Emberland og Arnfinn Pettersen, og har siden fått en utbredelse i media.[trenger referanse]

Konspirasjonsteorienes utspring

[rediger | rediger kilde]

Hendelser som synes å unndra seg fortolkning – for eksempel fordi de faktisk er uforklarlige – kan framprovosere en impuls til å gå hardere inn for å finne en mening, inntil en blir funnet som er i stand til å gi den søkende den nødsagede tilfredshet. Den sosiologiske historikeren Holger Herwig fant dette da han studerte tyske forklaringer på hvorfor den 2. verdenskrig hadde funnet sted:[trenger referanse]

De hendelser som er viktigst er de som er vanskeligst å begripe fordi de tiltrekker seg den største oppmerksomhet fra mytemakere og sjarlataner.

Denne normale prosessen kunne la seg avspore gjennom en rekke påvirkninger. På individnivå kan presserende psykologiske behov innvirke på prosessen, og visse av våre tankeverktøy kan påføre oss epistemiske blindsoner. På gruppe- eller det sosiologiske nivå kan historiske faktorer gjøre prosessen med å tilordne tilfredsstillende forklaringer mer eller mindre problematisk.[trenger referanse]

Cass Sunstein fremholder at tro på konspirasjonsteorier kan skrive seg fra mangel på relevant informasjon som kan korrigere forestillingene. Når alvorlig hendelse inntreffer er rykter og spekulasjon uunngåelige og de fleste personer er ute av stand basert på egen direkte erfaring å fastslå hvordan ting egentlig skjedde. Noen spekulasjoner fremstår som troverdig blant annet fordi det peker ut noen antatt skyldige og fordi det gir utløp for sinne over det som har skjedd. Personer kan være særlig mottakelige for en konspirasjonsteori dersom den passer med oppfatninger de allerede har. For eksempel var det for mange amerikanere svært vanskelig å forene teorien om at amerikanske myndigheter sto bak 9/11 med eksisterende oppfatninger.[38]

Ulike former for gruppepress kan føre til at ellers skeptiske personer slutter seg til en konspirasjonsteori. Det kan skje ved at personen blir bombardert med informasjon fra personer som allerede støtter teorien. Det kan skje ved at personen gir uttrykk for støtte til teorien (til tross for at vedkommende tviler på den) for å ikke stikke seg ut i gruppen. Dramatiske hendelser som 9/11 kan forsterke gruppepresset i den grad hendelsen lett kan tas til inntekt for konspirasjonsteorien. Spekulasjoner, rykter og konspirasjonsteorier holdes ved like og spres ofte fordi de tjener til å rettferdiggjøre den følelsesmessige reaksjonen på en dramatisk hendelse.[38]

Den amerikanske statsviteren Michael Barkun kaller konspirasjonsteoretikernes særegne tenkemåte for conspirationalism. Ifølge Barkun er denne tenkemåten et fellestrekk ved den bredt sammensatte radikale høyresiden i USA, denne vokste frem særlig i 1990-årene og ble kjent blant annet gjennom Oklahoma City terrorbomben.[39][40] Ifølge Barkun har internett og sosiale medier gjort det lettere for marginale ideer og meninger, herunder konspirasjonsteorier, å bli spredd til sentrale deler av offentligheten (engelsk: mainstream).[41]

Den amerikanske histoikeren Daniel Pipes kaller den paranoid politiske stilen som vokste frem på 1800-tallet for conspiracism. Ifølge Pipes begynte dette dels med frykt for hemmelige foreninger og dels med interesse for jøder, senere vokste denne forestillingsverdenen til å inkludere statsapparat særlig Storbritannia, USA og Israel. I mellomkrigstiden medvirket konspirasjonstenkning til at bolsjevikene kom til makten i Russland og nazistene i Tyskland.[42]

Konspirasjonsteori har vært et viktig aspekt ved antisemittismen i flere hundre år. Etter første verdenskrig fikk konspirasjonsteoretisk antisemittisme særlig sterk innflytelse i Tyskland.[43]

Psykologisk utspring

[rediger | rediger kilde]

En person som tror på én konspirasjonsteori, vil ofte være en som tror på andre konspirasjonsteorier. Personer som generelt har mindre tillit til andre har også større tendens til å tro på konspirasjonsteorier. Personer som står svakt på arbeidsmarkedet har en større tendens enn andre til å tro på konspirasjonsteorier.[44][45] Personer med evne og tendens til analytisk tenkning tror i mindre grad enn andre på konspirasjonsteorier. Personer som tror på konspirasjonsteorier deltar i mindre grad i politikk, er skeptiske til vaksiner, og er mindre tilbøyelige til å legge om til en sunnere livsstil. Personer som tror på konspirasjonsteorier har tendens til mer risikabel seksuellatferd, er mindre grad tilhengere av egalitære verdier, er mer rasistiske og er tilbøyelige til å støtte eller bruke vold politisk[46] Personer som tror på en konspirasjonsteori er tilbøyelig å tro på en annen og motstridende konspirasjonsteori, for eksempel at prinsesse Diana iscenesatt sin egen og at hun ble myrdet: Dette skyldes antakelig at det ikke er troen på den konkrete konspirasjonsteorien i seg selv som er avgjørende, men em underliggende tilbøyelighet til å tro på konspirasjonsteorier generelt.[47]

I USA omfavnet omtrent halvparten av befolkningen minst en konspirasjonsteori og konspirasjonsteorier følger ofte ideologiske skillelinjer. Politisk liberale (demokrater) og konservative hadde like stort tendens til å tro på konspirasjonsteorier, mens konservative hadde mye større tendens til å tro på politiske/ideologiske konspirasjonsteorier. Personer med kort utdanning hadde større tendens til å tro på konspirasjonsteorier.[48] En kartlegging i 2004 viste at nær 50 % av innbyggerne i New York City trodde at amerikanske myndigheter visste om terrorangrepet 11. september 2001 på forhånd, i 2006 viste en kartlegging at 36 % mente at føderale tjenestemenn enten medvirket til angrepet eller unnlot å hindre det.[38] Flere tiår etter drapet på John F. Kennedy mente 60 til 80 % av amerikanerne at han ble offer for en sammensvergelse og at myndighetene skjulte sannheten.[18]:5

Psykologer tror at søket etter meningsgivende særtrekk er et viktig element i konspirasjonisme og i utviklingen av konspirasjonsteorier. Den driften alene kan være sterk nok til å lede til den første formuleringen av selve ideen. Når tanken først er tenkt vil bekreftelsestendensen og unngåelse av kognitiv dissonans kunne forsterke troen. I en sammenheng hvor en konspirasjonsteori har blitt populær blant en sosial gruppe kan gruppeforsterkning spille en tilsvarende stor rolle.[trenger referanse]

Forskning publisert i 2022 (basert på undersøkelse blant 100.000 personer i 26 land) tyder på at personer som føler de ikke får den politiske makten de mener de fortjener er mer tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier, dette kan ha med tap av kontroll å gjøre. Grupper som taper politiske valg har større tendens til å tro på konspirasjonsteorier. En konspirasjonsteori skyver ansvar over på andre enn en selv noe som kan lette ubehaget ved å miste kontroll og innflytelse. Konspirasjonsteorier er ifølge studien mest utbredt på de politiske ytterfløyene. I Sentral-Europa og Vest-Europa er konspirasjonsteorier mest utbredt på høyresiden, mens i Sør-Europa er det vanligere på venstresiden. Konspirasjonsteorier er vanligere blant personer med lite utdanning noe som kan ha sammenheng med at konspirasjonsteorier tilbyr enkle forklaringer.[49][50] Joseph E. Uscinski og Joseph M. Parent argumenterer for at konspirasjonsteorier kan være reaksjon på opplevelse av tap, trussel eller utestengelse (conspiracy theories are for losers).[51]

Evolusjonspsykologi kan også spille en betydningsfull rolle. Paranoide tendenser er forbundet med et dyrs evne til å gjenkjenne farer. Høyerestående dyr prøver å konstruere tankemodeller for såvel rivaler som rovdyr for å bli i stand til å lese deres skjulte hensikter og forutse dere fremtidige adferd. En slik evne er ekstremt verdifull til å registrere og unngå farer i et dyresamfunn. Dersom denne fareoppfattelsesevnen skulle begynne å gi falske utslag, eller utløses av ufarlige hendelser, eller på andre måter bli patologisk, blir resultatet paranoide vrangforestillinger. En konspirasjonsteoretiker ser farer over alt, og kan ganske enkelt være offer for en feil oppstått i en verdifull og evolusjonsmessig gammel naturlig evne.[trenger referanse]

Erkjennelsesteoretisk slagside

[rediger | rediger kilde]

Det er mulig at enkelte grunnleggende menneskelige epistemiske tilbøyeligheter blir projisert på det materialet som granskes. Ifølge en undersøkelse anvender mennesker en «tommelfingerregel» der vi forventer at en betydelig hendelse skal ha en betydelig årsak.[52] Undersøkelsen bød subjektene fire versjoner av hendelser, der en utenlandsk president (a) var blitt drept i et vellykket attentat, (b) hadde blitt skadet men hadde overlevd, (c) hadde overlevd med skader men døde av hjerteinfarkt på et senere tidspunkt, og (d) var uskadd. Subjekter var betydelig mer tilbøyelige til å anta at en konspirasjon forelå i de «største hendelsene» – der hvor presidenten døde – enn i de andre tilfellene, til tross for at all annen informasjon som ble gitt dem var den samme.

En annen epistemisk «tommelfingerregel» som kan feilanvendes på et mysterium som handler om andre mennesker er cui bono? (hvem tjener på det.) Denne nysgjerrigheten etter skjulte motiver hos andre mennesker kan enten være en evolusjonær tilegnelse eller et kultivert særtrekk for den menneskelige bevissthet, men uansett hvilket synes dette å være en universell egenskap. Dersom den søkende mangler tilgang til sakens relevante fakta, eller dersom det er strukturelle interesser involvert istedenfor personlige motiver, vil denne måten å søke svar på fort gi falske konspiratoriske forklaringer på en upersonlig hendelse. Det direkte korollaret til denne epistemiske tilbøyeligheten blant før-vitenskapelige kulturer er tendensen til å forestille seg verden i animistiske termer. Livløse objekter eller substanser av viktighet for mennesker er fetisjer som antas å inneha godartede eller ondartede ånder.[trenger referanse]

Attribusjonsfeil

[rediger | rediger kilde]

Clarke skriver at konspirasjonsteorier i stor grad baserer på fundamental attribusjonsfeil ved at hendelser eller fenomener tilskrives de antatte konspirasjonsmakernes intensjoner og planer. Dersom noen for eksempel aksepterer teorien om at Elvis Presley iscenesatte sin egen død så var Elvis' begravelse bare en konsekvens av hans plan (begravelsen var nødvendig for å gjøre iscenesettelsen komplett) og ikke en konsekvens av at han døde. Ifølge Clarke vil det å forkaste en konspirasjonsteori til fordel for alternativet innebære å forkaste en forklaring knyttet til personenes motiver og egenskaper til fordel for en forklaring knyttet til situasjonsfaktorer og omstendigheter. Konspirasjonsteorier appellerer fordi de tilbyr et samlet helhetlig forklaring på mange forskjellige hendelser, mens forklaring med fokus på situasjoner og omstendigheter fremstår som fragmenterte og lite enhetlige. Den fundamentale attribusjonsfeilen er en utbredt feilkilde eller slagside i menneskelig kognisjon og innebærer en tendens til å forklar hendelser med utgangspunkt i personens egenskaper og undervurderer situasjonen eller omstendigheten personen står i.[11]

Klinisk psykologi

[rediger | rediger kilde]

Hos relativt sjeldne individer kan en tvangspreget trang til å tro, bevise eller gjenfortelle en konspirasjonsteori indikere en eller flere av en rekke vel forståtte psykologiske tilstander, samt andre hypotetiske: paranoia, benekting, schizofreni, ond verdensyndrom.[53] Personer med narsissistisk eller paranoid personlighetsavvik vil lettere slutte seg til konspirasjonsteorier, men konspirasjonsteorier er for utbredt til at personlighetsavvik eller psykiatri i særlig grad kan forklare.[38]

Sosiopolitisk utspring

[rediger | rediger kilde]

Christopher Hitchens lar konspirasjonsteoriene representere «demokratiets eksos», eller det uunngåelige resultatet av å la store mengder informasjon sirkulere blant en stor mengde mennesker. Andre sosiale kommentatorer og sosiologer framholder at konspirasjonsteorier blir laget i henhold til variabler som kan endres innenfor et demokratisk (eller annen type) samfunn.

Konspiratoriske årsaker kan være følelsesmessig tilfredsstillende når de stiller hendelser i en moralsk sammenheng som er enkel å begripe. Den som bekjenner seg til teorien er i stand til å tildele moralsk ansvar for en emosjonelt vanskelig hendelse eller situasjon til en klart fattet gruppe av individer. Og det viktigste er at den gruppen inkluderer ikke den troende. Den troende kan så føle seg unnskyldt for ethvert moralsk eller politisk ansvar for å bøte på en hvilken som helst institusjonell eller samfunnsmessig mangel som kunne være den reelle kilden til dissonansen.

Gudmund Hernes skriver at en kilde til konspirasjonsteori er en underliggende ide om at det alltid er samme gruppe som står bak alt som er galt i verden. Historisk har blant annet Vatikanet søttet av jesuittene vært utpekt, senere ble bolsjevikene en populær figur i konspirasjonsteorier.[54]

Der ansvarsfull adferd forhindres av sosiale forhold, eller ganske enkelt befinner seg utenfor et individs rekkevidde, kan konspirasjonsteorien frambringe den emosjonelle avspenning eller avslutning slike følelsemessige utfordringer (etter Erving Goffman) behøver. I likhet med moralpanikk forekommer konspirasjonsteorier oftere innenfor samfunn som opplever sosial isolasjon eller politisk maktesløshet.

Mark Fenster fremholder at «bare fordi altomfavnende konspirasjonsteorier er gale betyr ikke det at de ikke har et frø av sannhet i seg. Særlig fokuserer de ideologisk på strukturelle ulikheter, og utgjør et tilsvar til et samfunn i forvitring og til konsentrasjonen av eierskapet over produksjonsmidlene, som til sammen etterlater det politiske subjektet uten evnen til å bli gjenkjent eller til å kunne gjøre seg gjeldende på den offentlige arena» (1999: 67).

Den moderne varianten av anti-semittisme blir i Britannica 1911 beskrevet som en konspirasjonsteori som tjener selvforståelsen til det europeiske aristokratiet, hvis sosiale maktposisjon svant hen i det borgerskapets stilling vokste.[55]

Personer med populistisk orientering stoler mindre på vitenskapelige og politiske institusjoner og er samtidig mer tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier om koronapandemien (ifølge undersøkelse gjort i Østerrike i 2020).[56] Undersøkelser i USA viser at tilhengere av Donald Trump er mer skeptiske til vaksiner enn andre deler av befolkningen i landet og at dette skyldes Trump-tilhengernes tendens til å tro på konspirasjonsteorier.[57]

Polarisering

[rediger | rediger kilde]

Personer med en bestemt oppfatning har en tendens til å innta en mer ekstremt oppfatning når de utveksler synspunkter med meningsfeller, det som kalles polarisering.[38]

Konspirasjonsteoretiske forretningsfolk

[rediger | rediger kilde]

Noen konspirasjonsteorier blir laget og spredt av foretaksomme personer som ser seg tjent med at folk tror på teorien. Et eksempel er Thierry Meyssan som skrev den bestselgende boken 9/11: The Big Lie der det hevdes at eksplosjonen i Pentagon var en rakettangrep som innledet en statskupp ved det militær-industrielle kompleks. Noen konspirasjonsteoretiske forretningsfolk tror selv oppriktig på teorien, andre er motivert av penger, makt eller konspirasjonsteorier som ledd i å nå sosiale/politiske mål.[38]

Desillusjon

[rediger | rediger kilde]

Sent i det 20. århundre opplevde vestens samfunn i stigende grad en prosess der befolkningen som et hele mistet interesse, affeksjon og forventninger til de tradisjonelle politiske institusjonene. Dalende valgdeltakelse og nedgang i andre nøkkelindikatorer for sosialt engasjement ble bemerket av flere observatører. For et eksempel i særklasse, se Robert D. Putnams bowling alene-tese. De som mest ble påvirket av denne perioden, den såkalte «generasjon X», blir kjennetegnet ved sin kynisme rettet mot tradisjonelle institusjoner og autoriteter, og utgjør et skoleeksempel på sammenhengen for den politiske maktesløsheten som beskrives over.

I den sammenheng vil et gjennomsnittsindivid være tilbøyelig til å være mer isolert fra de typer av nettverk av likesinnede som gir tilgang til vidtfavnende informasjonskilder, og kan instinktivt komme til å mistro enhver uttalelse eller påstand som kommer fra bestemte mennesker, media eller andre autoritetsbærende institusjoner. For enkelte individer kan konsekvensen bli en tendens til å tilordne ansvar for alt dårlig som skjer til den mistrodde autoriteten. For eksempel tilregner en del mennesker angrepene den 11. september 2001 til en sammensvergelse som involverer den amerikanske regjeringen (eller mislikte politikere) istedenfor islamsk terrorisme knyttet til Al-Qaeda (se Alternative teorier om 11. september.)

Medietroper

[rediger | rediger kilde]

Mediekommentatorer bemerker med jevne mellomrom en tendens i nyhetsmedier og i videre kultur til å se hendelser gjennom prismet som utgjøres av enkeltindivider framfor gjennom mer sammensatte strukturelle eller institusjonelle forklaringer.[58] Dersom denne observasjonen viser seg å være dekkende kan det forventes at det publikum som både krever og konsumerer denne vektleggingen selv er mer mottakelig for personlige, dramatiske beretninger om sosiale fenomener.

En annen, kanskje beslektet, medietrope er bestrebelsene for å tildele individuelt ansvar for negative hendelser. Media har en tendens til å starte søket etter gjerningspersoner dersom en hendelse skjer som er av så stor viktighet at den holder seg i nyhetsbildet i flere dager. Det har blitt sagt om denne trenden at forestillingen om en hendelig ulykke ikke lenger tillates i en nyhetsmelding.[59] På samme vis, dersom dette er en dekkende situasjonsbeskrivelse kan den gjenspeile en virkelig endring i måten medieforbrukeren oppfatter negative hendelser.

Et særlig politisk individ eller en gruppe kan reagere skeptisk eller kynisk på en hendelse eller prosess som ikke passer inn i vedkommendes eksisterende verdensbilde. En nynazistisk eller en anti-israelsk organisasjon slik som Hizbollah kan spre utsagn om jødisk innblanding i 11. september for å innlemme den hendelsen i sin egen politiske virkelighetsfortelling på en måte som samsvarer med dens egne målsettinger.

Konsekvenser

[rediger | rediger kilde]

En psykologisk studie fra Storbritannia viste at den som eksponeres for konspirasjonsteorier har en tendens til å ikke involvere seg i politisk arbeid generelt og spesielt en tendens til å ikke medvirke til å redusere utslipp som bidrar til klimaforandring. Dette hang sammen med blant annet følelse av maktesløshet, usikkerhet og desillusjonering.[60]

Kontroverser

[rediger | rediger kilde]

Ser man bort fra kontroverser som handler om riktigheten av bestemte konspirasjonspåstander og de ulike akademiske oppfatningene (over), så er selve kategorien konspirasjonsteorier i seg selv gjenstand for en del uenigheter.

Bruk

[rediger | rediger kilde]

Termen «konspirasjonsteori» anses av forskjellige observatører å være en nøytral beskrivelse av en påstand om en sammensvergelse, en nedsettende betegnelse brukt for å avfeie slike påstander, og et begrep som kan bli positivt omfavnet av tilhengere av slike påstander. Begrepet kan brukes av enkelte om argumenter som de ikke helt og fullt tror på men ser på som radikale og spennende. Den mest aksepterte betydningen av begrepet er det som populærkulturen og akademikerne deler, hvilket utvilsomt har negative følger for en beretnings sannsynlige sannhetsgehalt.

Gitt denne populære forståelsen av begrepet er det mulig å forestille seg at det kan bli misbrukt enten bevisst eller ved feilaktig bruk, som en måte å avfeie beskyldninger som i virkeligheten både har substans og som det foreligger gode beviser for. Legitimiteten ved enhver slik bruk vil derfor bli gjort til gjenstand for uenighet. Uengasjerte observatører vil sammenlikne en beskyldnings kjennetegn med dem som finnes i lista ovenfor for å bli i stand til å avgjøre hvorvidt en bestemt anvendelse er legitim eller forutinntatt.

Enkelte talspersoner for konspirasjonspåstander og deres tilhengere fremholder at begrepet i sin helhet mangler legitimitet og bør betraktes som like politisk manipulerende som den sovjetiske praksisen med å behandle politiske dissidenter som klinisk sinnssyke. Professor i teologi og religionsfilosofi David Ray Griffin har skrevet[61]: «Vi kan si at vi godtar alle konspirasjonsteorier som vi mener er sanne, mens vi avviser alle de vi mener er usanne.» Begrepet konspirasjonsteori er i seg selv gjenstand for en slags konspirasjonsteori som hevder at de som benytter seg av begrepet manipulerer sine tilhørere til å se bort fra emnet som diskuteres, enten i et overlagt forsøk på å skjule sannheten, eller som «nyttige idioter» for mer beregnende konspiratører.

Når konspirasjonsteorier tilbys som offisielle påstander (det vil si har sine utspring i statshierarkiet, slik som et etterretningsbyrå), blir de vanligvis ikke sett på som konspirasjonsteorier. Et eksempel fra USA er enkelte aktiviteter hos kongressens komité for uamerikanske aktiviteter som var i virksomhet mellom 1938 og 1975, og som kan anses å ha vært et offisielt forsøk på å framføre en konspirasjonsteori, selv om dens påstander sjelden omtales i slike vendinger.

En konspirasjonsteoris sannferdighet

[rediger | rediger kilde]

Det kanskje mest ømtålige aspektet ved konspirasjonsteorier er problemet med å avgjøre en gitt teoris sannferdighet til såvel tilhengeres som motstanderes tilfredshet. De enkelte beskyldninger om sammensvergelse varierer betydelig i troverdighet, men en del gjennomgående standarder for evalueringen av deres sannsynlige sannhetsgehalt kan gjøres gjeldende i hvert tilfelle:[trenger referanse]

  • Occams barberblad – er den alternative historien mer eller mindre sannsynlig enn den etablerte versjonen av fortellingen? Tommelfingerregler her inkluderer multiplikasjon av entiteter-prøven.
  • Psykologi – Tilfredsstiller konspirasjonsteorien et identifiserbart psykologisk behov hos sine tilhengere?
  • Falsifiserbarhet – er de «beviser» som gis for argumentet godt oppbygd, det vil si benytter de solid metodologi?
  • Whistleblowere – hvor mange mennesker – og av hvilke slag – må være lojale konspiratører?

Virkelige konspirasjoner

[rediger | rediger kilde]

Ved enkelte tilfeller viser bestemte beskyldninger om sammensvergelser seg å være reelle, slik som i den franske regjerings forsøk på å tildekke sannheten etter Émile Zolas beskyldninger i Dreyfussaken, eller i bestrebelsene til tsarens hemmelige politi for å oppvigle til anti-semittisme ved å presentere Sions vises protokoller som en autentisk tekst.[62] Der slik suksess skyldes solid etterforskningsmetodologi er det på det rene at den ikke ville ha mange av de karakteristiske kjennetegn på konspirasjonsteori, og dermed heller ikke blant befolkningen anses å være en «konspirasjonsteori». I tilfellet fra 1971 der avsløringene av FBIs COINTELPRO-program der kontraspionasjeressurser ble satt inn mot innenlandske politiske aktivister, er det uklart i hvilken utstrekning en «konspirasjonsteori» som involverte føderale agenter enten ble foreslått eller avvist forut for den faktiske avsløringen av programmet.

Enkelte hevder at realiteten i slike sammensvergelser burde tjene til advarsel mot lettvint avvisning av konspirasjonsteori. Mange forfattere som skriver om konspirasjonsteorier, slik som Robert Anton Wilson og Disinfo, og forlag som gir ut slike bøker benytter seg av dokumenterte konspirasjoner til å bevise hva et hemmelig komplott kan avstedkomme. Og idet de gjør det forsøker de å imøtegå antakelsen om at konspirasjoner ikke eksisterer, eller at enhver «konspirasjonsteori» nødvendigvis er uriktig. En rekke virkelige eller mulig virkelige konspirasjoner refereres når denne indisiekjeden bygges opp: mafiaen, sammensvergelsen mot Franklin D. Roosevelt, MKULTRA, COINTELPRO, ulike CIA-innblandinger i statskupp mot demokratiske valgte ledere (Salvador Allende, Muhammed Mossadegh), Operasjon Northwoods, Tuskegee-undersøkelsen av ubehandlet syfilis, General Motors' trikke-konspirasjon (der trikkelinjer ble kjøpt opp over hele USA for så å bli lagt ned og erstattet av busser/biltrafikk) og debatten om forhåndskjennskap til angrepet på Pearl Harbor, blant flere.

Falsifiserbarhet

[rediger | rediger kilde]

Karl Popper har hevdet at vitenskap er nedfelt som en mengde falsifiserbare hypoteser. Metafysiske eller uvitenskapelige teorier og påstander er de som ikke er åpne for falsifisering. Kritikere av konspirasjonsteorier fremholder av og til at mange av dem ikke er falsifiserbare og derfor ikke kan regnes som vitenskapelige. Denne beskyldningen er ofte korrekt, og er en nødvendig konsekvens av den logiske strukturen ved visse typer av konspirasjonsteorier. Disse ter seg som grenseløse eksistensielle påstander som hevder eksistens av en handling eller objekt uten å angi tid eller sted der dette kan observeres. Manglende suksess med å observere fenomenet kan da alltid anføres til at man har sett på galt sted eller på galt tidspunkt – altså, man har blitt lurt av konspirasjonen. Dette gjør det umulig å påvise at konspirasjonen ikke eksisterer.

I sitt to binds sterke arbeid The Open Society & Its Enemies, 1938–1943 benyttet Popper begrepet «konspirasjonsteori» for å kritisere ideologiene som gir energi til fascisme, nazisme såvel som kommunisme. Popper hevdet at totalitære styreformer var basert på «konspirasjonsteorier» som trakk veksler på fantasiforestillinger drevet fram av paranoide tenkte scenarier med utgangspunkt i tribalisme, rasisme eller klassisme. Popper argumenterte ikke mot forekomsten av dagligdagse sammensvergelser (slik mye av den senere litteratur feilaktig har fremholdt). Popper bruker til og med begrepet «konspirasjon» til å beskrive normal politisk aktivitet i antikkens Hellas på Platons tid (Platon var hans fremste skyteskive i The Open Society & Its Enemies).

Falsifiserbarhet har i vide akademiske kretser møtt motbør for ikke å ta inn over seg hvordan prosessen gjennom hvilken vitenskapelige oppdagelser skjer fungerer. I særlig grad har kritikken kommet fra de betydelige paradigme-teoretikerne og Poppers tidligere studenter Thomas Kuhn, Paul Feyerabend og Imre Lakatos. I erkjennelsesteoretiske kretser blir falsifiserbarhet nå ikke sett på som et holdbart kriterium for å kunne gi noe vitenskapelig status, men det er fortsatt et populært begrep.

Konspirasjonsteorier som underholdning

[rediger | rediger kilde]

Konspirasjoner er et kjært tema innenfor en rekke sjangre innen underholdning. Særlig blant thrillere og science fiction, først og fremst på grunn av det dramatiske potensialet: omskape sammensatte eller meningsløse historiske hendelser til enkle moralistiske stykker hvor slemme mennesker forårsaker onde begivenheter, og der gode mennesker møtes av den relativt enkle oppgaven å skulle identifisere og bekjempe dem. Sammenliknet med nyansene og kompleksiteten i mer dyptgående sosiologiske eller historiske beretninger om begivenheter, danner konspirasjonsteori grunnlag for en ukomplisert og intuitiv fortelling. Det er derfor kanskje ingen tilfeldighet at det engelske ordet for handlingen i et stykke, plot, betegner såvel handlingen som konspiratørenes «komplott».

Filmen Conspiracy Theory fra 1997 er en thriller om en taxisjåfør (spilt av Mel Gibson) som publiserer et nyhetsbrev hvor han drøfter det han mener er konspirasjoner hvor den føderale regjeringen er medvirkende.

The X-Files var en populær TV-serie i 1990-årene som fulgte de to uredde FBI-etterforskerne Mulder og Scully. Mange av episodene handlet om konspirasjoner av mange ulike varianter, det mest betydningsfulle et komplott som omhandlet invasjon fra verdensrommet hvor representanter fra den amerikanske regjeringen anført av et uutgrunnelig individ bare kjent som sigarettmannen. Seriens berømte slagord, «The Truth Is Out There», kan tolkes som en referanse til sjangerens generelle leting etter meninger slik det drøftes over.

I tegnefilmserien King of the Hill representerer skikkelsen Dale Gribble stereotypen på en oppslukt amerikansk tilhenger av konspirasjonsteorier. Dale tror på nær sagt alle tenkelige konspirasjonsteorier, fra utenomjordiske til den avskyelige snømann til attentatet mot John F. Kennedy til forfalskede månelandinger. Hans adferd, språk og gestikuleringer utgjør alle kjente klisjéer på hvordan mange mennesker anser tilhengerne av konspirasjonsteorier for å være, nemlig asosiale, litt trege, aggressive og egoistiske.

En nydannet romansjanger er konspirasjonsromanen. Et eksempel er Thomas Pynchons samlede produksjon.

I Umberto Ecos roman Foucaults pendel, prøver personene hans å konstruere en altomfavnende konspirasjonsteori basert på komplott med tempelridderordenen i sentrum.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Millions Still Believe the 1969 Moon Landing Was a Hoax». VOA (på engelsk). Besøkt 20. oktober 2022. 
  2. ^ «One giant ... lie? Why so many people still think the moon landings were faked». the Guardian (på engelsk). 10. juli 2019. Besøkt 20. oktober 2022. 
  3. ^ Faktisk.no om konspirasjonsteorier
  4. ^ Napolitano, M. Giulia; Reuter, Kevin (24. september 2021). «What is a Conspiracy Theory?». Erkenntnis (på engelsk). ISSN 1572-8420. doi:10.1007/s10670-021-00441-6. Besøkt 20. oktober 2022. 
  5. ^ Stojanov, Ana; Halberstadt, Jamin (1. juli 2019). «The Conspiracy Mentality Scale». Social Psychology. 4. 50: 215–232. ISSN 1864-9335. doi:10.1027/1864-9335/a000381. Besøkt 20. oktober 2022. 
  6. ^ a b deHaven-Smith, L. (2013). Conspiracy theory in America (Vol. 6). University of Texas Press.
  7. ^ Kjetil Braut Simonsen (desember 2017). «Vidkun Quisling, antisemittismen og den paranoide stil | HT». Historisk tidsskrift (på norsk). doi:10.18261/issn.1504-2944-2017-03-04. Besøkt 8. mai 2022. 
  8. ^ Coady, David (27. april 2021). «Conspiracy theory as heresy». Educational Philosophy and Theory. 0. 0: 1–5. ISSN 0013-1857. doi:10.1080/00131857.2021.1917364. Besøkt 20. oktober 2022. 
  9. ^ Ledstrup, Martin: «Konspirasjonsteoretikere motsier seg selv», NRK 10. februar 2012
  10. ^ Wood, Michael J.; Douglas, Karen M. & Sutton, Robbie M.: «Dead and Alive: Beliefs in Contradictory Conspiracy Theories» Arkivert 14. november 2016 hos Wayback Machine. (PDF) i: Social Psychological and Personality Science, publisert online 25. januar 2012, DOI: 10.1177/1948550611434786. Kopi her Arkivert 12. februar 2012 hos Wayback Machine.
  11. ^ a b Clarke, Steve (2002). «Conspiracy Theories and Conspiracy Theorizing». Philosophy of the Social Sciences. 2 (på engelsk). 32: 131–150. ISSN 0048-3931. doi:10.1177/004931032002001. Besøkt 6. november 2019. 
  12. ^ Forskning.no om konspirasjonsteorier
  13. ^ «Den amerikanske podcasten You Are Not So Smart 25. juli 2021: 211 - QAnon and Conspiratorial Narratives». Arkivert fra originalen 27. juli 2021. Besøkt 27. juli 2021. 
  14. ^ Britannica.com om forestillinger om Flat Earth i moderne tid
  15. ^ Michael Shermer: Conspiracy: Why the Rational Believe the Irrational
  16. ^ John Færseth om konspirasjonsteorier på Fritanke.no
  17. ^ Sverre Bjørstad Graff, ABC nyheter 2019: 10 populære konspirasjonsteorier
  18. ^ a b Uscinski, Joseph E. og Joseph M. Parent (2014). American Conspiracy Theories. Oxford: Oxford University Press. 
  19. ^ a b Sandvik, Ragnhild Laukholm (10. november 2019). «Gjør podkast-suksess med konspirasjonsteorier». NRK. Besøkt 10. november 2019. «Sjøl assosierer jeg ordet med tankegodset som ble referert til i Anders Behring Breiviks manifest, Eurabia-teorien om at muslimene tar over Europa etter avtale med regjeringene. Terrorsiktede Philip Manshaus har i avhør forklart at han mener det pågår et folkemord mot den hvite rase.» 
  20. ^ Bangstad, S. (2017). Rasebegrepets fortid og nåtid. Norsk sosiologisk tidsskrift 1 (03): 233–51. https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2017-03-03
  21. ^ Figueiredo, Ivo de (1994). Nasjonal samling 1937-1940: [en analyse av partiets politiske og ideologiske utvikling fra juli 1937 til april 1940]. Oslo: [I. de Figueiredo]. 
  22. ^ Johansen, Jahn Otto (1984). Det hendte også her. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8257403334. 
  23. ^ Makten bak Makten – Kultur – Dagbladet.no
  24. ^ Dyrendal, Asbjørn; NTNU (18. mai 2006). «Kronikk: Sammensvergelser på bestselgerlistene». forskning.no (på norsk). Besøkt 5. november 2019. «Den pensjonerte journalisten Per-Aslak Ertresvåg har oppdaget amerikansk konspirasjonstenkning og svelger teoriene med søkke og snøre. Resultatet selges i tusentall, skriver religionsviteren Asbjørn Dyrendal i denne kronikken om boka "Makten bak makten".» 
  25. ^ Berlet, C. (2012). Collectivists, communists, labor bosses, and treason: The tea parties as right-wing populist counter-subversion panic. Critical Sociology, 38(4), 565-587.
  26. ^ Richards, B. (2014). What drove Anders Breivik? Contexts, 13(4), 42-47.
  27. ^ Lee, B. J. (2017). ‘It’s not paranoia when they are really out to get you’: the role of conspiracy theories in the context of heightened security. Behavioral Sciences of Terrorism and Political Aggression, 9(1), 4-20.
  28. ^ ««Lå det en sammensvergelse bak valget av Gardermoen?»». www.rb.no (på norsk). 29. august 2014. Besøkt 5. november 2019. «Konspirasjonsteorier kan være svært underholdende lesestoff, men påstandene om en sammensvergelse fra lyssky Gardermoen-krefter er ikke av ny dato. Dette er slett ikke den første boka i rekka om Wiborgs skjebne. I 2000 kom journalist Ebbe Ording med «Historien om Gardermoen – et nasjonalt bedrageri», og også Ording mer enn antyder at Wiborg ble tatt av dage for å hindre en storpolitisk skandale.» 
  29. ^ Skuprapport januar 2000: "Et beleilig dødsfall" - Ebbe Ording, NRK Brennpunkt Arkivert 17. november 2015 hos Wayback Machine. Besøkt 15. november 2015
  30. ^ Barkun, Michael (2003). A Culture of Conspiracy: Apocalyptic Visions in Contemporary America. Berkeley: University of California Press, Ltd. 
  31. ^ Frank P. Mintz (1985). The Liberty Lobby and the American Right: Race, Conspiracy, and Culture. Westport, CT: Greenwood. s. 4. ISBN 0-313-24393-X. 
  32. ^ Frank P. Mintz (1985). The Liberty Lobby and the American Right: Race, Conspiracy, and Culture. Westport, CT: Greenwood. s. 199. ISBN 0-313-24393-X. 
  33. ^ Hannah Arendt (1951). The Origins of Totalitarianism. New York: Harcourt Brace Jovanovich.  [utg. 1973]
  34. ^ Mark Fenster (1999). Conspiracy Theories: Secrecy and Power in American Culture. Minneapolis: University of Minnesota Press. 
  35. ^ Jodi Dean (1998). Aliens in America: Conspiracy Cultures from Outerspace to Cyberspace. Ithaca, NY: Cornell University Press. 
  36. ^ Bruce Cumings (1990). The Origins of the Korean War. 2, The Roaring of the Cataract, 1947-1950. Princeton, NJ: Princeton University Press. 
  37. ^ Chip Berlet og Matthew N. Lyons (2000). Right-Wing Populism in America: Too Close for Comfort. New York: Guilford Press. s. s. 9. 
  38. ^ a b c d e f Sunstein, Cass R.; Vermeule, Adrian (2009). «Conspiracy Theories: Causes and Cures». Journal of Political Philosophy. 2 (på engelsk). 17: 202–227. ISSN 1467-9760. doi:10.1111/j.1467-9760.2008.00325.x. Besøkt 5. november 2019. «“THE truth is out there”: conspiracy theories are all around us. In August 2004, a poll by Zogby International showed that 49 percent of New York City residents, with a margin of error of 3.5 percent, believed that officials of the U.S. government “knew in advance that attacks were planned on or around September 11, 2001, and that they consciously failed to act.” In a Scripps‐Howard Poll in 2006, some 36 percent of respondents assented to the claim that “federal officials either participated in the attacks on the World Trade Center or took no action to stop them.” Sixteen percent said that it was either very likely or somewhat likely that “the collapse of the twin towers in New York was aided by explosives secretly planted in the two buildings.”» 
  39. ^ Barkun, Michael (1. mars 1996). «Religion, militias and Oklahoma city: The mind of conspiratorialists». Terrorism and Political Violence. 1. 8: 50–64. ISSN 0954-6553. doi:10.1080/09546559608427332. Besøkt 9. april 2023. 
  40. ^ Crenshaw, Martha (2000-06). «The Psychology of Terrorism: An Agenda for the 21st Century». Political Psychology. 2 (på engelsk). 21: 405–420. ISSN 0162-895X. doi:10.1111/0162-895X.00195. Besøkt 9. april 2023.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  41. ^ Barkun, Michael (4. mai 2017). «President Trump and the “Fringe”». Terrorism and Political Violence. 3. 29: 437–443. ISSN 0954-6553. doi:10.1080/09546553.2017.1313649. Besøkt 9. april 2023. 
  42. ^ Pipes, D. (1999). Conspiracy: How the paranoid style flourishes and where it comes from. Simon and Schuster.
  43. ^ Kjetil Braut Simonsen. Butter, Michael; Knight, Peter, red. «Antisemitism and Conspiracism (kapittel 3.8)». Routledge Handbook of Conspiracy Theories. doi:10.4324/9780429452734. 
  44. ^ Ingrid Spilde: «Hvem tror på konspirasjonsteorier?» Arkivert 2014-02-20, hos Wayback Machine., forskning.no, 24. april 2012: «Mennesker som er tilhengere av én konspirasjonsteori har en større tendens til å også tro på andre teorier, selv om det ikke er noen logisk eller tematisk sammenheng mellom dem.»
  45. ^ Goertzel, T. (1994). Belief in conspiracy theories. Political Psychology, 15(4):731-742.
  46. ^ Swami, Viren; Voracek, Martin; Stieger, Stefan; Tran, Ulrich S.; Furnham, Adrian (1. desember 2014). «Analytic thinking reduces belief in conspiracy theories». Cognition. 3. 133: 572–585. ISSN 0010-0277. doi:10.1016/j.cognition.2014.08.006. Besøkt 5. november 2019. «Belief in conspiracy theories has been associated with a range of negative health, civic, and social outcomes, requiring reliable methods of reducing such belief. Thinking dispositions have been highlighted as one possible factor associated with belief in conspiracy theories, but actual relationships have only been infrequently studied. In Study 1, we examined associations between belief in conspiracy theories and a range of measures of thinking dispositions in a British sample (N = 990). Results indicated that a stronger belief in conspiracy theories was significantly associated with lower analytic thinking and open-mindedness and greater intuitive thinking. In Studies 2–4, we examined the causational role played by analytic thinking in relation to conspiracist ideation. In Study 2 (N = 112), we showed that a verbal fluency task that elicited analytic thinking reduced belief in conspiracy theories. In Study 3 (N = 189), we found that an alternative method of eliciting analytic thinking, which related to cognitive disfluency, was effective at reducing conspiracist ideation in a student sample. In Study 4, we replicated the results of Study 3 among a general population sample (N = 140) in relation to generic conspiracist ideation and belief in conspiracy theories about the July 7, 2005, bombings in London. Our results highlight the potential utility of supporting attempts to promote analytic thinking as a means of countering the widespread acceptance of conspiracy theories.» 
  47. ^ Wood, Michael J.; Douglas, Karen M.; Sutton, Robbie M. (25. januar 2012). «Dead and Alive». Social Psychological and Personality Science. 6 (på engelsk). 3: 767–773. ISSN 1948-5506. doi:10.1177/1948550611434786. Besøkt 5. november 2019. «Conspiracy theories can form a monological belief system: A self-sustaining worldview comprised of a network of mutually supportive beliefs. The present research shows that even mutually incompatible conspiracy theories are positively correlated in endorsement. In Study 1 (n = 137), the more participants believed that Princess Diana faked her own death, the more they believed that she was murdered. In Study 2 (n = 102), the more participants believed that Osama Bin Laden was already dead when U.S. special forces raided his compound in Pakistan, the more they believed he is still alive. Hierarchical regression models showed that mutually incompatible conspiracy theories are positively associated because both are associated with the view that the authorities are engaged in a cover-up (Study 2). The monological nature of conspiracy belief appears to be driven not by conspiracy theories directly supporting one another but by broader beliefs supporting conspiracy theories in general.» 
  48. ^ Oliver, J. Eric; Wood, Thomas J. (2014). «Conspiracy Theories and the Paranoid Style(s) of Mass Opinion». American Journal of Political Science. 4 (på engelsk). 58: 952–966. ISSN 1540-5907. doi:10.1111/ajps.12084. Besøkt 5. november 2019. «Although conspiracy theories have long been a staple of American political culture, no research has systematically examined the nature of their support in the mass public. Using four nationally representative surveys, sampled between 2006 and 2011, we find that half of the American public consistently endorses at least one conspiracy theory and that many popular conspiracy theories are differentiated along ideological and anomic dimensions. In contrast with many theoretical speculations, we do not find conspiracism to be a product of greater authoritarianism, ignorance, or political conservatism. Rather, the likelihood of supporting conspiracy theories is strongly predicted by a willingness to believe in other unseen, intentional forces and an attraction to Manichean narratives. These findings both demonstrate the widespread allure of conspiracy theories as political explanations and offer new perspectives on the forces that shape mass opinion and American political culture. … Self‐described liberals score over one point lower, on average, on the ideological conspiracy scale than self‐described conservatives.» 
  49. ^ Egge, Julie Haugen (29. januar 2022). «Dette har konspirasjonsteoretikere ofte til felles». NRK. Besøkt 30. januar 2022. 
  50. ^ Imhoff, Roland; Zimmer, Felix; Klein, Olivier; António, João H. C.; Babinska, Maria; Bangerter, Adrian; Bilewicz, Michal; Blanuša, Nebojša; Bovan, Kosta (17. januar 2022). «Conspiracy mentality and political orientation across 26 countries». Nature Human Behaviour (på engelsk): 1–12. ISSN 2397-3374. doi:10.1038/s41562-021-01258-7. Besøkt 30. januar 2022. «We conclude that conspiracy mentality is associated with extreme left- and especially extreme right-wing beliefs, and that this non-linear relation may be strengthened by, but is not reducible to, deprivation of political control.» 
  51. ^ Uscinski, Joseph E. (2014). «Conspiracy Theories Are for Losers». American Conspiracy Theories. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-935180-0. doi:10.1093/acprof:oso/9780199351800.001.0001/acprof-9780199351800-chapter-6. Besøkt 30. januar 2022. 
  52. ^ «Who shot the president? Arkivert 14. juni 2006 hos Wayback Machine.,» The British Psychological Society , 18. mars 2003 (aksessert 7. juni 2005).
  53. ^ «Top 5 New Diseases: Media Induced Posttraumatic Stress Disorder (MIPTSD) Arkivert 26. april 2005 hos Wayback Machine.,» The New Disease: A Journal of Narrative Pathology 2 (2004), (aksessert 7. juni 2005).
  54. ^ Hernes, Gudmund (1989). Klossmajorer og generaltabber. [Oslo]: Damm. ISBN 8251771625. 
  55. ^ «Anti-Semitism Arkivert 23. mai 2006 hos Wayback Machine.,» 1911 Online Encyclopedia, (aksessert 7. juni 2005).
  56. ^ Eberl, Jakob-Moritz; Huber, Robert A.; Greussing, Esther (31. mai 2021). «From populism to the “plandemic”: why populists believe in COVID-19 conspiracies». Journal of Elections, Public Opinion and Parties. sup1. 31: 272–284. ISSN 1745-7289. doi:10.1080/17457289.2021.1924730. Besøkt 17. desember 2021. «[T]he complex nature of the COVID-19 pandemic makes it an ideal playground for populists’ opposition to scientific and political elites. […] We demonstrate a negative correlation of populist attitudes with both trust in political and scientific institutions, which, in return, negatively relate to COVID-19 conspiracy beliefs. This results in an overall positive relationship of populist attitudes and conspiracy beliefs that is independent of political ideology.» 
  57. ^ Hornsey, Matthew J.; Finlayson, Matthew; Chatwood, Gabrielle; Begeny, Christopher T. (1. mai 2020). «Donald Trump and vaccination: The effect of political identity, conspiracist ideation and presidential tweets on vaccine hesitancy». Journal of Experimental Social Psychology (på engelsk). 88: 103947. ISSN 0022-1031. doi:10.1016/j.jesp.2019.103947. Besøkt 17. desember 2021. 
  58. ^ Ivan Emke, «Agents and Structures: Journalists and the Constraints on aids Coverage Arkivert 13. oktober 2007 hos Wayback Machine.,» Canadian Journal of Communication 25, nr. 3 (2000), (aksessert 7. juni 2005).
  59. ^ BBC News (6. september 2005). «The blame game». Besøkt 20. mai 2006. 
  60. ^ Jolley, Daniel; Douglas, Karen M. (februar 2014). «The social consequences of conspiracism: Exposure to conspiracy theories decreases intentions to engage in politics and to reduce one's carbon footprint». British Journal of Psychology (på engelsk). 105 (1): 35–56. doi:10.1111/bjop.12018. Besøkt 9. april 2023. 
  61. ^ Analyzing «Conspiracy Theory» Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.
  62. ^ Hoover Institution, Stanford University (2004). «Jews and Politics in the Twentieth Century: From the Bund to the Rise of the Nazis». Arkivert fra originalen 13. juni 2006. Besøkt 28. april 2006.  Judaica in the Collections of the Hoover Institution Archives

Kildelitteratur

[rediger | rediger kilde]

Ytterligere lesning

[rediger | rediger kilde]
  • Arnfinn Pettersen og Terje Emberland (red.) (2003). Konspiranoia : konspirasjonsteorier fra 666 til WTC. Humanist forl. ISBN 82-90425-69-4. 
  • Aaronovitch, David (2009): «Voodoo Histories»: The role of the conspiracy theory in shaping modern history, London, Jonathan Cape. ISBN 9780224074704
  • Wilson, Robert Anton (2002): TSOG: The Thing That Ate the Constitution, Tempe, AZ: New Falcon Publications. ISBN 1-56184-169-2
  • York, Byron (2005): The Vast Left Wing Conspiracy: The Untold Story of How Democratic Operatives, Eccentric Billionaires, Liberal Activists, and Assorted Celebrities Tried to Bring Down a President – and Why They'll Try Even Harder Next Time, New York, Crown Forum. ISBN 1-4000-8238-2

Konspirasjonslitteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bryan, Gerald B.; Paolini, Talita; Paolini, Kenneth (2000). Psychic Dictatorship in America. Paolini International LLC. ISBN 0-9666213-1-X.  [opprinnelig utgitt 1940]
  • Pelley, William Dudley (1950). Star Guests:Design for Mortality. Noblesville, Indiana: Soulcraft Press. 
  • Robertson, Pat (1992). The New World Order. W Publishing Group. ISBN 0-8499-3394-3. 
  • Marrs, Texe (1996). Project L.U.C.I.D.: The Beast 666 Universal Human Control System. Living Truth Publishers. ISBN 1-884302-02-5. 
  • Cooper, Milton William (1991). Behold a Pale Horse. Light Technology Publications. ISBN 0-929385-22-5. 
  • Icke, David (2004). And the Truth Shall Set You Free: The 21st Century Edition. Bridge of Love. ISBN 0-9538810-5-9. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Lenker kritiske til konspirasjonisme

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Konspirasjonsteori&oldid=24194207»