Hopp til innhold

Yukon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Yukon» har flere betydninger.
Yukon

Flagg

Våpen

LandCanadas flagg Canada
StatusTerritorium
Grunnlagt1898
Oppkalt etterYukon
HovedstadWhitehorse
TidssoneUTC-8
PostnummerY
Areal482 443 km²
Vannfylt arealandel1,7 %
Befolkning40 232[1] (2021)
Bef.tetthet0,08 innb./km²
SpråkGwich’in, Kaska, Tagish, tlingit, Øvre tanana, Southern Tutchone, Northern Tutchone Rediger på Wikidata
Nettsideyukon.ca/
Kart
Yukon
60°43′15″N 135°03′12″V
Yukon på Commons

Yukon er det minste og vestligste av Canadas tre territorier, beliggende i det nordvestlige hjørnet av landet, mellom Nordishavet i nord, den amerikanske delstaten Alaska i vest, den canadiske provinsen Britisk Columbia i sør og Nordvestterritoriene i øst. Territoriet har den minste befolkningen av alle Canadas provinser og territorier, med et estimert folketall på 45 750 i 2024. Folketallet var 40 232 i 2021. Hovedstaden Whitehorse sør i territoriet er hjem til rundt to tredjedeler av befolkningen.

Området hadde vært bebodd av urbefolkningen i lang tid før europeerne kom dit, og regionen har noen av de tidligste bevisene på menneskelig bosetning i Nord-Amerika. Urbefolkningen i Yukon hadde svært omfattende handelsnettverk. Europeiske pelshandlere og misjonærer ankom området tidlig på 1800-tallet, og i 1870- og 1880-årene kom gullgravere til Yukon. Klondike-gullrushet, som begynte i 1896, førte til en tilstrømming av anslagsvis 100 000 gullgravere til den tynt befolkede regionen. Den sterkt økende befolkingen førte til at Yukon ble løsrevet fra Nordvestterritoriene i 1898.

Det 5959 meter høye fjellet Mount Logan sørvest i Yukon er Canadas høyeste fjell og Nord-Amerikas nest høyeste fjell etter Denali i Alaska. Yukon er oppkalt etter Yukonelva, som renner fra Britisk Columbia, nordover gjennom territoriet, og nordvestover inn i Alaska. Det meste av Yukon har et subarktisk klima, preget av lange, kalde vintre og korte, varme somre. Kysten av Nordishavet har et tundraklima.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Territoriet er oppkalt etter Yukonelva, den lengste elva i Yukon. Navnet er trolig en sammentrekning av gwich’in-ordene chųų gąįį han, som betyr «elv med hvitt vann». Dette viser til den bleke hvitaktige fargen på vannet i Yukon, som skyldes smeltevann fra isbreer.[2][3]

Yukonelva ved Dawson City. Yukon er oppkalt etter det hvite vannet (smeltevannet) i elva.
Foto: Iforgotmylegs (18. august 2012 )

På gwich'in kommer adjektivene, som for eksempel choo [stor] og gąįį [hvit], etter substantivene. Dermed blir «hvitt vann» uttalt chųų gąįį [vann hvit]. «Elv med hvitt vann» uttales chųų gąįį han [vann hvit elv].[3]

I Hudson’s Bay Company's korrespondanse til George Simpson fra John Bell den 1. august 1845 heter det:[2]

Kjære herre, jeg har stor glede av å informere deg om at jeg etter mye trøbbel og vanskeligheter har lykkes i å nå frem til 'Youcon', eller hvitvannselven, slik navngitt av de (Gwich'in) innfødte fra de bleke fargen på vannet. … Jeg har den ære å forbli din obᵗ Servᵗ, John Bell. [Dear Sir, I have great pleasure in informing you that I have at length after much trouble and difficulties, succeed[ed] in reaching the 'Youcon', or white water River, so named by the (Gwich'in) natives from the pale colour of its water. … I have the honour to Remain Your obᵗ Servᵗ, John Bell]

[2]

I 1843 hadde holikachukfolket fortalt det russisk-amerikanske kompaniet at navnet på elven var Yukkhana (eller Yu-kun-ah)[4] og at dette navnet betød «stor elv».[5]

I 1847 skrev den russiske løytnanten Lavrentij Zagoskin (1808–1890) under sin etnografiske og geografiske reiseskildring av Yukon og Kuskokwim i Alaska:[5]

[Yukon] på språket til Kang-ulit (Yup'ik) folket er Kvikhpak; på dialekten nedover Inkilik (Holikachuk) er det Yukkhana; av disse oppover (Koyukon) er det Yuna. Alle disse begrepene betyr det samme i oversettelse – 'stor elv.'

[5]

Yukkhana er imidlertid ikke et holikachukord som betyr «stor elv». På holikachuk ville «stor elv» eller «stort vann» være xinmiksekh, xinchux, toomiksekh eller toochux.[6] «Elv med hvitt vann» er derimot et gwich'inord som kan forkortes til Yukon.[3]

Yukon ble 13. juni 1898 grunnlagt som Yukon Territory («Yukonterritoriet»). Den føderale regjeringens Yukon Act, som ble sanksjonert den 27. mars 2002, etablerte Yukon som offisielt navn.[7]

Geografi

[rediger | rediger kilde]

Landskap og geologi

[rediger | rediger kilde]
Yukonelva ved Swatcha Lake med innløpet til Miles Canyon.
Foto: Diego Delso (1974–)

Yukon ligger i det nordvestlige hjørnet av Canada, og har en omtrentlig triangulær form. I det sentrale Yukon ligger et stort, høyt platå, som brytes opp fjell og dype daler. Mye av territoriet består av uberørt villmark. Yukon grenser til den amerikanske delstaten Alaska i vest, den canadiske provinsen Britisk Columbia i sør og Nordvestterritoriene i øst. I nord har Yukon kystlinje mot Beauforthavet, som er en del av Nordishavet. Den østlige grensen mot Nordvestterritoriene følger for det meste vannskillet mellom nedbørsfeltene til Yukonelva og Mackenzieelva i øst langs Mackenziefjellene, mens den vestlige grensen mot Alaska følger den 141. vestlige lengdegrad.

Med unntak av kystsletten langs Beauforthavet i nord, er det meste av Yukon en del av Kordillerene, og terrenget preges av fjellkjeder, platåer og elvedaler. Som det meste av Kordillerene, er Yukon sammensatt av et mangfoldig utvalg av bergarter, som i stor grad har blitt påvirket av folding, forkastninger og metamorfose under forskjellige deformasjonshendelser de siste 190 millioner årene. I øst finnes foldede sedimentære bergarter dannet i paleozoisk og mesozoisk tid. Den midtre delen inkluderer sedimentære, metamorfe og vulkanske bergarter som ble dannet fra prekambrisk til mesozoisk tid, mens plutonske mesozoiske og tertiære granitter utgjør kjernen i den vestlige sektoren.[8][9]

Mount Logan (5959 moh.) sørvest i Yukon er Canadas høyeste og Nord-Amerikas nest høyeste fjell.
Foto: Gerald Holdsworth, NOAA

Saint Elias Mountains er en del av kystfjellene som strekker seg fra det sørøstlige Britisk Columbia til Alaska, og dekker det sørøstlige Yukon. Det finnes også en rekke andre fjellkjeder, fra British Mountains i nord og Richardson Mountains i nordøst, som begge er en del av Brooks Range, til Selwyn Mountains og Mackenzie Mountains i øst, Cassiar Mountains i sørøst, Pelly Mountains i det sentrale Yukon, og Ogilvie Mountains nord for Dawson City. Det høyeste fjellet i Canada, og det nest høyeste fjellet i Nord-Amerika etter Denali i Alaska, Mount Logan, ligger i Saint Elias-fjellkjeden, og har en høyde på 5959 meter over havet.[10] Den sørvestlige delen domineres av Kluane-isfeltet i Kluane nasjonalpark og verneområde. Permafrost er vanlig. Den nordlige delen av Yukon har kontinuerlig permafrost, mens det er noe mindre utbredt i den sentrale delen av territoriet. Selv den sørlige Yukon har spredte områder med permafrost.[11]

Det meste av territoriet tilhører Yukonelvas nedbørsfelt. De to viktigste unntakene er Peelelva, som omfatter et mindre platå i nordøst, og Liardelva i den lavtliggende sletteområdet i sørøst. Disse elvene renner inn i Mackenzieelva i øst. Det sørlige Yukon har flere store, lange og smale innsjøer, hvor de fleste renner inn i Yukonvassdraget. De største innsjøene inkluderer Teslin Lake, Atlin Lake, Tagish Lake, Marsh Lake, Lake Laberge, Kusawa Lake, Kluane Lake og Bennett Lake.

Köppens klimatyper i Yukon.

Yukon har tre nasjonalparker. Kluane nasjonalpark og verneområde i territoriets sørvestlige del er den største. Nasjonalparkens landskap er dominert av fjell og isbreer, og Canadas høyeste fjell, Mount Logan, ligger her. I nord ligger Ivvavik nasjonalpark og Vuntut nasjonalpark.

Klima

[rediger | rediger kilde]

Det meste av Yukon har et subarktisk klima (Köppen Dfc), preget av lange, kalde vintre og korte, varme somre. Den nordligste delen har et tundraklima (Köppen ET).[12] Selv om den gjennomsnittlige vintertemperaturen i Yukon stort sett er mild sammenlignet med andre arktiske strøk i landet, blir ingen andre steder i Nord-Amerika like kalde som Yukon under ekstreme kuldebølger. Temperaturen har falt ned til −60 °C tre ganger, i 1947, 1952, og 1968.[13] Den mest ekstreme kuldebølgen skjedde i februar 1947 da temperaturen i den forlatte byen Snag falt ned til −63,0 °C, som er den kaldeste temperaturen målt i hele Nord-Amerika.[14]

I motsetning til det meste av Canada, hvor de mest ekstreme hetebølgene forekommer i juli, august og til og med september, har Yukons ekstreme varmeperioder en tendens til å oppstå i juni og til og med mai. Yukon har registrert 36 °C tre ganger. Første gang var i juni 1969 da det ble registrert en temperatur på 36,1 °C i Mayo. 14 år senere ble denne rekorden nesten slått da det ble registrert 36 °C i Forty Mile mai 1983. Den gamle rekorden ble slått 21 år senere, i juni 2004 da værstasjonen Mayo Road, som ligger rett nordvest for Whitehorse, registrerte en temperatur på 36,5 °C.[13]

Gjennomsnittlige maksimums- og minimumstemperaturer for utvalgte steder i Yukon.[13]
Sted Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des
Whitehorse −11/−19 −8/−18 −1/−12 7/−5 14/1 19/6 21/8 16/8 12/2 4/−3 −6/−13 −9/−17
Dawson City −22/−30 −16/−27 −4/−20 8/−8 16/1 22/6 23/8 19/5 12/−1 1/−9 −14/−22 −19/−27
Old Crow −25/−34 −22/−31 −15/−28 −4/−17 8/−3 19/7 20/7 16/5 8/−1 −5/−12 −19/−27 −21/−30

Flora og fauna

[rediger | rediger kilde]
Geitrams (Chamerion angustifolium) og kvitgran (Picea glauca) i det sørlige Yukon.
Foto: Luigi Zanasi

Med unntak av den arktiske kystsletten i nord og høyfjellene, ligger det meste av Yukon under tregrensen. Yukons vegetasjon klassifiseres som subarktisk og alpint, og territoriet er hjem til 1112 ulike plantearter.[15] Boreal barskog dekker 57 % av territoriets landareal, og det finnes mer enn 200 arter av villblomster.[16] I enkelte deler av territoriet, spesielt i nord, er vegetasjonen sparsom på grunn av det tørre og kalde klimaet. Mange daler og platåer, spesielt i sør, er imidlertid skogkledd. I dette området er trær som kvitgran, svartgran, amerikalerk, fjelledelgran, vrifuru, balsampoppel og amerikaosp vanlig.[17]

Svartbjørn (Ursus americanus) i Yukon.
Foto: Bo Mertz

Yukon er hjem til 66 pattedyrarter, som inkluderer store arter som elg, karibu (rein), ulv, svartbjørn, brunbjørn (grizzlybjørn), som lever over store deler av territoriet.[16][18][19][20] Fjellgeit og tynnhornsau er vanlige i høyereliggende områder, og isbjørn finnes langs kysten i nord.[21] Observasjoner av pumaer har blitt rapportert siden 1944, men de første bekreftede observasjonene kom på 2000-tallet, noe som kan tyde på at arten sprer seg i sørlige deler av Yukon.[22][23] Også wapitier har spredd seg til de sørlige delene av territoriet.[24] Yukon er dessuten hjem til mange gnagere som ekorn, jordekorn, pipeharer, børstesvin, amerikansk bever, bisam, lemen og klatremus. Mårdyr som jerv, mink, mår, røyskatt, snømus og nordlig elveoter forekommer også. Fjellrev er vanlig i nord, mens dyr som rødrev, kanadisk gaupe og prærieulv finnes over store deler av territoriet, spesielt den sørlige halvdelen.[16][25]

325 ulike fuglearter har blitt registrert i Yukon.[26] Vanlige fugler inkluderer havørn og kongeørn, jaktfalk, vandrefalk, fem skoghønsarter, ryper, og minst 21 arter av hauker og ugler. Mange trekkfugler hekker også i Yukon, og mange andre trekkfugler, spesielt svaner, ender og gjess, kan sees i Yukon i trekktiden.[16][27][28] Ravn er vanlig over hele Yukon, og ble i 1985 valgt som territoriets offisielle fugl.[29]

I Yukon finnes det til sammen 38 arter ferskvannsfisker,[20] og fisk som harr, gjedde og kanadarøye forekommer i vassdrag og innsjøer i territoriet. De store fiskene i Yukon, med unntak av lake og gjedde, er alle en del av laksefamilien. Flere arter av stillehavslaks gyter i elvene i Yukon.[16][20]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Før europeisk kontakt

[rediger | rediger kilde]
En tlingitkvinne med barn.
Foto: Miles Brothers, 1902

Yukon ble tidlig bebodd av mennesker, og er sammen med Alaska det eldste sammenhengende bosatte stedet i Nord-Amerika. De tidligste menneskene kom over landbruen over det som i dag er Beringstredet fra Asia.[30][31] Omstridte bevis på de eldste restene av menneskelig bosetning i Nord-Amerika er funnet i Yukon. Arkeologiske funn gjort i Old Crow-området i det nordlige Yukon er datert til å være 25 000–40 000 gamle gjennom karbondatering.[32]

De største urbefolkningsgruppene i det som i dag er Yukon var gwich'in, hän, kaska, tagish, tutchone og tlingit (teslin). Med unntak av tlingitfolket (som taler et na-dené-språk) var alle gruppene athabaskiske.[33] Tlingitfolket var hovedsakelig bosatt ved innsjøene i sør, inuittene bodde i nord, mens de athabaskiske gruppene bodde over store deler av Yukon.[34] Indianerne i området hadde kulturelle og språklige likheter. De var jegere og samlere, som i stor grad livnærte seg av fisk, spesielt laks, i tillegg til større vilt, som karibu, og mindre vilt, i tillegg til bær og røtter når det var nødvendig. Inuittene i regionens nordlige del var kulturelt og språklig forskjellig fra resten av Yukons befolkning, og har tradisjonelt livnært seg av fisk og sjøpattedyr.[35]

Europeisk utforsking og bosetting

[rediger | rediger kilde]

Urfolket i Yukon følte europeisk tilstedeværelse før faktisk kontakt. Nyheter om ankomsten til russiske utforskere i det nordøstlige Stillehavet i 1740-årene og britiske utforskere i 1770-årene spredte seg raskt via de allerede eksisterende handelsnettverkene urbefolkningen hadde. På grunn av muligheter for handel med europeerne begynte mange urfolksgrupper å flytte seg nærmere kysten, og flere av de gamle handelsnettverkene mellom de ulike stammene ble enten forlatt eller endret, slik at de hadde mulighet til å frakte varer til europeerne. Sammen med handelsvarene, brakte de også med seg europeiske sykdommer, slik som kopper, innover i landet, og et ukjent antall av urbefolkningen døde.[36]

Den britiske marineoffiseren John Franklin ble den første europeeren som nådde Yukon da han i 1825 fulgte den arktiske kystlinjen på leting etter Nordvestpassasjen. Innen 1830-årene var den øvre Yukondalen et av få steder i Nord-Amerika som ikke hadde blitt kartlagt av europeerne.[37] Europeisk utforsking av regionen begynte i 1840-årene. Handelsmenn fra Hudson's Bay Companys handelsposter ved Mackenzieelva brukte to forskjellige ruter for å komme inn i Yukon, og opprettet handelsposter underveis. Robert Campbell, sammen med to lokale veivisere, dro i 1840 vestover fra Fort Liard, langs Liardelva til Frances Lake, og videre langs Pelly River til Yukon.[38][39] John Bell dro i 1845 fra Fort McPherson, over fjellene til dagens Yukon, og fortsatte langs Rat River (dagens Bell River) til elvas samløp med Porcupine.[40]

Illustrasjon av Fort Reliance, som ble etablert i 1874 og raskt vokste fram som en viktig handelspost i Yukon.
Illustrasjon: Willis Everrette (1884)

Etter å ha styrt pelshandelen ved Fort McPherson, vendte Bell tilbake til Bell River og fulgte Porcupine til dens samløp med Yukon, hvor Fort Yukon senere ble grunnlagt. Ikke lenge etter etablerte pelshandleren Alexander Hunter Murray handelsposter ved Lapierre House i 1846 og ved Fort Yukon (1847) ved samløpet mellom elvene Porcupine og Yukon. Selv om Fort Yukon lå i russisk territorium, fortsatte Hudson's Bay Company å drive handel der fram til USA kjøpte Alaska i 1867.[41] Etter pelshandlerne begynte anglikanske og romersk-katolske misjonærer å ankomme området, blant annet William Carpenter Bompas, som ble Yukons første anglikanske biskop.[42][43][44]

Rykter om gull i området hadde sirkulert siden 1850-årene blant handelsmenn fra Hudson's Bay Company. Tre gruvearbeidere, Alfred Mayo, Jack McQuesten og Arthur Harper, begynte å arbeide hos Alaska Commercial Company som handelsmenn etter å ha hørt om disse ryktene. I 1874 etablerte Mayo og McQuesten Fort Reliance, noen kilometer nedstrøms for det som senere ble Dawson City.[45] Gruvearbeidere og skjerpere begynte sakte å ankomme Yukon, og gull ble etterhvert funnet i mange områder, men sjelden i store mengder.[46] I 1885 ble en større mengde gull funnet ved Stewartelva, og McQuesten overbeviste Alaska Commercial Company om å begynne å forsyne gulljegerne i stedet for kun å fokusere på pelshandel.[47][48] Året etter ble større mengder gull funnet ved Fortymileelva, og en ny handelspost, Forty Mile, ble etablert ved Fortymiles samløp med Yukon. Nyhetene om gull ved Fortymile spredte seg raskt blant gulljegerne i Yukon, og innen vinteren 1886–87 hadde nærmere 500 menn ankommet området.[49][50]

Klondike-gullrushet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Klondike-gullrushet

Arbeid i ei gruve under Klondike-gullrushet, ca. 1899.

I august 1896 oppdaget en gruppe ledet av Skookum Jim Mason gull i Bonanza Creek, en sideelv til Klondikeelva. Da nyheten nådde Seattle og San Francisco året etter førte det til en stor tilstrømming av anslagsvis 30 000–40 000 gulljegere til Klondike-regionen i Yukon, og Klondike-gullrushet var i gang.[51] De fleste gulljegerne dro til Skagway og Dyea i Alaska, hvor de tok seg over White Pass eller Chilkoot Pass til Yukonelva, som de fulgte innover mot Dawson City.[52] Dawson City var en liten by med rundt 300 innbyggere, men ble raskt senter for gullrushet og folketallet vokste til nærmere 40 000 innbyggere i 1898. Den store økningen i befolkningen førte til at Yukon samme år ble fradelt Nordvestterritoriene og etablert som et eget territorium, med Dawson som hovedstad.[53]

Klondike-gullrushet varte ikke i mange år. Fra 1898 ga mange av skjerperne opp og dro hjem igjen, og senere ble det funnet gull ved Aitlin Lake i Britisk Columbia og Nome i Alaska, og mange dro dit i stedet. I løpet av en uke i august 1899 alene dro hele 8000 mennesker fra Dawson mot Nome, og gullrushet var over.[54][51]

Senere historie

[rediger | rediger kilde]
Whitehorse i 1910.

Etter gullrushet i Klondike hadde folketallet i Yukon en nedgang, fra 27 219 innbyggere i 1901, like etter gullrushet, til 8512 innbyggere i 1911 og 4157 innbyggere i 1921.[55] Gullindustrien ble i stor grad omorganisert av selskaper som bragte med seg større og mer avansert utstyr, og etterhvert fikk gullproduksjonen en nedgang.[56] Under første verdenskrig ble det utvunnet kobbermalm i nærheten av Whitehorse. Kobberutvinningen varte ikke lenge, blant annet fordi produksjons- og transportkostnadene var store. Kobberproduksjonen i Yukon stanset opp i 1920.[57] I 1920- og 1930-årene ble det utvunnet sølv og bly i Keno Hill nær byen Mayo, noe som bidro til vekst i Yukons økonomi. Gruvene i Keno Hill lå avsidesliggende til, og var vanskelig å nå, i tillegg til at produksjons- og transportkostnadene også her var store.[58]

Kart over Alaska Highway, som ble bygget av det amerikanske forsvaret under andre verdenskrig.

Under andre verdenskrig fryktet kanadiske og amerikanske myndigheter at Alaska og Yukon skulle bli invadert av japanerne.[59] Dette framskyndet byggingen av Alaska Highway, som skulle forbinde det kontinentale USA med Alaska. Rundt 10 000 arbeidere fra U.S. Army Corps of Engineers begynte arbeidet med veien i mars 1942, og Alaska Highway var ferdigstilt innen oktober samme år. Veien ble i 1946, da andre verdenskrig var slutt, overført fra den amerikanske hæren til den kanadiske hæren, og i 1948 ble den åpnet for allmennheten.[60] Yukon opplevde igjen større vekst, ettersom territoriet nå ble mye lettere tilgjengelig. Whitehorse vokste fram en som en moderne småby med nye veier, bygninger, vann- og avløpssystemer og kulturtilbud, mens Dawson City, som ikke hadde forbindelse til det nye veisystemet, opplevde nedgangstid. I 1953 ble Yukons hovedstad flyttet fra Dawson City til Whitehorse.[61][62]

Den største økonomiske utviklingen i etterkrigstiden var åpningen av en stor bly- og sinkgruve ved byen Faro i 1969, som vokste fram til å bli Canadas største.[63] Gullgruvedrift kom tilbake til Klondike og andre områder med den store stigningen i gullpriser i slutten av 1970-årene. Lavere priser på metall på midten av 1980-årene resulterte i nedleggelser av gruver over hele Yukon i 1980- og 1990-årene, og økte regjeringens innsats for å styrke andre økonomiske sektorer som turisme og utvikling av fornybare ressurser.[64]

Demografi

[rediger | rediger kilde]
Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1901 27 216 —
1911 8 512 −68,7%
1921 4 157 −51,2%
1931 4 239 +2,0%
1941 4 914 +15,9%
1951 9 096 +85,1%
1956 12 190 +34,0%
1961 14 628 +20,0%
1966 14 382 −1,7%
1971 18 388 +27,9%
1976 21 836 +18,8%
1981 23 153 +6,0%
1986 23 504 +1,5%
1991 27 797 +18,3%
1996 30 766 +10,7%
2001 28 674 −6,8%
2006 30 372 +5,9%
2011 33 897 +11,6%
2016 35 874 +5,8%
2021 40 232 +12,1%
Kilde: Statistics Canada[65][55]

Yukon er det minste av Canadas provinser og territorier. Ved folketellingen i 2021 hadde territoriet 40 232 innbyggere, en oppgang på 12,1 % fra 2016, da det hadde 35 874 innbyggere. Yukon er tynt befolket, og med et areal på 474 713 km², hadde territoriet en befolkningstetthet på 0,1 innbyggere per km² i 2021.[65] Yukon hadde få innbyggere på 1800-tallet, men fikk en stor oppgang under Klondike-gullrushet fra 1896 til 1898. Ved den første folketellingen i 1901 hadde Yukon 27 219 innbyggere, noe som sank ned til 8512 innbyggere i 1911 og 4157 innbyggere i 1921. Territoriet nådde sitt laveste dokumenterte folketall i 1931, da det hadde 4230 innbyggere. Etter andre verdenskrig fikk Yukon en betydelig økning i folketall, men først i 1991 ble befolkningsrekorden fra 1901 passert.[55]

Den største etniske gruppen i Yukon er kanadiere med europeisk avstamning, som talte 24 990 (71,2 %) i 2016, hvor de største gruppene var av engelsk, skotsk, irsk, tysk, fransk, ukrainsk, nederlandsk og norsk avstamning. 24,6 % var av nordamerikansk, inkludert kanadisk, opprinnelse, mens 23,7 % var nordamerikanske urfolk (First Nations, métiser og inuitter). 8,1 % var av asiatisk avstamning.[66][67][a]

Engelsk og fransk er offisielle språk i Yukon. I 2016 hadde 81,8 % av territoriets befolkning engelsk som morsmål, 4,4 % hadde fransk som morsmål, mens 11,8 % hadde et ikke-offisielt språk som morsmål, hvor de mest utbredte var tagalog, tysk, kantonesisk, nord-tutchone og spansk.[68]

I 2011 var 49,9 % av Yukons befolkning ikke-religiøse, den største andelen blant alle Canadas provinser og territorier.[66][69] Den største religionen er kristendommen, som praktiseres av 46,2 % av territoriets befolkning. Den nest største religionen er tradisjonelle spirituelle urfolksreligioner, som praktiseres av 2,4 % av Yukons befolkning.[66]

Samfunn

[rediger | rediger kilde]

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]
Yukon Legislative Building er sete for Yukons lovgivende forsamling (Yukon Legislative Assembly).

Yukons politiske system ligner på det man har i Canadas provinser. Territoriet har 19 valgdistrikter, som under hvert valg velger en kandidat som blir medlem av Yukons lovgivende forsamling (Yukon Legislative Assembly). Yukon har flere politiske partier og kandidater som stiller til valg til de 19 setene i den lovgivende forsamlingen. De tre partiene som siden 2016 er representert er Yukon Liberal Party (11 seter), som danner regjering, Yukon Party (6 seter) og Yukon New Democratic Party (2 seter).[70]

Yukons førsteminister (premier) er lederen av partiet med flest parlamentsmedlemmer, og fungerer som regjeringssjef.[71] Den 9. og nåværende førsteministeren i Yukon er Sandy Silver, som representerer valgdistriktet Klondike. Silver tiltrådte stillingen etter valget i Yukon i 2016, der hans Yukon Liberal Party vant en flertallsregjering.[72]

Yukons kommissær (Commissioner of Yukon) utnevnes av Canadas generalguvernør, og representerer Canadas regjering.[71] Den nåværende kommissæren (siden 2018) er Angélique Bernard.[73]

På føderalt nivå er Yukon representert i Canadas parlament av ett parlamentsmedlem og en senator som utnevnes av Canadas statsminister.[74] Hele territoriet utgjør et valgdistrikt i Underhuset, parlamentsmedlemmet fra Yukon har siden 2015 vært Larry Bagnell (Labor Party).[75] Yukon har vært representert av fire senatorer i Canadas senat siden stillingen ble opprettet i 1975. Siden 2018 har Pat Duncan, som var Yukons førsteminister mellom 2000 og 2002, hatt stillingen som senator.[76]

Byer og kommuner

[rediger | rediger kilde]
Byer i Yukon
Dawson City
Foto: Dawsonesque
Hovedstaden Whitehorse
Foto: Gareth Sloan
Mayo
Foto: Baumjoe

Yukon har åtte kommuner (municipalities), hvorav sju har status som town og en, hovedstaden Whitehorse, har status som city. Over to tredjedeler av befolkningen (25 085 innbyggere, 69,9 %) er bosatt i Whitehorse, som er territoriets største kommune.[77] Kommuneadministrasjoner kan bli opprettet av Yukons regjering i samsvar med Municipal Act fra 2001. Kommunene har blant annet ansvar for veier og annen infrastruktur, arealbruk, helsehjelp og offentlig sikkerhet innenfor sitt område.[78]

Kommuner i Yukon
Navn Status Befolkning
(2016)[77] 		Areal
(km²)[77] 		Kart
Carmacks Town 493 36,95
Dawson Town 1375 32,45
Faro Town 348 203,57
Haines Junction Town 613 34,49
Mayo Town 200 1,06
Teslin Town 124 1,92
Watson Lake Town 790 6,11
Whitehorse City 25 085 416,54

Helse og utdanning

[rediger | rediger kilde]
Whitehouse General Hospital er det største sykehuset i territoriet.
Foto: Rural Health Professions Action Plan

Utdanning og helsevesen i Yukon administreres av territoriets myndigheter, med økonomisk bistand fra føderale myndigheter. Det finnes sykehus i Dawson City, Watson Lake og Whitehorse, som administreres av Yukon Hospital Corporation.[79] Det største sykehuset i territoriet er Whitehorse General Hospital, med 56 sengeplasser med flere tjenester, inkludert akuttmottak og medisinsk rehabilitering. De to øvrige sykehusene har seks sengeplasser hver og fungerer som mindre lokalsykehus med begrensede tjenester.[80]

Territoriet har et eget skolesystem som er ansvarlig for grunnskoleopplæring og videregående opplæring, og utdanningssystemet administreres av Utdanningsdepartementet (Yukon Department of Education).[81] Territoriet har 28 grunnskoler og videregående skoler, hvorav 14 ligger i Whitehorse og 14 i andre byer og samfunn. I april 2017 hadde skolene i Yukon til sammen 5300 elever.[82]

Den eneste institusjonen for høyere utdanning i Yukon er Yukon University, som har sin hovedcampus i Whitehorse. Universitet ble etablert i 1988 som Yukon College, og fikk status som universitet i 2020.[83] I årene 2018–2019 hadde Yukon University 6030 studenter.[84]

Massemedier

[rediger | rediger kilde]

I Whitehorse utgis avisen Whitehorse Daily Star, som kommer ut daglig, i tillegg til Yukon News, som kommer ut to ganger i uken, og den franskspråklige L’Aurore boréale, som kommer ut hver andre uke.[85] Flere lokalsamfunn har dessuten også lokale aviser som kommer ut sjeldnere. Klondike Sun publiseres av The Literary Society of the Klondike i Dawson, og kommer ut to ganger i uken.[74]

Satellitt-TV er tilgjengelig over hele territoriet. Flere radio- og TV-stasjoner betjener området. Blant annet ligger det tre radiostasjoner (CBC, CHON-FM og CKRW) og en TV-stasjon ligger i Whitehorse.[85] Northern Native Broadcasting, Yukon, som eies av territoriets 14 First Nations og ligger i Whitehorse, produserer radio- og fjernsynsprogrammer hovedsakelig rettet mot territoriets urbefolkning.[86]

Næringsliv

[rediger | rediger kilde]
En gruvevogn utenfor en gruve i Yukon. Næringslivet i Yukon har historisk sett vært sentrert rundt gruvedrift.
Foto: Chris Hunkeler

Historisk sett har gruvedrift vært en viktig næring i Yukon. Gullgraving er fremdeles en viktig del av Yukons økonomi, men fokuset har gått mer over til de store uutviklede forekomstene av bly, sink, sølv, wolfram, jern, molybden, nikkel og kobber som finnes i territoriet. Tradisjonelle næringer som jakt, fangst og fiske er fremdeles vanlige, men har hatt en nedgang. Produksjon av møbler, klær og håndverksprodukter er vanlige næringer, i tillegg til vannkraftproduksjon. Yukon har også ressurser som kull, olje og gass, men forekomstene av disse naturressursene er i stor grad lite utforsket og utviklet.[87][88]

Jordbruk er en liten, men voksende næring i Yukon, og vanskeliggjøres på grunn av dårlig jordsmonn, topografi og klima. Territoriet har omtrent 12 500 hektar jordbruksland, og jordbruket i regionen er i hovedsak sentrert rundt Whitehorse, hvor det største jordbruksområder er Takhini Valley vest for byen. Viktige jordbruksområder finnes imidlertid også i andre områder i Yukon, hovedsakelig rundt Dawson City, Watson Lake og Mayo. Yukon har lite skogbruk, men det produseres diverse trevarer til lokal bruk, hovedsakelig i territoriets sørlige deler hvor ressursene er tilgjengelig.[87]

I 2012 var nærmere 7400 av Yukons 20 800 yrkesaktive sysselsatt i offentlige tjenestesektor.[89][90]

Turisme er også en viktig næring i Yukon, og baserer seg for det meste på naturopplevelser i Yukons uberørte villmark.[87] Yukons turismemotto er «Larger than life».[91] Populære turistaktiviteter i Yukon inkluderer jakt, fiske, kano- og kajakkpadling, fotturer, skigåing, snowboard, isklatring og hundespann. I perioden fra november 2017 til og med oktober 2018 hadde Yukon 491 300, hvor flertallet (62 %) var amerikanere.[92]

Samferdsel

[rediger | rediger kilde]
Erik Nielsen Whitehorse internasjonale lufthavn i Whitehorse er territoriets hovedflyplass.

Yukons veisystem strekker seg hovedsakelig utover territoriets sørlige og sørvestlige del. Den viktigste veien er Alaska Highway, som er hovedveien mellom Canada og Alaska og som knytter Yukon til det sammenhengende nordamerikanske veinettverket. Territoriet er dessuten knyttet til Alaska via Klondike Highway, som begynner i Dawson i Yukon og går sørover Skagway i Alaska, og Haines Highway, som går mellom Haines Junction i Yukon og Haines i Alaska. Dempster Highway tar av fra Klondike Highway øst for Dawson og går nordover til den avsidesliggende byen Inuvik i Nordvestterritoriene i nord. De vanligste transportmidlene i avsidesliggende områder er helikopter og småfly.[74]

Hovedflyplassen i Yukon er Erik Nielsen Whitehorse internasjonale lufthavn i Whitehorse. Flyplassen ble bygd mellom 1940 og 1941 av det føderale transportdepartementet, og ble overført til Royal Canadian Air Force (RCAF) i 1942, som drev den fram til 1968, da den igjen ble sivil flyplass.[93] Flyplassen har direkteflygninger til Vancouver, Kelowna, Calgary, Edmonton, Yellowknife, Inuvik, Ottawa, Dawson City, Old Crow og Frankfurt.[94][95] I 2017 benyttet 366 000 passasjerer seg av Erik Nielsen Whitehorse internasjonale lufthavn.[96]

Jernbanen White Pass and Yukon Route mellom Skagway i Alaska og Whitehorse ble bygget i 1898, under gullrushet i Klondike, og driften av banen fortsatte fram til 1982. I 1988 ble den gjenåpnet og drevet som museumsjernbane.[97]

Historisk sett har transport foregått på elver og innsjøer, og til fots og med hundeslede om vinteren. Fra slutten av 1800-tallet ble det tatt i bruk dampdrevne elvebåter, de var det viktigste transportmiddelet for å nå Yukon, og fram til 1950-årene var de viktige for små isolerte samfunn i både Yukon og Alaska.[98][99] I 1902 hadde det blitt anlagt en vintervei mellom Dawson og Whitehorse, som ble benyttet av hestetrukne vogner som fraktet passasjerer, varer og post. Slike vogner var i bruk fram til 1930-årene, da de hadde blitt erstattet av fly. Åpningen av Alaska Highway i 1940-årene og Klondike Highway i 1950-årene, førte til at Yukon fikk veiforbindelser til Alaska og det øvrige Canada, og bruken av elvebåter avtok.[100]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Noter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ Den totale prosenten kan overstige 100, fordi personer som rapporter mer enn en etnisk opprinnelse telles mer enn en gang.[66]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www12.statcan.gc.ca/census-recensement/2021/dp-pd/prof/details/page.cfm?Lang=F&GENDERlist=1,2,3&STATISTIClist=1&HEADERlist=0&DGUIDlist=2021A000260&SearchText=Yukon; Canadas manntall 2021; besøksdato: 18. august 2022; verkets språk: fransk.
  2. ^ a b c HBC-arkivene, D.5/14, fos. 212–215d. Sitert i Coates & Morrison 2005, s. 21
  3. ^ a b c Peter, Katherine (1879). Dinjii Zhuh Ginjik Nagwan Tr'iłtsąįį: Gwich'in Junior Dictionary (PDF). University of Alaska. s. ii, xii, 19, 88, 105, 142, 144. 
  4. ^ «Origin of the names of Canada and its provinces and territories». Government of Canada. Besøkt 14. august 2020. 
  5. ^ a b c Zagoskin, Lavrentij Aleksejevitsj; Michael, Henry N., red. (1967). Lieutenant Zagoskin’s Travels in Russian America, 1842–1844: The First Ethnographic and Geographic Investigations in the Yukon and Kuskokwim Valleys of Alaska. University of Toronto Press. s. 295. ISBN 978-1487581626. 
  6. ^ Kari, James; m.fl. (1978). Holikachuk Noun Dictionary (PDF). University of Alaska Fairbanks. s. 19. 
  7. ^ «Yukon Act, SC 2002, c 7». CanLII. Besøkt 14. august 2020. 
  8. ^ Israel, Steve; Colpron, Maurice; Roots, Charlie; Fraser, Tiffany. «Overview of Yukon Geology» (PDF). Territory of Yukon. Archived from the original on 18. juni 2019. Besøkt 14. august 2020. 
  9. ^ Hart, C. «The Geological Framework of the Yukon Territory» (PDF). Yukon Geological Survey. Besøkt 14. august 2020. 
  10. ^ «Yukon, Northwest Territories and Nunavut Ultra-Prominences». Peaklist.org. Besøkt 14. august 2020. 
  11. ^ Burn, C. «Permafrost in the Yukon Territory» (PDF). The Geological Framework of the Yukon Territory. Yukon Geological Survey. Besøkt 14. august 2020. 
  12. ^ Wahl, H.E.; Atmospheric Environment Service (1987). Climate of Yukon (40 utg.). Environment Canada, Atmospheric Environment Service. ISBN 9780660124155. 
  13. ^ a b c «Historical Climate Data». Environment Canada. Besøkt 13. august 2020. 
  14. ^ «WMO Region 4 (North America): Lowest Temperature». University of Arizona. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 13. august 2020. 
  15. ^ Cody (2000), s. ix.
  16. ^ a b c d e «Flora and Fauna». Government of Yukon. Besøkt 5. august 2020. 
  17. ^ Cody (2000), s. 3.
  18. ^ «Yukon wildlife by species». Yukon.ca. Besøkt 5. august 2020. 
  19. ^ Youngman, Philip M. (1975). Mammals of the Yukon Territory. Ottawa: National Museum of Natural Sciences. LCCN 76374292. 
  20. ^ a b c «Wildlife». Yukon Conservation Society. Arkivert fra originalen 18. september 2020. Besøkt 14. august 2020. 
  21. ^ «Polar Bear». Yukon.ca. Besøkt 14. august 2020. 
  22. ^ Jung, Thomas S. (juli 2005). «First confirmation of cougar, Puma concolor, in the Yukon». Canadian Field Naturalist. 119 (4): 580–581. doi:10.22621/cfn.v119i4.192. 
  23. ^ Joannou, Ashley (1. juni 2015). «Cougar spotting confirmed». Yukon News. Besøkt 14. august 2020. 
  24. ^ Management Plan for Elk in Yukon (PDF). Government of Yukon. 2016. s. 3–4. ISBN 978-1-55362-761-6. Arkivert fra originalen (PDF) 26. februar 2017. Besøkt 14. august 2020. 
  25. ^ «Foxes and coyotes in the Wilderness City». Yukon News. 2. april 2020. Besøkt 14. august 2020. 
  26. ^ Eckert, Cameron D; Grünberg, Helmut; Sinclair, Pamela (mai 2015). «Checklist of Yukon Birds» (PDF). Yukon Bird Club. Besøkt 14. august 2020. 
  27. ^ Common Yukon Birds (PDF). Government of Yukon. 2019. ISBN 978-1-55362-825-5. 
  28. ^ Sinclair, Pamela H.; Nixon, Wendy A.; Eckert, Cameron D.; Hughes, Nancy L. (2011). Birds of the Yukon Territory. UBC Press. ISBN 9780774844345. 
  29. ^ «Raven». Yukon.ca. Besøkt 14. august 2020. «The raven was adopted as Yukon's official bird in 1985 and can be seen throughout Yukon.» 
  30. ^ Coates & Morrison (2005), s. 5.
  31. ^ Coates (1991), s. 3.
  32. ^ Cinq-Mars, J. «On the significance of modified mammoth bones from eastern Beringia» (PDF). The World of Elephants - International Congress, Rome 2001. Arkivert fra originalen (PDF) 17. april 2018. Besøkt 14. august 2020. 
  33. ^ Coates (1991), s. 4–5.
  34. ^ Coates & Morrison (2005), s. 9.
  35. ^ Coates & Morrison (2005), s. 9–12.
  36. ^ Coates & Morrison (2005), s. 13
  37. ^ Coates & Morrison (2005), s. 13.
  38. ^ Webb (1993), s. 30.
  39. ^ Coates & Morrison (2005), s. 22.
  40. ^ Webb (1993), s. 31.
  41. ^ Coates & Morrison (2005), s. 22–23.
  42. ^ Webb (1993), s. 171–172.
  43. ^ Coates & Morrison (2005), s. 31–32.
  44. ^ Cody, Hiram A. (2002). An Apostle of the North: Memoirs of the Right Reverend William Carpenter Bompas. University of Alberta. s. 253–254. ISBN 9780888644008. 
  45. ^ Coates & Morrison (2005), s. 48.
  46. ^ Coates & Morrison (2005), s. 49.
  47. ^ Webb (1993), s. 77.
  48. ^ Coates & Morrison (2005), s. 50–51.
  49. ^ Coates & Morrison (2005), s. 52.
  50. ^ Gates, Michael (2011). Gold at Fortymile Creek: Early Days in the Yukon. UBC Press. s. 32. ISBN 9780774842778. 
  51. ^ a b Berton, Pierre (2001). Klondike: The Last Great Gold Rush 1896–1899. Toronto: Anchor Canada. s. 393–396. ISBN 0-385-65844-3. 
  52. ^ Coates & Morrison (2005), s. 86.
  53. ^ «Yukon | History». Government of Canada. Besøkt 13. august 2020. «The sudden increase in population during the Klondike Gold Rush prompted the federal government to exert stronger control in Yukon. It became a separate territory in 1898 with the passage of the Yukon Act. Dawson was chosen as the new territory’s capital city.» 
  54. ^ Allen, Douglas W. (2007). «Information Sharing During the Klondike Gold Rush» (PDF). The Journal of Economic History. 67 (4): 1–24. doi:10.1017/S0022050707000459. 
  55. ^ a b c «Yukon Census Historical Population 1901–2016» (PDF). Yukon Bureau of Statistics. Besøkt 13. august 2020. 
  56. ^ Webb (1993), s. 281–283.
  57. ^ Coates & Morrison (2005), s. 163.
  58. ^ Coates & Morrison (2005), s. 188.
  59. ^ Coates & Morrison (2005), s. 224–225.
  60. ^ «Alaska Highway» (PDF). U.S. Department of Transportation. Besøkt 13. august 2020. 
  61. ^ Coates, Ken (2011). Alaska Highway. UBC Press. s. xv–xvi. ISBN 9780774844116. 
  62. ^ Coates & Morrison (2005), s. 260–261.
  63. ^ The Big Picture: Yukon's Largest Contaminated Sites (PDF). Ottawa: Indigenous and Northern Affairs Canada. 2008. s. 9. ISBN 978-0-662-48330-4. Arkivert fra originalen (PDF) 18. juli 2020. Besøkt 13. august 2020. 
  64. ^ Halliday, Keith (september 2014). «Yukon’s Resource Sector» (PDF). Action Canada. Arkivert fra originalen (PDF) 20. august 2016. Besøkt 13. august 2020. 
  65. ^ a b «Population and Dwelling Count Highlight Tables, 2016 Census». Statistics Canada. Besøkt 13. august 2020. 
  66. ^ a b c d «Immigration and Ethnocultural Diversity | Census 2016» (PDF). Yukon Bureau of Statistics. Besøkt 13. august 2020. 
  67. ^ «Census Profile, 2016 Census». Statistics Canada. Besøkt 13. august 2020. 
  68. ^ «Language | Census 2016» (PDF). Yukon Bureau of Statistics. Besøkt 13. august 2020. 
  69. ^ Hopper, Tristin (4. september 2009). «The secular territory». Yukon News. Besøkt 13. august 2020. 
  70. ^ «Members of the Legislative Assembly». Yukon Legislative Assembly. Besøkt 18. oktober 2020. 
  71. ^ a b «How the government works». Government of Yukon. Besøkt 18. oktober 2020. 
  72. ^ Tukker, Paul (7. november 2016). «Yukon Liberals win majority after 14 years of conservative government». CBC News. Besøkt 14. august 2020. 
  73. ^ «Prime Minister announces new Commissioner and Administrator of Yukon». Prime Minister of Canada. 9. mars 2018. Besøkt 18. oktober 2020. 
  74. ^ a b c Rea, Kenneth John (20. september 2019). «Yukon». Encyclopædia Britannica. Besøkt 18. oktober 2020. 
  75. ^ «Liberal Larry Bagnell wins Yukon federal election». CBC News. 17. oktober 2015. Besøkt 18. oktober 2020. 
  76. ^ Gignac, Julien (18. desember 2018). «Pat Duncan appointed as senator for the Yukon». Yukon News. Besøkt 18. oktober 2020. 
  77. ^ a b c «Population and dwelling counts, for Canada, provinces and territories, and census subdivisions (municipalities), 2016 and 2011 censuses – 100% data (Yukon)». Statistics Canada. Besøkt 14. august 2020. 
  78. ^ «Municipal Act» (PDF). Government of Yukon. 2002. Besøkt 14. august 2020. 
  79. ^ «Health Services - Yukon Health and Social Services». Government of Yukon. Besøkt 14. august 2020. 
  80. ^ «Our Hospitals». Yukon Hospitals. Arkivert fra originalen 20. september 2020. Besøkt 14. august 2020. 
  81. ^ Schmidt, Yule (september 2014). «Yukon’s Public School Education System» (PDF). Action Canada. Arkivert fra originalen (PDF) 20. august 2016. Besøkt 18. oktober 2020. 
  82. ^ «Yukon Schools». Association of Yukon School Councils, Boards & Committees. Besøkt 18. oktober 2020. 
  83. ^ «Our history». Yukon University. Besøkt 14. august 2020. 
  84. ^ «Fast Facts». Yukon University. Besøkt 14. august 2020. 
  85. ^ a b Wonders, William C. (18. januar 2019). «Yukon». The Canadian Encyclopedia. Besøkt 18. oktober 2020. 
  86. ^ «CHON-FM, Native Community, Whitehorse». History of Canadian Broadcasting. Canadian Communications Foundation. Arkivert fra originalen 18. oktober 2020. Besøkt 18. oktober 2020. 
  87. ^ a b c «Economic Sectors». Government of Yukon. Besøkt 13. august 2020. 
  88. ^ «Provincial and Territorial Energy Profiles – Yukon». Canada Energy Regulator. Government of Canada. 24. juni 2020. Besøkt 13. august 2020. 
  89. ^ «Archived - Public sector employment, wages and salaries, seasonally unadjusted and adjusted». Statistics Canada. Besøkt 13. august 2020. 
  90. ^ «Labour force characteristics by province, territory and economic region, annual». Statistics Canada. Besøkt 13. august 2020. 
  91. ^ «Travel Yukon». Travel Yukon. Besøkt 10. september 2018. 
  92. ^ «Visitor Exit Survey 2017/18» (PDF). Yukon Bureau of Statistics. 2019. Besøkt 13. august 2020. 
  93. ^ Proc, Jerry. «RCAF Whitehorse, Yukon». www.jproc.ca. Besøkt 13. august 2020. 
  94. ^ «Timetable, Summer 2017» (PDF). Condor Airlines. 6. august 2017. Archived from the original on 7. august 2017. Besøkt 13. august 2020. 
  95. ^ «Air North Destinations». Air North – Yukon's Airline. Besøkt 13. august 2020. 
  96. ^ «Tourism Yukon – 2017 Year-End Report» (PDF). Government of Yukon. 2017. Besøkt 13. august 2020. 
  97. ^ «White Pass & Yukon Route - History». Wpyr.com. Besøkt 18. oktober 2020. 
  98. ^ «Sternwheelers of the Yukon». Government of Yukon: Arts and culture. Besøkt 18. oktober 2020. 
  99. ^ «Steamboats on the Yukon River» (PDF). U.S. Department of the Interior: National Park Service. Besøkt 18. oktober 2020. 
  100. ^ «Transportation and Communications». At home in the Yukon. Government of Yukon: Arts and culture. Besøkt 18. oktober 2020. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Yukon&oldid=24676421»