Hopp til innhold

Dionysos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
«Dionysos» har flere betydninger.
Dionysos
Dionysos-statue i Louvre
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnΔιόνυσος, Dionysos
ForeldreZevs og Semele
MakeAriadne
BarnGratiene, Priapos og andre
AspektVinhøsten, vinlaging og vin, rituell galskap og ekstase
BostedOlympos
SymbolerThyrsos, vinranke, leopardskinn, panter, tiger, leopard
I andre mytologierBacchus (romersk mytologi)

Dionysos - hos romerne kalt Bacchus - var gud for vin, vinhøst og ekstase i gresk mytologi. Han regnes blant de tolv olympiske guder.[1] Selv om han var sønn av Zevs og Semele, datter av kong Kadmos og gudinnen Harmonia, som selv var datter av Ares og Afrodite,[2] ble han ikke ansett som noen hero (helt).[3] I stedet ble han opphav til dityramben, som opprinnelig var en hyllest til Dionysos, komedien og tragedien. [4] Hans prestinner het mænader.

Navnet hans på tavler med inskripsjoner i Linear B viser at han ble dyrket fra 1500 til 1000 f.Kr. i mykensk kultur. Andre spor fra en form for dionysisk kult har blitt funnet oldtidens minoiske Kreta.[5] Hans opprinnelse er usikker, og kulten hans tok mange former; en del beskrivelser i antikke kilder nevner en trakisk bakgrunn, andre gresk.[6][7][8] I en del kulter kommer han fra Asia; i andre fra Etiopia. Han er en åpenbaringsgud, «guden som kommer», og hans utenlandske opphav kan ha vært en vesentlig del av hans kult. Han ble en betydelig og populær figur i gresk mytologi og gresk religion i antikken, og er i noen gudelister inkludert blant de tolv olympere. Hans festivaler ble den drivende kraften bak utviklingen av gresk drama og teater. Han er et eksempel på en døende gud.[9][10]

Mosaikk av Dionysos' gjenkomst, romersk mosaikk fra Tunis.

De tidligste kultbilder av Dionysos viste en voksen mann med skjegg, kappe og en stav dekorert med furukongler på toppen, kjent som thyrsos. Senere bilder viser ham uten skjegg, sensuell, naken eller halvnaken, som en androgyn ungdom, og litteraturen beskriver ham som kvinnelig eller «mann-kvinnelig».[11] I sin fullt utviklede form viste de sentrale kultbildene hans triumferende, opprørske eller kaotiske ankomst eller tilbakekomst som om fra et sted bortenfor grensene til den kjente og siviliserte verden. Hans prosesjon (thiasos) besto av ville kvinnelige tilhengere, mænadene, og av falliske, skjeggete satyrer. En del var utstyrt med thyrsos, noen danset eller spilte musikk, og guden selv ble trukket i en stridsvogn, vanligvis av eksotiske villdyr som løver eller tigre, og iblant fulgt av skjegget, fordrukken Silenos. Denne prosesjonen antas å være kultmodellen for mennesker som dyrket de dionysiske mysterier, og deltok i hans fester to ganger i året, såkalte dionysia, skildret i Evripides' tragedie Bakkantinnene, som er den mest utførlig kilden til kunnskap om Dionysos og kulten rundt ham. I sine trakiske mysterier bar han en bassaris eller rødrevskinn, symbolet på et nytt liv. I byreligionen beskyttet han dem som stod utenfor samfunnet, og symboliserte således alt kaotisk, farlig og uforutsigbart, alt som unnslapp fornuften og bare kan tilskrives de gudenes uransakelighet.[12] Han representerte således en mulig farlig og opprørsk kraft i det antikke greske samfunnet.

Navnet Bacchus (gresk: Βάκχος, Bakkhos) som romerne overtok,[13] ga navn til hans ekstatiske raseri, bakkheia. Hans thyrsos var tidvis omviklet med eføy og dryppet av honning. Den var også et våpen til bruk mot dem som motsatte seg hans kult og den frihet han representerte. Han er også en frigjører, Eleutherios, hvis vin, musikk og ekstatiske danser frigjorde hans tilhengere fra selvbevisst frykt og bekymringer, og motvirket øvrighetens undertrykkelse. Deltagerne i hans mysterier ble besatt av guden selv.[14] Hans kult var også en «sjelenes kult»; hans mænader matet de døde gjennom blodofringer, og han fungerte som et guddommelig mellomledd mellom levende og døde.[15]

Dionysisk prosesjon på marmorsarkofag som muligens antyder at den avdøde var innviet i de dionysiske mysterier.

I én versjon var Dionysos sønn av Zevs og Persefone eller Demeter, således helt og holdent guddommelig, delvis ktonisk og muligens identisk med Iakkhos i de eleusinske mysterier. Således kan Dionysos også forstås som en synkretisme av lokal gresk naturguddom og en mer mektig (utenlandsk) gud fra Trakia eller Frygia som Sabazios[16] eller Zalmoxis.[17]

Etymologi

Bacchus, maleri av Caravaggio, ca. 1595

Elementet dio- har blitt knyttet siden antikken med Zevs (genitiv Dios). Den tidligste dokumenterte formen av navnet er mykensk språk di-wo-nu-so, skrevet i Linear B, en syllabisk (stavelsesdannende) skrift, formodentlig for /Diwo(h)nūsos/, og er funnet på to tavler ved mykenske Pylos og datert til 1200- eller 1100-tallet f.Kr.[18][19]

Senere varianter omfatter Dionūsos og Diōnūsos i Boiotia; Dien(n)ūsos i Thessalia; Deonūsos og Deunūsos i Jonia; og Dinnūsos i Aeolis, foruten andre varianter. En forstavelse Dio- er funnet i andre navn, som de til dioskurene, og kan være avledet fra Dios, genitivformen av navnet til Zevs.[20]

Forskerne Janda (2010), som følger Peters (1989) ser verbale forstavn i diemai «å jakte, hastig, drive fram». Det andre elementet -nūsos er assosiert med fjellet Nysa, det påståtte fødestedet for guden i gresk mytologi og hvor han ble fostret av nymfer (nysiadene),[21] men i henhold til Ferekydes av Syros var nũsa et arkaisk ord for «tre».[22]

Kulten til Dionysos var tett assosiert med trær, særlig fikentreet, og en del av hans tilnavn viser dette, slik som Endendros, «han er i treet», eller Dendritēs, «han er treet». Peters foreslår den opprinnelige meningen som «han som løper blant trærne», eller det til en «løper i skogen». Janda (2010) aksepterer denne etymologien, men foreslår en mer kosmologisk fortolkning av «han som henger over(verdens-)treet». Denne fortolkningen forklarer hvordan «Nysa» kunne bli omfortolket fra en mening av «tre» til navnet til et fjell: Axis mundi (den kosmiske akse) i den urindoeuropeisk religion er representert både som et verdenstre og som et verdensfjell.[23]

Mytologi

Fødsel

Toppen av denne romerske sarkofagen viser Dionysos' fødsel. Midt på kommer barnet ut av Zevs lår.

Dionysos hadde en merkelig fødsel som gjør det vanskelig å passe ham inn i den olympiske gudeverden. Hans mor var en vanlig, dødelig kvinne, Semele, datter av Kadmos av Theben, og hans far var Zevs, gudenes konge. Zevs' hustru Hera oppdaget affæren mens Semele var gravid. Hera tok skikkelsen av ei gammel kone (i andre fortellinger som en amme) og ble venn med Semele som betrodde henne at ingen annen enn Zevs var den faktiske faren til hennes ufødte barn. Hera lot som om hun ikke trodde henne, og plantet tvilets frø i Semeles sinn. Nysgjerrig forlangte Semele av Zevs at han avslørte seg selv i all sin herlighet som bevis på at han var guddommelig.

Selv om Zevs bønnfalt henne om ikke å be om dette, insisterte hun og han gikk med på det. Derfor kom han til henne i stråler av lyn, men dødelige kunne ikke se på en utilslørt gud uten å dø, og hun gikk til grunne i det påfølgende flammehavet. Zevs reddet Dionysos i fosteret og sydde ham inn i sitt lår. Noen få måneder senere ble Dionysos født på fjellet Pramnos på øya Ikaria ved at Zevs slapp fri det nå fullt utvokste barnet fra sitt lår. I denne versjonen har Dionysos to mødre (Semele og Zevs) for sin fødsel, derav tilnavnet dimētōr («av to mødre») assosiert med at han er født to ganger.

I en versjon fra Kreta av den samme fortellingen i henhold til Diodorus Siculus,[24] var Dionysos sønn av Zevs og Persefone, dronningen av den gresk underverden. Diodorus' kilder identifiserte moren tvetydig som Demeter (mor til Persofone).[25] En sjalu Hera forsøkte også her å drepe barnet, denne gangen ved å sende titanere for å slite barnet i småstykker etter å ha lokket det til seg med leker. Det er sagt at han ble hånet av titanerne som ga en thyrsos, en stang av fenikkel, istedenfor hans rettmessige septer.[26] Zevs slo titanerne til støv med sin lynstråler, men kun etter at titanerne hadde spist alt av Dionysos unntatt hjertet som ble reddet av henholdsvis (alt etter som) Athene, Rhea eller Demeter. Zevs tok hjertet og la det i sitt lår for å gjenskape Dionysos, således ble han igjen «født to ganger». Andre versjoner hevder at Zevs gjenskapte ham i livmoren til Semele, eller ga Semele hjertet som hun spiste og således ble gravid med Dionysos.

Gjenfødelsen i begge versjoner er hovedgrunnen til at Dionysos ble dyrket i mysteriereligioner da hans død og gjenfødsel var hendelser av mystiske ærefrykt. Denne fortellingen ble åpenbart benyttet i flere gresk og romerske kulter, og varianter av den er funnet hos Kallimakhos og Nonnos som viser til denne Dionysos med tittelen Zagreos.

Myten om lemlestingen av Dionysos av titanene er også hentydet til av Platon i hans Phaedo (69d) hvor Sokrates hevder at innvielsene i de dionysiske mysterier er lik de som går langs den filosofiske vegen. Sene nyplatonister som Damaskios undersøkte implikasjonene av denne påstanden.[27]

Barndom på fjellet Nysa

Hermes og spebarnet Dionysos, statue av Praxiteles, (Det arkeologiske museum i Olympia).

I henhold til myten ga Zevs ansvaret for den nyfødte Dionysos til Hermes. En versjon av denne fortellingen er at Hermes tok gutten til kong Athamas og hans hustru Ino, Dionysos' tante. Hermes ba ekteparet om oppfostre gutten som en pike for å skjule ham for Heras raseri.[28] En annen versjon er at Dionysos blir tatt med til regnnymfene på det mytiske fjellet Nysa, som stelte og fostret ham i hans barndom, og for deres omsorg belønnet Zevs dem ved å plassere dem som hyadene blant stjernene (se stjernegruppen Hyadene). I andre versjoner av den samme fortellingen lar Zevs Hermes gi gutten til Rhea eller Persefone for å la ham vokse opp i underverden, langt unna Hera. Alternativt ble han oppfostret av Maron.

Dionysos i gresk mytologi er en gud av utenlandsk opprinnelse, og mens fjellet Nysa er et mytologisk sted, er det alltid veldig langt unna i øst eller sør. Den homeriske hymne til Dionysos plasserer ham i «langt fra Fønikia, nær den egyptiske elven». Andre plasserer stedet i Antolia eller i Libya, «unna i vest ved et stor hav», i Etiopia av Herodot, eller i Arabia av Diodorus Siculus.

I henhold til Herodot:

Som det er, den gresk fortellingen vil ha det til at ikke før var Dionysos født, sydde Zevs ham opp i sitt lår og fraktet ham vekk til Nysa i Etiopia bortenfor Egypt; og som for Pan, grekerne visste ikke hva som skjedde med ham etter hans fødsel. Det er derfor enkelt for meg at grekerne lærte navnene til disse to gudene senere enn navnene til alle andre [guder], og sporer fødselen til begge til en tid da de fikk kunnskap.
Herodot; Historier 2.146

Bibliotheca synes å følge den greske filosofen Ferekydes av Syros, som forteller om hvordan barnet Dionysos, guden for vinrankene, ble fostret av regnnymfene, hyadene på Nysa.

Kylix, et drikkebeger fra 500-tallet f.Kr. avbilder Dionysos blant sjøfolk som blir forvandlet til delfiner etter å ha forsøkt å fange ham.

Barndom

Da Dionysos vokste opp, oppdaget han vinkulturen og de ulike metodene for få ut den kostelige væsken; men Hera gjorde ham gal og drev ham av sted som vandringsmann på de ulike stedene av jorden. I Frygia ble han kurert av gudinnen Kybele, bedre kjent av grekerne som Rhea. Hun lærte ham opp i hennes religiøse ritualer, og han reiste videre gjennom Asia for å lære folk å produsere vin. Den mest berømte delen av den vandringen er hans tur til India, som det er sagt tok flere år. Da han i triumf kom tilbake tok ham på seg å introdusere dyrkelsen av seg selv i Hellas, men en del fyrster (som Pentheus eller Lykurgos), som fryktet ham på grunn av den uorden og den galskap som hans kult ville føre med seg, motsatte seg dette.

Romersk mosaikk fra Nord-Afrika: Panter-Dionysos sprer piratene som blir forvandlet til delfiner, unntatt for Acoetes, rorsmannen. (Bardo nasjonalmuseum i Tunis)

Dionysos var en enestående attraktiv ung mann. En av de homeriske hymner forteller om ham mens han var forkledd som et vanlig menneske som satt ved sjøkanten. Noen sjøfolk fikk øye på ham og trodde han var en fyrste. De tok ham til fange for å seile ham langt unna og selge ham for løsepenger eller til slaveri. De forsøkte å binde ham med reip, men ingen former for tau kunne holde ham. Dionysos forvandlet seg til en rasende løve og slapp løs en bjørn om bord som drepte alle han kom i kontakt med. De som hoppet over bord ble barmhjertig forvandlet til delfiner. Den eneste overlevende var rorsmannen Acoetes, som gjenkjente guden og forsøkte å stoppe sjøfolkene fra først av.[29]

I en lignende fortelling besluttet Dionysos å seile over Egeerhavet fra Ikaria, en mindre øy i de nordlige egeiske øyer og til Naxos i Kykladene. Han hyret et tyrrisk piratskip, men straks guden var kommet om bord seilte de ikke til Naxos, men til Asia for å selge ham som en slave. Dionysos forvandlet da masten og årene om til slanger og fylte skipet med eføy og lyden av fløyter slik at sjøfolkene ble sinnssyke. De hoppet over bord og ble forvandlet til delfiner.

Andre fortellinger

Midas

En gang oppdaget Dionysos at hans gamle lærer og fosterfar, Silenos, manglet. Den gamle mannen hadde drukket vin og deretter vandret full av sted. Han ble funnet av noen bønder som fraktet ham til sin konge (alternativt, Silenos sov rusen ut i Midas' rosehage). Midas gjenkjente ham og behandlet ham gjestmildt, underholdt ham i ti dager og netter med vennlighet samtidig som Silenos underholdt Midas og hans venner med fortellinger og sanger. På den ellevte dagen brakte han Silenos tilbake til Dionysos. I takknemlighet tilbød guden Midas at han selv kunne velge hvilken belønning han ville ha.

Midas ba da om at hva som helst han berørte ville bli forvandlet til gull. Dionysos aksepterte det, men beklaget at Midas ikke hadde gjort et bedre valg. Midas gledet seg over sin nye makt, som han skyndte seg å prøve ut. Han berørte en eikekvist og den ble til gull. Han berørte en stein og det samme skjedde. Så snart han kom hjem beordret han lykkelig sine tjenere til dekke til et gilde. Til sin forskrekkelse oppdaget han at hans brød, kjøtt, vin og datter ble forvandlet til gull straks han kom borti det.

Oppskaket strebet Midas for å få fjernet sin nye makt. Han bønnfalt Dionysos om å redde ham fra sult. Guden hørte ham og ba ham vaske seg i elven Paktolos ved byen Sardis. Midas dro av sted for å gjøre så, og da han stakk hendene i vannet gikk makten over til det og elvesanden ble forvandlet til gull. Dette er en etiologisk myte som forklarer hvorfor sanden i Paktolos er så rik på gull.

Pentheus revet i filler av Agave og Ino. Attisk rødfigur på lekanis (deksel på kosmetikkbolle), ca. 450-425 f.Kr. Louvre.

Pentheus

Evripides skrev en tragedie om Dionysos' destruktive vesen i Bakkantinnene. Ettersom Euripides skrev dette dramaet mens han var ved hoffet til kong Arkelaus av Makedonia, har en del forskere tenkt at Dionysos-kulten var mislikt i Makedonia, men populær i Athen.

I stykket drar Dionysos tilbake til sitt fødested i Theben styrt av hans fetter Pentheus. Dionysos ønsker hevn over Pentheus og kvinnene i Theben (hans tanter Agave, Ino og Autonoë) for at de ikke trodde på hans mor Semeles påstand om at hun var gravid med selveste Zevs, og for at de fornektet hans guddommelighet (og derfor heller ikke dyrket ham). Gradvis driver Dionysos Pentheus til galskap, lurer ham ut i skogene ved fjellet Kithairon, og overtaler ham til å spionere på mænadene som geråder i raseri da de tar Pentheus i å spionere på seg, og river ham i småbiter. Den ene mænaden er Agave, hans mor, som rev hans lemmer av ham mens han sårt ba for sitt liv. Som straff for dette forvises kvinnene fra Theben.

Den skjeggete Dionysos, romersk skulptur, ca. 75 e.Kr.

Lykurgos

Da kong Lykurgos av Trakia hørte at Dionysos var kommet til hans kongedømme, fikk han alle tilhengerne av guden fengslet. Dionysos flyktet og søkte tilflukt sammen med nymfen Thetis, og sendte deretter en tørke som fikk folket til å gå til opprør. Dionysos gjorde deretter kong Lykurgos sinnssyk, fikk ham til å hogge sin egen sønn i småbiter med en øks i den tro at sønnen var en klynge med eføy, noe som var Dionysos' hellige plante. Et orakel hevdet deretter at landet ville forbli tørt og goldt så lenge som kongen var i live. Folket fikk Lykurgos deretter drept og Dionysos fjernet deretter forbannelsen over landet.

Denne fortellingen er fortalt i Homers Iliaden 6.136-7. I en alternativ versjon, tidvis vist i kunsten, forsøker Lykurgos å drepe Ambrosia, en tilhenger av Dionysos, som ble forvandlet til en vinranke som tvinnet seg om den rasende kongen og til sist kvalte ham til døde.[30]

Prosymnos

En velkjent fortelling er om hans nedstigning til Hades for å redde sin mor Semele, som han deretter plasserte blant stjernene.[31] Han gjorde nedstigningen fra etter sigende bunnløs dam ved kysten av Argolida i nærheten av det forhistoriske stedet Lerna. Han ble ledet av Prosymnos som krevde som belønning å bli Dionysos' elsker. Prosymnos døde før det skjedde, men for å tilfredsstille dennes skygge, formet Dionysos en fallos fra en oliventre og satte den på Prosymnos' grav.[32] Denne fortellingen er bevart i sin helhet i kristne kilder hvis mål var å bringe diskreditere og føre vanry på hedensk mytologi. Det synes å ha tjent som en forklaring på de hemmelige objekter som ble avslørt i de dionysiske mysterier.[33]

Ampelos

En annen myte i henhold til Nonnos involverer Ampelos, en satyr. Som forutsett av Dionysos, ble ungdommen drept i en ulykke da han forsøkte å ri på en okse som var blitt rasende av stikket gudinnen Ates klegg. Skjebenene bevilget Ampelos et andre liv som vinranker og fra disse presset Dionysos den første vinen.[34]

Chiron

Den unge Dionysos skal også ha vært en av de mange berømte elevene til kentauren Kheiron. I henhold til Ptolemaios Chennos ble «Dionysos elsket av Kheiron, fra hvem han lærte sanger og danser, de bakkiske ritualene og innvielser.»[35]

Mindre myter

Bacchus og Ariadne, maleri ved Tiziano, ved National Gallery i London.

Da Hefaistos bant fast Hera til en magisk stol, fikk Dionysos drukket ham full og fikk ført Hera tilbake til Olympos.

En tredje nedstigning til Hades ble funnet på av Aristofanes i hans komedie Froskene. Dionysos, som beskytter av dramafestivalen i Athen, Dionysia, ønsket å føre tilbake til livet en av de store gresk dramatikerne. Etter skuespillkonkurransen er Aiskhylos den som er valg framfor Evripides.

Da Theseus forlot Ariadne sovende på Naxos, fant Dionysos henne og lå med henne. Hun fødte ham en sønn ved navn Oinopion, men han begikk selvmord eller ble drept av Theseus. I en del varianter får han hennes krone plassert på himmelen som stjernebildet Corona (Den nordlige krone); i hans andre nedstigning til Hades fører han henne tilbake til gudene på Olympos. En annen, ulik redegjørelse hevder at Dionysos beordret Theseus til å forlate Ariadne på øya Naxos etter at han hadde sett Theseus fraktet henne på et skip og Dionysos besluttet at han selv ville ha henne.

Psalacantha, en nymfe fra Ikaria, klarte ikke å vinne kjærligheten til Dionysos da han isteden elsket Ariadne, og ble deretter forvandlet til en plante.

Kallirhoe var en kvinne fra Kalydon i Aitolia som hånte Coresos, en prest av Dionysos. Han truet derfor å gjøre alle kvinner i Kalydon sinnssyke. Presten ble beordret til å ofre Kallirhoe, men han drepte seg selv isteden. Kallirhoe kastet seg i en brønn som senere ble oppkalt etter henne.

Acis, en ungdom fra Sicilia, har blitt hevdet å ha vært en sønn av Dionysos, men Ovid i hans Metamorfoser slo fast at han var sønn av Faunus, noe som er mytologisk beslektet.

Romersk sarkofag med dionysisk opptog, Kapitolmuseene i Roma.

Paralleller med kristendommen

De tidligste diskusjoner om mytologiske paralleller mellom Dionysos og Kristus-skikkelsen i kristen teologi kanspores til Friedrich Hölderlin, som identifiserte Dionysos med Kristus tydeligst i Brod und Wein (1800–01) og Der Einzige (1801–03).[36]

Moderne forskere som Martin Hengel, Barry Powell og Peter Wick hevder den dionysiske religion og kristendommen har merkbare paralleller. De peker på symbolismen i vin og likheten i de mytologiske omgivelsene til både Dionysos og Jesus Kristus;[37][38] skjønt Wick argumenterer for at bruken av vinsymbolisme i Johannesevangeliet, inkludert fortellingen om bryllupet i Kana hvor Jesus gjør vann til vin, hadde til hensikt å vise at Jesus var Dionysos overlegen.[39]

Forskere av komparativ mytologi har identifisert både Dionysos og Jesus med en døende-og-gjenoppstående gud som mytologisk arketype.[10] Andre elementer som feiringen av et rituelt måltid bestående av brød og vin, har også likheter.[40] Powell, i særdeleshet, argumenterer for at forløperne til den kristne forestillingen om transsubstansiasjon («vesensforvandling») kan bli funnet i den dionysiske religion.[40]

Et annet sammenfall kan bli sett i skuespillet Bakkantinnene hvor Dionysos kommer for kong Pentheus under anklage om at han hevder å være guddommelig, noe som er sammenlignbart med scenen i Det nye testamente hvor Jesusforhøres av Pontius Pilatus.[39][40][41]

I et symposium kalt for «Hedensk monoteisme i Romerriket» i Exeter i 2006,[42] hevder E. Kessler at den dionysiske kult hadde utviklet seg til en streng monoteisme ved 300-tallet e.Kr., på lik linje med den romerske Mithras-kulten og andre sekter som utgjorde en forekomst av «hedensk monoteisme» i dirkete konkurranse med tidlig kristendom i løpet av senantikken.[43]

Satyr som gir en vinranke til Bacchus som barn; kameoglass, første halvdel av 100-tallet f.Kr.; fra Italia

Symbolisme

Den mytologiske okse, slange, eføy og vinen er tegn på den karakteristiske dionysiske atmosfære, og Dionysos er sterk assosiert med satyrer, kentaurer og figuren Silenos (den eldste satyr, drukkenskapens gud og Dionysos' læremester). Dionysos framstilles ofte i kunsten som ridende på en leopard, være kledt i leopardskinn, eller i en stridsvogn trukket av leoparder. Foruten vinen og vindruene er den giftige eføyplanten og fikentreet hellige symboler for ham. Konglen som toppet hans thyrsos knyttet ham til Kybele, gudinne for naturen og fruktbarhet. Festivalene Dionysia og Lenaia i Athen var dedisert til Dionysos. Innvidde dyrket ham de dionysiske mysterier, som var sammenlignbare med de ofriske mysterier, og kan ha påvirket gnostisismen. Orfeus skal etter sigende ha funnet opp mysteriene til Dionysos.[44]

Dionysos var enda en gjenoppstandelsesgud som var sterkt knyttet til oksen. I en kulthymne fra Olympia, en festival for Hera, skal Dionysos ha blitt invitert til å komme som en okse. Walter Burkert har sagt i denne forbindelse, «Ganske ofte er [Dionysos] portrettert med oksehorn, og i Kyzikos har han et tauromorfisk bilde,» og refererer også til en arkaisk myte hvor Dionysos er slaktet som en oksekalv og ugudelig fortært av titanerne.[10] I den klassiske tiden i Hellas, ble oksen og andre dyr identifisert med guddommene som var adskilte fra deres agalma, en form for heraldisk visningsstykke som betegnet deres overnaturlige tilstedeværelse.[10]

Bakkanal

Bronsetavle funnet i 1640 i Tiriola i Calabria, i dag i Wien. Teksten viser Senatus consultum de bacchanalibus, ca. 186 f.Kr..

Bacchanalia, Bakkanal, ble introdusert i Roma en gang rundt 200 f.Kr. fra greske kulturen i sørlige Italia eller via greskinfluerte Etruria. Bakkanalen ble holdt i hemmelighet og i begynnelsen var kun kvinner en del av den. Festen ble hold i lunden i nærheten av Simila ved Aventinerhøyden på den 16. og 17. mars. Til siste ble ritualene utvidet til at også menn fikk delta og de ble også utvidet til fem ganger i løpet av mars måned.

Kulten kan ha blitt oppfattet som en trussel til det politiske status quo i Roma. Det ble hevdet at ved mysteriekultens festival i mars ble mange former for kriminalitet og politiske konspirasjoner planlagt, og uansett ble det ved lovvedtak i det romerske senatet i 186 f.Kr — den såkalte Senatus consultum de Bacchanalibus, innskrevet på en bronsetavle som ble gjenoppdaget i Calabria (1640), i dag i Wien — hvor Bakkanalen ble forbudt over hele Italia unntatt i særlige tilfeller som krevde en egen tillatelse fra senatet. Til tross for at harde straffer var gitt til de som forbrøt seg mot forbudet, ble ikke Bakkanalen utryddet i sørlige Italia for etter en meget lang tid.

Dionysos er likestilt med både Bacchus og den romerske gud Liber (også nevnt som Liber Pater). Liber («den frie») var en mannlig fruktbarhetsgud, en gud for vin og vekst, og hans kvinnelige motpart var Libera. Hans festival var Liberalia, feiret den 17. mars, men i en del myter ble festivalen også avholdt den 5. mars.[45]

I kunsten

Klassisk kunst

«Dionysus og Eros», Det arkeologiske museum i Napoli
«Lycurgos-koppen» i British Museum, romersk 300-tallet e.Kr.
«Bacchus» by Michelangelo (1497)

Guden opptrer på mange kratér og andre former for beger og beholdere for vin i klassiske Hellas. Hans ikonografi ble mer kompleks i den hellenistiske perioden, mellom streng arkaisering og nyattiske typer som Dionysos Sardanapalos og typer som viste ham som en makelig eller androgyn ung mann, ofte framstilt naken (se «Dionysus og Eros»). Lycurgos-koppen i British Museum er en spektakulær rammekrus som endrer farge når lyset kommer gjennom glasset. Motivet er den bundne kong Lycurgos fra Trakia som blir spottet av guden og angrepet av en satyr.

Elizabeth Kessler har teoretisert at en gulvmosaikk i et triclinium (spiserom) i Huset Aion i Páfos på Kypros viser en monoteistisk dyrkelse av Dionysos.[46] I mosaikken opptrer også andre guder, men synes å være mindre representert enn den sentralt dominerende Dionysos.

Moderne syn

Dionysos har forblitt en inspirasjon til kunstnere, filosofer og skribenter inn i moderne tid. Die Geburt der Tragödie, 1872 (Tragediens fødsel, 1969) har den tyske filosofen Friedrich Nietzsche satt Dionysos opp som kontrast til guden Apollon som et symbol på en fundamental, uinnskrenket estetisk prinsipp for kraft, musikk, og beruselse versus prinsippet av innsikt, form og skjønnhet representert av den sistnevnte. Nietzsche hevdet også at de eldste formene for gresk tragedie var i sin helhet basert på Dionysos' lidelser. Nietzsche fortsatte å overveie og studere figuren Dionysos som han reviderte i de siste sidene av sin verk fra 1886 Jenseits von Gut und Böse, 1886 (Hinsides godt og ondt, 1989). Denne nye oppfatningen av den nietzchianske Dionysos ble påberopt som en legemliggjøring av den sentrale vilje til makt i Nietzsches senere verk som Der Antichrist, 1888 (Antikrist, 2003) og Ecce Homo, 1888 (Ecce Homo, 1970)

Károly Kerényi, en ungarsk forsker av klassisk filologi og en av grunnleggerne av gresk mytologi karakteriserte Dionysos som en representant for det psykologiske livskraften (Zoê).[47] Andre forskere, som også har fulgt den psykologiske fortolkningen, har plassert Dionysos' følelsesbetoning i forgrunnen ved å fokusere på glede, redsel eller hysteri assosiert til guden.[48][49][50][51][52]

Den russiske poeten og filosofen Vjatjeslav Ivanov utviklet teorien om dionysianisme som sporet røttene til litterær kunst generelt og til tragedien i særdeleshet til de dionysiske mysterier. Hans syn ble uttrykt i avhandlingene The Hellenic Religion of the Suffering God (1904), og Dionysus and Early Dionysianism (1921).

Inspirert av James Frazer har en del forskere gått Dionysos i sømmene som en liv-død-gjenfødsel-guddom. Den nevnte mytografen Károly Kerényi benyttet mye energi på Dionysos i sin lange karriere; han oppsummerte sine tanker i verket Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life (1976).

Dionysos er hovedfigur i Aristofanes' drama Froskene, senere oppdatert til en moderne versjon av Burt Shevelove (libretto) og Stephen Sondheim (musikk og tekster) («Tiden er i dag. Stedet er oldtidens Hellas...»). I stykket dra Dionysos og hans slave Xanthios til Hades for å føre en berømt forfatter tilbake fra de døde og med det håp om at forfatterens tilstedeværelse i verden vil ordne alle jordiske problemer. Aristofanes' drama konkurrer Evripides mot Aiskhylos for å ble reddet fra dødsriket, men i det moderne stykket er det George Bernard Shaw som møter William Shakespeare.

Personnavn avledet fra Dionysos

  • Dion (også stavet Deion, Deon og Dionne)
  • Denise (også stavet Denice, Daniesa, Denese, og Denisse)
  • Dennis, Denis eller Denys (inkludert de avledede etternavnene Denison og Dennison)
  • Denis (kroatisk), Dionis, Dionisie (rumensk)
  • Dénes (ungarsk)
  • Dionisio/Dyonisio (spansk), Dionigi (italiensk)
  • Διονύσιος, Διονύσης, Νιόνιος (Dionysios, Dionysis, Nionios i moderne gresk)
  • Deniska (feminin utgave av russiske Denis, i seg selv avledet fra gresk)
  • Dionísio (portugisisk)
  • Dionizy (polsk)

Kvinner og barn

Dionysos har i ulike myter blitt knyttet til ulike kvinnelige figurer som har produsert ulike barn, men disse mytene er ofte av lokale opprinnelser og er således ofte innbyrdes selvmotsigende, slik det ofte er i mytologiske fortellinger, ved at de går igjen i andre sammenstillinger i andre myter.

  1. Afrodite
    1. Gratier (kariter eller chariter)
      1. Pasithea
      2. Eufrosyne
      3. Thalia
    2. Priapos
    3. Hymenaios
  2. Ariadne
    1. Oinopion
    2. Staphylos
    3. Thoas
    4. Peparethos (også en øy i Egeerhavet)
    5. Phanos
    6. Eurymedon
    7. Euanthes
    8. Latramys
    9. Tauropolis
    10. Ceramos
    11. Maron
    12. Enyeos
  3. Nyx
    1. Phthonos
  4. Althaia
    1. Deianeira
  5. Kirke
    1. Komos
  6. Aura
    1. Iakkhos
    2. Tvilling av Iakkhos, drept av Aura rett etter fødselen
  7. Nikaia
    1. Telete
  8. Araethyrea or Chthonophyle (eller igjen Ariadne)
    1. Flias
  9. Fyskoa
    1. Narkaeos
  10. Pallene
  11. Karya
  12. Percote
    1. Priapos (muligens)[53]
  13. Alexirrhoe
    1. Karmanor
  14. Alfesiboea
    1. Medus

Billedgalleri

  • The Ludovisi Dionysus med panter, satyr og vindruer (Palazzo Altemps i Roma)
    The Ludovisi Dionysus med panter, satyr og vindruer (Palazzo Altemps i Roma)
  • Dionysos som rir på en leopard, mosaikk fra 300-tallet f.Kr. fra Pella i Hellas
    Dionysos som rir på en leopard, mosaikk fra 300-tallet f.Kr. fra Pella i Hellas
  • Statue av Dionysos (Sardanapalos) (Museo Palazzo Massimo Alle Terme, Roma)
    Statue av Dionysos (Sardanapalos) (Museo Palazzo Massimo Alle Terme, Roma)
  • Dionysos med et drikkebeger (kantharos), slutten av 500-tallet f.Kr.
    Dionysos med et drikkebeger (kantharos), slutten av 500-tallet f.Kr.
  • Drikkende Bacchus (1623) Guido Reni
    Drikkende Bacchus (1623) Guido Reni

Se også

Referanser

  1. ^ Tortzen, Chr. Gorm: «olympiske guder» i Den Store Danske på lex.dk
  2. ^ «Are there pagan deities who died and were resurrected?». Arkivert fra originalen 27. mars 2010. Besøkt 7. juni 2010. 
  3. ^ I gresk mytologi betegner begrepet hero en «halvgud», halvt gud, halvt menneske.
  4. ^ Maria Mavromataki: Greek mythology (s. 100), forlaget Haitali, Athen, 1997
  5. ^ Kerényi, Karl (1976): Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life, (via Google Books), Princeton: Bollingen
  6. ^ McEvilley, Thomas (2002): The Shape of Ancient Thought, Allsworth press, ss.118-121
  7. ^ Winnington-Ingram, Reginald Pepys (1980): Sophocles: an interpretation, Cambridge University Press, s.109
  8. ^ Archibald, Zofia H. i Tsetskhladze, Gocha R., red. (1999): Ancient Greeks west and east, Brill, 1999, s. 429 ff.
  9. ^ Dionysus, Greekmythology.com
  10. ^ a b c d Burkert, Walter (1985): Greek Religion, ss. 64, 132
  11. ^ Otto, Walter F. (1995): Dionysus Myth and Cult. Indiana University Press. ISBN 0-253-20891-2.
  12. ^ Danielou, Alain: Gods of Love and Ecstasy, s. 15
  13. ^ På gresk «både dyrkerne og gudene er kalt Bacchos». Burkert, (1985): Greek Religion, s. 162. For innvielse som Bacchus, se Euripides: Bakkantinnene, linje 491. For guden, som også er Dionysos, se Sofokles: Kong Ødipus, linje 211 og Euripides: Hippolytus, linje 560.
  14. ^ Sutton, s.2, nevner Dionysos som Frigjøreren i tilknytning til byfestivalen Dionysia. I Euripides' Bakkantinnene, linjene 379-385 (oversatt fra engelsk): «Han holder denne posisjonen, å delta i dansene, [380] å le med fløyten, og bringe en slutt til bekymringene, når som helt vindruenes fryd kommer til gudenes fester, og eføybehengte gjestebud begerbodene sover over menneskene.»
  15. ^ Riu, Xavier (1999): Dionysism and Comedy, Rowman and Littlefield, s. 105 ff.
  16. ^ Turner, Patricia & Coulter, Charles Russell (2001): Dictionary of Ancient Deities, s. 152
  17. ^ Turner, Patricia & Coulter, Charles Russell (2001): Dictionary of Ancient Deities, s. 520
  18. ^ Chadwick, John (1976): The Mycenaean World, Cambridge University Press, 99ff: «Men overraskende opptrer Dionysos to ganger ved Pylos, i formen Diwonusos, begge ganger irriterende på fragmenter, slik at vi har ingen måter å verifisere hans guddommelighet.»
  19. ^ Palaeolexicon, Word study tool of ancient languages
  20. ^ Dette er synet til Garcia Ramon (1987) og Peters (1989), oppsummert og støttet i Janda (2010:20).
  21. ^ Fox, s. 217, «Ordet Dionysos er delbar i to deler, det første opprinnelig Διος (det vil si Ζευς), mens det andre er av ukjent betydning, skjønt kanskje forbundet med navnet til fjellet Nysa som figurer i fortellingen om Lykourgos: (...) da Dionysos hadde blitt gjenfødt fra Zevs' lår, og Hermes overdro ham til nymfene på fjellet Nysa som ga ham maten til gudene og gjorde ham udødelig.»
  22. ^ Vitnemål fra Ferekydes i et fragment, FGrH 3, 178, fra tidlig på 400-tallet f.Kr. i sammenhengen med en diskusjon om navnet Dionysos: "Nũsas (acc. pl.), he [Pherecydes] said, was what they called the trees."
  23. ^ Se Janda (2010), ss. 16-44 for en detaljert redegjørelse.
  24. ^ Diorodus V 75.4, notert av Kerényi, Karl (1976): Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life (Princeton University Press), «The Cretan core of the Dionysos myth», s 110, note 213 og ss. 110-114.
  25. ^ Diodorus III 64.1, også merket av Kerény, s. 110, note 214.
  26. ^ Damascius: Commentary on the Phaedo, I, 170, se oversettelse hos Westerink (2009): The Greek Commentaries on Plato's Phaedo, vol. II (The Prometheus Trust, Westbury)
  27. ^ Damascios: Commentary on the Phaedo, I, 1-13 and 165-172, se i oversettelse av Westerink (2009): The Greek Commentaries on Plato's Phaedo, bind II, The Prometheus Trust, Westbury
  28. ^ Apollodorus: The Library, i oversettelse ved James George Frazer, i to bind. Cambridge, MA, Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1921. Inkl. Frazers noter. ISBN 0-674-99135-4, ISBN 0-674-99136-2
  29. ^ «Homeric Hymn to Dionysus», Theoi.com
  30. ^ British Museum: Lykurgos-koppen.
  31. ^ Hyginus: Astronomy 2.5.
  32. ^ Klemens av Alexandria: Protreptikos, II-30 3-5
  33. ^ Arnobius: Against the Gentiles 5.28 (Dalby 2005, ss. 108–117)
  34. ^ Nonnos: Dionysiaca (X.175-430; XI; XII.1-117); (Dalby 2005, ss. 55–62).
  35. ^ Photius: Library; "Ptolemy Chennus, New History"
  36. ^ Debattene på midten av 1800-tallet i Williamson, G. S. (2004): The Longing for Myth in Germany.
  37. ^ Pausanias: Description of Greece 6. 26. 1 - 2
  38. ^ Athenaios: Deipnosophistae 2. 34a
  39. ^ a b Wick, Peter (2004): «Jesus gegen Dionysos? Ein Beitrag zur Kontextualisierung des Johannesevangeliums» i: Biblica (Rome: Pontifical Biblical Institute) 85 (2): 179–198.
  40. ^ a b c Powell, Barry B. (1998): Classical Myth 2. utg. With new translations of ancient texts by Herbert M. Howe. Upper Saddle River, New Jersey: Prentice-Hall, Inc., 1998.
  41. ^ Hengel, Martin (2005): Studies in Early Christology, ISBN 0567042804, s. 331
  42. ^ Pagan Monotheism in the Roman Empire, Exeter, 17.–20. juli 2006
  43. ^ Kessler, E. (2006): Dionysian Monotheism in Nea Paphos, Cyprus: «two monotheistic religions, Dionysian and Christian, existed contemporaneously in Nea Paphos during the 4th century C.E. [...] the particular iconography of Hermes and Dionysos in the panel of the Epiphany of Dionysos [...] represents the culmination of a pagan iconographic tradition in which an infant divinity is seated on the lap of another divine figure; this pagan motif was appropriated by early Christian artists and developed into the standardized icon of the Virgin and Child. Thus the mosaic helps to substantiate the existence of pagan monotheism.» (Abstract Arkivert 21. april 2008 hos Wayback Machine.)
  44. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca Library and Epitome, 1.3.2. " Orfeus skal også ha oppfunnet mysteriene til Dionysos, og etter å ha blitt revet i stykker av mænadene ble han gravlagt i Pieria."
  45. ^ «Liberalia»[død lenke], The Roman World
  46. ^ Kessler, Elizabeth: Dionysian Monotheism in Nea Paphos, Cyprus
  47. ^ Kerenyi, K. (1976): Dionysus; Archetypal Image of Indestructible Life, Princeton/Bollingen
  48. ^ Jeanmaire, H. (1951): Dionysus: histoire du culte de Bacchus, Payot, s. 106ff
  49. ^ Johnson, R. A. (1987): Ecstasy; Understanding the Psychology of Joy, HarperColling
  50. ^ Hillman, J. (1972): "Dionysus Reimagined" i: The Myth of Analysis, HarperCollins, ss. 271-281; Hillman, J. (1980): "'Dionysus in Jung's Writings" i: Facing The Gods, Spring Publications
  51. ^ Thompson, J. (2010): 'Emotional Intelligence/Imaginal Intelligence' i: Mythopoetry Scholar Journal, bind 1,
  52. ^ Lopez-Pedraza, R. (2000): Dionysus in Exile: On the Repression of the Body and Emotion, Chiron Publications
  53. ^ Hesykhios fra Alexandria s. v. Priēpidos

Litteratur

  • Dalby, Andrew (2005): The Story of Bacchus. London: British Museum Press. ISBN 0-7141-2255-6 (US ISBN 0-89236-742-3)
  • Farnell, Lewis Richard (1896): The Cults of the Greek States. Bind V, cf. kapittel IV, Cults of Dionysos; kapittel V, Dionysiac Ritual; kapittel VI, Cult-Monuments of Dionysos; kapittel VII, Ideal Dionysiac Types.
  • Fox, William Sherwood (1916): The Mythology of All Races, v.1, Greek and Roman, Red. Louis Herbert Gray.
  • Janda, Michael (2010): Die Musik nach dem Chaos, Innsbruck.
  • Jameson, Michael (1993): "The Asexuality of Dionysus" i: Masks of Dionysus. Red. Thomas H. Carpenter & Christopher A. Faraone. Ithaca: Cornell UP. ISBN 0-8014-8062-0. 44-64.
  • Kerényi, Karl (1976): Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life, Princeton: Bollingen.
  • Pickard-Cambridge, Arthur (1946): The Theatre of Dionysus at Athens.
  • Powell, Barry B. (2007): Classical Myth, 5. utg.
  • Ridgeway, William (1910): Origin of Tragedy. Kessinger Publishing (Juni 2003). ISBN 0-7661-6221-4.
  • Ridgeway, William (1915): The Dramas and Dramatic Dances of non-European Races in special reference to the origin of Greek Tragedy, with an appendix on the origin of Greek Comedy.
  • Riu, Xavier (1999): Dionysism and Comedy, Rowman and Littlefield Publishers. ISBN 0-8476-9442-9. [2]
  • Seaford, Richard (2006): Dionysos, Routledge. ISBN 0-415-32488-2.
  • Smith, William (1870): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, artikkel om Dionysos
  • Sutton, Dana F. (1993): Ancient Comedy, Twayne Publishers. ISBN 0-8057-0957-6.

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dionysos&oldid=24502464»