Nestorianisme
Nestorianismen er en kristologisk lære oppkalt etter Nestorios, patriark av Konstantinopel fra 428 til 431. Nestorios ble lyst i bann som kjetter på konsilet i Efesos i 431, og hans lære fikk aldri noen særlig utbredelse innen Europa eller det bysantinske rike. De fleste orientalske (asiatiske) kirkene forkastet derimot konsilet, og nestorianismen fikk en betydelig utbredelse i Asia.
Om læren
Under de kristologiske diskusjoner på 400-tallet var det som ble kalt nestorianismen motpolen til monofysittismen.
Ettertiden kjenner nestorianismen primært fra de anathema Kyrill av Alexandria og Konsilet i Efesos rettet mot den. Hovedpunktet i den nestorianske lære er at Jesus Kristus var to personer og to naturer: én person med en guddommelig natur, og én person med en menneskelig natur). Hver av den inkarnerte Kristi attributter, og hver av hans gjerninger, kan dermed tilordnes den ene eller eller den andre av disse personer. Begge personer er sammenknyttet ved et kjærlighetens bånd.
Lærens autentisitet
Senere forskning har trukket i tvil om Nestorios selv eller hans tilhengere fra den antiokiske skole faktisk innestod for en slik lære. Det som ligger bak kan blant annet ha vært mislykkede teologiske formuleringsforsøk. Noen av disse ble diskutert og plukket fra hverandre under Konsilet i Khalkedon i 451. Et problem var at Nestorios hadde avvist uttrykket Theotokos («gudeføderske») om Jomfru Maria, hvilket kan ha sin årsak i at uttrykket også ble brukt i hedensk sammenheng. Han kan derfor ha ment at det var bedre å tale om Maria som «kristusføderske». Herom eksisterer det imidlertid ingen konsensus.
Den assyriske kirke av Orienten nektet å være med på noen fordømmelse av Nestorios som kjetter. Det førte til at denne kirken fikk tilnavnet «nestoriansk» i Vesten, for å skille den fra andre orientalske kirker. Hvorvidt den med rimelighet kan kalles nestoriansk er fortsatt et stridstema, men deler av den nestorianske lære ble uomtvistelig forkastet av patriark Mar Dinkha IV i 1976.
