Nestorianisme

Nestorianismen er en kristologisk lære oppkalt etter Nestorius, og som ble forkastet i år 553 på det annet økumeniske konsil i Konstantinopel.

Om læren

Palmesøndagsprosesjon (?), Khocho, nestoriansk tempel, 683–770 e.Kr., freske, i dag i Museum für Asiatische Kunst i Berlin-Dahlem.

Under de kristologiske diskusjoner under 400-tallet var det som ble kalt nestorianismen motpolen til monofysittismen.

Ettertiden kjenner nestorianismen primært fra de anathemata mot den som kom fra Kyrill av Alexandria og Konsilet i Efesos. I følge Kyrill er hovedpunktet i den nestorianske lære at det i Jesus Kristus bestod en guddommelig og en menneskelig person (én person med en guddommelig natur, og én person med en menneskelig natur). Hvert av den inkarnerte Kristi atributter, og hver av hans gjerninger, kan dermed tilordnes den ene eller eller den andre av disse personer. De begge personer er sammenknyttet ved et kjærlighetens bånd.

Imidlertid har senere forskning kunnet fastslå at verken Nestorius selv eller hans tilhengere fra den antiokenske skole faktisk innestod for en slik lære. Det som ligger bak er derimot blant annet mislykkede teologiske formuleringsforsøk. Noen av disse ble diskutert og plukket fra hverandre under Konsilet i Khalkedon i 451. Noe som skapte problemer, var at Nestorius hadde avvist uttrykket Theotokos (gudeføderske) om Jomfru Maria. Han gjorde nok dette fordi uttrykket også var i bruk i hedensk sammenheng. Han mente derfor at det var bedre å tale om Maria som kristusføderske. At dette standpunktet åpnet for andre teologiske problemer, for «nestorianisme», var han seg knapt bevisst.

Den assyriske kirke av Orienten nektet å være med på noen fordømmelse av Nestorius som heretiker. Det førte til at denne kirke fikk tilnavnet «nestoriansk» i Vesten, for å skille den fra andre orientalske kirker. Men denne kirke anser ikke sin lære som nestoriansk. Den forfekter det syn som ble beskrevet av Babai den Store - Kristus har to qnome (essenser) som er ublandet og evig forent i én parsopa (personalitet). Ifølge noen fortolkninger er opphavet til denne synsmåten for det meste historisk og språklig: For eksempel hadde grekerne to ord for 'person', og disse to ord lot seg ikke godt overføre til syrisk, og den nøyaktige mening med disse ordene var ikke en gang fastlagt med særlig presisjon på Nestorius' tid.

Det man kan se i ettertid, er at Den assyriske kirke av Orienten ikke har noensinne forfektet den lære som ble forkastet ved konsilene. Slik sett kan man betrakte nestorianismen som et konstrukt som ikke har de historiske holdepunkter som den tradisjonelt er blitt tillagt.

Som tenkelig teologisk posisjon består den riktig nok, men den har på et vis «feil navn».