Hopp til innhold

Jonathan Swift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 14. mar. 2024 kl. 13:57 av 12u (diskusjon | bidrag) (Se stilmanual)
Jonathan Swift
Født30. nov. 1667[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Dublin (Kongeriket Irland)[5][6][7][8]
Død19. okt. 1745[1][9][2][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Dublin (Kongeriket Irland)[10][8]
BeskjeftigelseLyriker,[11] romanforfatter, satiriker, filosof, menneskerettsaktivist, pamflettist, anglikansk prest,[12] skribent,[11][13] science fiction-forfatter, essayist, kommentator, barnebokforfatter, prosaforfatter, offentlig person, prest
Akademisk gradTeologisk doktorgrad
Utdannet vedTrinity College
Hertford College
Kilkenny College
Partner(e)Esther Vanhomrigh (elskerinne)
FarJonathan Swift[14][15]
MorAbigail Erick[14][15]
SøskenJane Swift
PartiTory
NasjonalitetKongeriket Irland[6]
GravlagtSt. Patrick’s Cathedral
MorsmålEngelsk
SpråkEngelsk
PseudonymM.B. Drapier
Lemuel Gulliver
Isaac Bickerstaff
Periode1700-tallet
SjangerSatire, essay, lignelse, pamflett
Debuterte1700
Aktive år1700–
Viktige verkGullivers reiser, Et beskjedent forslag, A Tale of a Tub
Signatur
Jonathan Swifts signatur
Jonathan Swift på Commons

Jonathan Swift (1667–1745) var en anglo-irsk forfatter som er berømt for verker som Gullivers reiser (Gulliver's Travels), 1726; Et beskjedent forslag (A Modest Proposal), 1729; og Historien om en tønne (A Tale of a Tub), 1704.

Swift er en av de fremste satiriske prosaister i den engelske litteraturen, selv om han også er kjent for sin poesi og sine essayer. Swift fryktet represalier for sine skrifter og utga de fleste av dem anonymt eller under pseudonym.

Biografi

De første årene

Jonathan Swift ble født som andre barn og eneste sønn i nr. 7 Hoey’s Court i Dublin av en engelsk mor, Abigaile Erick Swift, syv måneder etter at hans engelske far, som han ble oppkalt etter, døde. Moren forlot sønnen og reiste tilbake til England.

Hans engelske barnepasser fattet sympati for gutten og tok ham med seg til England da han var knapt ett år gammel. Da han ble oppdaget, anså man at han var altfor svak og syk til å tåle en ny reise. Han ble værende hos barnepasseren i ytterligere tre år. Da han i fireårsalderen kom tilbake til Irland, kunne han lese og hadde god bibelkunnskap. Swift fikk utdannelsen påkostet av en velstående onkel. Da Swift senere ble spurt: «Var det ikke Deres onkel Godwin som oppdro Dem?», svarte Swift etter et øyeblikks betenkningstid: «Han oppdro meg som en hund!» Den andre kommenterte: «De nærer åpenbart ikke en hunds takknemlighet!»

Swift ble sendt til Swift’s Heath i Kilkenny, der han i en alder av seks begynte på Kilkenny Grammar School. Her gikk også George Berkeley, den senere filosofen. Swift var lærenem, for han kunne lese som treåring og i en alder av 14 år, i 1682, begynte han på Trinity college i Dublin, inntil et irsk opprør drev ham til England i 1689.

Han ble gjenforent med sin mor og bodde hos henne i Leicester i Midt-England, og da hun døde i 1710, skrev han i sine papirer: «Jeg har nå mistet den siste skranke mellom meg og døden.»

Sekretær for Temple

Ikke lenge etter fikk han en liten stilling for den tidligere diplomaten William Temple. I 1689 flyttet Swift til Temples gods Moor Park i Surrey (Sør-England), der han leste, skrev og gjorde regnskapene for Temple, som hans sekretær i nærmere ti år (unntatt en tid da han var prest i Irland). Temple fikk etter hvert stadig større tillit til den unge mannen, og etter tre år sendte han ham til London med en viktig beskjed til kongen, Vilhelm III av England.

Da Swift kom tilbake til Moor Park, tok han seg av en åtte år gammel pike, Esther Johnson, som var datteren av en avdød kjøpmann. Swift har fortalt at denne Esther Johnson, som skulle få en stor plass i livet hans, ble født den 18. mars 1681. Swift tok seg av henne og lærte henne å lese og skrive. I sine skrifter kalte han henne senere for Stella.

I 1692 fikk han utgitt sitt første dikt, og da en fetter, John Dryden, leste det, uttalte han: «Fetter Swift, du vil aldri bli noen poet!»

I løpet av 1694 hadde Swift funnet ut at Temple, som satte hans arbeid høyt, ikke hadde hastverk med å forfremme ham, og Swift forlot Moor Park med beslutningen om å få en geistlig karriere. Han ble ordinert til prest og fikk stilling i Kilroot i nærheten av Belfast.

I mai 1696 overtalte Temple ham til å komme tilbake til Moor Park, der han ble ansatt for å arbeide med Temples memoarer og forhandle om utgivelsen. Temple, som hadde vært involvert i engelsk politikk og fortsatt hadde ambisjoner, var også skribent, en kultivert prosaist, og utgav blant annet et skrift om antikk og moderne lærdom. I løpet av denne tiden skrev Swift det humoristiske stykket Bokslaget (The Battel of the Books), som en støtte for sin velynder Temple, men det ble ikke ble utgitt før i 1704. Boken er en allegorisk kamp mellom det moderne og klassiske, der man ikke kaster bøker på hverandre, men der bøkene selv slåss. Som Temple holdt Swift med klassisistene.

Mellom 1694 og 1697 skrev han også Historien om en tønne, som også først ble publisert i 1704. Boken, som muligens kan karakteriseres som Swifts mesterverk, er en allegorisk fabel, med flere underliggende lignelser bygget inn, men den handler først og fremst om tre sønner som arver hver sin jakke av sin far. Jakkene representerer Englands religiøse retninger, og satiren angrep religiøse ekstremister representert ved romersk katolisisme og kalvinisme. Selv om Swift var anglikaner, ble andre anglikanere opprørte, og dronningen tilgav ham aldri.

Da han kom tilbake til Temples hus, oppdaget Swift at den lille, sykelige piken Esther hadde vokst til en ung pike på femten år med perfekt helse. Noen forskere har spekulert i om Esther, eller Stella, var illegitim datter av William Temple. Det har også vært grublet på om ikke Jonathan Swift var en illegitim sønn av John Temple, overdommer i Dublin. Det gjorde ham i så fall til halvbror av William Temple. Swift hadde et tett forhold til Esther, men om det var av intim art, er uklart. I sine dagbokbøker og brev synes det som om han trives best med å tilbe henne på avstand.

Prest i Irland

Tittelsiden på «Historien om en tønne», 1704.

Sommeren 1699 døde Temple og Swift aksepterte et tilbud om å bli sekretær og prest for jarlen av Berkeley, men da han nådde Irland, var sekretærstillingen allerede gitt til en annen. Swift fikk derimot jobb som sogneprest i Laracor, et stykke fra Dublin, men rett ved Trim. Menigheten var på knappe femten personer, og han fikk rikelig med tid til å kultivere sin hage, plante prydbusker og ombygge presteboligen.

I februar 1701 tok han den teologiske doktorgraden i Dublin. Som prest for Lord Berkeley tilbrakte han mye tid i Dublin, og da Berkeley reiste tilbake til England i april 1701, ble Swift med ham. I 1708 utgav Swift sine Bickerstaff-papirer, som var satiriske angrep på en astrolog, John Partridge, der han spådde at Partridge ville dø på en bestemt dag, og selv om Partridge protesterte ved å hevde at han fortsatte levde, var angrepet så effektivt at Partridge ikke lenger kunne selge sin almanakk med spådommer.

Stella

Da Swift reiste tilbake til Irland i september, fikk han følge av Esther, som da var blitt 20 år gammel, og en noe eldre Rebecca Dingley, og han fikk dem til å bosette seg i nærheten. Det hviler mye mystikk og kontrovers over hans forhold til disse kvinnene, og til Esther i særdeleshet. Noen mener at de ble gift i 1716, men det har aldri blitt bevist. Likevel var hun kjærere for ham enn noen annen, og hans følelser for henne endret seg aldri.

Mens Swift var i London, førte han en slags dagbok for Esther. Hver dag, morgen og kveld skrev han for henne. Disse dagboknotatene ble utgitt etter hans død under tittelen The Journal for Stella, som viser en øm, men distansert tilbedelse.

Politikk

Swift var politisk aktiv mellom årene 1707 og 1710. Fra februar 1708 til april 1709 var Swift i London som sendemann for den irske geistligheten, men han maktet ikke å skaffe skattelettelser for Irland. Derimot skrev han et innlegg som argumenterte mot whigenes kirkepolitikk. Toryene kom til makten og Swift fikk vervet som regjeringens pressesekretær, samtidig som han med flygeblader og i ukeavisen Examiner drev en hard propaganda mot whigene. Swifts penn var skarp, og noen ganger for skarp, slik at også toryene følte seg truffet.

Swift ville bli politiker, men til tross for sine nære forbindelser, lyktes det ham aldri. Som prest kunne han ikke bli medlem av Underhuset, men dronningen forhindret at han fikk det bispeembetet, som ville gitt ham sete i Overhuset. Han måtte nøye seg med stillingen som dekanus (dean) i St. Patricks i Dublin, og det er den øverste lederen for domkapitlet, som han fikk i april 1713.

Swift var tilbake igjen til den politiske striden i London i september 1713, og tok lord Oxfords parti i krangelen mellom ham og Lord Bolingbroke. Da toryenes makt falt i forbindelse med at dronning Anna Stuart døde, flyktet Bolingbroke fra landet, og hannoveranerne og whigene kom til makten, og Swift innså at hans politiske karriere var over, og han returnerte til Irland «for å dø», som han sa, «som en forgiftet rotte i et hull», og kom ikke tilbake til England igjen på tolv år.

I 1713 var han med på å stifte den litterære klubben Scriblerus Club, der han utvekslet meninger om litteratur og politikk med venner som Alexander Pope, John Gay, John Arbuthnot og Thomas Parnell, og som sannsynligvis hadde en innflytelse på hans senere skriving.

Samme år ble Swift involvert med en annen kvinne, Esther Vanhomrigh, som ble «Vanessa» i hans dikt «Cadenus og Vanessa». Intensiteten i hans forhold til henne har blitt diskutert, som med Stella, men Vanessa døde noen få uker etter at han hadde brutt med henne i 1723.

Irsk oppstyr

I 1723 ble Swift oppslukt av den irske agitasjonen og opprørt over Englands skjendige fremferd overfor Irland. Det førte til at han skrev og utgav Kleshandlerens brev (Drapier’s Letters) anonymt i 1724. Pamfletten gjorde forfatteren, kamuflert som en kleshandler (drapier) til en folkehelt og på en tilsynelatende enkel og forståelig måte utmalte han hvilken ulykke det økonomisk tiltaket at kong Georg II hadde gitt sin elskerinne, hertuginnen av Kendal, retten til å prege kobbermynter, vil bli for Irland.

Swift oppfordret til boikott av kobbermyntene og pamfletten skapte slik storm at privilegiet ble trukket tilbake. I tillegg hadde Swift i skriftet spurte om det var rett at irlenderne skulle leve en slavetilværelse. Det var en oppfordring til opprør. Myndighetene lovet 300 pund til den som kunne angi forfatteren.

Swift hadde grunn til å være anonym. Daniel Defoe hadde blitt satt i fengsel og gapestokk for hva han skrev. Swift brukte utallige dekknavn og han lot manusskriftene sine bli skrevet av slik at håndskriften hans ikke skulle bli sporet tilbake til ham og eventuelt bli brukt som bevis mot ham.

Tittelsiden til Swifts 1735 Works, som viser forfatteren på prekestolen og motta Irlands takknemlighet. Den latinsk inskripsjonen, fra Horats, sier «Jeg har gjort et monument som varer lengre enn messing.»

Mindre oppstyr ble det ikke med hans neste politiske skrift som han kalt Et beskjedent forslag (1729) hvor han «foreslo» med besk ironi å avhjelpe Irlands hungersnød ved å fø opp og slakte fattigfolks barn og selge kjøttet til rikfolk. Det bør nevnes at det var ikke reelt forslag, men en satire over de som så på andre mennesker som enkel statistikk. Med tørr saklighet beskrev han hvordan et spedbarn kun gi to måltider, inkludert gjester. Han kom også med tips på tilberedning: «et ungt, friskt og velpleiet barn i ettårsalderen er et meget herlig og ernærende måltid enten det er servert som stuing, stekt, bakt eller kokt.»

Besk samfunnssatire

Jonathan Swifts satiriske Gullivers reiser kom første gang i 1726.

I 1726 betalte han for en lenge utsatt reise til London. Med seg hadde han manuskriptet til en underlig bok kalt Gullivers reiser. Det var også var en allegorisk reiseskildring, akkurat som Daniel Defoes Robinson Crusoe som var blitt utgitt syv år tidligere, og på samme vis ført i pennen av en ‘jeg’-person som har havnet på et ukjent, eksotisk sted.

Lemuel Gulliver driver ut av kurs og havner i fire forskjellige verdener og hver gang skildrer Swift de fire ulike verdeners religiøse, politiske og kulturelle forhold, men det er et skalkeskjul for å skildre samtidens England. Boken er både en fantasi- og en tendensroman.

Først havner Gulliver i Lilleputtenes land, deretter i kjempenes land og så på en svevende øy befolket av vitenskapsmenn. Swift foraktet de moderne som satt tiltro til teknikk som (da-)tidens løsning. I den siste boken havner Gulliver i en verden med åndelig overlegne hester, og en lavtstående rase av mennesker kalt yahooer.

Det er i den siste boken hvor Swifts misantropi og muligens også hans private aversjon mot berøring kommer til syne i en bortimot hatefull og menneskeforakterlig skildring. Det kan leses som en dualisme i Swift. Han forsvarte irene mot Englands hensynsløse politikk, men foraktet også irenes karakter, institusjoner og kanskje også dem selv på det sted, Irland, hvor han tilfeldigvis ble født, eller «tilfeldigvis ble sluppet ned» (happened to be dropped), som han selv har uttrykt det.

At Robinson Crusoe skulle bli en populær barnebok er kanskje ikke til å undres over, men at Swifts beske samfunnssatire og idéroman skulle bli skåret ned og omredigert til nesten det ugjenkjennelige og huskes som en elskelig barnbok er en skakk ironi som forfatteren selv kunne ha tenkt ut!

Stella dør

Den 28. januar 1728 døde Stella. Swift orket ikke å være til stede, men natten hun dør begynte han å skrive om henne. Han var for dårlig til å være til stede ved begravelsen i St. Patrick, men senere ble en lokk av håret hennes funnet ved skrivebordet, rullet inn i et stykke papir som hadde ordene, «Kun en kvinnes hår».

Swift fortsatte å publisere pamfletter som reflekterte en voksende misantropi. Til tross for hans ironi viste han mange eksempler på vennlighet overfor de som trengte hjelp. Det later til at han ga mrs. Dingley femti guineas i året ved å late som det kom fra et fond som han forvaltet.

Swift dør

Hele livet hadde Swift fryktet for sin forstand og for å forfalle mentalt. «Jeg skal bli som det treet,» sa han en gang, «jeg skal dø i toppen.» Hans frykt var reell og forfallet ble merkbart rundt 1738. Han fikk først lammelse (paralysis) som ble fulgt av tap av taleevnen (aphasia), og deretter fulgt av akutt smerte, før han hadde en lang periode med apati inntil døden til slutt rådet bot for hans lidelser i oktober 1745.

Jonathan Swift ble gravlagt ved siden av graven til Stella, i henhold til sitt eget ønske. Mesteparten av formuen ble donert for å grunnlegge et sykehus for mentalt syke pasienter. Det irske parlamentet plusset på arven og i 1757 kunne St. Patrick's Hospital for Imbeciles. Det var bortimot 60 år før England fikk en tilsvarende institusjon.

Det siste litterære verket fra den siste vanskelige tiden, skrevet i 1731, utgitt i 1739, hvor han skrev et langt sarkastisk dikt Om dr. Swifts død (On the Death of Dr. Swift). «Jeg har i flere måneder skrevet bortimot fire hundre linjer om et behagelig emne, bare for å fortelle hva mine venner og fiender vil si om meg etter at jeg død,» skrev han i et brev til vennen John Gay.

Minnetavle i St. Patrick's Cathedral, Dublin nær hans gravsted.

Swift skrev også sin egen gravskrift eller epitaf på latin:

Hic depositum est corpus
JONATHAN SWIFT S.T.D.
Huyus Ecclesiae Cathedralis
Decani
Ubi saeva indignatio
Ulterius
Cor lacerare nequit
Abi Viator
Et imitare, si poteris
Strenuum pro virili
Libertatis Vindicatorem
Obiit 19 Die Mensis Octobris
A.D. 1745 Anno Ætatis 78

Den direkte oversettelsen lyder: «Her er lagt kroppen til Jonathan Swift, Doktor i hellig teologi, Dekanus i Katedralkirken, hvor vilt sinne ikke lenger kan skade hjertet. Gå videre, reisende, og imiter, hvis du kan, denne vigorøse (så godt han kunne) frihetens champion. Han døde den 19. dagen i måndeden oktober, A.D. 1745, i det 78. året av sitt liv»

Skrifter

Dato følger vanligvis Norton Critical og Oxford Authors enkeltbind-utgavene av Swifts skrifter, men også Herbert Davis' (red.) Swift: Poetical Works.

Hovedprosa

Essayer, traktater og pamfletter

Poesi

Brev og personlige skrifter

Prekner og bønner

Diverse skrifter

  • Directions to Servants (1731): Utdrag: OurCivilisation.com
  • A Complete Collection of Genteel and Ingenious Conversation (1731)
  • «Thoughts on Various Subjects.» Komplett tekst: U of Adelaide
  • Historiske skrifter: Prosjekt Gutenberg
  • Sitater av Swift: JaffeBros — Mange valg, godt dokumenterte Swift-sitater.
  • Swift-sitater hos Bartleby: Bartleby.com — 59 sitater, med notater.

Sitater

  • «Siden man ikke spiser mennesker, har det ingen hensikt å slakte dem.» (As people are not eaten, butchering them is of no use.)[16]

Referanser

  1. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 55775, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Dictionary of Irish Biography, Dictionary of Irish Biography-ID 008415[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 7008[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Свифт Джонатан, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b https://cs.isabart.org/person/55775; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 55775.
  12. ^ JSTOR, OCLC 46609535, JSTOR artikkel-ID 460368, Wikidata Q1420342, https://www.jstor.org/ 
  13. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  14. ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Henrik Arnstad: Skyld (s. 20), forlaget Spartacus, Oslo 2010, ISBN 978-82-430-0523-5

Kilder

  • Lennart Breitholtz/Kjell Heggelund: Epoker og diktere, Oslo 1979
  • Edvard Beyer m.f.: Verdens litteraturhistorie, bind 4, Oslo 1972
  • Samuel Johnson's Life of Swift: JaffeBros. Fra hans Lives of the Poets.
  • William Makepeace Thackerays innflytelsesrike og bitende biografi: JaffeBros. Fra hans English Humourists of The Eighteenth Century.
  • Mange andre kilder er listet her.

Eksterne lenker

Wikiquote: Jonathan Swift – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jonathan_Swift&oldid=24332671»