Det keiserlige osmanske harem
Det keiserlige arem (tyrkisk: Harem-i Hümâyûn) i [[det ottomanske rike] var den avdeling av det osmanske hoffs hushold tildelt for hustruer (tidligere slavinner), konkubiner (slaver), kvinnelige slektninger og tjenerskap (slavinner eller slaveevnukker) til de osmanske sultaner fre til 1908. Haremet spilte en stor og viktige rolle innen det ottomanske hoff, og var også sentrum for en viktig innflytelser over statens anliggender. Haremet var anbragt i en avskilt del av Topkapipalasset frem til 1853, da det flyttete til Dolmabahçepalasset, og det ble oppløst da monarkiet ble avskaffet i 1923.
Organisasjon
Evnukker
Haremet ble bevåltet av evnukker, som også var slaver, og også de inndelt i klasser. Høyest i rang var Kızlar Ağası («den svarte sjefsevnukk»), som hadde ansvaret for å vokte haremets ytre grenser og sikkerhet. Han hadde høy rang også i hele hoffet, og hadde rang direkte under storvisiren.
Nest høyest i rang stod Kapı Ağası («den hvite sjefsevnukk»), som hadde ansvar for haremets indre administrasjon og sikkerhet og kontrollerte palassadministrasjonen. Posten ble avskaffet i 1591.
Brruken av hvite evnukker forsvant i løpet av 1700-tallet. Og på 1800-tallet var alle evnukker svarte. Evnukkene ble tatt til fange som barn, ble kastrert og solgt av slavehandlere til Istanbul, eller gitt som gaver tll sultanen av lokale storfolk. De fikk sån trening i etikette og sine yrkers oppgaver og kunne spille en innflytelserik rolle i haremet, selv om de fleste imidlertid ikke ble utsett til de høyeste postene, men kunne ha flere forskjellige tjenesteoppgaver. I 1903 oppgis det at det osmanske dynastiet eide 194 svarte evnukker fordelte på forskjellige palasser og familiemedlemmer.[1]
Kira
Kvinnene forlot normalt sett ikke haremet, men fikk besøk utenfra av kvinnelige oppkjøpere/selgere kalt kira, som var mellomhender for haremskvinnenes innkjøp oh som også kunne tiltros som økonomiske agenter for forretninger.
Tjenestepiker
Ettersom det var forbudt for muslimer å ha andre muslimer som slaver, kom kvinnene til sultanens harem fra slaveraid i Europa (saqaliba) ved slavehandelen på Krim og slavehandelen på Barbareskkysten, og fra det ikkemuslimske Afrika ved den arabiske slavehandelen.
Slavehandelen av kvinner fra Europa ebbet ut etter Russlands erobring av Krim i 1783 og barbareskkrigen mot Nordafrika i begynnelsen av 1800-tallet. Denne slavehandelen ble formelt forbudt i 1854, men forbudet fungerte bare på papiret. Etter 1854 var nesten alle slavekvinner i haremet av cirkassisk opphav; cirkasserne var blitt utviste fra Kaukasus av russerne på 1860-tallet og flyktet særlig til Det osmanske rike, der flyktningeforeldre solgte sine døtre til haremene, en handel som staten tolererte trass i det formelle forbudet.[2]
De Cariye-slavepiker som ikke ble utvalgt til å ha seksuell omgangmed sultanen og bli hans konkubiner, fungerte istedet som tjenere og ble kalt odalisker med tittelen kalfa (selv de de som senere ble konkubiner var kalfa innen det). De betjente sultanens konkubiner, mor og kvinnelige slektninger, og kunne også tildeles prinser og kunne da bli deres konkubiner.
De kunne ha flere titler ut fra den tjenestestilling de hadde, og hvere kongelighet og konkubine hadde en seniorkalfa og en juniorkalfa. En kalfa med høy stilling bler ogyte kalt Hanim («dame»). En kalfa med tittelwn Hazinedar eller Usta var kalfas med kvalifiserte oppgaver, underordnet Hazinedar Usta; en Hünkar Kalfalari var en kalfa som tjente sultanen personlig. Hver koneglighet hadde sitt eget hushold av kalfas, som lød under Daire Kalfasi, som var sjef over kalfas i deres hushold; alle Daire Kalfasi i sin tur lød under Büyük Kalfa. Samtlige kalfas lød under Saray Ustas, som var hele hofts hovedkalfa.[3]
Grunnet kjønnssegreringen var de fleste av haremets personal kvinnelige slaver, odalisker, som fylte de fleste embeter som fyltes av menn i den mannlige delen av hoffet. De fikk dermed omtrent samme utdannelse som sine mannlige motstykker i sultanens hushold. Tjenerinner ble enten forfremmet til tjeneste hos validesultanen, eller forlot hoffet når de ble bortgift med mannlige tjenere som forlot hoffet, eller blie forfremmet til politiske embedsmenn.[4]
Konkubiner
De kvinner som ble innkjøpte til sultanens harem var ofte sværtt unge, og de gjennomgikk en lang treningsperiode der de blant annet konverterte til islam og fikk muslimske navn. De kom til haremet med tittelen cariye (ofte feilaktig oversatt til «hoffdame»), og de kunne enten velges til sultanens konkubiner (Hanimefendi) eller bli tjenestepiker (kalfa). Konkubinene ble viderer inndelt i kategoriene Gözde ('favoritten') og mellomgraden Ikbal ('den begunbstigede'). Konkubiner i almenhet kunne også respektfullt tiltales som Kadin.
Hustruer
De konkubiner som fødte en arvingeeller ble særlig godt likt av sultanen kunne bli en av hans fire «hustruer» (de var imidlertid ikke formelt gifte) og fikk ds tittelen kadın ('hustruen') med tiltale Kadinefendi. Det er viktig å påpeke at disse konkubiner ikke var rettslig sett hustruer, men fortsatt slavekonkubiner, selv om de hadde sosial status som hustruer. Periodevis eksisterte også tittelen haseki sultan ('sultangemal'), som kunne gis til en av hustruene. Hun kunne ved behov erstatte sultanens mor, validesultan.
Sultanmoren
Sultanmoren hadde en stilling som tilsvarte dronningens i vesterlandske hogg: hun hasde høyest rang av alle kvinner ved hoffet, hadde makt over hvilke kvinner som ankom rller forlot haremet, og selv over liv og død, ettersom hun hadde makt over hvordan de skulle straffes.
Slektninger
Haremet huset også den osmanskr sultans ugifte kvinnelige slektninger, såsom døtre og søstre, alle med sine egne tjenere. Det ingikk i sultanens prestisje å ha mange kvinner i sitt harem. Med unntak av de få ganger sultanen inngikk politiske ekteskap med utenlandske prinsesser (noe som ble sjeldent etter 1400-tallet), var alle sultanens gemaler, både hustruer og konkubiner, slaver. Selv hans mor var formelt sett slavinne. Derimot var hans søstre og døtre eksempler på fri kvinner i haremet. Haremskvinnene levde sterkt avskilt fra kontakt med alle menn foruten sultanen. Hans søstre og døtre forlot haremet når de giftet seg, og hans sønner levde der bare når de var meget små. Sultanens mor och de osmanske prinsesser var de eneste kvinner som hadde tillatelse til å bære tittelen sultan i sitt nagn. Prinsessene forlot haremet når de giftet seg (svigersønnene ble kalt Damad) og vendte tilbake når de skilte sig eller ble enker.
Oppløsning
Krimkhanatets slavehandel opphørte ved Russlands erobring av Krim i 1783, og barbarekspiratenes slavehandel etter Frankrikes erobring av Nordafrika i 1830-årene. I 1830 frigav man alle hvite slaver (européere og cirkassere fra Kaukasus) i Det osmanske rike på ordre fra sultan Mahmud II, i 1854 kom forbud mot handel med slaver fra Kaukasus og Georgia, og i 1890 signerte Det osmanske rike den internasjonale antislavehandelsakten i Brussels, Brussels Conference Act of 1890. I praksis fortsatte imidlertid slavehandelen uoffisielt frem til første verdenskrig, særlig hva gjaldt kvinnelige slaver, og det er bekreftet at kvinner ble solgt så sent som i 1908. Sultanens slaver ble frigitt i 1909, og Mustafa Kemal Atatürk avskaffet slaveriet ved innføringen av republikk.
Billedgalleri
-
Topkapipalatsets harem. -
Topkapipalassets harem, mottakelsessalen -
Kartskisse av haremet i Topkapipalasset. -
Fruktsalen i haremet. -
Favorittenws gård i haremet. -
Sal i haremet. -
-
Topkapis harem. -
Topkapis harem. -
Topkapipalaasets harem.
_-_Foto_G._Dall%27Orto_27-5-2006.jpg)
- ^ Brookes, Douglas Scott (2010). The Concubine, the Princess, and the Teacher: Voices from the Ottoman Harem. University of Texas Press. ISBN 978-0-292-78335-5. s. 8-9
- ^ Brookes, Douglas Scott (2010). The Concubine, the Princess, and the Teacher: Voices from the Ottoman Harem. University of Texas Press. ISBN 978-0-292-78335-5. s. 6-8
- ^ Brookes, Douglas Scott (2010). The Concubine, the Princess, and the Teacher: Voices from the Ottoman Harem. University of Texas Press. ISBN 978-0-292-78335-5. s. 293-301
- ^ Necipoğlu, Gülru (1991). Architecture, Ceremonial, and Power: The Topkapı Palace in the Fifteenth and Sixteenth Centuries. Cambridge: MIT Press. s. 180. ISBN 0-262-14050-0.