Hopp til innhold

Mikael I Rangabe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 8. jun. 2022 kl. 13:27 av 4ingBot (diskusjon | bidrag) (Litteratur: konverterer til magisk ISBN-lenke using AWB)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Mikael I Rangabe
Fødtca. 770Rediger på Wikidata
Konstantinopel
Død11. januar 844
Kınalıada Mahallesi
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Bysantinsk keiser (811–813) Rediger på Wikidata
EktefelleProkopia
FarTheophylact Rhangabe
BarnTheophylact
Ignatius of Constantinople
Saint Paul of Xeropotamou
NasjonalitetØstromerriket
GravlagtKınalıada Mahallesi
Regjerte2. oktober 811 – 22. juni 813
DynastiNikeforiske dynasti
EtterfølgerLeo V

Mikael I Rangabe (gresk: Μιχαὴλ A' Ῥαγγαβέ, Michaēl Rhangabe; født ca. 770, død 11. januar 844) var østromersk keiser fra 811 til 813.

Han var sønn av patrisieren Theophylact Rangabe som var admiral for flåten i Egeerhavet. Han giftet seg med Prokopia, datter av den daværende finansminister og framtidige keiser Nikeforos I, og fikk verdighet ved hoffet som kouropalates («ansvarlig for palasset») da hans svigerfar ble keiser i 802. Etter at keiser Nikeforos ble drept i Bulgaria mens hans sønn Staurakios hadde overlevd, men lå dødelig såret i Konstantinopel, og oppga både livet og keisersepteret to måneder senere ble Mikael I Rangabe i 811 motvillig den nye keiseren etter påtrykk fra senatet og folket.[1] Hans tid som keiser ble kortvarig, og som sine forgjengere ble han felt av krigen mot bulgarerne.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Tronovertagelse

[rediger | rediger kilde]

Mikael deltok i Nikeforos’ felttog mot khan Krum av Bulgaria. Bysantinerne ble kraftig beseiret i slaget ved Pliska den 26. juli 811, hvor ikke bare store deler av den østromerske hæren ble utryddet, men hvor keiseren også ble drept.[2] Sønnen Staurakios ble hardt skadd og fraktet tilbake til Konstantinopel som den nye keiser, men da han var dødelig skadd var det nødvendig å få utpekt en etterfølger så raskt som mulig.

Det utpekte seg to fraksjoner ved hoffet, den ene samlet seg om Teofano, hustru av keiseren, og selv ville etterfølge sin ektemann. Den andre samlet seg om Staurakios’ søster Prokopia som ville plassere sin ektemann Mikael I Rangabe på tronen. Staurakios var ikke villig å velge, og Mikael selv mente at han ikke var kvalifisert og avslo flere ganger.[3] Staurakios synes villig til å velge sin hustru, men muligheten for enda gang med keiserinne så kort tid etter Irene synes å ha fått adelen til å støtte Mikael og Prokopia. Andre faktorer var den pågående krigen med Bulgaria og forhandlingene med Karl den store, frankernes konge, om lovligheten av hans keisertittel. Staurakios ble derfor truet til å navngi Mikael som sin etterfølger og abdisere på samme tid. Abdikasjonen til fordel for Mikael skjedde den 2. oktober 811 og Staurakios døde noen få måneder senere.

Mikael I forsøkte å føre en forsonende politikk og stanset innkrevingen av skattene som Nikeforos I hadde innført. Det førte til at han reduserte rikets inntekter samtidig som han sjenerøst fordelte penger til hæren, byråkratiet og kirken. Han fikk dermed kirkens støtte. Han ble imidlertid forfulgt av motstanderne av ikonoklasmen, det store kirkelige stridsspørsmålet i tiden. Patriark Nikeforos ble tvunget til å trekke seg i denne striden, først og fremst etter press fra den innflytelsesrike Teodoros Studites, abbed ved Stoudios-klosteret. På grunn av sitt syn i ikonoklasmestriden fikk Mikael en svært positiv omtale av kronikøren Theophanes bekjenneren.

I 812 gjenopptok Mikael I forhandlingene med frankerne og anerkjente Karl den store som basileus, «konge», men ikke som «romersk keiser», en tittel som Konstantinopel forbeholdt for sin egen keiser og hans etterfølgere. I bytte for dette fikk Østromerriket tilbake Venezia.

Under påvirkning fra abbed Teodoros avviste imidlertid Mikael I fredsvilkårene som ble tilbudt av Krum av Bulgaria. Etter en innledende framgang i kampene mot bulgarerne ble den bysantinske hæren slått på flukt i slaget ved Versinikia i 813. Keiserens posisjon ble alvorlig svekket, og Mikael valgte å abdisere til fordel for den armenske generalen Leo V. Mikael gikk i kloster som munk og tok navnet Athanasios. Hans sønner ble kastrert (for ikke å være kandidater til tronen) og sendt i kloster. En av dem, Niketas, ble senere under navnet Ignatius patriark av Konstantinopel. Mikael døde fredelig 11. januar 844.

Prokopia og Mikael ble gift en gang før 794. I henhold til Vita Ignatii av Niketas David fikk de fem barn, to døtre og tre sønner.[4]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Skylitzes, John; Wortley, John (2010): A Synopsis of Byzantine History, 811–1057, Cambridge University Press, s. 4
  2. ^ Bury, J.B. (2008): History of the Eastern Empire from the Fall of Irene to the Accession of Basil: A, Parts 802–867. Cosimo, Inc. ISBN 9781605204215, s. 15
  3. ^ Jenkins, Romilly (1987): Byzantium: The Imperial Centuries, AD 610-1071. Toronto: University of Toronto Press. ISBN 9780802066671, s. 126.
  4. ^ Davids, Adelbert (1995): The Empress Theophano: Byzantium and the West at the Turn of the First Millennium, Cambridge University Press, s. 112

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Kazhdan, Alexander, red. (1991): The Oxford Dictionary of Byzantium. Oxford og New York: Oxford University Press, ISBN 0-19-504652-8.
  • Ostrogorsky, Georg (1986): History of the Byzantine State, Rutgers University Press
  • Treadgold, Warren T. (1997): History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press; 1. utgave
  • Gregory, Timothy E. (2010): A History of Byzantium, Wiley-Blackwell, ISBN 978-1-405-18471-7



Østromersk keiser
Nikeforiske dynasti
Forgjenger:
Staurakios
811813 Etterfølger:
Leo V
Østromerriket