Hopp til innhold

Angelsaksisk mytologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rikt dekorert hjelm (rekonstruert) med avbildninger av drager for en høvding som ble avdekket i Sutton Hoo-graven.

Angelsaksisk mytologi viser til førkristne trosforestillinger og polyteisme (flerguderi) som ble praktisert av angelsaksere i England fra 400-tallet til 600-tallet. Angelsaksisk mytologi hadde sine røtter i germansk mytologi og delte derfor trosforestillinger med norrøn mytologi i Norden og sørgermansk mytologi på det nordeuropeiske kontinentet. På grunn av den tidlige kristningen av England er angelsaksisk hedendom i liten grad dokumentert og langt vanskeligere å rekonstruere enn norrøn hedendom. De viktigste kildene er toponymi (studiet av stedsnavn) og arkeologi (særlig gravsteder som Sutton Hoo) foruten en del fragmentariske skriftlige vitnemål som Bedas skrifter og hva som kan leses ut av bevarte litterære verker av angelsaksisk poesi som Beowulf.

Opprinnelse og historie

Det angelsaksiske England, delt i mindre småkongedømmer som Mercia og Wessex i tiden rundt år 600.

Angelsakserne besto tradisjonelt, ifølge den angelsaksiske krønike, av tre germanske stammer fra kontinentet: anglere, saksere og jyder. Da den romerske statsadministrasjonen kollapset i provinsen Britannia kom det innvandrende befolkningsgrupper fra sør i Norden, sørlige Danmark, fra nordlige Tyskland og Nederlandene. Disse grunnla nye kongeriker i dagens England. Lignende hendelser skjedde i de øvrige romerske provinsene som en del av urolighetene i folkevandringstiden.

Den innfødte befolkningen i Britannia besto av en sammensatte befolkningsgruppe britonere, bestående av keltere og romerske folk som enten ble presset vekk eller gradvis gikk opp i den nye invasjonen av innvandrende angelsaksere. Disse romersk-keltiske britonene hadde vært kristne helt siden den nye troen fra Midtøsten hadde erstattet både keltisk og romersk hedendom på 300-tallet.

Angelsakserne brakte med seg sin religiøse tro og praksis til Britannia, og de området som de hovedsakelig slo seg ned og bosatte ble kjent som «Angle-land», noe som ble til «England» og folket ble kjent som «englisce» eller engelske. De områder som forble ubebodd av angelsakserne er de som i dag er kjent som Cornwall, Wales, og Skottland (unntatt sørlige Skottland som Lothian).

De angelsaksiske stammene var ikke forent. Det var minst syv betydelige kongedømmer, kjent kollektivt som det angelsaksiske heptarki og utgjorde Northumbria (= Nord for elven Humber), Mercia, East Anglia (= Østanglere), Essex (= Østsaksere), Wessex (= Vestsaksere), Sussex (= Sørsaksere), og Kent. Bestemte guddommer og religiøse praksiser var særskilte og egne for bestemte steder, eksempelvis var Seaxneat kun dyrket i Essex da han ble sett på som østsaksernes egen guddommelige stamfar. Vestsakserne og sørsakserne hevdet en annen guddommelig og mytisk stamtavle.

Kilder

En viktig kilde til angelsaksisk mytologi kommer fra den store forfatteren Beda den ærverdige.

Det er to hoveddokumentasjoner: litterære bevis etterlatt av tidlige middelalderforfattere og arkeologisk bevis.

Litterære spor

Det er langt mindre litterære bevis om angelsaksisk hedendom enn det er for andre europeiske hedenske religioner som for grekerne, romerne og de nordiske folkene. Den viktigste litterære kilden er Beda, en kristen munk som skrev av den gammelengelske hedenske kalender i sitt verk De temporum ratione («Beregningen av tid»), og som nevner aspekter av hedensk religion i andre verker som Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglerfolkets kirkelige historie»).

Kun en del gammelengelsk poesi har blitt bevart og disse hadde alle kristne nedskrivere. Det episke diktet Beowulf er en betydelig kilder for angelsaksisk hedensk poesi og historie, men er opplagt adressert for et kristent publikum, inneholder tallrike referanser til den kristne gud og benytter kristne fraseringer og metaforer, men også en del førkristne referanser for et publikum som fortsatt hadde gamle, tradisjonelle forestillinger i minnet.

Det kjennes kun til ett eneste tekstfragment som stammer fra før kristendommen eller som ikke har blitt redigert av kristne redaktører, og det er Finnsburghfragmentet eller Finnsborgstriden. Referanser til angelsaksisk hedendom har også blitt bevart i varierende grad i andre tekster som Niurteforbannelsen (engelsk Nine Herbs Charm), en benevnelse av Woden (Odin) i Regler I (Maxims I) i Exeterboken, og en annen referanse til Woden som oppfinneren av runealfabetet i Salomo og Saturn, et angelsaksisk diskusjonsdikt som er bevart i en rekke tekstfragmenter.

Arkeologiske spor

Den venstre siden av frontalpanelet av kisten Franks Casket som avbilder den germanske legenden om smeden Weyland.

En del betydningsfulle arkeologiske oppdagelser har bidratt til å etablere et mer fyldig bilde av angelsaksisk hedendom. Det meste av dette har kommet fra gravsteder, og kun to steder som kan bli tolket som templer har blitt funnet.

Et av de mest kjente oppdagelsene er skipsgraven Sutton Hoo hvor den hedenske småkongen Rædwald av East Anglia fikk et rikt og kostbart gravsted. Rikdommene fra denne graven er i dag huset i British Museum. En del av avbildningene viste flere mytologiske scener som var knyttet til felles germansk mytologi.

Trosforestillinger

Angelsaksisk mytologi og religiøse forestillinger er kun bevart i meget fragmentarisk form, men de elementer som kjennes viser trosforestillinger som var nært beslektet med de nordiske og sørgermanske. Ved å sammenligne levninger fra den hedenske angelsaksiske tradisjon med de yngre nordiske kildene og med de samtidige levninger fra de øvrige germanske områdene har historikere og religionsforskere kunne sette sammen et ufullstendig bilde av den førkristne religion i England.

Den angelsaksiske kultur var i den førkristne tid hovedsakelig skriftløs, og historier, myter og legender ble overlevert i muntlig form. Mytene ble med stor sannsynlighet fortalt i versform som var lettere å huske og som mer sjelden ble endret. Denne poesien ble framført av forskjellige skalder som ble kalt for skoper (engelsk scops).

Et sentralt emne i den angelsaksiske mytologi var forestillingen om wyrd (et ord som er etymologisk beslektet med det norske «å være» og det tyske «werden») som generelt oversettes til «skjebne», men dette moderne begrepet dekker langtfra de samme betydninger. Fra nordiske forhold kjennes et mulig parallell begrep i konseptet «lykke». Dorothy Whitelock mener derimot at wyrd var et begrep knyttet til kristen tid.[1]

Et annet vesentlig element var ideen om eksistensen av en rekke forskjellige overnaturlige vesener, for eksempelvis «elfs» (tilsvarende norrøne alver) og «etins» (norrøne jotner). Det er mange eksempler på ord, stedsnavn og personnavn, som inneholder ordet «elf» i England, også i det bevarte kildematerialet med oversettelser fra gresk og latin hvor begrepet «nymfe» ble «wæterelf» (vannalv).

Det er ikke avdekket en angelsaksisk kosmologi tilsvarende den komplekse norrøne, men i Niurteforbannelsen er det en omtale av «syv verdener» som kan være en indikasjon på at de førkristne angelsaksere hadde en forestilling om syv guddommelige riker.[2] Kristne angelsaksere refererte til det rike som menneskene levde i som Middangeard og som kan korrespondere til det norrøne Midgard, og at det rike som ble kalt for Neorxnawang tilsvarte den kristne oppfatningen av Himmelen. Mens dette er kristne begrepet har en del forskere antatt at de kan ha hatt sin bakgrunn i tidligere hedenske oppfatninger og begrepsdannelser.[3]

Antagelig trodde angelsakserne på etterlivet ettersom de tok godt vare på sine døde. I det angelsaksiske England ble døde enten kremert eller gravlagt med gaver.[4] Slike gaver omfattet våpen for menn og husholdningsredskaper for kvinner, og en del gaver hadde også mat, muligens som niste for ferden mot etterlivet.[4]

Guddommer

Den første siden av det episke eventyret til Beowulf, som ble skrevet ned i manuskriptet Nowellkodeksenangelsaksisk.

Angelsaksisk gudeverden besto av mange guder og gudinner, og de meste mektige var de som tilhørte en gruppe kalt Ése, tilsvarende de norrøne æser. De fleste guddommer var assosiert til bestemte aspekter av naturen, eksempelvis var Thunor (norrøne Tor) en gud for himmelen og torden.

Ved å ha germanske røtter hadde de angelsaksiske guddommen hovedsakelig de samme navn og samme områder som de guder som ble dyrket av folkene i Norden og i nordlige Tyskland. Navnene hadde delvis andre variasjoner grunnet forskjeller i språk mellom de germanske stammene. Angelsaksiske Thunor var den norrøne Tor og den germanske Donar. Likeledes var den angelsaksiske Woden den samme som germanske Wodan og den norrøne Óðinn / Odin.

Den fremste guden var Woden, lederen av «Den ville jakt» (norrønt Oskorei), og den som frakter de døde til de dødes verden. Woden tilsvarer den norrøne Odin, og som i den norrøne verden rettferdiggjorde også angelsaksiske konger sin guddommelige rett som konger ved å hevde å nedstamme fra gudene. Det ble hevdet at Woden var stamfar til høvdingene eller småkongene Hengist og Horsa, to legendariske figurer fra tidlig engelsk historie.[5] Woden har gitt navnet til engelske «Wednesday», tilsvarende norske onsdag («Odins dag»).

Thunor, (angelsaksisk Þunor, norrønt Tor) var tordenguden som også beskyttet menneskene fra kjemper (norrønt jotner). Ukedagen torsdag var «Thunors dag», på moderne engelsk «Thursday».

Fríge var Wodens hustru og gudinne for åndelig kjærlighet. Ukedagen fredag var hennes, «Friges dag», moderne engelsk «Friday». Tiw (norrønt Ty, gammelhøytysk Zîu) var en krigsguden, og ukedagen tirsdag var hans, moderne engelsk «Tuesday».

Andre guder var Ing, en gud som antagelig tilsvarer den norrøne Frøy / Yngve-Frøy, og kanskje også Gēat, en guddom assosiert med den norrøne Gautr (Gaute) og germanske Gausus. Kathleen Herbert har i sin bok Lost Gods of England («Englands tapte guder») forklart at angelsakserne også dyrket en gud kalt Ing som ble likestilt med den norrøne Frøy. Dette for at Frøy ble dyrket som Yngve-Frøy i Sverige, sammen med den samme symbolisme som finnes uttrykt blant annet i Beowulf hvor bjørnen er Frøys symbol og i tillegg hans rolle som fruktbarhetsgud.[6] Hun forbinder også Ing til Nerthus, tilsvarende som norske religionshistorikere og filologer har knyttet til Njord og dennes sønn Frøy, og siterer følgende fra Tacitus:

De dyrket gudenes moder. Som ritenes emblem bar de formene til ville bjørner [...].[7]

Herbert diskuterer gudinnen Nerthus slik det ble nedtegnet av romeren Tacitus i Germania. Hun foreslår at det er sannsynlig at angelsakserne dyrket Nerthus som en jordmoder-gudinne ved å gjøre referanser til magi, beskyttelser og høstfester som varte i hundrevis av år.

«Den 14. september 1598 kom en gruppe tyske besøkende til Eton. En av dem rapporterte det følgende: vi var på veg tilbake til vårt overnattingssted og ved et tilfelle kom vi over noen bønder som feiret høsttakkefest. Det siste knippe med korn hadde blitt kronet med blomster og de hadde festet det til en fantastisk vakkert kledt bilde som kanskje var ment å representere Ceres [...] De bar henne hit og dit med mye støy, menn og kvinner sammen på vognen, stallgutter og tjenestejenter som skrek og hojet gjennom gatene [...]

Omtrent 1 500 år etter Tacitus beskrev Nerthus-riten, allerede lenge etablert blant de kontinentale anglere, hadde engelskmenn en gudinne for den fruktbare jord som fortsatt red på vogn, skred tilfeldige fram blant offentlig glede.»[8]

Særskilte guddommer

Guden Seaxnēat / Saxnōt ble ikke dyrket av alle angelsaksere, kun de fra den østsaksiske stamme som bosatte seg i sørlige England og dannet kongedømmet Essex. Saxnōt er den mytiske grunnleggeren av sakserne, men kan muligens ha vært et annet navn for Tiw / Ty.

Eostre var i henhold til Beda en gudinne som ble feiret med en egen fest om våren. Beda forsikrer at den nåværende kristne festivalen, påskefesten, har tatt sitt navn fra Eostres fest i Eostur-monath Aprilis (april). Påske på engelsk er Easter. Det er ikke funnet annen referanse for denne ellers helt lokale angelsaksiske gudinne. En annen guddom nevnt av Beda som det heller ikke finnes annen bekreftende kilder til er gudinnen Hretha, hvis navn skal ha betydd ære.

En gudinne kjent som Helith / Helia var, i henhold til lokale legender, dyrket i Dorset, noe som ble forsøkt utryddet som hedensk av den kristne misjonæren Augustin av Canterbury.[9]

Angelsakserne hadde også tro på husguder, kjent som cofgoda (engelsk «cove god»), som man antok beskyttet et hus eller hjem, og bli gitt egne ofringer slik at de ville bli der. Etter at England ble kristnet er det antatt at troen på cofgoda fortsatte i form av feer og alver kjent som hob. Tilsvarende er funnet i andre hedenske trosforestillinger som Lares i romersk hedendom og Agathos Daimon i gresk religion i antikken.

Heltefigurer

En avbildning fra 1908 av Beowulf som bekjemper dragen, av J. R. Skelton.

Hengest og Horsa opptrer som nevnt i historiske kilder, men det er også antydninger på at de senere ble tillagt guddommelige egenskaper. Deres navn kan ha hatt mytologisk betydning, Hengest betyr «hingst» og Horsa «hest». Dette dyret hadde stor mytologisk betydning i angelsaksisk kultur.

Andre figurer var blant annet Weyland, Wayland eller Welund, en legendarisk smed som også kjennes i Norden under navnet Volund. Han var sannsynligvis av alveætt og hadde evnen til å skifte ham, akkurat som sin hustru som var svanemø og valkyrie. Han er blant annet avbildet på et skrin fra Sutton Hoo hvor han muligvis symboliserte rikdom og partnerskap.[10]

En annen figur som opptrer i angelsaksisk mytologi var den sørsvenske helten Beowulf («Krigsulven») fra Götaland. Selv om han ikke var angelsakser har han en egen episk fortelling som framstiller hans eventyr i Norden til han dreper monsteret Grendel som hadde terrorisert kongedømmet Hrothgar. Deretter dro han av sted for å drepe monsterets mor. Han ble selv konge av Götaland til han selv døde i kamp med en monster. Selve fortellingen har sin opprinnelse i Norden, men diktet kan ha blitt fullført og funnet sin endelig form i East Anglia.

Ritualer

Religiøs utøvelse

Som mange andre indoeuropeiske kulturer dyrket angelsakserne opprinnelig gudene på egne steder som hellige lunder, høyder og åser og andre særskilte steder.[11] Den romerske forfatteren Tacitus fortalte om kontinentale germanske stammer at:

«De bedømmer at gudene kan ikke bli holdt innenfor vegger... de innvier lunder og lysninger i skogen og kaller på gudenes navn ved det samme mysterium som kun kan bli oppfattet av den samme følelse av ærefrykt.»

Angelsakserne skar og lagde statuer av sine guddommer av tre, men på grunn av dette materialets forgjengelige natur har intet blitt bevart for ettertiden,[12] men eksempler som ble skapt av samtidige germanske stammer på kontinentet viser antagelig hvordan de en gang så ut i England. To førkristne templer er blitt identifisert av arkeologene og utgravd i England. Pave Gregor I den store sendte munken Augustin til England i år 597 med den instruksjon om å ødelegge hedenske statuer, men også ta hensyn til den nasjonale egenart og fare forsiktig og klokt fram. Eksempelvis skulle Augustin vigsle hedenske templer til kirker istedenfor å ødelegge dem. I praksis betydde dette at nær alle spor etter hedensk kultpraksis i årenes løp forsvant under kristne nybygg.

Blot var ofring, og november var i angelsaksisk førkristen tid kjent som blótmónað («blotmåneden»), og Beda beskrev det som følgende på angelsaksisk:

Se mónaþ is nemned on Léden Novembris, and on úre geþeóde blótmónaþ, forðon úre yldran, ðá hý hǽðene wǽron, on ðam mónþe hý bleóton á, ðæt is, ðæt hý betǽhton and benémdon hyra deófolgyldum ða neát ða ðe hý woldon syllan.
«Denne måned kalles på latin Novembris, og på vårt språk offermåneden, fordi våre forfedre, da de var hedninger, ofret alltid i denne måned. Det betyr at de tok det kveg som de ønsket å ofre og ga det til deres avguder.»[13]

Det moderne engelske ord for å «velsigne», «bless», stammer opprinnelig fra det hypotetiske urgermanske ord *blothisojan, som betyr «å smøre med blod» (det vil si blod fra ofring).

En annen utbredt seremoni var symbel som var et rituelt drikkegilde hvor deltagerne oppnådde en merkelig ekstase og fikk åpenbaringer gjennom å drikke alkoholholdige drikkevarer, hovedsakelig mjød. Disse åpenbaringene ble typisk assosiert med spådom og varsel og ønske om å oppnå lykke gjennom en forsterket forbindelse med de krefter som kontrollerte skjebnen og wyrd. De deltagere som ikke tok del i drikkeriet var symbelgifa (verten), scop (skjalden), alekeeper (som serverte mjødet) og en þyle (som sørget for orden ved drikkingen).

Religiøse festivaler

En avbildning fra 1800-tallet av Ēostre, gudinne som ga navn til det engelske ordet for påske: Easter.

Angelsaksernes religiøse tilstelninger er beskrevet i Bedas De Temporum Ratione («Beregningen av tid»)[14] som er en opplistning av den hedenske årskalenderen. Året besto av tolv månemåneder med enkelte år som hadde tretten måneder slik måne- og soltilpasningen kunne bli korrigert.[15]

Beda hevdet at den største hedenske festen var Modraniht («Moder natt») som var ved vintersolverv og begynnelsen på det angelsaksiske året.[16]

For februar måned, kjent som Solmonað, hevdet Beda at hedningene tilbød kaker for sine guddommer. En annen festival ble feiret på rundt samme tid, dedikert til gudinnen Eostre og var en vårfestival.[17] Den senere kristne påskefeiringen på omtrent samme tid skal ha tatt sitt navn fra denne gudinnen.

September måned var kjent som Halegmonath, «Helligmåned», som kan indikere at den hadde en særskilt religiøs betydning.[17]

November måned var kjent som Blod-Monath, «Blodmåneden», og ble feiret med ofring av et dyr, både til gudene og som en kilde for matlagring for vinteren.[17] Denne tilstelningen tilsvarer vanlig norrøn bloting.

Magi

De førkristne angelsakserne trodde på magi, trolldom og overnaturlige fenomener i naturen og tilværelsen. De som praktiserte magi var kjent som wicce. De tidligste kristne bekjempet slik praksis som farlig overtro:

«Vi påbyr at hver eneste prest nidkjært fremmer kristendommen, og utsletter totalt hedendommen, og forbyr dyrkelse av brønner, og åndemaninger, og spådomsvarsler, og trollkvinner, og dyrkelse av mennesker, og den intetsigende praksiser som blir gjort med ulike forhekselser, og med frithsplots, og med eldre, og også med ulike andre trær, og med steiner, og med mange forskjellige forblindelser hvor menn gjør mye som de ikke burde gjøre. – Og vi påbyr at hver eneste kristne mann nidkjært venner sine barn til kristendommen og lærer dem fadervår og trosbekjennelse. Og vi påbyr at på fastedagene skal [man] avholde seg fra hedenske sanger og djevelens spill» (Kong Edgars eklektiske regler, år 959[18]

Franks Casket, en kiste av hvalbein med detaljerte utskjæringer av tradisjonelle scener fra ulik kulturbakgrunner.

Et magisk gjenstand som overlevde ødeleggelse fra presteskapet er det kostbare skrinet Franks Casket, et angelsaksisk kongelig kiste av hvalbein med runeinskripsjoner fra tidlig på 600-tallet. Den har avbildninger i relieff med scener fra romersk og germansk kulturbakgrunn foruten også et bilde av Magi som tilber Kristus. Disse utskjæringene med deres runer hadde til hensikt å påvirke skjebnen, wyrd, og gi beskyttelse for dens eier, en krigerkonge. Bildet av «De hellige tre konger» kan ha vært grunnen til skrinet faktisk ikke ble ødelagt.

Det er mulig å konkludere fra dette at magisk praksis var hyppig og fremherskende, og at vann, egne trær og steiner sto sentralt i den religiøse kulten i ulike former. Bemerkes skal også frithspottum som knyttes til kjernekonseptet for tro, og som fra frith (norrønt friðr) betyr «fred», men hadde også en dypere og videre meningsbetydning.

Religionsskiftet

Overgangen fra hedenskap til kristendom var en gradvis prosess som skjedde i løpet av 600-tallet, påvirket på den ene siden av keltisk kristendom og irsk misjon, på den andre siden av romersk katolisisme som kom til England ved Augustin av Canterbury i år 597. Den angelsaksiske adelen ble bortimot alle konvertert i løpet av et århundre, blant annet av at de hadde økonomiske fordeler: konvertering førte med seg større handelsmuligheter med naboland både vest i Irland og Wales, og øst i Frankrike. Men trosforestillingene til folk flest endret seg ikke like raskt, og en del av disse ble videreført i folkeminne og eventyr.

Da kristne misjonærer kom til Britannia forsøkte de ikke bare å fjerne alle spor av den gamle religion, men de kristnet alle tidligere fester og høytider og konverterte alle templer til kirker. Pave Gregor I instruerte abbed Mellitus om at:

«Jeg har kommet til den konklusjon om at templene med idolene i England skal ikke bare bli ødelagt. Augustin må ødelegge idolene, men templene i seg selv bør bli overrislet med hellig vann, og altre satt opp i dem hvor relikvier kan bli oppbevart. For vi bør ta fordeler av velbygde templer ved å rense dem fra djeveldyrking og dedikere dem for tjeneste for den sanne Gud»[19]

Flere angelsaksiske hedenske praksiser ble omformet til kristne praksiser, eksempelvis ble den kristne påskefeiringen overtatt fra en tidligere hedensk vårfest dedikert til gudinnen Eostre, og det engelske begrepet for påske, Easter, var i seg selv en tilpasning fra «Eostre».

Den siste hedenske konge i det angelsaksiske England var Arwald av Wight som ble drept i 686 av den kristne kongen Cædwalla av Wessex.

Germansk hedendom kom tilbake til England i tidsrommet 800- til 1000-tallet i form av norrøn hedendom av vikinger fra Norden, hovedsakelig dansker i øst og nordmenn fra nord og vest, men også disse lot seg etterhvert omvende til kristendommen.

Påvirkning

Stedsnavn

Mange stedsnavn over hele England har navn etter de gamle gudene, eksempelvis Frigedene og Freefolk er navngitt etter Frige, Thundersley etter Thunor, og Woodway House, Woodnesborough og Wansdyke er opprinnelig navngitt Woden.[20]

Ukedagene

Syvdagers uke hadde sin opprinnelse i hellenistiske Egypt fra 100-tallet f.Kr. og ble overtatt i interpretatio romana av greske guder i den romerske tiden, navngitt Sol, Luna, Mars, Mercurius, Jupiter, Venus og Saturnus. De engelske ukedagene er, med unntak av Saturday (lørdag) som er navngitt etter Saturn, den romerske gud for jordbruk og høsting, alle oversettelser av latinske navn i henhold til interpretatio romana til germanske guddommer.

Mens søndag og mandag må betraktes som direkte oversettelser av Dies Solis «solens dag» og Dies Lunæ «månens dag», er navnene for Tuesday (tirsdag, «Tiws dag», oversatt fra «Mars’ dag»), Wednesday (onsdag, «Wodens dag», ovesatt fra «Merkurs dag»), Thursday (torsdag, «Thunors dag», oversatt fra «Jupiters dag») og Friday (fredag, «Fríges dag», oversettelse av «Venus’ dag»), noe som gjør det klart at lånoversettelsene var basert på teonomi enn noe annet.

Nyhedendom

På slutten av 1900-tallet, som en del av nyhedenske bevegelser, ble en rekonstruert form for angelsaksiske hedendom gjenoppstått som undergruppe av generell germansk nyhedendom. En tradisjon av wicca, kjent som Seax-Wica, ble grunnlagt av Raymond Buckland i 1973, og benytter symbolisme og ikonografi fra angelsaksisk mytologi, men innenfor wiccas tradisjonelle rammer.

Referanser

  1. ^ The Lost Gods of England, Brian Branston, (1957). Side 34
  2. ^ Anglo-Saxon Cosmology
  3. ^ Jeep (2001:554)
  4. ^ a b Heathen Burial
  5. ^ Hutton, s. 256
  6. ^ Herbert, Kathleen (1994): Lost Gods of England. Sidene 30-32
  7. ^ Herbert, Kathleen. (1994) Lost Gods of England. Oversatt fra side 31
  8. ^ Herbert, Kathleen (1994): Lost Gods of England. Sidene 19-20
  9. ^ Helith
  10. ^ Franks Casket - Appendices - Wayland saga
  11. ^ Temples, Groves and Idols
  12. ^ Hutton, s. 274
  13. ^ Bosworth, Joseph: Anglo Saxon dictionary, side 113 Arkivert 15. mai 2008 hos Wayback Machine.
  14. ^ Hutton, s. 271
  15. ^ Hunt-Anschütz, Arlea: The Anglo-Saxon Year[død lenke]
  16. ^ Hutton, s. 272
  17. ^ a b c Hutton
  18. ^ Thorpe, Benjamin: Monumenta Ecclesiastica, London (1840), ii, p. 249, oversatt og sitert etter Murray, Margaret Alice: The Witch-Cult in Western Europe (1921) lenke
  19. ^ Branston, Brian: The Lost Gods of England, side 45
  20. ^ Branston, Brian: The Lost Gods of England, sidene 29-30

Litteratur

  • Hutton, Ronald (1991):The Pagan Religions of the Ancient British Isles

Eksterne lenker

Autoritetsdata