Hopp til innhold

Zoroastrisme

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Faravahar er et symbol på zoroastrismen
Zoroastrismen utbredelse i verden

Zoroastrismen, eller zarathustrismen hevdes å være en reformering av en gammel iransk religion. Man regner med at den oppstod i Persia for omkring 3 500–2 500 år siden,[1] i det landområdet som nå er synonymt med Iran. Den regnes som verdens eldste monoteistiske religion og har praktiserende tilhengere i mange land, om enn i beskjedne antall. Flest tilhengere er det India, der den gujarati-snakkende befolkningen kaller religionen for parsisme (etter parsisfoket, som utvandret fra det tidlige Sasanideriket på 900-tallet),[2][3] men den er også relativt sett utbredt i Iran, Afghanistan, Kurdistan, Nord-Amerika og Storbritannia. Likeledes finnes det mindre grupper av tilhengere i Pakistan, Singapore og Australia.[1]

Zoroastrismens «Gud» er Ahura Mazda, som først nevnes i iranske innskrifter for omkring 2 500 år siden.[1] Religionens hellige skrifter samles i Avesta, som kan hevdes å være zoroastrismens «Bibel». Likeledes er den vestlige verdens «Satan» synonym med Angra Mainyu i zoroastrismen.[4]

Opprinnelsen til religionen

Ildtemplet Yazd Atash Behram i Yazd (Iran)
Religionenes påvirkning på hverandre

Profeten Zarathustra regnes som opprinnelsen til zoroastrismen. Det hevdes at han egentlig het Zardtosht (fra Zardt=gyllen, tosth=stjerne). På gresk kalles han Zoroaster, derav det vestlige navnet zoroastrisme.

Den ny-zarathustraeiske bevegelsen Mazdaznan regner med at Zarathustra levde for cirka 6 000 år siden, men påstanden lar seg verken kildebelegge eller dokumentere. Andre hevder han levde ca. år 600 før Kristus[5], noen strekker det helt tilbake til 1000 f.Kr, mens andre tror at han kan ha levd nær det syttende århundret f.Kr. En regner med at bare gathaene inneholder noenlunde autentisk materiale om denne profeten.[6] Det antas at han virket i Øst-Iran. Mye tyder på at Zarathrustra satte seg i transe ved hjelp av rusmidler. Han ble av sine disipler kalt den første som har tenkt, sagt og gjort det gode og den første åpenbarer. Og amesja spentaene (guddommelige vesener som hjelper Ahura Mazda) har utpekt ham til å rettlede og dømme verden. Hans navn ble lenge senere legendarisk, også blant andre folk som jøder og syrere, og han ble betraktet som en vismann, en tradisjon, og som en demigud i andre tradisjoner. Han ble av mithrasmytene ansett som mysterienes stifter.

En antar at Zarathustra var en skarp motstander av den gammeliranske religion med dens urkonge Yima, okseslakting og dyrking av rusdrikken – «evighetsdrikken» haoma. En tror videre at han fjernet gamle gudenavn og erstattet dem med de mer abstrakte amesja spentaene.

Han begynte ifølge egne utsagn som ung å få åpenbaringer av Ahura Mazda (eller Ohrmazd), som var navnet på guden i hans reformerte nye religion. Disse samtaler og konversasjoner, liksom Zarathustras problemer med å utbre religionen, beskrives i Gathas, en del av Avesta, den hellige skriften.

Zarathustras lære er dualistisk med et motsetningsforhold mellom sannhet og løgn, mellom godt og ondt, mellom lys og mørke. Under Ahura Mazda finnes to ånder: Spenta Mainyu og Angra, respektivt den gode og den onde ånden. Gjennom sine tanker, ord og handlinger velger mennesket mellom disse to motsetningene. Avhengig av hvordan menneskene lever, havner de etter døden i paradiset eller helvetet.

Religiøse skrifter

De religiøse hovedskriftene er samlingen Avesta, hvorav Gathaene er de eldste og mest autentiske for den «rene» Zarathruisme, men vi har også senere kommentarer i Pehlesskriftene. Den opprinnelige Avesta skal ha inneholdt 21 bøker, men dagens samling har bare en fjerdedel av innholdet i samlingen som ble brukt av de zoroastriske lærde på 900- og 1000-tallet. De 21 bøkene kan deles i tre avdelinger. Den første og mest ærverdige omhandler den usynlige, åndelige tilstand. Den tredje omhandler loven, den synlige og stofflige. Den andre gruppen omhandler det hellige ord og inntar en formidlende stilling mellom de andre, jamfør Aurkust bind 1, side 90. Bak dette ligger forestillingen om en gud som først skapte verden i åndelig form og deretter overførte den til en stofflig form. Den fysiske verden har «steget ned» fra den åndelige og skal igjen forenes med den. Den endelige skriftlige fiksering av Avesta skjedde i Khosrav Anòsirvàns regjeringstid (531-578) med et alfabet spesielt dannet for dette. Med kanoniseringen får vi en ortodoksi med brodd mot kristendom, jødedom, manikeisme og mazdakisme. men den første samlingen av Avesta under kong Saphur 2 inneholdt en rekke zervanittiske legender. Disse ble rensket ut i den endelige kanon, men mye levde videre i religionen likevel, blant annet i pehleviskriftene.

Gudelære

Ahura Mazda ble sett på som et ildvesen og den øverste gud. Vi finner et dualistisk verdensbilde, med kamp mellom det gode og det onde som den sentrale forestilling. Den gode og onde gudeleder er tvillinger som har skapt og valgt hver sin verden. Nabofolkenes guder ble også plassert som demoner. Ahriman – demonenes leder – blir plassert i jordens indre, eller i avgrunnen, med mål om å utrydde alt liv på jorden, hele Ahura Mazdas verden. Den tredje gatha sier indirekte at Ahura Mazda er far til disse urtvillingene, og at han dermed har i seg motsetningene mellom godt og ondt.

Religionen er polyteistisk med mange guder, og den har to urånder Asha og Arihu. Men noen skrifter antyder også monoteistiske trekk ved at de opererer med en øverste gud som begge disse egentlig går ut fra eller er ytringer av. En ser spor av tenkning om at de forskjellige gudene bare er manifestasjoner (utstrømninger) eller aspekter av den øverste gud; Ahura Mazda. De er beskyttere av hvert sitt område som metaller, ect. Disse «hellige udødelige», amesja spentaer, er Vohu Manah (den gode tanke/ånd), Asha(den rette ordning), Khsahaothra (herredømmet/riket), Armaiti (det riktige sinnelag), Haurvata (sunnhet og velferd) og Ameretat (udødelighet). Sraosha kommer også av og til inn som en syvende, slik at en får en syvhet. Sraosha betyr lydighet og var en prestegud som ordnet med ofringer, beskyttet Mazdas skapninger mot demoner, og ikke minst kjempet mot uhyret Ashema Daeva, begjærets djevel. Han er gudenes sendebud og også sjelefører. Gudesystemet er nok overtatt fra gammeliransk religion av Zarathustra. Vi ser at Mithra ikke er med her, men som nevnt ble han sentral senere. I yngre Avesta regnes han med til en gruppe lavere guder, de tilbedelsesverdige.

Vi finner også en tro på fravasier som både ble forstått som fedreånder og preeksistente himmelske vesener som fungerte som skytsengler. Forferdredyrking sto som gammel indisk religion sentralt, og i begge finnes skikker som å lage et hull i veggen for å bære ut de døde. Den viktigste urmenneskeskikkelsen i Iran (og urkongen) var Yima, Vivahvants sønn. Denne er identisk med den indiske Yama, sønn av Vivasant. Begge navn betyr tvilling, men skikkelsene har utviklet seg forskjellig. Yima var urkongen, mens Yama var først og fremst hersker i dødsriket. Kongen i Iran var forøvrig, i likhet med Yima, også konge over kosmos. Det ble forventet at han skaffet fruktbarhet, fred og godt vær. Anedyrkelsen førte her som i Hellas til dyrking av heroer.

Raskt oppsto en synkretistisk utvikling hvor Gathaenes religionsform blandet seg med den gamle folkereligionen, og folkereligionsens guder kom til heder igjen – men nå sammen med Amesja spentaene og med Ahura Mazda som den høyeste gud. Forøvrig viser det seg å være nær sammenheng mellom gammeliransk og indisk religion, hvor blant annet mange av gudenavnene er identiske. Som en språklig parentes: I gammel indisk religion er asura en ond ånd og daeva en god ånd, mens det er akkurat motsatt i iransk religion. Vi finner og at zoroastrismen etter hvert låner mange formuleringer fra kristendom som betraktninger rundt en treenighet og omtale av Mazda som den hellige ånd.

Litteratur

  • Kulke, Eckehard: The Parsees in India: a minority as agent of social change. München: Weltforum-Verlag (= Studien zur Entwicklung und Politik 3), ISBN 3-8039-0070-0
  • Ervad Sheriarji Dadabhai Bharucha: A Brief sketch of the Zoroastrian Religion and Customs
  • Dastur Khurshed S. Dabu: A Handbook on Information on Zoroastrianism
  • Jivanji Jamshedji Modi: The Religious System of the Parsis
  • R. P. Masani: The religion of the good life Zoroastrianism
  • P. P. Balsara: Highlights of Parsi History
  • Maneckji Nusservanji Dhalla: History of Zoroastrianism; dritte Auflage 1994, 525 p, K. R. Cama, Oriental Institute, Bombay
  • Dr. Ervad, Dr. Ramiyar Parvez Karanjia: Zoroastrian Religion & Ancient Iranian Art
  • Adil F. Rangoonwalla: Five Niyaeshes, 2004, 341 p.
  • Aspandyar Sohrab Gotla: Guide to Zarthostrian Historical Places in Iran
  • J. C. Tavadia: The Zoroastrian Religion in the Avesta, 1999
  • S. J. Bulsara: The Laws of the Ancient Persians as found in the «Matikan E Hazar Datastan» or «The Digest of a Thousand Points of Law», 1999
  • M. N. Dhalla: Zoroastrian Civilization 2000
  • Marazban J. Giara: Global Directory of Zoroastrian Fire Temples, 2. Auflage, 2002, 240 p, 1
  • D. F. Karaka: History of The Parsis including their manners, customs, religion and present position, 350 p, illus.
  • Piloo Nanavatty: The Gathas of Zarathushtra, 1999, 73 p, (illus.)
  • Roshan Rivetna: The Legacy of Zarathushtra, 96 p, (illus.)
  • Dr. Sir Jivanji J. Modi: The Religious Ceremonies and Customs of The Parsees, 550 Seiten
  • Mani Kamerkar, Soonu Dhunjisha: From the Iranian Plateau to the Shores of Gujarat, 2002, 220 p
  • I.J.S. Taraporewala: The Religion of Zarathushtra, 357 p
  • Jivanji Jamshedji Modi: A Few Events in The Early History of the Parsis and Their Dates, 2004, 114 p
  • Dr. Irach J. S.Taraporewala: Zoroastrian Daily Prayers, 250 p
  • Adil F.Rangoonwalla: Zoroastrian Etiquette, 2003, 56 p
  • Rustom C Chothia: Zoroastrian Religion Most Frequently Asked Questions, 2002, 44 p

Referanser

  1. ^ a b c Groth, Bente: zoroastrisme i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 8. november 2020 fra https://snl.no/zoroastrisme
  2. ^ Skjærvø, P. O. (2005). Introduction to Zoroastrianism. Harvard University, Cambridge.
  3. ^ Rose, J. (2011). Zoroastrianism: An Introduction. IB Tauris. ISBN 1848850875
  4. ^ Anahita Ambrosio (2018) Zoroastrisme er misforstått i Vesten. Religioner.no, 12.02.2018. https://religioner.no/meninger/zoroastrisme-misforstatt-vesten/ Besøkt 2020-11-09
  5. ^ Kristian Schjelderup (1926). «Religion og religioner». Oslo: Gyldendal. s. 69. 
  6. ^ Olav O. Aukrust (1985). «Dødsrikets verdenshistorie». Oslo: Dreyer. s. 110. 

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Zoroastrisme&oldid=20896270»