Dolkestøtlegenden
Dolkestøtlegenden (tysk Dolchstoßlegende) eller dolkestøtsteorien var en teori om at Tyskland led nederlag i første verdenskrig fordi keiserrikets væpnede styrker ble «dolket i ryggen» av forrædere i eget land, sosialister, kapitalister, jøder og andre. Ledende demokratiske politikere i den tyske Weimarrepublikken som ble opprettet etter krigen, ble ofte regnet med blant dem som sviktet. Høyreekstreme aviser og politikere, ikke minst Adolf Hitler, nazistenes fører og rikskansler 1933-1945, omtalte de angivelige forræderne gjerne som «novemberforbryterne» (Novemberverbrecher), en henvisning til datoen for våpenstillstanden 11. november 1918 etter den sosialistiske novemberrevolusjonen i Tyskland denne høsten.
Bakgrunn og forestillinger
Mange av veteranene fra første verdenskrig var sterkt desillusjonert etter nederlaget, og fredsavtalen i Versailles, med krav om enorme erstatninger fra Tyskland, ble oppfattet som ydmykende og utarmende for landet. Nasjonalsosialistiske grupper, først i form av Freikorps og lignende enheter, og senere NSDAP brukte dolkestøtlegenden i sin rekruttering av medlemmer. Den ble også brukt som begrunnelse for nødvendigheten av ølkjellerkuppet i 1923. For NSDAP ble legenden helt avgjørende i rekrutteringen av medlemmer til Sturmabteilung (SA), og Adolf Hitler tok den svært ofte opp under folkemøter.
Da det tyske nazistpartiet NSDAP kom til makten i begynnelsen av 1933, ble «dolkestøtlegenden» gjort til en integrert del av deres offisielle historie om 1920-årene, hvor Weimarrepublikken ble framstilt som verket til «novemberkriminelle» som grep den politiske makten ved å forråde nasjonen, «dolket den i ryggen». Nazipropagandaen framstilte Weimarrepublikken som «en sump av korrupsjon, degenerasjon, nasjonal ydmykelse, nådeløs forfølgelse av ærlig ‘nasjonal opposisjon’ — fjorten år med styre av jøder, marxister, og ‘kulturbolsjevister’ som ble til sist feid bort av den nasjonalsosialistiske bevegelsen under Adolf Hitler og seieren for den ‘nasjonale revolusjon’ i 1933».[1]
Forskere og historikere både i og utenfor Tyskland har alle avvist denne forestillingen. Den tyske hæren var uten reserver og var i ferd med å bli overmannet mot slutten av 1918.[2] For tyskere ble betegnelsen «dolkestøt» forøvrig holdt levende i Richard Wagners opera fra 1876, Götterdämmerung, hvor Hagen myrdet sin fiende Siegfried med et spyd i ryggen.[3]
Referanser
- ^ Kolb, Eberhard (2005): The Weimar Republic. New York: Routledge. ISBN 0415344425. S. 140
- ^ Watson, Alexander (2008): Enduring the Great War: Combat, Morale and Collapse in the German and British Armies, 1914–1918. Cambridge: Cambridge Military Histories. ISBN 9780521881012. kapittel 6
- ^ Roberts, J. M. (1999): Twentieth Century: The History of the World, 1901 to the Present. London: Allen Lane/The Penguin Press. ISBN 0-713-99257-3. s. 289
Eksterne lenker
- «Det er hundre år siden slutten på første verdenskrig. Og starten på dolkestøtlegenden.», artikkel fra Aftenposten
- «Die Judischen Gefallenen», 12 000 tyske jøder som døde for Tyskland under den første verdenskrig
- Book review by Harold Marcuse, with 15 «stab-in-the-back» illustrations, 1918-1942