Den hellige treenighet
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Treenigheten |
| Bibelen |
| Gudshus |
| Presteskap |
| Hovedretninger |
| Kristen ikonografi |
| Andre emner |
| Kristendommen i Norge |
Den hellige treenighet, (også Triniteten, Treenigheten eller Den treenige Gud) er i kristen doktrine en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen, men tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De fleste kristne kirker bekjenner denne troen, men det finnes enkelte retninger som avviser den. Doktrinen er utviklet først og fremst som et svar på hvilket vitnesbyrd Bibelen har om spørsmålet om hvem Gud er, og hvordan Guds eksistens kan beskrives.
Historie
Doktrinen er ikke eksplisitt nevnt i Det nye testamente. Tanken om Gud som en treenighet oppsto allikevel tidlig, som en følge av det nære bånd mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som beskrives i evangeliene. Etterhvert oppsto det strid omkring spørsmålet, og det ble særlig strid mellom arianerne og de som bekjente troen på treenigheten. Arius hevder at «det var en gang sønnen ikke var»:
- Derfor er der tre væsener (hypostaser), Faderen, Sønnen og Helligånden. Og Gud, der er alle tings årsag, er den eneste uden begyndelse, men Sønnen, der blev født uden for tiden af Faderen og skapt og grundlagt forud for tidsaldrene, var ikke, førend han blev født, men, født uden for tiden forut alle, fikk han alene eksistens af den ene Fader. (Arius sitert etter Epiphanius).
Dette ble et hovedtema på konsilet i Nikea i 325, og den nikenske trosbekjennelse er i hovedsak skrevet som en definisjon av treenigheten.
Den nikenske trosbekjennelse definerer personene som «homoousia» ('av samme vesen'), mens ikke-trinitarer definerte forholdet som «homoiousia» ('av lignende vesen'). Dette har senere blitt framhevet som en spesiell side ved kristen teologi; det kan komme til en splittelse over «en iota», et uttrykk som ble brukt for å uttrykke noe som var svært lite (jamfør 'ikke en tøddel').
Treenigheten i Bibelen
Hverken ordet treenighet eller noen klar formulering av læren er eksplisitt nevnt i Bibelen, men teologer kan vise til flere steder i Bibelen som kan tolkes som støtte for doktrinen. Rent religionshistorisk kan formuleringen av treenighetslæren sies å være motivert både av Det nye testamentes identifisering av Jesus som Gud (Joh 1,1; 20,28) og Bibelens klare monoteistiske tendens.
I Det gamle testamente er det særlig Første Mosebok kap. 18 som nevnes; der viser Gud seg som tre menn for Abraham. Det er også enkelte steder at Gud omtaler seg selv i flertall. For eksempel Første Mosebok 1,26: "La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!". Det er uklart om dette kan være majestetisk flertall eller om det er en antydning om flere personer.
I Det nye testamente er den viktigste støtten for doktrinen dåpsformularet i Evangeliet etter Matteus (28,19). Andre tekster har også blitt framhevet, som den paulinske velsignelsen i Andre Korinterbrev (13,13).
Forståelse av treenighetslæren
Troen på treenigheten regnes som sentralt i ortodoks, katolsk og i de mest utbredte former for protestantisk tro. Det er en vanlig oppfatning at det de troende må bekjenne er en tro på at Gud er én, men samtidig tre personer. Utover dette kreves det lite i forhold til erkjennelse av hvordan dette lar seg gjøre. Man avgrenser gjerne doktrinen først og fremst ved å forklare hva treenigheten ikke er; dette kalles gjerne 'negativ teologi'.
Det er sentralt i kristen lære at det bare finnes én gud. Dette er i overensstemmelse med oppfatningen til de to andre religioner som bekjenner seg til én Gud: Jødedommen og islam, og er eksplisitt angitt i Jesaja (GT) (44,6): «... foruten meg er det ingen Gud.». Samtidig hevder kristne at Gud eksisterer som tre personer (gresk hypostases), noe som av mange jøder og muslimer sees som en form for polyteisme. Treenighetslæren forklarer dette med at Gud er én natur, med én vilje, men han viser seg allikevel for menneskeheten i tre personer, som er likeverdige. Ut fra den athanasiske trosbekjennelse er Faderen den eneste av de tre personer som verken er født eller har utgått fra de andre. Sønnen er født, mens Den hellige ånd utgår fra Faderen (i vestlig tradisjon «fra Faderen og Sønnen», se Filioque).
En tradisjonell forklaring på forholdet mellom de tre personer kalles perikhoresis (gresk, betyr egentlig «danser omkring»). Teorien er at hver enkelt person fullstendig omgir de to andre, og at dette er tilfelle for alle tre. Dette refererer til Evangeliet etter Johannes, der Jesus sier «Jeg er i Faderen og Faderen i meg». Denne forklaringen er kjent fra Hilarius av Arles.
Forskjeller mellom kirkesamfunn
Den vestlige tradisjon har en sterk tendens til å komme med positive uttrykk for forskjellige doktriner, mens den østlige tradisjon i stor grad nøyer seg med å definere bort det som er galt, og la det nøyaktige innholdet forbli et mysterium. I de kirkesamfunn som bekjenner treenighetslæren er det liten eller ingen forskjell i hva man tror på, men derimot enkelte forskjeller i hvordan man definerer det.
Et eksempel på dette er den vestlige formuleringen om at Den hellige ånd utgår fra Faderen og Sønnen. I den nikenske trosbekjennelse står det bare «fra Faderen», og østkirken holder på dette. Det står dog klart at man i ortodoks teologi ikke utelukker vestkirken har rett, og mange østlige teologer sier også at dette nok er den beste forklaringen, men man setter integriteten til trosbekjennelsen høyere enn ønsket om å definere doktrinen nærmere.
Protestantiske kirker bruker normalt den vestlige definisjonen, og selv om forståelse noen ganger kan avvike fra den vanlige katolske eller ortodokse forståelse, er forskjellen så minimal at man ikke finner feil i hverandres lære. Unntaket er en del mindre protestantiske kirker, som selv om de bekjenner troen på treenigheten legger et noe annet innhold i den. De vil dermed selv definere seg selv som trinitarer, mens andre kirker er usikre på den definisjonen.
Ikke-trinitariske kirker
Flere kirker og trossamfunn har en ikke-trinitar forståelse av Gud (se: antitrinitarisme). Disse inkluderer De siste dagers hellige, Jehovas vitner, Kristadelfianerne, Christian Science, Enhetskirken, Unitarkirken, Iglesia ni Cristo og andre. Ut over det at de avviser treenighetslærenn varierer de enkelte kirkenes syn på Gud.
I en periode fra 1930- til 1960-tallet benyttet Iglesia Filipina Independiente et ikke-trinitarisk dåpsformular.