Det indre marked
Det indre marked er en avtale inngått 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU,[1] med sikte på å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og som et middel for å opprette Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU, og i tillegg Norge, Island og Liechtenstein (de tre landene danner EØS), og Sveits. Medlemskap i det indre marked forutsetter gjennomføringen av de fire friheter, slik de ble forutsatt i Romatraktaten, nemlig den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. [1][2]
EØS-samarbeidets tilknytning
EØS-samarbeidet trådte i kraft 1. januar 1994, og har som et overordnet mål å gi adgang til det indre marked. For Norges del faller EUs traktatbestemmelser om en økonomisk og monetær union utenfor EØS-samarbeidet. Utenfor faller også bestemmelsene om EUs handelspolitikk, EUs bistandspolitikk, EUs tollunion, den felles landbrukspolitikken, den felles fiskeripolitikken, EUs justis- og innenrikspolitikk og EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.[1]
I justissektoren reguleres Norges samarbeid med EU gjennom Schengen-tilknytningsavtalen og andre avtaler. Norge samarbeider også med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området.[1]
EØS-avtalen har egne bestemmelser om handel med fisk og landbruksvarer. Disse bestemmelsene bygger ikke på EU-traktatenes bestemmelser om den felles fiskeripolitikken og den felles landbrukspolitikken.[1]
Bakgrunn
På 1980-tallet arbeidet EF med å opprette et enhetlig indre marked for varer, tjenester, arbeidskraft og kapital - de «fire friheter». Det juridiske grunnlaget er enhetsakten vedtatt i 1985 og trådt i kraft 1. juli 1987. De 300 konkrete tiltakene som skulle settes i verk var listet opp i kommisjonens «hvitbok». Målet var iverksetting av det indre markedet innen utgangen av 1992. EF hadde på den tiden 12 medlemmer.[3] Tidligere ble betegnelsen «Fellesmarkedet» (engelsk: common market) brukt om handel og næringsvirksomhet mellom medlemslandene.[4][5] Målene som ble satt på 1980-tallet for det indre markedet i 1992 fantes allerede i Romatraktaten i 1957.[6]
Da Jacques Delors overtok som leder for kommisjonen 1. januar 1985 hadde han ambisjon om å skape en økonomisk union. Han ville også trekke forsvar og sikkerhet inn i arbeidet. I første omgang konsentrerte han seg om å etablere det indre markedet med ønske om å stimulere økonomien i medlemslandene. Arbeidet med det indre markedet ble godkjent på toppmøtet i Fontainebleau i juni 1984.[6]
Tanken var å fjerne hindre for handel over landegrenser innenfor EF noe som var ventet å skape mer konkurranse blant bedrifter i alle medlemsland. Et mål var å møte utfordringen fra USA og Japan, og gjøre Europa til en ledende økonomiske region. De største konsekvensene var ventet for næringer som var skjermet mot utenlandsk konkurranse gjennom politisk bestemte reguleringer inkludert toll, kvotebegrensninger, konsesjonsplikt eller standardisering. I 1990 ble det anslått at tjenesteytende næringer (særlig finanssektoren og forretningsmessig tjenesteyting) i største grad ville merke økt konkurranse ved innføring av det indre marked.[7] Et mål var å stimulere til økonomisk vekst i medlemslandene. EF ble sammenlignet med USA der handel og annen næringsvirksomhet over delstatsgrensene kunne skje uten vesentlige hindringer. Paolo Cecchini anslo 1988 anslått at det indre markedet iløpet av 5-6 år etter iverksetting ville bidra til 5 % vekst i BNP og 6 % lavere priser.[4]
EF-kommisjonens hvitbok beskrev tre hovedtyper handelshindringer som måtte fjernes: Fysiske hindringer (inkludert kontroll av personer, kjøretøy og varer ved grensene), tekniske hindringer (inkludert forskjeller i produktstandarder og regler for etablering av selskaper), skatter/avgifter (ulike satser og ordninger for avgifter og indirekte skatter). På 1980-tallet var det allerede gjennomført mange tiltak for varehandel: Toll og kvoter ble avviklet internt i EEC i 1968 (tollunionen), mens grensekontroller i stor grad skyldtes medlemslandenens ulike tekniske standarder som ikke var gjensidig anerkjent. Tollunionen medførte at medlemslandene hadde samme tollsats overfor tredjeland. Romatraktaten hadde allerede et prinsipp om fri bevegelse av arbeidskraft, men hadde i praksis mange begrensninger i form av blant annet ulike utdanningssystemer og krav til godkjenning i visse yrker. Passkontroll var heller ikke fjernet fordi felles yttergrense og felles fremmedpolitikk. Handel med tjenester kan skje på to måter: Leverandøren kan etablere seg i et annet land (under vertslandets lover) og selge tjenester der; eller leverandøren kan selge tjenester fra sitt hjemland til kunder i andre land. Et indre marked forutsetter at det siste er mulig og mer krevende fordi det krever omfattende harmonisering av lovverket.[3] For handel med varer var på 1980-tallet ulike standarder og avgifter de vesentligste hindrene. For tjenester (som bank, forsikring og transport) var offentlige reguleringer viktigste hindre. Regler for offentlige innkjøp ble oppgitt som hinder innenfor telekommunikasjon, energi og transport.[4]
Referanser
- ^ a b c d e Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken» (på norsk). Regjeringen.no. Besøkt 22. januar 2019.
- ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäischer Binnenmarkt | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 22. januar 2019.
- ^ a b EF: det indre marked. Oslo: Utvalget. 1988. ISBN 8271772287.
- ^ a b c Cecchini, Paolo (1988). Europa '92: realiseringen av det indre marked. Oslo: Dagens næringsliv. ISBN 8273460428.
- ^ Løchen, Einar (1971). Fellesmarkedet og Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 82 05 00715 2.
- ^ a b Bjartnes, Anders (1990). Dette bør du vite om EF. Oslo: Tiden. ISBN 8210033492.
- ^ Halvorsen, Knut (1990). Alternative tilpasninger til EFs indre marked: generelle utviklingstrekk med konsekvenser for den regionale utvikling. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.