Hopp til innhold

Madeira

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Madeira» har flere betydninger.
Madeira
Região Autónoma da Madeira

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
"Das ilhas, as mais belas e livres" (Portugisisk)

Kart over Madeira

Ligger vedAtlanterhavet
Grunnlagt1976
HovedstadFunchal
32°39′N 16°55′V
TidssoneUTC+0
Retningsnummer351 291
Areal828 km²
Befolkning272 950 (2011)
Bef.tetthet330 innb./km²
StyreformAutonom region
PresidentAlberto João Jardim
Offisielle språkPortugisisk
ValutaEuro (€) (EUR)
NasjonalsangA Portuguesa (nasjonal)
Hino da Região Autónoma da Madeira (lokal)
Toppnivådomene.pt
Madeira på Commons

Madeira er en øy i det østlige Atlanterhavet. Den tilhører Portugal. Madeira er videre navnet på en selvstyrt region (Região Autónoma da Madeira), som i tillegg består av øya Porto Santo og de to ubebodde øygruppene Selvagensøyene og Desertasøyene.

Øyene har et samlet areal på 797 kvadratkilometer (noe mindre enn Sørøya i Finnmark) og et innbyggertall på omkring 275 000.[1] Hovedstaden heter Funchal.

Madeira er portugisisk for tømmer. Navnet kan derfor sies å bety «skogkledd».

Dette samsvarer med den første sikre skriftlige omtalen av øya – på et genovesisk kart fra 1351: «Isola della Lolegname» (den skogkledde øya). Det finnes eldre omtaler av øyer i Atlanterhavet, som muligens kan ha vært Madeira. Her brukes betegnelser som «Purpurøyene» og «Den røde øya». Enkelte mener at dette refererer til saften fra dragetreet, som ble brukt som fargestoff.

Geografi

Madeira utgjør, sammen med Asorene, Kanariøyene og Kapp Verde, regionen Makaronesia. Disse øyene er alle av vulkansk opprinnelse, og oppsto i tertiærperioden. Øyene har aldri vært landfaste, med mulig unntak for de østligste av Kanariøyene. De var altså aldri en del av kontinentene Europa/Afrika.

Øygruppen Madeira består av disse øyene:

  • Madeira med to mindre øyer på østspissen (Ilhéu de Agostinho og Ilhéu do Farol), samt en del holmer og skjær langs kysten ellers. I alt 735,7 kvadratkilometer.
  • Porto Santo med en del omkringliggende øyer, holmer og skjær. De største er Ilhéu de Baixo (Ilhéu da Cal), Ilhéu de Cima (Ilhéu do Farol), Ilhéu das Cenouras og Ilhéu de Ferro. Samlet areal 42,2 kvadratkilometer.
  • Desertasøyene (Ilhas Desertas): Chão, Deserta Grande og Bugio, i alt 13,7 kvadratkilometer.

Videre har vi Selvagensøyene (Ilhas Selvagens), som også er administrert under regionen Madeira. Avstanden (280 km) er imidlertid så stor at det kan diskuteres om disse tilhører Madeira som øygruppe. De ligger faktisk nærmere Kanariøyene. De største av Selvagensøyene er Selvagem Grande, Selvagem Pequena og Ilhéu de Fora. Samlet areal er rundt 3 kvadratkilometer.

Om vi ser bort fra vitenskapsfolk og vaktstyrker, er det bare Madeira og Porto Santo som er bebodd.

Madeiras posisjon er 32° 38' nord 16° vest (hovedstaden Funchal). Dette er omtrent på linje med både nord- og vestspissen av Afrika. Avstanden er om lag 580 kilometer fra kysten av Afrika, 860 kilometer fra Lisboa, 370 kilometer fra Gran Canaria og 770 kilometer fra Santa Maria, den nærmeste av Asorene.

Câmara de Lobos på Madeira

Øya Madeira har et flateinnhold på 737 kvadratkilometer. Den er om lag 58 kilometer lang og 23 kilometer på det bredeste. Øya er svært fjellrik; 90 prosent av arealet er på over 500 meters høyde, og en tredel på over 1000 meter. En fjellkjede danner øyas lengdeakse og deler den tydelig i en nordlig og en sørlig halvdel, blant annet med nokså ulikt klima. Det høyeste punktet er Pico Ruivo på 1861 meter. Fra fjellkjeden stråler det ut sidearmer, og mellom disse løper det dype raviner og daler. Det som i luftlinje ser ut som en kort avstand, kan i den virkelige verden være lange distanser ned i og opp av dalbunner. Madeiras topografi sammenliknes ofte med et papirark som er krøllet sammen.

Den vestlige delen av fjellkjeden danner et høyfjellsplatå, Paúl da Serra, på rundt 22 kvadratkilometer i en høyde av ca. 1400 meter. I øst avsluttes øya med spissen Ponta de São Lourenço. Her er klimaet svært mye tørrere enn ellers, og floraen er svært sparsommelig.

Øyas kystlinje består i hovedsak av bratte klipper. Så langt som 100 meter under dagens havnivå har Madeira omtrent samme form som den vi ser på kartet. Ved byen Câmara de Lobos, vest for Funchal, ligger klippen Cabo Girão, som stuper 580 meter rett ned mot en liten «strand». Dette er verdens nest høyeste havklippe.

Øya Porto Santo er ganske annerledes. Den er 42,2 kvadratkilometer (12 kilometer lang og 5 kilometer på det breieste). Landskapet er mer preget av slakke bakker og åser. Det høyeste punktet er på 517 meter. Mens Madeira knapt har strender, finner vi på Porto Santo nærmere 9 kilometer sandstrand.

Desertasøyene er en slags fortsettelse av Madeira og Ponta de São Lourenço, og flere av øyene har langsgående fjellkjeder.

Havområdene mellom øyene er svært dype: Ned mot 200 meter mellom Madeira og Desertas, og helt ned mot 2500 meter mellom Madeira og Porto Santo

Landskapstyper og geologi

Madeira-øyene er alle vulkanske. De ligger i nordenden av den afrikanske kontinentalplata, men har aldri hatt landkontakt med Afrika. Øyene har utviklet seg på det som i geologien kalles varmepunkt, og de er en del av den delvis undersjøiske fjellkjeden Madeira–Tore, som strekker seg til det undersjøiske fjellet Tore, 30 mil vest for Lisboa.

Porto Santo er den eldste av øyene, noe en kan se på de atskillig mer eroderte landskapsformene der. En antar at den første vulkanske aktiviteten var for 18–19 millioner år sia, og at øya passerte havoverflaten for mellom 13,5 og 14 millioner år siden. Det er usikkert hvor lenge vulkanutbruddene fortsatte, muligens frem til for 8 millioner år siden.

Dannelsen av Madeira skjedde en god del senere. Øya antas å ha passert havoverflaten for noe over 5 millioner år siden, og den vulkanske aktiviteten fortsatte periodevis i lang tid. Det er i det senere funnet spor av utbrudd så sent som for 6450 år siden.

Selvagensøyene er geologisk nærmere Kanariøyene, og er dermed atskillig eldre enn Madeira for øvrig. Her kan den vulkanske aktiviteten ha startet så langt tilbake som for 27 millioner år siden.

Klima

Klimaet på Madeira er subtropisk, stabilt og behagelig varmt, ofte karakterisert som «evig vår» (et ord som også spiller på at en finner blomstring nesten året rundt). Klimaet styres av høytrykket over Asorene, en av de mest stabile værfaktorer i hele Atlanterhavet. Et avvik med sterkt lavtrykk over Asorene 19. februar 2010 skapte en meget sterk værfront som 20. februar skylte inn over Madeira og skapte en flomkatastrofe.

Fjellkjeden som går øst-vest langs øya, gjør at klimaet er noe forskjellig i nord og sør. Passatvinden, som blåser fra nordøst, treffer øyas nordkyst. Den varme og fuktige sjøluften tvinges opp i kaldere lag og kondenserer til tåke og eventuelt nedbør. Samtidig beskyttes sørsiden mot både vind og nedbør. Funchal har dermed en årsnedbør på bare 500–600 millimeter, mot over 3000 mm i høyereliggende strøk som er eksponert mot nord.

Middeltemperaturen i Funchal varierer fra 18°C i januar til 26°C i august. Maksimumstemperaturen kan om sommeren komme opp i rundt 35°C, når tørr vind (leste) blåser fra Nord-Afrika.

Om vinteren kommer nedbøren som snø i høyfjellet. Den kan bli liggende til ut i mars. I tidligere tider ble snø samlet og lagret i kunstige huler for senere å brukes til is på hotellene.

Flora

Fra Madeiras laurbærskoger

Madeira har en svært rik flora og betegnes ofte som «den grønne øya» eller «blomsterøya». Undersøkelser viser at det sannsynligvis var noe under 800 ulike arter av bregner og blomsterplanter. Senere er det importert mer enn 540 arter, som kan sies å ha slått seg ned på øya. Rene hageplanter er da ikke medregnet.

I tillegg finnes det (omtrentlige tall) 500 arter av alger, 450 av sopp, 450 av lav, 170 av levermoser og 320 av moser.

Av de opprinnelige plantene regnes 118 som endemiske for øygruppa. Videre er det 69 som er endemiske for Makaronesia.

Mange av de endemiske artene er sjeldne og stiller strenge krav til voksemiljøet. De er derfor truet av urbanisering, avskoging, erosjon og overbeiting. En del av de importerte artene er svært aggressive og utgjør dermed en trussel mot øyenes klassiske flora.

Et spesielt trekk er urskogene av laurbærtrær. Det er funnet fossiler som viser at disse skogene er flere millioner år gamle. Slike skoger fantes i tertiærperioden over store deler av Europa. Disse og andre varmekjære planter trakk seg etter hvert sørover, og mange døde ut. Økologien har fortsatt å endre seg rundt Middelhavet, og laurbærskog finnes nå stort sett bare på Asorene, Madeira og Kanariøyene. (Kapp Verde har for tørt klima.) Også på øyene har urbanisering og avskoging redusert omfanget av disse skogene, og de gjenværende områdene på Madeira er vernet gjennom Unescos verdensarvprogram.

Pussig nok er mange av de plantene som på bilder framstår som mest typisk for Madeira, importerte arter. Det gjelder f.eks strelitzia (papegøyeblomst), ulike arter av protea, Agapanthus praecox (Afrikas blå lilje), hortensia og ymse orkideer.

Noen av de endemiske artene

Dyreliv

Dyrelivet på Madeira kan virke sparsommelig. Avstanden til fastlandet har vært sterkt begrensende for hvilke større dyr som kan ha kommet til øyene «av seg selv». Det antas imidlertid at det finnes i overkant av 3300 arter, og at rundt 900 av disse er endemiske, altså i hovedsak lokale.

Før menneskene kom til Madeira, fantes det antakelig ingen ikke-flygende landpattedyr på øyene. Et mulig unntak er en museart, som en har funnet fossiler av på halvøya Ponta de São Lourenço (muligens Mus musculus). Den er nå utdødd, kan hende utkonkurrert av andre musearter, som kom med skip. Av andre «originale» pattedyr finnes tre flaggermusarter. Alle øvrige landpattedyr må regnes som innført av mennesker (rotter, mus, kaniner, ulike husdyr). Det har også vært forsøk med å importere hjortedyr for jakt, men dette har ikke vært noen suksess.

Ellers finnes en rekke seler og hvaler i havområdene rundt Madeira. Viktigst å nevne er nok middelhavsmunkeselen (Monachus monachus), på portugisisk lobo marinho (sjøulv). Disse var det opprinnelig overflod av, men jakt har gjort den svært utrydningstruet. På verdensbasis antas bestanden å være på under 500 individer, av disse holder rundt 20 til ved Desertasøyene.

Det er mellom 40 og 50 fuglearter som holder fast til på de madeiranske øyene. Her kan nevnes et utvalg:


Som mange andre øyer på disse breddegrader har Madeira sin endemiske firfisleart, Teira dugesii (lokalt navn: lagartixa). Dette er den eneste krypdyrarten på øyene. Til gjengjeld er den svært vanlig og finnes med et stort utvalg farger.

Frosker (iberisk sjøfrosk; Rana perezi) er ikke uvanlig. De er opprinnelig importert som mat, men enkelteksemplarer har rømt og den lever nå vilt over det meste av øya.

Ferskvannsfisk finnes det lite av. Ål kan tidvis påtreffes i elvene. Det foregår en del oppdrett av ørret, og rømt fisk herfra finnes til tider i elver og levadaer.

Av smådyr finnes det mange:

(Se ellers artiklene om Porto Santo, Desertasøyene og Selvagensøyene om særegent dyreliv der.)

Demografi

Da portugiserne oppdaget Madeira i 1419 var øya helt ubebodd av mennesker, uten noen urbefolkning i det hele tatt. Øya ble befolket av portugisere, spesielt bønder fra Minho-regionen. Dette betyr at befolkningen på Madeira (portugisisk: Madeirenses), er etnisk portugisiske, selv om de har utviklet sin egen distinkte regionale identitet og kulturelle karaktertrekk.

Regionen har en samlet befolkning på i underkant av 250 000 innbyggere, de fleste av disse bor på hovedøya Madeira hvor befolkningstettheten er 337/km ². Det bor imidlertid bare rundt 4500 mennesker på Porto Santo hvor befolkningstettheten er 112/km ² .

Språk

Portugisisk.

Historie

Utdypende artikkel: Madeiras historie

Tidligste omtaler

Madeira har ingen urbefolkning. De første menneskene kom med skip og traff på øyene nokså tilfeldig. Enkelte arkeologiske funn kan tyde på at dette har skjedd så langt tilbake som for flere tusen år siden. Det finnes også eldre omtaler i skriftlige kilder, som kan vise til Madeira. For eksempel omtaler Plinius «Purpurøyene» med en passende posisjon i forhold til «Lykkeøyene», som var datidens betegnelse på Kanariøyene.

Som den første sikre skriftlige kilden regnes imidlertid et kart fra Genova i 1351. Her er avmerket både det som kalles «Isola della Lolegname» (den skogkledde øya) og, like ved siden av, «Porto Séo» (altså Porto Santo).

Tidlig bosetting

Tidlig på 1400-tallet ble Portugal en stormakt på havet. I 1418 blei João Gonçalves (med tilnavnet Zarco) og Tristão Vaz Teixeira satt til å lede en ekspedisjon til Guinea-kysten i Afrika. De ble tatt av en storm, og endte opp på det de kalte Ilha da Madeira («den skogkledde øya)». De valgte imidlertid å søke ly på den mer oversiktlige naboøya, som de kalte Porto Santo («den hellige havna»), før de vendte tilbake til hjemlandet. Året etter dro de, sammen med Bartolomeu Perestrello, i ledelsen for en ny ekspedisjon. Denne gangen var målet Madeira.

I 1425 ble Madeira og Porto Santo formelt en provins under Portugal. Denne ble delt i tre soner under ledelse av hver sin kaptein, nemlig Zarco (med base i Câmara de Lobos, og seinere i Funchal), Teixeira (base i Machico) og Perestrello (på Porto Santo). I 1440 ble Machico erklært som hovedstad.

Madeira var altså kledd med med mye skog, særlig laurbærtrær. Dette vanskeliggjorde dyrking, og bosetterne satte tidlig i gang med skogrydding, både ved hogst og svære branner. Asken fra brannene gjorde jorda svært fruktbar, og i noen år leverte Madeira hvete til Lisboa. Fortjenesten på denne handelen var imidlertid ikke stor nok, og i 1460 ble de første sukkerroene plantet. Sukker var på denne tiden en luksusvare i Europa, og den gav høy profitt. Til å arbeide på plantasjene innførte en slaver fra Nord-Afrika.

I siste halvdel av 1400-tallet ble de første levadaene konstruert, kanaler som sikret vanning av plantasjene og kraft til møllene.

I 1497 ble kapteinsystemet avvikla, samtidig som hovedstaden ble flyttet til Funchal.

Sukkerhandel og sjørøveri

Sukkerhandelen var svært lønnsom, og Funchal vokste fort. Ved starten på 1500-tallet hadde byen allerede rundt 5000 innbyggere, slaver inkludert. I 1516 blei katedralen (Sé) i Funchal innvia.

Rikdommen førte også til at områdene rundt Madeira ble attraktive for sjørøvere. Myndighetene svarte med å bygge fort og vakttårn, noe som hadde effekt bare til en viss grad. Det følgende hundreåret var øya utsatt for en rekke alvorlige angrep.

På begynnelsen av 1600-tallet fikk sukkerprodusentene på Madeira sterk konkurranse fra Brasil og Vestindia. Flere og flere gikk derfor over til vindyrking. Det tok imidlertid en tid før dette ble en suksess. En viktig årsak var Portugals økonomiske og politiske forfall på slutten av 1500-tallet, noe som førte til at den spanske kong Filip 2. i 1581 også ble konge av Portugal (som Filip 1.). Under spansk herredømme ble forsvarsverkene på Madeira og Porto Santo forsterket kraftig. Vinhandelen ble derimot motarbeidet, ettersom Spania hadde en hjemlig produksjon å verne. Tømmereksporten økte på denne tida, da det var stort behov for tømmer til skip, blant annet til Den spanske armada.

Spanias herredømme over Portugal (og dermed Madeira) varte frem til 1640.

Vinhandelen blomstrer

På 1600-tallet ble sukker byttet ut med vinranker på stadig flere steder. Etter hvert utviklet en også teknologi som sikret en stabil kvalitet på vinen, og rundt 1700 var det vi i dag kaller madeiravin et faktum.

I 1660 vedtok England at all vineksport til britiske kolonier skulle gå via engelsk havn, men i 1663 ble Madeira unntatt fra regelen. Dette medførte at øya fikk nærmest monopol på vinhandel med Nord-Amerika. Forholdet mellom Portugal og England ble styrket av ekteskapet mellom kong Karl 2. og Katerina av Bragança, datter av Johan 4.

Handelen på Madeira blomstret igjen. Portugal bygde på ny opp en kraftig marine, som kunne beskytte mot pirater, og på midten av 1700-tallet ble mye av festningsverkene i Funchal revet. For handelsnæringen så alt lyst ut. I 1748 ble imidlertid hovedstaden rammet av et kraftig jordskjelv, som ødela store deler av byen.

I 1759 ble jesuittene utvist fra Portugal. De eide store jordområder på Madeira, og disse ble nå solgt til privatpersoner. Dette åpnet for utvidelse av vinmarkene. Handelen blomstret fortsatt, men det betydde ikke gode tider for alle øyas innbyggere. Under den amerikanske uavhengighetskrigen sank etterspørselen etter vin. Samtidig ble korntrafikken motsatt vei – til Madeira – redusert, noe som førte til både fattigdom og sult blant arbeidere og bønder. Dette stod i kontrast til rikdommen i den britiske befolkningen på øya.

Britisk okkupasjon

Det portugisisk-britiske samarbeidet fortsatte. Under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet var Frankrike og Storbritannia i strid. Da Portugal nektet å delta i Frankrikes blokade av britiske havner, angrep franske styrker Lisboa i 1807. Britiske styrker ble satt inn for å forsvare Portugal, og kongefamilien ble evakuert til Brasil. Fra 1807 til 1814 hadde britene flere tusen soldater stasjonert på Madeira, i realiteten var øya okkupert. Etter hvert trakk britene deler av styrkene tilbake, og da Napoleon var slått, kom Madeira igjen under portugisisk styre.

1800-tallet – skiftende tider

1800-tallet var, som så mange andre steder, preget av store ulikheter mellom befolkningsgruppene. Mange av de rike ble stadig rikere, og mange av Madeiras herregårder (quintas) skriver seg fra denne perioden. For fattigfolk var utviklingen gjerne motsatt, en tendens som ble styrket av krig, uro, naturkatstrofer og epidemier. I 1803 ble Funchal utsatt for en svær flom som drepte 600. I 1852 tok en koleraepidemi livet av 7000 innbyggere. Det samme året – og igjen i 1873 – gikk det pest i øyas vingårder.

Det ble nå tatt noen tiltak for å gjøre Madeiras økonomi mindre ensidig avhengig av vindyrkingen. Noen steder gikk en tilbake til sukker, andre steder ble det plantet bananer. Håndverk som kurvfletting og broderi ble etter hvert viktige tilleggsnæringer.

Nedgangstidene førte til stor utvandring fra Madeira.

Turisme blir en ny hovednæring

Turismen på Madeira regnes å ha oppstått ved at velstående briter besøkte øya på vei til eller fra koloniene. Dette skjedde i økende grad utover andre halvdel av 1800-tallet. I begynnelsen bodde gjestene på private herregårder, men mot århundreskiftet ble de første luksushotellene bygd. Turismen hadde også en positiv effekt på næringer som broderi og kurvfletting. Madeira kunne imidlertid bare nås med skip, eller etter hvert – de enda mer kostbare – sjøflyene. Det var først med åpningen av flyplassene på 1960-tallet at det ble grunnlag for masseturisme.

Madeira under verdenskriger og militærdiktatur

I Portugal vokste den republikanske bevegelsen i styrke rundt 1900. I 1910 måtte den siste portugisiske kongen, Manuel 2., dra i eksil. Portugal ble republikk, og Madeira en del av den.

Tyskland var på denne tiden på frierføtter for å utfordre de britiske privilegiene på Madeira. Dette fikk en rask slutt ved utbruddet av første verdenskrig. Portugal forholdt seg imidlertid nøytral de første krigsårene, men gav i 1916 etter for britiske krav om å konfiskere tyske skip som befant seg i portugisiske havner. Dette førte til at Tyskland erklærte krig. På Madeira ble all tysk eiendom konfiskert. Til gjengjeld ble Funchal flere ganger angrepet fra tyske ubåter.

I 1926 førte et statskupp til et militærdiktatur i Portugal. Dette varte – i litt ulike varianter – til et nytt kupp i 1974 gjeninnførte demokratiet (Nellikrevolusjonen).

I 1931 vedtok regimet en lov som nærmest gav noen utvalgte plantasjeeiere monopol på all handel. To lokale banker gikk konkurs, og folk tapte sparepengene sine. Dette førte til raseri og streiker. Det lokale militæret gjennomførte et kupp, men tropper fra fastlandet reetablerte raskt sentralmaktens herredømme. Salazar-regimet ble aldri populært på Madeira.

Under andre verdenskrig var Portugal (og dermed Madeira) nøytralt. Den hadde derfor stort sett bare indirekte innflytelse på Madeira. 2000 briter fra Gibraltar oppholdt seg under krigen på Madeira som flyktninger.

Etter nellikrevolusjonen

Etter at Salazar-regimet ble kastet i 1974, fikk Det portugisiske kommunistpartiet (som hadde vært forbudt) og venstresiden for øvrig økt tilslutning. På Madeira førte dette til en reaksjon ved at en høyreekstrem separistgruppe ble etablert. Den utførte flere terrorhandlinger og erklærte Madeira som uavhengig stat.

Dette fikk ingen langvarig betydning. I 1976 blei det enighet om å etablere øygruppen som en selvstyrt politisk region med egen regjering og eget parlament. Alberto João Jardim fra det sosialdemokratiske partiet PSD vant det første lokalvalget, og han er blitt gjenvalgt som president helt fram til nå.

Etter diktaturets avvikling har øyene opplevd kraftig modernisering både sosialt, økonomisk og infrastrukturmessig.

Politikk og administrasjon

Republikken Portugal består siden 1976 av kommunene på fastlandet og to autonome regioner, nemlig Madeira og Asorene.

Regiao Autónoma da Madeira omfatter øyene Madeira, Porto Santo, Desertas og Selvagens med holmer og skjær.

Madeira har et eget regionsparlament med lovgivende myndighet. Det har 59 valgte representanter. I utenriks- og forsvarsspørsmål er Madeira underlagt de nasjonale myndighetene. Ettersom Portugal er EU-medlem, er EUs regelverk styrende og begrensende for regionmyndighetenes virke.

De viktigste politiske partiene er:

  • PSD (sosialdemokratene)
  • PS (sosialispartiet)
  • CDS (konservativt)
  • UDP (kommunistpartiet)

PSD har helt siden det første valget i 1976 hatt rent flertall, og Alberto João Jardim har vært president (Presidente do Governo Regional) heile tida. Presidenten leder en regjering bestående av ham selv, visepresidenten og seks regionalsekretærer (Secretários Regionais).

Fra Madeira velges seks representanter til det portugisiske parlamentet (Assembleia da República).

Administrativ inndeling

Som Portugal for øvrig er Madeira delt inn i kommuner (município), 11 i tallet. Disse er igjen inndelt i mindre enheter, freguesias.

Kommune Innbyggere (2011) Areal (km²) Viktigste by Antall freguesias
Funchal (1) 119 423 75,7 Funchal 10
Câmara de Lobos 34 721 52,6 Câmara de Lobos 2
Santa Cruz (2) 42 916 68,0 Santa Cruz 5
Machico 21 332 67,6 Machico 5
Ribeira Brava 13 040 64,9 Ribeira Brava 4
Calheta 11 735 110,3 Calheta 8
Santana 7 433 93,1 Santana 2
Ponta do Sol 8 717 46,8 Ponta do Sol 3
São Vicente 5 791 80,8 São Vicente 3
Porto Santo 5 199 42,4 Vila Baleira 1
Porto Moniz 2 643 82,6 Porto Moniz 4
Heile regionen 272 950 768,0 Funchal 47

1) inkluderer Selvagensøyene, som tilhører Se freguesia
2) inkluderer Desertasøyene, som tilhører Santa Cruz freguesia

Hovedstad

I dag er Funchal en moderne by med ca. 100 000 innbyggere. Funchal ligger i et unikt område der naturlige geologiske egenskaper danner et «amfiteater» rundt byen, som starter på havna og stiger nesten 1200 meter høyt på milde nedfarter. Dette gir en naturlig ly og var det som tiltrakk de første nybyggerne.

Funchal har vært Madeiras hovedstad i over fem århundrer. Navnet sies å komme av at det vokser en overflod av fennikel (funcho på portugisisk) der.

Havna, klimaet og den utmerkede geografiske posisjonen har gjort at Funchal har hatt en rask befolkningsvekst.

Det mest sentrale punktet er sannsynligvis SE-katedralen. Den ble bygget mellom 1493 og 1514 av Pero Annes i Manueline-stil, og representerer en av Madeiras mange skatter.

Flagg og våpen

Madeiras flagg er delt i tre loddrette felt i henholdsvis blått, gult og blått. Disse symboliserer øya som er omgitt av det blå havet. I midtfeltet er et rødt og hvitt kristusordenkors. Flagget ble innført i 1978.

Madeiras våpen har i midten et skjold med flaggmotivet. Skjoldet holdes av to munkeseler og har en armillarsfære på toppen. Under skjoldet står mottoet Das ilhas as mais belas e livres, «Den vakreste og frieste blant øyer».

Forholdet til Norge

Næringsliv

Foreløpig tekst, basert på engelsk wp

Opprettingen av skattefrie industrisoner og bedre infrastruktur har ført til en viss oppblomstring av små og mellomstore industribedrifter.

Tjenestesektoren gir det største bidraget til regionens brutto verdiskapning, mens landbrukssektoren har hatt en kontinuerlig nedgang i de senere år.

Samferdsel

Fly

Øyene har to internasjonale flyplasser: På Madeira ligger Madeira lufthavn (også kalt Funchal lufthavn) (FNC) ved byen Santa Cruz øst for hovedstaden, og på Porto Santo ligger Porto Santo lufthavn (PXO). Flytiden mellom de to er ca. 15 minutter.

Madeira lufthavn var tidligere svært kort og med vanskelige vindforhold. (Ved en ulykke i 1977 ble 150 mennesker drept.) For å utnytte kapasiteten fullt ut var det ikke uvanlig at større fly tok av herfra med minimalt med drivstoff, for så å mellomlande på den lengre rullebanen på Porto Santo og fylle opp der. Dette er det blitt slutt på etter en større utbedring på Madeira. Etter dette er det lite internasjonal trafikk som går til Porto Santo.

Madeira lufthavn har nå om lag 2,5 millioner passasjerer årlig og er navet i turisttrafikken.

Skip

Madeiras plassering i forhold til de atlantiske vindsystemene er svært gunstig. Øyene har siden oppdagelsen vært et viktig hvile- og bunkringssted på veien mellom Europa og Amerika. Fortsatt er Madeira et naturlig sted å stikke innom for seilskip på langtur.

Av skip for øvrig er det lasteskip og cruiseskip som nå besøker øyene.

Det går daglig ferge mellom Funchal og Porto Santo. For øvrig er det et utstrakt båttilbud for turister, med alt fra hypermoderne trimaraner til en kopi av Columbus' Santa Maria.

Tog

Det er ingen jernbane på Madeira. En periode var det en linje mellom Funchal sentrum og forstaden Monte høyere opp i fjellsiden, men denne ble nedlagt etter flere uhell.

Vegtrafikk

Madeira har vært preget av smale, bratte og svært svingete veger. Inntil for noen tiår siden måtte busser på enkelte strekninger rygge midtveis i de krappeste svingene. De senere årene har det imidlertid vært en storslått utbygging av hovedveinettet (Via Rapids) med mange tunneler og broer. Nå går det dermed raskt å komme seg frem på hovedstrekningene, mens de gamle veiene (noen av dem er også utbedret) er til lokaltrafikk.

Øya har et godt utbygd rutebussystem, men som vanlig er – jo lenger vekk fra sentrum du befinner deg, desto sjeldnere går bussene. Det er fire busselskap som har konsesjon for hver sin del av øya. I tillegg kommer et stort antall hotellbusser og turistturer av ulike slag. Funchal og andre byer har også et godt utbygd drosjesystem.

Taubaner

Det er i de senere år etablert to taubaner i Funchal, men prisnivået gjør at disse neppe brukes til annet enn turisttrafikk. Ved en del turiststeder som ligger på høye klipper, er det etablert taubaner eller andre innretninger for å frakte gjestene ned til badehus ved sjøen.

Sleder

Et spesielt transportmiddel i Funchal er sledene på Monte, opprinnelig et transportmiddel for å komme raskt ned til sentrum, nå mest en turistattraksjon. Sleder kjører på glatt brustein nedover de bratte bakkene, mens 1-2 sjåfører står bak og styrer og bremser.

Turisme

Turisme er en svært viktig næring i regionens økonomi og bidrar med 20 prosent av Madeiras bruttonasjonalprodukt. I tillegg fører turismen til økt aktivitet innen handel, transport og en rekke andre aktiviteter, pluss at det åpner seg et betydelig marked for lokale produkter. Porto Santo er heilt basert på turisme.

De største nasjonalitetene av turister er tyske, skandinaviske og portugisiske. Fra Norge reiser det årlig i underkant av 20.000 turister til Madeira. Madeira har en overvekt av godt voksne turister, og skiller seg slik sett fra Kanariøyene. De fleste turistene bor på hoteller i og like utenfor hovedstaden Funchal, og tettstedene Camaro do Lobos og Canico do Baixo. I sommerhalvåret besøker også en del turister Porto Santo.

Kultur

Idrett

Madeira har to lag i toppen av det portugisiske ligasystemet, Marítimo og Nacional.

Marítimo har kommet til UEFA-cupen ved noen anledninger og har der slått lag som Juventus, Leeds og Rangers FC. I 2003–04 ble Nacional nummer 4 i den portugisiske ligaen, lagets beste plassering gjennom tidene.

Cristiano Ronaldo er opprinnelig fra Madeira og spilte på Nacional tidlig i karrieren.

I de senere årene har Madeira kunnet vise til gode resultater i profesjonell basketball. CAB Madeira, særlig kvinnelaget, har vunnet flere titler. Madeira Andebol SAD, øyas eneste profesjonelle handball-lag, har hatt en viss suksess nasjonalt.

Andre populære idretter er rallykjøring, sportsfiske og golf.

Kjente personer fra Madeira

Følgende personer er enten født eller har bodd deler av livet sitt på Madeira:

Referanser

Referanser (dvs fotnoter)

  1. ^ Folketall fra Det portugisiske statistikkbyrået; besøkt 10. august 2012.

Litteratur

  • Peter Sziemer: Madeira's natural history in a nutshell (Francisco Ribeiro 2000)
  • Matthew Hancock: The Rough Guide to Madeira (Rough Guides 2001)
  • Insight Guide: Madeira (APA 2004)
  • Madeira – a short illustrated history (Madeira Stoy Centre 2007)

Eksterne lenker



Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Madeira&oldid=16580268»