Republikken Venezia
| Serenissima Repubblica di Venezia Republikken Venezia | |||||
| |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
 | |||||
| Hovedstad | Eraclea (697-819) Rialto, Venezia (810-1797) | ||||
| Språk | Italiensk, venetiansk, latin | ||||
| Religion | Den romersk-katolske kirke | ||||
| Styreform | Plutokrati, republikk | ||||
| Doge | |||||
| - 697–717 | Paolo Lucio Anafesto | ||||
| - 726-737 | Orso Ipato | ||||
| - 1789-1797 | Lodovico Manin | ||||
| Historie | |||||
| - Grunnlagt | 697 | ||||
| - Fjerde korstog mot Østromerriket | Oktober 1202 | ||||
| - Kontroll over Republikken Ragusa | 27. juni 1358 | ||||
| - Opphørte | 1797 | ||||
| Valuta | Venetiansk lira | ||||
Republikken Venezia (venetiansk: (Serenìssima) Repùblica Vèneta eller Repùbblica di Venesia, italiensk: Serenissima Repubblica di Venezia) var en stat i Italia som utviklet seg fra byen Venezia og eksisterte i nærmere 1 000 år. Staten ble uavhengig av Det bysantinske riket tidlig på 700-tallet og opphørte i 1797 som følge av Napoleons invasjon av området. Republikken Venezia var også kjent som Serenissima, som er latin for «den mest lysende».
Bakgrunn
Staten ble grunnlagt i byen Venezia i Italia, som ble anlagt i en lagune for at befolkningen skulle kunne søke tilflukt fra langobarderne da Det bysantinske rikes makt i Nord-Italia var på hell på 600-tallet. I 726 valgte byen sin første historisk kjente leder, Orso Ipato, som ble anerkjent av keiser Leo III av Det bysantinske rike og gitt tittelen hypatus og dux. Han var den første historiske kjente doge av Venezia. Tradisjonelt har man siden 1100-tallet sagt at venetianerne først utnevnte Anafestus Paulicius, eller Paolo Lucio Anafesto som hertug i 697. Denne tradisjonen stammer fra krønikene til Johannes Diakonen. De første makthaverne i Venezia hadde sin maktbase i Eraclea.
Med den reduserte bysantinske innflytelsen i området, orienterte Venezia seg mot Frankerriket og det nye karolingiske dynastiet, for republikken var avhengig av internasjonal støtte for å forsvare seg mot langobarderne. Denne støtten fikk byen hos den frankiske kongen Pipin den yngre.
Middelalderen
Med fredsavtlen Pax Nicephori fra 803 mellom den frankiske kongen Karl den store og den bysantinske keiseren Nikeforos I Logothetes sikret Venezia seg uavhengighet, siden de to toneangivende makthaverne i området garanterte byens selvstendighet. I kjølvannet av fredsavtalen orienterte Venezia seg mot den frankiske siden.
I tiden som fulgte, særlig under dogen Agnello Participazio, begynte utviklingen av det som er dagens Venezia. Byen ligger i Venezialagunen, på en rekke små øyer, og byggingen av byen inkluderte broer, kanaler, bolverk, befestninger og steinbygninger. Agnello selv var en av de første som flyttet inn på øya Rialto og slik la grunnlaget for dagens bysentrum. Angellos sønn Giustiniano Participazio sørget for at levningene etter evangelisten Markus ble flyttet fra Alexandria til Venezia i 826, og Markus ble byens nye skytshelgen. Giovanni I Participazio overtok etter broren som doge i 829 og fullførte byggingen av den første Markuskirken.
Den neste dogen, Pietro Tradonico, sørget for en militær utrustning av byen, og startet en militær oppbygging som også var ekspansiv, og ikke bare til det umiddelbare forsvaret av selve byen. Slik la han grunnlaget for den senere dominansen av Adriaterhavet. Utgangspunktet for dette var blant annet bekjempelsen av slaviske og muslimske pirater.
Fram til høymiddelalderen hadde Venezia utviklet seg til å bli en økonomisk og militær stormakt, og staten hadde sin største utbredelse i middelalderen. Det økonomiske grunnlaget lå blant annet i byens kontroll over handelen mellom Europa og Levanten. Den militære styrken var særlig knyttet til den sterke krigsflåten som etter hvert ble blant de største og sterkeste i Middelhavet.
Staten var engasjert i korstogene helt fra begynnelsen, og i 1123 fikk de kontroll over Kongeriket Jerusalem. Venezia utkjempet også en rekke kriger i området mot handelsrivalen Republikken Ragusa (som sikret Venezia kontrollen over Adriaterhavets østbredd), og mot Det bysantinske riket og senere Det osmanske riket. Ved Det bysantinske rikets endelige sammenbrudd og påfølgende deling, fikk Venezia kontroll over 3/8 av dets territorium, blant annet store områder i Egeerhavet, som Kreta og Evvia. I slaget ved Chioggia i juni 1380 slo Venezias flåte den genovesiske flåten, og sørget for å holde rivalen Republikken Genova ute av det østlige Middelhavet.
I 1420 ble hele Friuli, Cadore, patriarkatet Aquileia og Det venetianske Albania lagt under republikken.
I Den hellige liga spilte den venetianske flåten en avgjørende betydning i seieren over Det osmanske riket i Slaget ved Lepanto.
Nedgangstiden
Republikken opplevde en stagnasjon utover på 1600-tallet og 1700-tallet, med et stadig sterkere trykk fra Det osmanske riket. Den siste store krigen mellom de to statene var i årene 1714–1718 som en del av De osmansk-habsburgske krigene og endte med osmansk seier og venetiansk tap av de greske besittelsene. Venezia kunne ha gått på et langt verre nederlag, men ble reddet av det habsburgske Østerrike som gikk til krig mot osmanerne i 1716.
Undergang
Da Napoleon invaderte byen i 1797 gikk republikken under for godt. På denne tiden var det praktisk talt ikke noe igjen av venetianske flåten. Våren 1796 falt byen Piemonte til Napoleon og de østerrikske styrkene i området ble slått tilbake. For å jage sine østerrikske fiender, gikk Napoleons hær inn på det nøytrale Venezias territorium og okkuperte etter hvert området fram til Adige, mens østerrikske tropper okkuperte områdene ved Vicenza, Cadore og Friuli.
Da Napoleons oppmerksomhet senere vendte seg til områdene nord for Alpene, ble de i fredsavtalen bestemt at Østerrike skulle få kontrollen over Venezia. Den siste dogen, Lodovico Manin ble da tvunget til å trekke seg.
En kortlivet republikk, Repubblica di San Marco ble opprettet i byen etter et venetiansk opprør mot den østerrikske okkupasjonen i 1848, men ble gjenerobret av østerrikerne etter harde kamper året etter.
Etter det østerrikske nederlaget i Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 ble Venezia og områdene omkring overført til Kongeriket Italia etter tidligere avtale mellom Italia og Preussen.