Karl Lachmann: Forskjell mellom sideversjoner

Slettet innhold Innhold lagt til

På linje

Sideversjonen fra 8. jan. 2010 kl. 18:41

Karl Konrad Friedrich Wilhelm Lachmann (født 4. mars 1793 i Braunschweig, død 13. mars 1851 i Berlin) var en tysk filolog.

Lachmann studerte først i Leipzig, så i Göttingen under Georg Friedrich Benecke. I 1818 ble han ekstraordinær professor ved universitetet i Königsberg. Fra 1825 var han professor i latinsk og tysk filologi i Berlin. Han var en nær venn av Jacob og Wilhelm Grimm.

Sammen med Benecke regnes Lachmann som grunnleggeren av den historisk-kritiske utgiverpraksis. Fastsettelsen av tekstene var tidligere skjedd på rent subjektivt grunnlag, men Lachmann innførte faste normer, både for klassisk og gammeltysk litteratur. Hans utgaver av Hartmann von Aue, Wolfram von Eschenbach og Walther von der Vogelweide regnes som klassikere innenfor den germanistiske utgivelseshistorien.

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

@@ Linje 2: / Linje 2: @@
 '''Karl Konrad Friedrich Wilhelm Lachmann''' (født [[4. mars]] [[1793]] i [[Braunschweig]], død [[13. mars]] [[1851]] i [[Berlin]]) var en [[Tyskland|tysk]] [[filolog]].
+Lachmann studerte først i [[Leipzig]], så i [[Göttingen]] under [[Georg Friedrich Benecke]]. I [[1818]] ble han [[ekstraordinær professor]] ved [[universitetet i Königsberg]]. Fra [[1825]] var han professor i latinsk og tysk filologi i [[Berlin]]. Han var en nær venn av [[Jacob Grimm|Jacob]] og [[Wilhelm Grimm]].
-Lachmann studerte først i [[Leipzig]], så i [[Göttingen]] under [[Georg Friedrich Benecke]]. I 1815 ble han den prøyssiske hæren som frivillig chasseur og fulgte sin avdeling til Paris, men kunne ikke se aktiv tjeneste. I 1816 ble han assistent mester i Friedrichswerder gymnasium i Berlin, og en privatdosent ved [[universitetet]]. Samme sommer ble han en av de fremste mestere i Friedrichs-Gymnasium i Königsberg, hvor han assisterte hans kollega, den [http://no.wikipedia.org/wiki/Germanistikk Germanist] Friedrich Karl Köpke, med sin utgave av [[Rudolf von Ems]]' [http://en.wikipedia.org/wiki/Barlaam_and_Josaphat Barlaam und Josaphat] (1818), og hjalp også hans venn i en tenkt utgave av verkene til Walther von der Vogelweide.
-I [[1818]] ble han [[ekstraordinær professor]] ved [[universitetet i Königsberg]] og samtidig begynte å forelese om [[Gammeltysk grammatikk]] og [[mellomhøgtysk]] litteratur. Han viet seg i løpet av de følgende sju år til en usedvanlig detaljert studie av disse fagene, og i [[1824]] fikk han permisjon for å søke i bibliotekene i midtre og sørlige [[Tyskland]] for ytterligere informasjon.
-I [[1825]] ble Lachmann nominert til ekstraordinær professor i klassisk og tysk filologi ved Humboldt-universitetet i [[Berlin]] (ordinær professor 1827), og i [[1830]] ble han tatt opp som medlem av Academy of Sciences. Han var en nær venn av [[Jacob Grimm|Jacob]] og [[Wilhelm Grimm]].
-Lachmann, som var oversetter av første bind av [[PE Müller's Sagabibliothek des skandinavischen Altertums]] (1816), er en figur av stor betydning i historien til [[tysk filologi]] (se [[Rudolf von Raumer]], [[Geschichte der germanischen Philologie]], 1870). I sin "Habilitationsschrift" über die ursprungliche Gestalt des Gedichts von der Nibelungen North (1816), og i sin gjennomgang av [[Hagens Nibelungen]] og [[Benecke's Bonerius]], bidro i 1817 til [[Jenaische Literaturzeitung]] hadde han alt fastsatt regler tekstkritikk og belyst i fonetiske og metriske prinsippet mellomhøgtysk på en måte som markerte et tydelig fremskritt i den grenen av undersøkelsen.
-Den strengt vitenskapelige karakter metoden hans blir stadig mer synlig i Auswahl aus den hochdeutschen Dichtern des dreizehnten Jahrhunderts (1820), i den utgaven av Hartmanns Iwein (1827), i de av Walther von der Vogelweide 1827) (og Wolfram von Eschenbach (1833 ), i avisene "Über das Hildebrandslied," Über althochdeutsche Betonung und Verskunst, "Über den Eingang des Parzivals" og "Über drei Bruchstücke niederrheinischer Gedichte" publisert i Abhandlungen av Berlin-akademiet, og i Der Nibelunge Ikke und die Klage (1826), som ble etterfulgt av en kritisk kommentar i 1836.
-Lachmann's Betrachtungen über Homers Iliaden, først publisert i Abhandlungen av Berlin-akademiet i 1837 og 1841, der han forsøkte å vise at Iliaden består av atten uavhengige "lag" vekslet forstørret og interpolert, hadde stor innflytelse på det 19. århundre homeriske stipend, Selv om hans synspunkter er ikke lenger tillatt. Hans mindre utgave av [[Det nye testamentet]] kom i [[1831]], 3. utgave i [[1846]], og den større andre utgave, i to bind mellom 1842 og 1850. Planen til Lachmann utgave, forklarte han i sin [[Studia Krit]] i 1830, som er en modifikasjon av et uferdig prosjekt av Richard Bentley. Lachmann var den første store forfatter til å rive seg løs fra  Textus Receptus, som søker å restaurere de gamle lesing gjeldende i manuskripter av Aleksanders tekst-type, med avtale av den vestlige myndigheter (Gamle latin og gresk Vest Uncials) som viktigste bevis [[antikken]] til en lesning der de eldste Aleksanders myndighetene forskjellig.
-Lachmanns versjon av [[Lucretius]] (1850), er kanskje hans største prestasjon i stipendet. Han demonstrerte hvordan de tre viktigste manuskriptene all avledet fra en arketype, som inneholder 302 sider av 26 linjer på en side. Videre var han i stand til å vise at denne arketypen var en kopi av et manuskript skrevet på et minuscule hånd, som i seg selv var en kopi av et manuskript av 4. eller 5te tallet skrevet i rustikke hovedsteder. Å si sin rekreasjon av teksten ble akseptert er antiklimatisk; HAJ Munro karakterisert denne bragd som "et verk som vil bli et landemerke for forskere så lenge det latinske språket fortsetter å bli undersøkt. Lachmann også redigert Propertius (1816); Catullus (1829); Tibullus (1829); Genesius (1834); Terentianus Maurus (1836); Babrius (1845); Avianus (1845), Gaius (1841-1842), den Agrimensores Romani ( 1848-1852) og Lucilius (redigert etter hans død av Vahlen, 1876). Han oversatte også Shakespeares sonetter (1820) og Macbeth (1829).
 Sammen med Benecke regnes Lachmann som grunnleggeren av den historisk-kritiske utgiverpraksis. Fastsettelsen av tekstene var tidligere skjedd på rent subjektivt grunnlag, men Lachmann innførte faste normer, både for klassisk og gammeltysk litteratur. Hans utgaver av [[Hartmann von Aue]], [[Wolfram von Eschenbach]] og [[Walther von der Vogelweide]] regnes som klassikere innenfor den germanistiske utgivelseshistorien.