Hopp til innhold

Luhansk: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
mIngen redigeringsforklaring
Telaneo (diskusjon | bidrag)
Patruljører
137 146 redigeringer
++
Linje 33: Linje 33:
{{Main|Guvernementet Jekaterinoslav}}
{{Main|Guvernementet Jekaterinoslav}}
[[Fil:Luhansk Ukrainian theatre.JPG|miniatyr|Luhansk ukrainske teater|venstre]]
[[Fil:Luhansk Ukrainian theatre.JPG|miniatyr|Luhansk ukrainske teater|venstre]]
Byens historie går tilbake til 1795, da den [[Storbritannia|britiske]] forretningsmannen Charles Gascoigne bygget en jernstøperi fabrikk her. Det objektet ble det første store metallurgiske foretaket sør i [[det russiske imperiet]]. Anlegget begynte å produsere produkter i 1800, og ved produksjon av støpejern ble den nyeste og, først i [[Russland]], teknologien for bruk av [[koks]] brukt. Selskapet spesialiserte seg på produksjon av militære våpen og prosjektiler. Så, Luhansk-våpen ble brukt i [[slaget ved Borodino]] og i [[Krimkrigen]]. I mellomkrigstiden ble det produsert jordbruksmaskiner, utstyr til møller, brennerier, sukkerfabrikker m.m. Luhansk Foundry startet gruveutdanning i Donbas. Anlegget kombinerte de beste kreftene til gruvespesialister, fungerte som et vitenskapelig senter i Donetsk-bassenget, der gruvekunst ble født og utviklet, og mange problemer med gruvevitenskap og teknologi ble utviklet og praktisk talt løst. Mange fremragende gruveeksperter og vitenskapsmenn kom herfra, som beriket lokal vitenskap og produksjon.<ref name="LUGK">{{Kilde bok| forfatter= Колектив авторів| redaktør= Курило В. С., Бадер А. В., Бублик О. І., Рубан М. Ю., Забудкова О. А.| utgivelsesår= 2019| tittel= Луганщина: краєзнавчі розвідки| forlag= Старобільськ| side= 267| språk= uk| kommentar=Materialer fra den all-ukrainske vitenskapelige og praktiske konferansen i Starobilsk| url= https://lokm.lg.ua/wp-content/uploads/2020/10/2.pdf}}</ref><ref name="ILP"></ref>
Byens historie går tilbake til 1795, da den [[Storbritannia|britiske]] forretningsmannen [[Charles Gascoigne]] bygget en jernstøperifabrikk her. Det ble det første store metallurgiske foretaket sør i [[det russiske imperiet]]. Anlegget begynte å produsere i 1800, og ved produksjon av støpejern ble den den nyeste og, for første gang i [[Russland]], ble [[koks]] bruk hert. Selskapet spesialiserte seg på produksjon av militære våpen og prosjektiler. Luhansk-våpen ble brukt i [[slaget ved Borodino]] og i [[Krimkrigen]]. I mellomkrigstiden ble det produsert jordbruksmaskiner, utstyr til møller, brennerier, sukkerfabrikker m.m. Luhansk Foundry startet gruveutdanning i Donbas. Anlegget kombinerte de beste kreftene til gruvespesialister, fungerte som et vitenskapelig senter i Donetsk-bassenget, der gruvekunst ble født og utviklet, og mange problemer innen gruvevitenskap og teknologi ble utviklet og praktisk talt løst. Mange fremragende{{Uu}} gruveeksperter og vitenskapsmenn kom herfra, som beriket lokal vitenskap og produksjon.<ref name="LUGK">{{Kilde bok| forfatter= Колектив авторів| redaktør= Курило В. С., Бадер А. В., Бублик О. І., Рубан М. Ю., Забудкова О. А.| utgivelsesår= 2019| tittel= Луганщина: краєзнавчі розвідки| forlag= Старобільськ| side= 267| språk= uk| kommentar=Materialer fra den all-ukrainske vitenskapelige og praktiske konferansen i Starobilsk| url= https://lokm.lg.ua/wp-content/uploads/2020/10/2.pdf}}</ref><ref name="ILP"></ref>


På 1870- og 1880-tallet dukket det opp nye fabrikker i Luhansk. De største var den statseide patronfabrikken i Luhansk og damplokomotivfabrikken, hvis eier var den tyske industrimannen Hartmann. I [[1898]] var det mer enn 30 industribedrifter i Luhansk, samt mange små fabrikker og håndverksverksteder. På slutten av [[1800-tallet]] ble Luhansk koblet til andre regioner med to jernbanelinjer: Luhansk-[[Debaltseve]] og Luhansk-[[Millerovo]]. Flere banker dukket opp i byen, den største var Azov-Don Bank, flere biblioteker og kinoer opererte. På begynnelsen av [[1900-tallet]] dukker det opp en gruve- og handelsklubb, en bypark osv. Byen ble til et industrisenter med flere grener (58 bedrifter opererte her i 1898). I følge folketellingen fra 1897 bodde det 34 200 mennesker i byen, og på tampen av [[første verdenskrig]] – allerede 68 500 innbyggere.<ref name ="LUGK"></ref>
På 1870- og 1880-tallet dukket det opp nye fabrikker i Luhansk. De største var den statseide patronfabrikken i Luhansk og damplokomotivfabrikken, hvis eier var den tyske industrimannen [[Gustav Hartmann]]. I [[1898]] var det mer enn 30 industribedrifter i Luhansk, i tillegg til mange små fabrikker og håndverksverksteder. På slutten av [[1800-tallet]] ble Luhansk koblet til andre regioner med to jernbanelinjer: Luhansk-[[Debaltseve]] og Luhansk-[[Millerovo]]. Flere banker dukket opp i byen, den største var [[Azov-Don Bank]],og flere biblioteker og kinoer opererte her. På begynnelsen av [[1900-tallet]] dukker det opp en gruve- og handelsklubb, en bypark, osv. Byen ble til et industrisenter med flere grener. 58 bedrifter opererte her i 1898. I følge folketellingen fra 1897 bodde det 34 200 mennesker i byen, og på tampen av [[første verdenskrig]], 68 500 innbyggere.<ref name ="LUGK"></ref>


=== Den ukrainske revolusjonen ===
=== Den ukrainske revolusjonen ===
{{Main|Den ukrainske revolusjonen|Den russiske borgerkrigen}}
{{Main|Den ukrainske revolusjonen|Den russiske borgerkrigen}}
Som et arbeidersenter støttet Luhansk den sovjetiske regjeringen aktivt i 1917. Her ble rådet for arbeidernes representanter opprettet i begynnelsen av mars 1917. I august 1917 ble [[Kliment Vorosjilov]] valgt til formann for bydumaen. I 1919 og i begynnelsen av 1920 ble byen ansett som sentrum av Donetsk-fylke. Den ukrainske nasjonale regjeringen hadde nesten ingen kontroll over den (den nasjonale bevegelsen i Luhansk og Slovyanoserbskyy-distriktet manifesterte seg i opprettelsen av det ukrainske distriktsrådet, under hvilket en avdeling av de frie kosakkene opererte), de viktigste motstanderne av bolsjevikene her var [[Donkosakker]]. I desember 1917 prøvde enhetene til Ataman Kaledin å stoppe aktivitetene til rådene, og okkuperte alle industrisentrene i Donbas. For å motarbeide kosakkene ble hovedkvarteret til den røde garde opprettet i Luhansk, ledet av Vorosjilov og [[Aleksander Parkhomenko]]. I slutten av desember ble Kaledin-troppene beseiret. I februar-mars 1918 var Luhansk en del av [[Donetsk-Kryvyj Rih sovjetrepublikk]]. Fra 28. april til 14. desember 1918 var byen under styre av den ukrainske staten [[Pavlo Skoropadskyj]]. Den 21. januar 1919 ble makten til den bolsjevikiske militærrevolusjonskomiteen proklamert i Luhansk. Men fra 4. mai til 24. desember 1919 var byen under myndighet av [[Anton Denikin]]s frivillige hær. Etter nederlaget, i januar 1920, ble sovjetmakten endelig etablert i Luhansk.<ref name ="LUGK"></ref>
Som et arbeidersenter støttet Luhansk den sovjetiske regjeringen aktivt i 1917. Her ble rådet for arbeidernes representanter opprettet i begynnelsen av mars 1917. I august 1917 ble [[Kliment Vorosjilov]] valgt til formann for bydumaen. I 1919 og i begynnelsen av 1920 ble byen ansett som sentrum av Donetsk-fylke. Den ukrainske nasjonale regjeringen hadde nesten ingen kontroll over den (den nasjonale bevegelsen i Luhansk og Slovyanoserbskyj-distriktet manifesterte seg i opprettelsen av det ukrainske distriktsrådet, en avdeling som de frie kosakkene opererte under), de viktigste motstanderne av bolsjevikene her var [[Donkosakker|Donkosakkene]]. I desember 1917 prøvde enhetene til [[Aleksej Kaledin|Ataman Kaledin]] å stoppe aktivitetene til rådene, og okkuperte alle industrisentrene i Donbas. For å motarbeide kosakkene ble hovedkvarteret til den røde garde opprettet i Luhansk, ledet av Vorosjilov og [[Aleksander Parkhomenko]]. I slutten av desember ble Kaledin-troppene beseiret. I februar-mars 1918 var Luhansk en del av [[Donetsk-Kryvyj Rih sovjetrepublikk]]. Fra 28. april til 14. desember 1918 var byen under styre av den ukrainske staten [[Pavlo Skoropadskyj]]. Den 21. januar 1919 ble makten til den bolsjevikiske militærrevolusjonskomiteen proklamert i Luhansk. Men fra 4. mai til 24. desember 1919 var byen under [[Anton Denikin]]s frivillige hærs myndighet. Etter nederlaget i januar 1920, ble sovjetmakten endelig etablert i Luhansk.<ref name ="LUGK"></ref>


=== Sovjetunionen ===
=== Sovjetunionen ===
Linje 45: Linje 45:
Industri er fortsatt hovednæringsveien i byen. Luhansk fikk bystatus i 1882, og ble i [[Sovjetunionen|sovjettiden]] utbygd til et industrisentrum.
Industri er fortsatt hovednæringsveien i byen. Luhansk fikk bystatus i 1882, og ble i [[Sovjetunionen|sovjettiden]] utbygd til et industrisentrum.


På slutten av 1922 begynte økonomisk vekkelse ved Luhansk damplokomotivanlegg. I 1922-1923 ble 49 damplokomotiver av «E»-serien bygget, og i løpet av de neste fem årene (1923-1927) – 447 damplokomotiver av forskjellige serier. I 1933 ble det rekonstruerte anlegget det største lokomotivbyggende foretaket i Europa. I 1921–1941 økte Luhansk-anlegg oppkalt etter Artem, Yakubovsky, Rudy, Parkhomenka og andre foretak også kapasiteten.<ref name ="LUGK"></ref> Juni 1938 ble Donetsk-regionen delt inn i Stalinsk og Voroshilovgrad-regioner, sistnevnte inkluderte 4 byer og 28 distrikter. Fra januar 1939 bodde 1 million 837 tusen mennesker i regionen, hvorav 65,8% var landlige, 34,2% var urbane.<ref>{{Kilde www|url=https://docs.historyrussia.org/ru/nodes/131088-o-razdelenii-donetskoy-oblasti-ussr-na-stalinskuyu-i-voroshilovgradskuyu-oblasti-ukaz-ot-3-iyunya-1938-g|tittel=О разделении Донецкой области УССР на Сталинскую и Ворошиловградскую области (Указ от 3 июня 1938 г.) |besøksdato=2024-05-11|dato=2019-12-13|språk=ru|verk=Электронная библиотека исторических документов}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://istmat.org/files/uploads/46314/rgae_7971.16.54_naselenie_po_perepisi_1939.pdf|tittel=Численность населения СССР на 17 января 1939|besøksdato=2024-05-11|dato=1941-01-01|språk=ru|verk=ИСТМАТ}}</ref> Regionen ble omdøpt samtidig med byen. Denne adminavdelingen er bevart til nå.
På slutten av 1922 opplevde Luhansk damplokomotivanlegg økonomisk vekst. I 1922-1923 ble 49 damplokomotiver av «E»-serien bygget, og i løpet av de neste fem årene (1923-1927), enda 447 damplokomotiver i forskjellige varianter. I 1933 ble det rekonstruerte anlegget det største lokomotivbyggende foretaket i Europa. I 1921–1941 økte Luhansk-anleggne oppkalt etter Artjom, Jakubovskij, Rudij, Parkhomenka{{Klargjør|Trenger fullstendige navn her, med lenker}} og andre foretak også kapasiteten.<ref name ="LUGK"></ref> I juni 1938 ble Donetsk-regionen delt inn i Stalinsk og Voroshilovgrad-regionene, sistnevnte inkluderte fire byer og 28 distrikter. Fra januar 1939 bodde 1 837 000 mennesker i regionen, hvorav 65,8% var landlige, 34,2% var urbane.<ref>{{Kilde www|url=https://docs.historyrussia.org/ru/nodes/131088-o-razdelenii-donetskoy-oblasti-ussr-na-stalinskuyu-i-voroshilovgradskuyu-oblasti-ukaz-ot-3-iyunya-1938-g|tittel=О разделении Донецкой области УССР на Сталинскую и Ворошиловградскую области (Указ от 3 июня 1938 г.) |besøksdato=2024-05-11|dato=2019-12-13|språk=ru|verk=Электронная библиотека исторических документов}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://istmat.org/files/uploads/46314/rgae_7971.16.54_naselenie_po_perepisi_1939.pdf|tittel=Численность населения СССР на 17 января 1939|besøksdato=2024-05-11|dato=1941-01-01|språk=ru|verk=ИСТМАТ}}</ref> Regionen ble omdøpt samtidig med byen. Denne adminavdelingen er bevart til nå.


==== Holodomor ====
==== Holodomor ====

Sideversjonen fra 11. mai 2024 kl. 16:58

Luhansk

Flagg

Våpen

LandUkrainas flagg Ukraina
OblastLuhansk oblasts flagg Luhansk oblast
Grunnlagt1795
Oppkalt etterLuhan
Postnummer91001–91479
Retningsnummer0642
Areal257 km²
Befolkning417 990[1] (2015)
Bef.tetthet1 626,42 innb./km²
Høyde o.h.105 meter
Bystatus1882
Nettsideloga.gov.ua/
Posisjonskart
Luhansk ligger i Ukraina
Luhansk
Luhansk
Luhansk (Ukraina)
Kart
Luhansk
48°34′18″N 39°17′50″Ø
Luhansk på Commons

Luhansk (ukrainsk: Луганськ; russisk: Луга́нск – Lugansk; fra 1935 til 1958 og 1970 til 1990: Vorosjilovgrad) er en by i det østlige Ukraina. Byen har 445 900 innbyggere (2004), og er administrasjonssenter i Luhansk oblast. Det ligger i Donets-regionen. Luhansk er den 11. største byen i Ukraina etter befolkning (per 1. januar 2022 bodde det rundt 397 000 mennesker i byen).[2] Sammen med de rundtliggende distriktene i regionen utgjør byen et tettsted på 500 000 mennesker.

Luhansk fungerte som det administrative senteret i Luhansk oblast, før pro-russiske separatister tok kontroll over byen i 2014 og gjorde den til hovedstaden i den selverklærte Folkerepublikken Lugansk. Offisielt okkuperte territorier i Ukraina.[3] Den ukrainske administrasjonen befant seg i Sievierodonetsk fra 2014 til 2022 under krigen i Donbas, på grunn av at Ukraina ikke hadde kontroll over Luhansk. Sievierodonetsk ble tatt over av Russland i 2022 og Luhansk oblast ble senere annektert av Russland på slutten av 2022. Fra 5. februar 2023 er det bare landsbyen Bilohorivka som fortsatt er under kontroll av Ukraina i Luhansk oblast.[4][5]

Det offisielle navnet på byen er Luhansk [ɫʊˈɦɑɲsʲk], som er avledet av det tilsvarende hydroonymet «Luhan». Navnet på elven har på sin side flere mulige opphav, spesielt fra ukrainsk og tyrkisk. I følge den ukrainske versjonen kommer navnet fra det ukrainske ordet luh, eng, mer presist elveslette.[6]

I periodene 1935 til 1958 og 1970 til 1990 het byen Vorosjilovgrad, oppkalt etter kommunistlederen Kliment Vorosjilov. På grunn av vedtaket i 1957 av dekretet fra presidiet til Sovjetunionens øverste sovjet, som forbød å navngi bosetninger etter statsmenn i løpet av deres levetid, fikk byen navnet Luhansk tilbake igjen i 1958, men i 1970, etter at Voroshilov døde, ble byen igjen omdøpt til Voroshilovgrad.[7] I løpet av Perestrojka, i 1990, ble byen igjen omdøpt til Luhansk.[8] Under det tyske styret under andre verdenskrig, som varte mindre enn ett år i byen, var det forsøk på å introdusere et historisk navn.

Historikk

Kosakkperiode

I Zaporizjzja sitsjtiden var det kosakk-vinterbosetninger i byens territorium, som senere kom til å vare hele året. Stedet tilhørte Kalmius palanka fra Zaporizjzja-lokalhæren.

  • Kossakken Verhun overvintret ved Luhan-elven, hvor den moderne landsbyen Verhunka i Zjovtnevyj-distriktet nå befinner seg;[9]
  • Veselenka-eiendommen nær hvor Luhan-elven møter Donets, som nå er landsbyen Veselenka i Zjovtnevyj-distriktet;[9]
  • Tsjervonyj Jar («rød ravine») ved Donets er nå landsbyen Tsjervonyj Jar i Zjovtnevyj-distriktet;[9]
  • Kamianyj Brid («steinete vadested») er nå innenfor grensene til det moderne Kamianyj Brid-distriktet.[10][11]

På begynnelsen av 1600-tallet var den venstre bredden av Donets innenfor det nåværende Donbas for det meste bebodd. Høyre bredde av Donets, innenfor grensene til de moderne Luhansk- og Donetsk-regionene, forble ubebodd som før. Årsaken til at høyre bredde var ubebodd var den aktive motstanden til Krim-khanatet med støtte fra Tyrkia. Unntaket var bare militære festninger bevoktet av militære garnisoner. Men de måtte også tåle angrep fra nomader mer enn én gang.[12]

I motsetning til Krim-tatarene og Zaporizjzja-kosakkene, ble landene øst for Bakhmut avvist av tsarregjeringen for militære bosetninger for de innfødte på Balkan, som da ble ledet av Jovan Šević og Rajko Depreradović, og ble til Slovjanoserbia, med bosetninger som Kamyanyj Brid og Verhunka. I 1775 ble Zaporizjzja sitsj likvidert, som overførte disse landene til statlige institusjoner i det russiske imperiet.[9]

Det russiske imperiet

Utdypende artikkel: Guvernementet Jekaterinoslav

Luhansk ukrainske teater

Byens historie går tilbake til 1795, da den britiske forretningsmannen Charles Gascoigne bygget en jernstøperifabrikk her. Det ble det første store metallurgiske foretaket sør i det russiske imperiet. Anlegget begynte å produsere i 1800, og ved produksjon av støpejern ble den den nyeste og, for første gang i Russland, ble koks bruk hert. Selskapet spesialiserte seg på produksjon av militære våpen og prosjektiler. Luhansk-våpen ble brukt i slaget ved Borodino og i Krimkrigen. I mellomkrigstiden ble det produsert jordbruksmaskiner, utstyr til møller, brennerier, sukkerfabrikker m.m. Luhansk Foundry startet gruveutdanning i Donbas. Anlegget kombinerte de beste kreftene til gruvespesialister, fungerte som et vitenskapelig senter i Donetsk-bassenget, der gruvekunst ble født og utviklet, og mange problemer innen gruvevitenskap og teknologi ble utviklet og praktisk talt løst. Mange fremragende[unnvikende uttrykk] gruveeksperter og vitenskapsmenn kom herfra, som beriket lokal vitenskap og produksjon.[13][12]

På 1870- og 1880-tallet dukket det opp nye fabrikker i Luhansk. De største var den statseide patronfabrikken i Luhansk og damplokomotivfabrikken, hvis eier var den tyske industrimannen Gustav Hartmann. I 1898 var det mer enn 30 industribedrifter i Luhansk, i tillegg til mange små fabrikker og håndverksverksteder. På slutten av 1800-tallet ble Luhansk koblet til andre regioner med to jernbanelinjer: Luhansk-Debaltseve og Luhansk-Millerovo. Flere banker dukket opp i byen, den største var Azov-Don Bank,og flere biblioteker og kinoer opererte her. På begynnelsen av 1900-tallet dukker det opp en gruve- og handelsklubb, en bypark, osv. Byen ble til et industrisenter med flere grener. 58 bedrifter opererte her i 1898. I følge folketellingen fra 1897 bodde det 34 200 mennesker i byen, og på tampen av første verdenskrig, 68 500 innbyggere.[13]

Den ukrainske revolusjonen

Utdypende artikler: Den ukrainske revolusjonen og Den russiske borgerkrigen

Som et arbeidersenter støttet Luhansk den sovjetiske regjeringen aktivt i 1917. Her ble rådet for arbeidernes representanter opprettet i begynnelsen av mars 1917. I august 1917 ble Kliment Vorosjilov valgt til formann for bydumaen. I 1919 og i begynnelsen av 1920 ble byen ansett som sentrum av Donetsk-fylke. Den ukrainske nasjonale regjeringen hadde nesten ingen kontroll over den (den nasjonale bevegelsen i Luhansk og Slovyanoserbskyj-distriktet manifesterte seg i opprettelsen av det ukrainske distriktsrådet, en avdeling som de frie kosakkene opererte under), de viktigste motstanderne av bolsjevikene her var Donkosakkene. I desember 1917 prøvde enhetene til Ataman Kaledin å stoppe aktivitetene til rådene, og okkuperte alle industrisentrene i Donbas. For å motarbeide kosakkene ble hovedkvarteret til den røde garde opprettet i Luhansk, ledet av Vorosjilov og Aleksander Parkhomenko. I slutten av desember ble Kaledin-troppene beseiret. I februar-mars 1918 var Luhansk en del av Donetsk-Kryvyj Rih sovjetrepublikk. Fra 28. april til 14. desember 1918 var byen under styre av den ukrainske staten Pavlo Skoropadskyj. Den 21. januar 1919 ble makten til den bolsjevikiske militærrevolusjonskomiteen proklamert i Luhansk. Men fra 4. mai til 24. desember 1919 var byen under Anton Denikins frivillige hærs myndighet. Etter nederlaget i januar 1920, ble sovjetmakten endelig etablert i Luhansk.[13]

Sovjetunionen

Utdypende artikkel: Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk

Industri er fortsatt hovednæringsveien i byen. Luhansk fikk bystatus i 1882, og ble i sovjettiden utbygd til et industrisentrum.

På slutten av 1922 opplevde Luhansk damplokomotivanlegg økonomisk vekst. I 1922-1923 ble 49 damplokomotiver av «E»-serien bygget, og i løpet av de neste fem årene (1923-1927), enda 447 damplokomotiver i forskjellige varianter. I 1933 ble det rekonstruerte anlegget det største lokomotivbyggende foretaket i Europa. I 1921–1941 økte Luhansk-anleggne oppkalt etter Artjom, Jakubovskij, Rudij, Parkhomenka[klargjør] og andre foretak også kapasiteten.[13] I juni 1938 ble Donetsk-regionen delt inn i Stalinsk og Voroshilovgrad-regionene, sistnevnte inkluderte fire byer og 28 distrikter. Fra januar 1939 bodde 1 837 000 mennesker i regionen, hvorav 65,8% var landlige, 34,2% var urbane.[14][15] Regionen ble omdøpt samtidig med byen. Denne adminavdelingen er bevart til nå.

Holodomor

Utdypende artikkel: Holodomor

Den 31. august 1932 utstedte Luhansk en resolusjon fra Bykommunistpartiets byråd om at det ikke er tillatt å bruke brød på offentlige måltider i kantinene til kollektivgårder.[16][17] Organisert av det kommunistiske totalitære regimet, påvirket Holodomor i 1932–33 også arbeidere i alle industrigrener. På denne tida sendte den sørafrikanske ingeniøren Jerry Berman, som jobbet i Donetsk- og Luhansk-regionene, detaljerte vitnesbyrd om Holodomor til sine slektninger og venner (nå oppbevares brevene hans i Holodomor-museet).[18] Flere ganger kunngjorde de sovjetiske myndighetene i Luhansk-regionen styrkingen av korninnkjøp, og anerkjente de eksisterende skalaene som «utilfredsstillende».[19][20][17] Det finnes også dokumenter som bekrefter inndragning av mat med unntak av andre ting. Antallet av tinger kan til å begynne med villede leseren: de sier at de søkte i alt med en betydelig krok. Men det er verdt å vurdere det faktum at bondefamilier da som regel var store, med opptil ti, og ofte flere, spisende. Så det trengtes mange produkter. Alt ble tatt fra de fratatte. I tillegg til mat og klær ble det også tatt fat, skjeer og gafler.[21][17] Bevis om tyveri av brød ble bevart i en av Luhansk-avisene. Forfatteren klager også over mangelen på løsninger på problemene med slik «hooliganisme»:[22][17]

Нині спостерігається низка випадків крадіжки хліба з копиць, обмолоту його на полу. Є випадки стрижки колосу з копиць. Крадуть, головно, не колгоспники, але є випадки, що й де хто з несвідомих колгоспників простягає нишком руку до колгоспного добра, піддавшись на агітацію клясового ворога.

Oversett

For tiden er det en rekke tilfeller av brødtyveri fra hauger, tresking av det på gulvet. Det er tilfeller av kutting av mais fra hauger. Mest av alt er det ikke kolkoser som stjeler, men det er tilfeller der en bevisstløs kollektiv gårdsarbeider sniker en hånd til den kollektive gårdseiendommen, og bukker under for klassefiendens propaganda.

Den røde terroren

Utdypende artikkel: Den røde terroren

I Luhansk-regionen på 1930-tallet ble mer enn 30 000 mennesker skutt, dømt til lange fengselsstraff og forvist til avsidesliggende steder nord i Sovjetunionen, spesielt Sibir og Sentral-Asia. Toppen av undertrykkelse falt i 1937–1938, da nesten 13 000 mennesker ble dømt.[13]

Andre verdenskrig

17. juli 1942 kom under nazistenes kontroll. De nazistiske myndighetene ble møtt av lokalbefolkningen ganske likegyldig. De nye eierne av byen grunnla den ukrainskspråklige avisen «Nove Zjyttia» («Nytt liv»), agiterte lokalbefolkningen til å jobbe i Tyskland (de såkalte ostarbeiterne), sykehus ble restaurert på grunn av tyskernes frykt for epidemien, kirker jobbet fritt, osv. Jødespørsmålet ble aktivt diskutert i den ukrainskspråklige avisen nevnt ovenfor, og generelt skilte det seg ikke mye fra NSDAP-linjen. Den 14. februar 1943 ble Vorosjilovgrad tatt til fange av den røde armé. I løpet av denne perioden kan det ha vært en «Molodaya gvardia» («ung vakt») – en ungdoms anti-nazistisk undergrunnsorganisasjon som opererte i Sorokine (den gang Krasnodon) nær Luhansk. Noen detaljer om organisasjonens aktiviteter, så vel som dens eksistens i moderne historisk vitenskap, blir diskutert.[23]

Fra 2014 del av «Folkerepublikken Lugansk»

Utdypende artikkel: Krigen i Donbas

Fra 2014 har Luhansk oblast vært en utbryterrepublikk kontrollert av den selvproklamerte Folkerepublikken Lugansk, som ikke er internasjonalt anerkjent.[24] Delelinjen går midt gjennom de to regionene med byene Donetsk og Luhansk på opprørernes side av linjen, mens blant annet Kramatorsk og Mariupol er kontrollert av ukrainske myndigheter (per februar 2022). Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk ble erklært i 2014. Utbryteren har vært støttet av Russland og kontakten med øvrige Ukraina er stengt av en frontlinje. Russiske myndigheter anså til februar 2022 disse to områdene som del av Ukraina. Viktor Janukovitsj, som ble avsatt i 2014, er fra Donetsk-området.[25][26] Presidenten i Russland, Vladimir Putin, anerkjente 21. februar 2022 den selverklærte republikken og kunngjorde at Russland ville sende «fredsbevarende styrker» inn i området.[27][28]

Idrett

Fotballklubben Zorja Luhansk holder til i byen, og spiller i den ukrainske toppdivisjonen. Luhansk er også hjembyen til Serhij Bubka, tidligere verdensrekordholderen i stavsprang.

Klima

Klimaet er moderat kontinentalt. Sommeren er varm, gjennomsnittstemperaturen i juli er fra 21,8 °C til 23,1 °C; vinteren er kald, gjennomsnittstemperaturen i januar er fra −6 til −8 °C. Årlig nedbør er 400-500 mm. Den kaldeste og varmeste lufttemperaturen i Ukraina ble registrert på Luhansk værstasjon: +42,0°C (12. august 2010) og -41,9°C (8. januar 1935).

Klimadata for Luhansk
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Varmerekord °C 12.8 17.3 23.1 31.8 36.6 39.4 40.5 42.0 36.8 36.8 22.8 15.6 42,0
Normal maks. temp. °C -1.0 -0.4 5.7 15.6 22.2 26.4 28.7 28.2 21.8 13.9 5.2 0.1 13,9
Døgnmiddeltemp. °C -4.0 -4.1 1.4 9.7 15.8 20.1 22.3 21.2 15.3 8.6 1.8 -2.7 8,8
Normal min. temp. °C -6.8 -7.4 -2.4 4.2 9.4 13.8 16.0 14.5 9.4 4.0 -1.3 -5.5 4,0
Kulderekord °C -41.9 -36.9 -27.3 -12.1 -8.2 -1.8 5.2 -0.4 -7.2 -16.3 -26.3 -29.6 −41,9
Nedbør (mm) 36.0 35.7 31.8 31.4 46.3 63.3 64.2 36.3 45.3 34.8 39.2 39.7 504,0

% Relativ fuktighet 83.2 80.3 75.2 64.0 61.6 63.8 63.7 61.3 67.8 74.9 83.3 84.4 72,0
Normal antall regndager 10 8 11 14 13 14 12 8 11 11 13 10 135
Normal antall snødager 17 16 10 1 0.1 0.03 0 0 0.1 1 7 16 68
Normal månedlige solskinnstimer 47.2 73.8 131.1 177.6 274.9 287.4 305.5 291.4 210.6 135.4 59.4 39.0 2 033,3

Se også

Referanser

  1. ^ http://ukrstat.org/uk/druk/publicat/kat_u/2015/zb/06/zb_nas_14xl.zip.
  2. ^ «Чисельність населення по містах України». Finansdepartementet i Ukraina (ukrainsk). 1. januar 2022. Besøkt 9. mai 2024. 
  3. ^ Про особливості державної політики із забезпечення державного суверенітету України на тимчасово окупованих територіях у Донецькій та Луганській областях hos Wayback Machine (arkivert 2019-05-09)
  4. ^ «Білогорівка залишається під контролем ЗСУ, – Гайдай». LB.ua (ukrainsk). 5. februar 2023. Besøkt 9. mai 2024. 
  5. ^ «Ukrainian forces liberate village in Luhansk region, military official says». CNN (engelsk). 19. august 2022. Besøkt 9. mai 2024. 
  6. ^ Кругляк Ю. М. (1978). Ім'я вашого міста: Походження назв міст і селищ міського типу Української РСР. (ukrainsk). Київ: Наукова думка. s. 152. 
  7. ^ «Об упорядочении дела присвоения имен государственных и общественных деятелей административно-территориальным единицам, населенным пунктам, предприятиям, учреждениям, организациям и другим объектам». www.economics.kiev.ua (russisk). 11. september 1957. Besøkt 10. mai 2024. 
  8. ^ «Про перейменування міста Ворошиловграда і Ворошиловградської області». Верховна Рада України (ukrainsk). 4. mai 1990. Besøkt 10. mai 2024. 
  9. ^ a b c d Пірко В. О. (2004). Заселення і господарське освоєння степової України в XVI-XVIII ст. (PDF) (ukrainsk). Донецьк: Східний видавничний дім. s. 124. ISBN 966-7804-67-4. 
  10. ^ Темник Ю., Егерев Ю. (2003). Каменный Брод. Очерки истории XVIII–XIX веков (russisk). Луганск: Янтарь. s. 167. 
  11. ^ «Кам'яний Брід». Інститут історії України (ukrainsk). 1. januar 2007. Besøkt 10. mai 2024. 
  12. ^ a b Подов В. І., Курило В. С (2009). Історія Донбасу (PDF) (ukrainsk). Луганськ: Вид-во ДЗ «ЛНУ імені Тараса Шевченка». s. 300. ISBN 978-966-617-219-1. 
  13. ^ a b c d e Колектив авторів (2019). Курило В. С., Бадер А. В., Бублик О. І., Рубан М. Ю., Забудкова О. А., red. Луганщина: краєзнавчі розвідки (PDF) (ukrainsk). Старобільськ. s. 267.  [Materialer fra den all-ukrainske vitenskapelige og praktiske konferansen i Starobilsk]
  14. ^ «О разделении Донецкой области УССР на Сталинскую и Ворошиловградскую области (Указ от 3 июня 1938 г.)». Электронная библиотека исторических документов (russisk). 13. desember 2019. Besøkt 11. mai 2024. 
  15. ^ «Численность населения СССР на 17 января 1939» (PDF). ИСТМАТ (russisk). 1. januar 1941. Besøkt 11. mai 2024. 
  16. ^ «Постанова бюро Луганського міськкому КП(б)У про недопустимість витрачання хліба на громадське харчування в їдальнях колгоспів». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  17. ^ a b c d М.М. Старовойтов, В.В. Михайличенко (2008). Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (PDF) (ukrainsk). Київ: Видавничий дім «Стилос». s. 288. ISBN 978-966-8518-88-1. 
  18. ^ «Листи з Донбасу 30-х років: що побачив інженер-іноземець на сході України під час Голодомору?». Радіо Свобода (ukrainsk). 28. august 2021. Besøkt 11. mai 2024. 
  19. ^ «Постанова бюро Луганського міськкому КП(б)У про заходи щодо посилення хлібозаготівель». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  20. ^ «Постанова про практичні заходи з посилення хлібозаготівлі та закінчення річного плану». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  21. ^ «Довідки уповноважених з проведення обшуків і конфіскації майна у мешканців сіл Ворошиловського району Луганського округу». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  22. ^ «Крадіїв хліба - до революційного права». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  23. ^ «Оккупация. Газета. Ворошиловград.». Записки из Якирова Посада (russisk). 18. august 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  24. ^ Utenriksdepartementet (5. november 2018). «Om valgene i de selverklærte «folkerepublikkene» i Luhansk og Donetsk». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 20. november 2018. 
  25. ^ «What is the background to the separatist attack in east Ukraine?». the Guardian (engelsk). 17. februar 2022. Besøkt 21. februar 2022. 
  26. ^ «Is Russia invading Ukraine and what will happen next?». the Guardian (engelsk). 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. «Putin has also sent his military on a “peacekeeping mission” to Ukraine, meaning that Russia will formally occupy sovereign Ukrainian territory for a second time following the 2014 annexation of Crimea. But in this case, Russia has not annexed the territories. A document signed by Putin on Monday also allows him to establish military bases or place missiles in the territories.» 
  27. ^ Zondag, Martin H. W. (21. februar 2022). «Putin har beordret soldater inn i Ukraina». NRK. Besøkt 22. februar 2022. «Han påpeker samtidig at Russland siden 2014 har hatt en sterk uoffisiell militær tilstedeværelse i deler av Donetsk og Luhansk. Det betyr at det er noe usikkert hvor store praktiske konsekvenser den siste utviklingen har.» 
  28. ^ «War Fears Grow as Putin Recognizes Separatist Regions». Time (engelsk). Arkivert fra originalen 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. 
  29. ^ (russisk). pogodaiklimat.ru https://web.archive.org/web/20140712012025/http://www.pogodaiklimat.ru/climate/34523.htm. Arkivert fra originalen 12. juli 2014. Besøkt 30. november 2015. 

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Luhansk&oldid=24453634»