Fonologi: Forskjell mellom sideversjoner
m Fjernet ikke-eksisterende mal |
m bot: Bytter ut tematiske stubbmaler med {{stubb}} |
||
| Linje 19: | Linje 19: | ||
* {{Offisielle lenker}} |
* {{Offisielle lenker}} |
||
{{ |
{{stubb}} |
||
{{Autoritetsdata}} |
{{Autoritetsdata}} |
||
Siste sideversjon per 22. nov. 2023 kl. 10:52
Fonologi er en del av den generelle lingvistikken. Mens fonetikk er lydlære, konsentrerer fonologien seg om hvordan lyder fungerer i språk.[1] Fonologien har utviklet seg fra Ferdinand de Saussures strukturalisme tidlig på 1900-tallet til dagens generativisme og autosegmentale fonologi, utviklet av bl.a. Noam Chomsky. Fonologien beskriver lydene i språk og deres forhold til hverandre. Man deler inn det talte språket i fonemer, foner, stavelser og flere større eller mindre enheter. Det hersker en viss uenighet blant lingvister om hvilke av disse enhetene som er relevante.
Forholdet mellom den underliggende formen av et ord, altså den formen som ligger til grunn for det uttalte, og den faktisk uttalte formen er et viktig forskningsområde innen fonologien.
Siden midten av 1990-årene har optimalitetsteori, eller OT, hatt mye å si for fonologiens utvikling.
I de siste årene har nyere og brukbaserte teoretiske retninger innen fonologi kommet fram. Særlig artikulatorisk fonologi (Browman & Goldstein, 1986, 1992) har påvirket måten forskere ser på fonologien og dens forhold til fonetikken.
