Kolera

Kolera
Område(r)		Infeksjonsmedisin, akuttmedisin
Symptom(er)		Diaré, oppkast, dehydrering, hypovolemi, spasme, ubehag, hypotensjon, oliguri, cyanose, terminal dehydrering, tørst, krampe
Smittemåte		Matbåren smitte, fekal-oral overførsel, vannbåren smitte
Inkubasjonstid		12 time–72 time
Ekstern informasjon
ICD-10-kode		A00
ICD-9-kode		001.9
OMIM		166600
DiseasesDB		2546
eMedicine		med/351
MeSH		D002771

Verdenskart som viser utbredelsen av kolera

Kolera er en infeksjonssykdom forårsaket av bakterien Vibrio cholerae. Bakterien ble oppdaget av Filippo Pacini i 1854 og gjenoppdaget av Robert Koch i 1883, året etter at han hadde oppdaget bakterien som forårsaker tuberkulose. Kolera rammer mage- og tarmsystemet, fører til diaré og uttørring. I løpet av et døgn kan den voldsomme diaréen tappe kroppen for 10-15 liter væske. Uten behandling har sykdommen høy dødelighet. Det er likevel mulig å være smittebærer uten selv å bli syk. Slike smittebærere har kunnet spre kolera over lange avstander. Medisinsk behandling av kolera består først og fremst i rehydrering (væskebehandling) for å kompensere for væsketapet. Pasientens salt- og sukkertap må også erstattes.

Den første kjente koleraepidemien kom til Europa i 1817 og herjet frem til 1823. Den kom imidlertid aldri til Norge. Siden har det vært fem flerårige koleraepidemier i Europa. Tre-fire av disse kom også til det sørlige Norge.

Historisk brukte man karantene mot skip der det var brutt ut epidemier, i første rekke kolera. En felles karantenestasjon for Danmark, Norge og Holstein ble anlagt på Odderøya ved Kristiansand i 1804. Denne karantenestasjonen var i drift frem til 1914.

Den første som forsto hvordan kolera smitter, var den engelske legen John Snow, som under den store koleraepidemien i London i 1853 lanserte teorien om at smitten ble overført gjennom drikkevannet. Han kjempet en lang kamp mot det medisinske etablissementet, myndighetene og flere vannverk, som forfektet den rådende oppfatningen at kolera ble spredd med «miasma i atmosfæren», altså forpestet luft (nattluft). Da sykdommen dukket opp igjen i Soho året etter, satte han seg fore å finne kilden. Etter å ha utført et stort antall intervjuer med smittede, kunne han fastslå at smitten stammet fra én bestemt vannpumpe i Broad Street.

Post i koleraens tid

I forbindelse med koleraepidemiene kunngjorde Finansdepartementet i Norge i brev av 16. juni 1831 at brev som kom fra smittede eller mistenkte steder, før videreforsendelse skulle gjennomstikkes på ulike steder med syl, fuktes med eddik og deretter stilles på kant i en sil, som i seks minutter skulle holdes over et fat for å gjennomrøykes. Røyken ble fremkalt av en blanding av vitriolsyre, manganpulver og kjøkkensalt på fatet.

Koleraepidemier

• Kolerapandemien i 1846–1860:

1848-49 - I koleraepidemien i Bergen 1848–1849 døde 712 personer.

1853 – ca. 10 000 mennesker døde i et utbrudd i London.

1853 – I koleraepidemien i København døde 4 742 mennesker.

1853 – Den verste koleraepidemien i Norge. På få måneder døde 2 500 mennesker. Christiania (Oslo) hardest rammet med 1 597 dødsfall.

• 27. september 2004 – Tsjad. Myndighetene rapporterte om 3 910 sykdomstilfeller og 164 dødsfall mellom 14. juni og 19. september. Utbruddet startet i Massaguet (Hadjar Lamine) nord for hovedstaden N'Djaména.
• November 2004 – Senegal. Totalt 861 sykdomstilfeller og 6 dødsfall i Dakar.
• Desember 2004 – Nigeria. Federal Ministry of Health i Nigeria rapporterte om et totalt antall av 1 616 sykdomstilfeller og 126 dødsfall. Delstaten Kano rapporterte 1 316 tilfeller og 76 dødsfall mellom 15. oktober og 23. november 2004, mens delstaten Edo rapporterte 300 tilfeller og 50 dødsfall mellom 16. september og 18. november 2004.
• Desember 2008 – Zimbabwe, hvor over 2 200 mennesker skal ha mistet livet.

Epidemien i Bergen 1848/1849

Kolorert stikk av Bergen, begynnelsen av 1800-tallet

Koleraen rammet Bergen 10. desember 1848. Først ble Anne Marie Kinde, bosatt i Skivebakken, syk. Ifølge én versjon ble hun smittet da hun vasket klær etter en avdød, kolerasyk sjømann, men hennes mann, vekteren Elling Kinde, var ikke i tvil om at hun hadde hatt en sjømann til overnatting – for det var slik trafikk hun drev med da hun ti år tidligere «fanget ham i sitt garn». Fattiglegen John Randulf Bull sendte innberetning til departementet om sykdomsforløpet og hennes mangeårige alkoholisme.

Europa var hjemsøkt av kolera i 1848, og erfaringene fra epidemien på Østlandet i 1830-årene hadde skjerpet regelverket for rask innrapportering ved mistanke om nye utbrudd. Stadsfysikus Ole Bornemann Heiberg unnlot likevel å sende rapport. Overlege Daniel Cornelius Danielssen begrunnet senere dette med at det ikke ble meldt om nye tilfeller den første uken etter at Anne Marie Kinde ble syk. En by som var erklært kolerasmittet, ble rammet av strenge restriksjoner, og stadsfysikus Heiberg har nok ment han måtte ta hensyn til byens næringsliv og forsyningssituasjonen.

Derfor ble Anne Marie Kinde aldri registrert som noe koleratilfelle – heller ikke hennes sønn, som døde dagen etter. Først da datteren hennes døde en uke senere, slo Heiberg alarm. Men da hadde smitten allerede spredt seg i fattigkvartalet rundt Bergen domkirke. Smittekilden var trolig Anne Marie Kindes pleiemor, som hadde sett til henne og sønnen på dagtid, men gikk hjem til Asylet (den gamle latinskolen) om nettene. Både pleiemoren og vekter Kinde ble smittet, men overlevde.

Nå strømmet det inn meldinger om syke og døende fra Asylet ved Bergens domkirke. De ble overført til Christi Krybbe skole som var omgjort til lasarett, og tolv av byens fremste menn ble utnevnt til å danne en sunnhetskommisjon med ansvar for å utstyre lasarettet og bekjempe epidemien. Som koleralasarett-lege utnevnte man Timandus Løberg (1819 – 1882). I en artikkel i Norsk Magazin for Lægevidenskaben 1. mars 1849 beskrev han hverdagen på lasarettet (her i nyere norsk språkdrakt): «Oppkast-riene foregår ofte med slik letthet at de fortsetter av seg selv, og med slik kraft at utstrømmingen når flere fot bortetter gulvet, som fra en fontene.» «Diaré inntrer vanligvis samtidig...rødt i alle nyanser, fra et svakt anstrøk av rødt til ren blodfarge, oftest har de da utseende som vingrums eller sjokolade. De har alltid en ytterst stinkende, nesten råtten lukt, og er ofte fulgt av smerter i underlivet, og blir lett ufrivillige.»

I artikkelen kritiserte han også de legene som fremdeles mente at kolera ikke var smittsomt, og skrev at han og samtlige av hans kolleger i Bergen konkluderte med at «kolera i det minste i Bergen har vist seg som smittsom». Om smittestoffet var «et flygtigt eller fixt Contagium» kunne han derimot ikke si. Og Timandus Løberg døde året før Robert Koch fant bakterien som hadde gjort pasientene hans så syke.

Etter utbruddet 10. desember 1848 steg antall smittede fra uke til uke. I uke 2 var dødeligheten hele 88 % – nesten ni av ti smittede døde, fordi sykdommen da rammet de eldre og underernærte beboerne på fattighusene. Fra domkirke-kvartalet spredte den seg til et annet fattigkvarter, Nøstet, trolig med ansatte ved Christi Krybbe-lasarettet og Asylet. På Nøstet lå buler og bordeller tett, særlig i Potthullet. Det ble derfor opprettet enda en lasarett i «Sukkerhuset» på Engen, der dagens Folkets Hus ligger. «Sukkerhuset» hadde tidligere fungert som epidemi-lasarett, blant annet i 1773. Det var ble nå eid av madam Berle, som leide det til sunnhetskommisjonen fra 2. januar til 10. februar 1849. 121 pasienter ble innskrevet, 84 registrert døde (siste dødsfall 7. februar), 37 utskrevet som friske.

Fra 27. januar til 23. mars stilte Den gode Hensigt sine klubblokaler til gratis disposisjon som lasarett. Disse var kjøpt av frimurerne i 1817 og fortsatte å bære navnet «Losjen», et toetasjes trehus som ble erstattet av et nybygg i 1881, den nåværende «Losjen». Her var det 226 kolera-pasienter, hvorav 136 ble meldt døde (siste dødsfall 15. mars), 90 utskrevet som friske.

I uke 7 nådde antall smittede en topp med 198 nye tilfeller, men en dødelighet på bare 47 %, trolig fordi sykdommen da hadde nådd frem til boligstrøk hvor folk hadde større motstandskraft, samtidig som en del ble innlagt på en mistanke som viste seg å være feil. I løpet av vinteren hadde også legene funnet frem til behandlinger som hjalp. Overlege Danielssen som obduserte kolera-døde, rapporterte at de hadde et belegg i magen som dr Løberg fikk oppløst ved å gi pasientene brekkmidler i form av en sterk saltoppløsning. Som diettmat fikk de søt byggsuppe. Dette har tilført pasientene salt og sukker, og vært en god hjelp til å gjenopprette væskebalansen deres.

De to siste kolera-dødsfallene i Bergen kom 5. april 1849. En døde hjemme, den andre ved Christi Krybbe, som var det kolera-lasarettet som ble holdt lengst i drift – trolig fordi bygningen var offentlig eid, slik at den ikke påførte sunnhetskommisjonen utgifter til husleie. 21. april 1849 ble Christi Krybbe stengt som lasarett, da den siste pasienten var på bedringens vei og ble overført Bergen sivile sykehus.

I 1850 argumenterte den kjente vitenskapsmannen og lepralegen, Daniel C. Danielssen sammen med koleralegen Timandus J. Løberg lynende skarpt mot at kolera kunne «oppstå av seg selv».

Eksterne lenker

• Bjørn Davidsen: «Da koleraen herjet i Norge» - Nettutgave
• Nasjonalt medisinsk museum. Koleraepidemiene
• Artikkel om kolerasmitte og dødsfall i forskjellige norske kystbyer, i første rekke Kristiansand og Drammen
• Karantenehavna på Odderøya i Kristiansand DigitaltMuseum