Kentaur

«Kentaur» har flere betydninger.

Kentaurer
Kentaur på romersk sarkofag fra ca. 230 e.Kr.
Trossystem		Gresk mytologi
Religionssenter		Antikkens Hellas
Originalt navn		Κένταυρος
Foreldre		Ixion og Nefele
Aspekt		Vill natur
Tekster		Homer Apollonios Rhodios Pseudo-Apollodorus
I andre mytologier		centaurus (romersk mytologi)

Kentaur (gresk: Κένταυρος, Kéntauros; latin: centaurus) eller hippokentaur er et fabeldyr eller daimon fra gresk mytologi som er tenkt som et vesen som er delvis hest og delvis menneske; den har et menneskes overkropp og hode, som sitter på kroppen av en hest i stedet for hestens hode og hals. De er framstilt som en vill og ubehersket rase, som er fullstendig underlagt de dyriske kreftene i seg.

I tidlige attiske og boiotiske vasemalerier (se nedenfor) er de avbildet med bakenden av en hest og i senere gjengivelser er de oppfattet som overkroppen og torosen til et menneske festet på en hests ryggkam hvor hestens hals normalt er. Denne tilstanden av halvt menneske og halvt hest har fått mange forfattere til å behandle dem som liminale vesener, fanget mellom to naturer og kontrasterende myter, begge som legemliggjørelse av den utemmede natur, slik som i deres kamp med lapittere (deres slektninger), eller omvendt som lærere, slik som Kheiron.

Kentaurene ble vanligvis sagt å ha vært født av lapittkongen Ixion og Nefele (skyen gjort i bildet av Hera). En annen versjon hevder imidlertid at de er avkommet av en bestemt Kentauros som besteg hestehopper i Magnesia. Denne Kentauros var enten selv en sønn av Ixion og Nefele (innsettelse av en mellomliggende generasjon) eller av Apollon og Stilbe, datter av elveguden Peneios. I en senere versjon av fortellingen var hans tvillingbror Lapithes, stamfar av lapitterne, således gjøre de stridende folkene til slektninger.

Kentaurene ble sagt å holde til i Thessalia og ved fjellet Pilion i Thessalia, i eikeskogen Foloi i Elis, og i sørlige Lakonia. De fortsatte å opptre i litterære former i romersk mytologi.

Kentauromakhía

Metopen på Parthenon framstilte Kentauromakhía, kampen mellom kentaurene og lapittene.

Kentaurene er best kjent for sin krig mot lapitterne, kentauromakhía, en strid som ble utløst av deres forsøk på å frakte vekk Hippodamia (Ἱπποδάμεια, fra ἵππος, hippos, «hest» og δαμάζειν, damazein «å temme») og alle andre lapittiske kvinner på dagen da Hippodamia skulle gifte seg med Peirithoos, konge av lapitterne, og selv en sønn av Ixion. Thesevs, den greske helten og grunnleggeren av byer, var tilfeldigvis tilstede og kastet seg inn i kampen, og endret balansen i krigen til fordel for tingenes rette orden. Kentaurene ble drevet tilbake eller drept. En annen lapittisk helt, Kainevs, som var usårbar for våpen, ble slått til jorden av at kentaurene kastet store steiner og veltede trær.

Kentauromakhía, tondo av en attisk rødfigur kylix, ca. 480 f.Kr.

Kentaurene ble framstilt i mange greske myter som like ville som utemmede hester. Kentauromakhi, kampen med kentaurene, er en parallell til titanomakhía, de olympiske gudenes kamp mot titanene. Kentaurkrigen er således en metafor for konflikten mellom de primitive og mer siviliserte sidene i menneskeheten, kampen mellom barbari og sivilisasjon.

Kentauromakhía er i kunsten mest berømt framstilt i metope på Parthenon av billedhuggeren Feidias, og senere i renessansen ved en skulptur av Michelangelo.

Tidligste representasjoner

En bronsefigur av kentaur, etter Furietti Centaurs.

Den forsøksmessige identifiseringen av to fragmentariske mykenske terrakottastatuetter som kentaurer blant de omfattende mykenske keramikken som er funnet i oldtidsbyen Ugarit ved kystregionen av dagens Syria, antyder en bronsealderopprinnelse for myten om disse vesene. En malt terrakottakentaur ble funnet ved «heltegraven» i Lefkandi på den greske øya Evvia, og ved figurer av kentaurer fra den geometriske periode som er blant de første visuelle framstillinger malt på greske vaser. En ofte omtalt bronsefigur fra den geometriske periode av en kriger ansikt til ansikt med en kentaur er i dag ved Metropolitan Museum of Art i New York.

Teorier om opphav

Kentaur røver med seg en nymfe, av Laurent Marqueste (1892) (Tuilerietregården, Paris)

Den mest vanlige teorien framhever at forestillingen om kentaurer kommer fra den første reaksjonen til en sivilisasjon som ikke kjente til muligheten å ri på hester, slik som i den minoiske kulturen ved Egeerhavet i møte med nomader og deres hester. Teorien foreslår at slike ryttere ville framstå som halvt menneske, halvt hester. Til sammenligning rapporterte den spanske conquistadoren Bernal Díaz del Castillo at aztekere hadde den villfarelsen i møtet med spanske kavaleri. Tamme hester og ridekultur oppsto først i på det sørlige steppelandskapet i Sentral-Asia, kanskje omtrentlig i området til det som i dag er Kasakhstan.

Lapittstammen i Thessalia, som i myten var slektninger av kentaurene, ble beskrevet som oppfinnere av å ri på hester av greske forfattere. Stammene i Thessalia hevdet også at deres hesteraser var etterkommere fra kentaurene.

Av de ulike antikke forfatterne som nevner kentaurer var Pindaros den første som beskrive utvilsomt et kombinert vesen. Tidligere forfattere som Homer benyttet ord som pheres (sammenlign med theres, «beist»/«dyr») som også kunne bety ordinære vill menn som red på ordinære hester. Imidlertid kan samtidige representasjoner hybride kentaurer bli funnet i arkaisk gresk kunst.

Den romerske poeten Lucretius fra hans filosofiske dikt De Rerum Natura (Om tingenes natur) fra 100-tallet e.Kr. benektet eksistensen av slike vesen som kentaurer basert på mennesker og hester ulike vekstmengde og hastighet. Han hevdet at tre år gamle hester er i sin beste alder i sitt liv mens tre gamle mennesker er ikke mer enn småbarn, noe som gjør hybride dyr en umulighet.

Robert Graves, ved å støtte seg på arbeidet til Georges Dumezil, spekulerte i å kunne spore kentaurene tilbake til indiske gandharva, og disse ble et svak og uklar minne i førgresk brødre-jordkult som hadde hesten som sitt totem. En lignende teori ble lagt inn i Mary Renaults roman The Bull from the Sea (1962). Det indiske eposet Mahabharata omtaler kongeriket Kinnara, en henvisning til et eksotiske kongerike og stammer i Himalaya. Disse var på mystisk vis knyttet til hester og nevnt som vesener med hestenakke, noe som synes å være en form for kentaurer i indisk mytologi, og opptrer i ulike gamle tekster, foruten i kunst som skulpturer over hele India. De viser også en hest med torsoen til et menneske hvor hestens hode ellers ville være, likt med den gresk myten.

Det greske ordet kentauros er generelt ansett å være fra en uklar opprinnelse. Etymologien fra ken – tauros, «gjennomborende oksestikkere» var en evhemerisk forslag i Palaifatos' rasjonalisering av gresk mytologi, Om usannsynlige fortellinger (Περὶ ἀπίστων): ridende bueskyttere fra en landsby kalt for Nefele drepte en flokk med okser som var en plage for kongeriket til Ixion.

En annen mulig beslektet etymologi kan være «okse-dreper». En annen teori hevdet at da grekerne tok stjernebildet Kentauren og dets navn «gjennomborende okse» fra Mesopotamia hvor det symboliserte guden Baal som representerte regn og fruktbarhet, slåss med og gjennombåret med hornene demonen Mot som representerte sommertørken. I antikkens Hellas ble stjernebildet Kentauren nedtegnet av Eudoksos fra Knidos på 300-tallet f.Kr. og av Aratos på 200-tallet f.Kr.

Kvinnelige kentaurer

Kvinnelige kentaurer flankerer Venus, moasikk fra romerske Tunisia, 100-tallet e.Kr.

Selv om kvinnelige kentaurer, kentaurider, ikke er nevnt i tidlig gresk litteratur og kunst, opptrer de likevel i senere i antikken. En makedonsk mosaikk fra 300-tallet f.Kr. er en av de tidligste eksempler av kentaurider i kunsten. Ovid nevner også en kentauride ved navn Hylonome som begikk selvmord da hennes ektefelle Kyllaros ble drept i krigen mot lapittene.

I beskrivelse av et maleri i Neapolis, beskrev den greske retorikeren Filostratos fra Lemnos dem som søstre og hustruer av mannlige kentaurer som levde på fjellet Pelion med sitt avkom:

«Hvor vakre kentauridene er, selv hvor de er hester; for en del vokser ut av hvite hopper, andre er knyttet til kastanjebrune hopper, og pelsen på andre er skimlet, men de funkler som de hester som er godt tatt vare på. Det er også hvite kvinnelige kentaurer som vokser ut av svarte hopper, og selve opposisjonen i fargene bidrar til å frambringe den forente skjønnheten til det hele.»

Ideen, eller muligheten, av kvinnelige kentaurer var helt bestemt kjent i tidlig moderne tid, noe som er åpenbart i William Shakespeares drama Kong Lear, akt IV, scene vi, linje 124–125: «Down from the waist they're centaurs, / Though women all above» («Ned fra midjen var de kentaurer, / Skjønt kvinner oventil»). I den animerte Disney-filmen Fantasia, i løpet av Pastoralsymfonien eller Beethovens symfoni nr. 6 i F-dur, er en del av figurene kvinnelige kentaurer. Imidlertid kalte Disneystudioet dem for «kentauretter» framfor «kentaurider».

Vedholdenhet i middelalderen

Kentaurer og høsting av druer på kapitel fra 1100-tallet fra Mozac-klosteret i Auvergne.

Kentaurer bevarte en dionysisk forbindelse i 1100-tallets utskårne kapiteler fra romansk arkitektur i det franske klosteret Saint-Pierre Mozac i Auvergne. De andre kapitelene avbildet innhøstning, gutter som red på geiter (ytterligere et dionysisk tema) og griffer som voktet beholderne med vinen.

Kentaurer ble også vist på et antall piktiske utskårne steiner i nordøstlige Skottland, det vil si i Meigle og Perthshire, reist på 700-800-tallet e.Kr. Selv om det var utenfor Romerriket synes disse å være avledet fra klassiske prototyper.

Hieronymus' versjon av Livet til Antonius den store, en eremittmunk fra Egypt, skrevet av Athanasius av Alexandria, ble i stor grad spredt i middelalderen. Den vedrører Antonius' møte med en kentaur som utfordrer helgenen, men ble tvunget til å innrømme at de gamle guder var veltet. Episoden ble ofte avbildet; mest kjent i Møtet til sankt Antonius abbeden og sankt Paulus eremitten av Stefano di Giovanni, en kunstner som også ble kalt for «il Sassetta», av to episodiske beskrivelser i et enkeltpanal av eremitten Antonius' reise for å møte eremitten Paulus, en av hans møter langs veien var med den demoniske figuren av en kentaur i en skog.

En kentaur-lignende halvt menneskelig vesen som ble kalt for Polkan opptrer i russisk folkeminne, framstilt i kunst og i luboktrykk mellom 1600- og 1800-tallet. Polkan var opprinnelig basert på Pulikane, en halvhund fra Andrea da Barberinos dikt I Reali di Francia, som en gang var populær i den slaviske verden i oversettelser til prosa.

Billedgalleri

• 
  Diosphos-maleren, hvitbakgrunn-lekythos (500 f.Kr.)
• 
  Botticelli, Pallas Athena og kentaur (1482–1483)
• 
  Kentaurer ved ekteskapet til Pirithoos, maleri av Sebastiano Ricci, ca 1715.
• 
  Antonio Canova, Theseus Defeats the Centaur (1805-1819)
• 
  Prince Bova fights Polkan, russisk lubok (1860)
• 
  Kentaurett, maleri av John La Farge, ca 1887.

Se også

• Overnaturlige vesener
• Fabelvesen

Litteratur

• Grant, M. & Hazel, J. (1979): Who's Who in Greek Mythology. David McKay & Co Inc.
• Rose, Carol (2001): Giants, Monsters, and Dragons: An Encyclopedia of Folklore, Legend, and Myth. New York, New York: W. W. Norton & Company, Inc. ISBN 0-393-32211-4. s. 72.
• Harry Potter, bøkene 1, 3, 4, 5, 6, og 7.
• Krønikene om Narnia, bok 2.
• Parker, Frédérick S. (2010): Finding the Kingdom of the Centaurs.

Eksterne lenker

• (en) Centaurs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Kentauroi Thessalioi», Theoi Project
• «Centaurides», om kvinnelige kentaurer
• «Centaurs» Arkivert 21. februar 2009 hos Wayback Machine., MythWeb
• «Harry Potter Lexicon», artikkel om kentaurer i universet til bøkene om Harry Potter
• Erich Kissing's centaurs, samtidskunst