Hopp til innhold

Tusse: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slettet innhold Innhold lagt til
Alexbot (diskusjon | bidrag)
m robot legger til: nn:Tusse
Dvergnagle.
 
(21 mellomliggende versjoner av 16 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
[[Fil:Tussefolk (13625489553).jpg|thumb|«Tussefolk», [[postkort]] av eventyrtegneren [[Theodor Kittelsen]] (1857–1914) utgitt 1908{{byline|Fra [[Nasjonalbiblioteket]]s samlinger}}]]
{{opprydning}}
'''Tusse''' eller '''tuss''', i flertall '''tusser''', er i mange norske [[bygd]]er navn på noen av de vanligste [[overnaturlig vesen|overnaturlige vesnene]] eller [[vette]]ne i [[folketro| norsk folketradisjon]], nemlig [[hulder|huldrefolket]], også kalt «de underbuans» eller «[[de underjordiske|underjordiske]]». [[Norrøn]]t ''þurs'' eller ''þuss'' betyr «[[troll]]».<ref name="snl">[https://snl.no/tusser «Tusser» i ''Store norske leksikon'' (fri gjenbruk)]</ref>
En '''tusse''', eller rumpenisse, er i følge gammel [[folketro]] en type [[nisse]]. De er ikke så storvokste som sine slekninger. Som regel lever de langt inne i skogen, borte fra alt bråk og menneskelig involvering. De kan ligne litt på bitte små troll, pjuskete og har en forvirret holdning som kan være problematisk for dem som får møte dem. Noen tusser kan også være av den onde typen. De pleier å være fredlige i holdning og liker å være blant sine. Tusser kan man finne i [[Astrid Lindgren]]s ''[[Ronja Røverdatter]]'' eller [[J.R.R. Tolkien]]s ''[[Ringenes herre]]''.
[[Fil:Th. Kittelsen- Tussebryllup (12899116175).jpg|thumb|«Tussebryllup», postkort av Th. Kittelsen utgitt ca. 1948.{{byline|Nasjonalbiblioteket}}]]
Tussene har et liv som gjenspeiler menneskenes skikker. Mennene, kalt «huldrekaller», «tusseladder» og annet, blir i [[folketro]]en ofte framstilt som kortvokste, grå- eller blåkledte<ref name="snl"/> gubber, mens huldrene blir skildret som vakre kvinner med kuhale og innhul rygg. Tussene bor under jorda, men gjerne nær mennesker i tilknytning til gårder og særlig [[seter|setre]]. Mange [[sagn]] forteller om samkvem med mennesker, ofte til gjensidig nytte.<ref name="snl"/>


Mens tussene var [[hedenskap|hedenske]] i resten av landet, ble de ansett som «kristnet» i [[Setesdal]], der det lokale synet på tusser var at de gikk i [[kirke]], at de bygget kirker og hadde egne [[prest]]er. De hadde samme opphav som mennesker, selv om tussetradisjonene i Setesdal var blandet sammen med overleveringer om huldrer og underjordiske i resten av landet. «Tussehaugene» lot seg lett identifisere som gamle [[gravhaug]]er, og på [[lørdag]]er ble det i Setesdal ofret [[øl]], [[lefse]] og førstegrøde til tusser og [[vetter]]. Begge grupper ble regnet som [[skytsånd]]er som rådet for hjemmets trivsel og velferd, mye som [[Romerriket|romernes]] ''[[lares]]''.<ref>[[Olav Aukrust]]: ''Dødsrikets verdenshistorie'', bind 2 (s. 178), forlaget Grøndahl Dreyer 1995, ISBN 92-504-2256-2</ref>
[[Kategori:Skikkelser fra folketroen]]


Mens man ennå drev med [[seterdrift]], var det god skikk å banke på seterdøra ved ankomst for sesongen og spørre om man fikk bo der den sommeren. Gjorde man ikke det, kunne huldrefolket hevne seg ved å gjøre buskap syk, eller gjøre ugagn og [[hærverk]] på gods og gård.
[[nn:Tusse]]

Det kunne være nødvendig å lure tussene. [[Budeie]]r kunne skjære hull i melkebøtten og sette en «dvergnagle», dvs. en propp av gjennomsiktig «dvergstein» ([[bergkrystall]]), i hullet. Tussen trodde hullet var åpent, og at melken ville renne ut. Da tok han seg ikke bryet med å hindre budeien i melkingen hennes.<ref>Thor Bryn: «Om tusser og fisk», ''Den norske turistforenings årbok 1950'' (s. 183)</ref>

==Referanser==
<references/>

==Se også==
* [[Hulder]]folk, [[de underjordiske]]
* [[Gårdsnisse]], gardvord, haugbonde
* [[Vette]]
* [[Fakse-Brokke]]


{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Skikkelser fra folketroen]]

Siste sideversjon per 21. jun. 2023 kl. 08:41

«Tussefolk», postkort av eventyrtegneren Theodor Kittelsen (1857–1914) utgitt 1908

Tusse eller tuss, i flertall tusser, er i mange norske bygder navn på noen av de vanligste overnaturlige vesnene eller vettene i norsk folketradisjon, nemlig huldrefolket, også kalt «de underbuans» eller «underjordiske». Norrønt þurs eller þuss betyr «troll».[1]

«Tussebryllup», postkort av Th. Kittelsen utgitt ca. 1948.

Tussene har et liv som gjenspeiler menneskenes skikker. Mennene, kalt «huldrekaller», «tusseladder» og annet, blir i folketroen ofte framstilt som kortvokste, grå- eller blåkledte[1] gubber, mens huldrene blir skildret som vakre kvinner med kuhale og innhul rygg. Tussene bor under jorda, men gjerne nær mennesker i tilknytning til gårder og særlig setre. Mange sagn forteller om samkvem med mennesker, ofte til gjensidig nytte.[1]

Mens tussene var hedenske i resten av landet, ble de ansett som «kristnet» i Setesdal, der det lokale synet på tusser var at de gikk i kirke, at de bygget kirker og hadde egne prester. De hadde samme opphav som mennesker, selv om tussetradisjonene i Setesdal var blandet sammen med overleveringer om huldrer og underjordiske i resten av landet. «Tussehaugene» lot seg lett identifisere som gamle gravhauger, og på lørdager ble det i Setesdal ofret øl, lefse og førstegrøde til tusser og vetter. Begge grupper ble regnet som skytsånder som rådet for hjemmets trivsel og velferd, mye som romernes lares.[2]

Mens man ennå drev med seterdrift, var det god skikk å banke på seterdøra ved ankomst for sesongen og spørre om man fikk bo der den sommeren. Gjorde man ikke det, kunne huldrefolket hevne seg ved å gjøre buskap syk, eller gjøre ugagn og hærverk på gods og gård.

Det kunne være nødvendig å lure tussene. Budeier kunne skjære hull i melkebøtten og sette en «dvergnagle», dvs. en propp av gjennomsiktig «dvergstein» (bergkrystall), i hullet. Tussen trodde hullet var åpent, og at melken ville renne ut. Da tok han seg ikke bryet med å hindre budeien i melkingen hennes.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c «Tusser» i Store norske leksikon (fri gjenbruk)
  2. ^ Olav Aukrust: Dødsrikets verdenshistorie, bind 2 (s. 178), forlaget Grøndahl Dreyer 1995, ISBN 92-504-2256-2
  3. ^ Thor Bryn: «Om tusser og fisk», Den norske turistforenings årbok 1950 (s. 183)


Autoritetsdata