aura

Norsk

Substantiv

aura

1. strålekrans, glorie; et felt som omgir kroppen

   Hun hadde en magisk aura.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein aura	auraen	auraer	auraene	(nynorsk)
en aura	auraen	auraer	auraene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

---

Fransk

Uttale

IPA: /ɔ.ʁa/

SAMPA: /O.Ra/

Substantiv

aura f (flertall auras)

1. aura

Verb

aura

1. bøyningsform av avoir