William P. Rogers
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
William Pierce Rogers (født 23. juni 1913 i Norfolk i New York, død 2. januar 2001 i Bethesda i Washington, DC) var en amerikansk jurist og republikansk politiker, kjent som landets 63. justisminister under Dwight D. Eisenhower og som landets 55. utenriksminister under Richard Nixon.
| William P. Rogers | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. juni 1913[1][2][3][4] Norfolk | ||
| Død | 2. jan. 2001[1][2][3][4] (87 år) Bethesda | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, advokat, politiker | ||
| Utdannet ved | Colgate University Cornell Law School | ||
| Parti | Det republikanske parti | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Æresgravlunden i Arlington (2001)[5] | ||
| Utmerkelser | Presidentens frihetsmedalje | ||
| 63. justisminister i USA | |||
| 23. oktober 1957 til 20. januar 1961 | |||
| Forgjenger | Herbert Brownell | ||
| Etterfølger | Robert F. Kennedy | ||
| 55. utenriksminister i USA | |||
| 22. januar 1969 til 3. september 1973 | |||
| Forgjenger | Dean Rusk | ||
| Etterfølger | Henry Kissinger | ||
| Signatur | |||
 | |||
Biografi
redigerRogers ble uteksaminert ved Colgate University i 1934 og siden ved Cornell Law School i 1937. Etter dette ble han ansatt som assisterende district attorney av Thomas E. Dewey i 1938, som sammen med om lag 50 andre ansatte tok opp kampen mot organisert kriminalitet i New York. Han tjenestegjorde deretter i andre verdenskrig i United States Navy på hangarskipet USS «Intrepid», hvor han blant annet overlevde to kamikazeangrep og deltok i slaget om Okinawa. Etter krigen dro han tilbake til stillingen han hadde i New York.
I april 1947 ble Rogers valgt inn til en Senatsoppnevnt spesialkomité for å undersøke det nasjonale forsvarsprogrammet, og her kom han i kontakt med den unge representanten Richard Nixon fra California. Gjennom sitt arbeide i komiteen kom Rogers med en anbefaling til Nixon om å etterforske Alger Hiss, noe som siden gav Nixon stor nasjonal oppmerksomhet og som til slutt endte med at Hiss ble dømt for mened. I mars 1950 forlot han komiteen og ble partner i advokatbyrået Dwight, Royall, Harris, Koegel & Caskey, som senere skiftet navn til Rogers & Wells og som etter en fusjon i 1999 er en del av Clifford Chance, et av verdens ledende advokatbyråer. Noen måneder før Rogers avgikk med døden arbeidet han for øvrig ved Clifford Chance i Washington, DC.
Rikspolitiker
redigerSom delegat ved Republikanernes landsmøte i 1952 hjalp Rogers til med å sikre delegater for Dwight D. Eisenhowers presidentkandidatur, og like etter ble han en nær rådgiver for visepresidentkandidat Richard Nixon, som han hjalp med å løse den vanskelige valgkampen gjennom å bidra med den såkalte «Checkers-talen». Som følge av sin innsats ble han av Eisenhower utnevnt til visejustisminister i 1953 under Herbert Brownell. Rogers avløste deretter Brownell som justisminister i slutten av oktober 1957. Som justisminister ble han en talsmann for en konstitusjonell endring for å avklare en eventuell maktoverføring ved fravær av presidentembetet, som var et spørsmål som hadde dukket opp i farvannet av Eisenhowers hjerteproblemer.
Etter at Rogers periode som justisminister gikk ut i januar 1961 dro han tilbake til advokatkontoret, hvor han i 1964 forsvarte The New York Times i rettssaken New York Times vs Sullivan. Året etter ble han av Lyndon B. Johnson valgt som amerikansk delegat i FN, hvor han senere i 1967 også ble medlem av komiteen for Sørøst-Asia. I januar 1969 ble Rogers utnevnt til utenriksminister under Richard Nixon-administrasjonen, hvor han tjenestegjorde frem til han gikk av i slutten av september 1973. Som utenriksminister skapte han den såkalte Rogers-planen (Rogers Plan) i et forsøk på å skape fred i Midtøsten ved å argumentere for en israelsk tilbaketrekning til grensene før 1967, i bytte mot en arabisk anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Denne planen ble i all hemmelighet underbygget av den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Henry Kissinger, som selv utførte politiske samtaler med velsignelse av Nixon.
I den samme perioden som han gikk av som utenriksminister var Nixon-administrasjonen allerede under etterforskning på grunn av Watergate-skandalen. Rogers nektet å samarbeide med resten administrasjonen og ga sin avskjedssøknad gjennom et memorandum til presidenten via stabssjef H.R. Haldeman. Rogers ble likevel i midten av oktober tildelt Presidentens frihetsmedalje av Nixon. Etter dette dro Rogers tilbake til sin advokatpraksis, før han igjen returnerte til regjeringsarbeid i 1986 gjennom at han av Ronald Reagan ble utnevnt til en undersøkelseskommisjon etter Challenger-ulykken, som siden ble kalt Rogers-kommisjonen. William P. Rogers døde av hjerteproblemer den 2. januar 2001 i Bethesda i Washington, DC og ble siden gravlagt ved Æresgravlunden i Arlington. Ved sin død var for øvrig Rogers den siste gjenlevende av Eisenhower-regjeringen.
Referanser
rediger- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000008053, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som William Pierce Rogers, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id rogers-william-pierce, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, oppført som William Pierce Rogers, Find a Grave-ID 6407259, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6ws90f2, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ ancexplorer.army.mil[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
rediger- Millercenter.org – William P. Rogers (1957–1961) – Biografien til Rogers hos Miller Center of Public Affairs.