Venus’ fødsel

Venus' fødsel (italiensk: Nascita di Venere) er et maleri fra 1486 av den italienske renessansemaleren Sandro Botticelli. Kunstneren fikk i oppdrag av Medicifamilien i Firenze, særlig av Lorenzo di Pierfrancesco de' Medici under innflytelse av sin fetter Lorenzo de' Medici, en nær venn av Botticelli. Bildet avbilder gudinnen Venus (greske Afrodite) som fødes fra havets skum som en voksen kvinne, og ankommer kysten i den ikoniske motivet Venus Anadyomene.

Venus’ fødsel
Kunstner		Sandro Botticelli
Sjanger		mytologisk maleri, akt
År		ca. 1485 (Julian)
Dimensjoner		172,5 × 278,9 cm
Plassering		Uffizi, Firenze
Material(er)		tempera, lerret, gips

Bildet framstiller en klassisk mytologiske emne, framfor å være et kristent motiv, hvor de førkristne vestavinden Zefyros og nymfen Kloris som driver opp kjærlighetsgudinnen Venus på stranden. Der blir hun tatt imot av vårens gudinne Flora som rekker henne en purpurkappe. Rosene som daler ned henspiller på vårens første blomstring, og på fruktbarhetens og kjærlighetens gudinne. Maleriet er i dag utstilt i Uffizigalleriet i Firenze.

Bildet var nytt for sin tid, en naken kvinne hadde ikke blitt fremstilt på denne måten i full størrelse siden antikken. Mens nakenhet i kristen middelalderkunst var uttrykk for uskyld, var det hos Boticelli uttrykk for dyd slik romerne og grekerne gjorde i antikken. Tittelen var ikke Botticellis men skriver seg fra Vasaris kunstnerbiografier. Tittelen er også misvisende fordi bildet viser Venus som stiger i land på den greske øya Kythera. Bildet har antikke forbilder, men figuren har andre proporsjoner (lengre hals og ansikt, smalere skuldre og rundere mage).

Bakgrunn og beskrivelse

Humanistisk interesse for antikken

På siste halvdel av 1400-tallet var Firenze preget av den humanistiske filosofien nyplatonismen, hvilket også var årsaken til at Lorenzo de' Medici i 1469 grunnla et humanistiske lærested, såkalt «Platons akademi» i hyllest og inspirasjon etter antikkens opprinnelige Platons akademi. I det florentinske akademi kom og møtes tidens kunstnere, forfattere og medlemmer av Medicifamilien for å føre diskusjoner om humanismens filosofi og klassiske forebilder. Bestillingen av et mytologisk verk hadde sin bakgrunn i denne interessen.

Mange av antikkens myter og mytologi og antikkens forfattere hadde vært kjent gjennom hele middelalderen, men de fikk ny interesse og ble kjent blant velutdannede lekmenn under den italienske renessansen da italienerne lidenskapelig forsøkte å gjenoppvekke Romas tidligere storhet. De oppfattet mytene som noe mer enn kun muntre eller vakre eventyr. De hadde en forestilling om at de gamle eide en høyere form for visdom som var skjult i de antikke mytene. For medicienes lærde var legenden om Venus' fødsel et mystisk symbol på skjønnhetens guddommelige tilsynekomst.

Venus' ansikt

Vindgudene

Nymfen med purpurkappen.

Botticellis bilde La Primavera («Våren») fra ca 1482 var et av de første mytologiske bilder siden antikken, og målte 2,02 ganger 3,14 meter. Det var av en størrelse som tidligere var reservert for kristne religiøse bilder. De tidlige kjente kunstverker av dette format for private hjem, var billedtepper med høviske riddermotiver vevd i Frankrike og Flandern fra tidlig på 1400-tallet. Veggtepper var de mest kostbare kunstverker av stort format, og mer kostbare enn malerier. Det er mulig at Botticellis La Primavera, som framstiller en gruppe mytologiske figurer i en hage, i sin tid ble bestilt som et billigere erstatning for et langt mer kostbart veggteppe.

Både La Primavera og Botticellis senere Venus' fødsel, 1,72 meter høyt og 2,78 meter langt, har en billedteppelignende kvalitet ved dens flate komposisjon og manglende perspektiviske dybde. Botticellis åndelige slektskap med gotiske kvaliteter er ofte bemerket i hans «utsøkt, bortimot edle, grasiøse og bortimot vektløse figurer, så forskjellige fra de til Masaccio, Piero della Francesca og Uccello.»

Forbilder

Botticellis framstilling av Venus som fødes av havets skum har klassiske forbilder, særlig et i sin tid meget beundret maleri av Apelles fra Kos på 300-tallet f.Kr. Dette bildet er tapt, men er beskrevet av Plinius den eldre i hans encyklopedisk verk Naturalis Historia og med anekdoten at den store Apelles benyttet hetæren Kampaspe som var Aleksander den stores elskerinne som modell for sin Afrodite. Framstillingen av den nakne Venus stående på et harpeskjell, et symbol på den kvinnelige vulva, kalles for Venus Anadyomene («Venus stiger opp av havet»). Motivet var populært i antikken og et veggmaleri fra Pompeii viser en naken Venus liggende på et åpent skjell. Andre tidlige Venus Anadyomene-motiver er den venetianske skulptøren Antonio Lombardos relieff fra ca 1516. Tizian malte også motivet i sin Venus Anadyomene ca 1520.

Også i Venus' særegne positur hvor hun med den ene armen dekker brystene og med den andre skrittet har klassiske forbilder. Det er svært likt Praxiteles' antikke skulptur av Afrodite. Venus svarer til den greske Afrodite. Slike statuer eller positurer kalles «Venus pudica» eller «blyg/dydig Venus». Posituren minner også om Venus de' Medici, en hellenistisk marmorskulptur fra 100-tallet e.Kr. som var Medicifamiliens samling og som Botticelli hadde anledning til å studere. Venus' fødsel ble trolig bestilt av Medici-familien.

Beskrivelse

Botticellis bilde står Venus i sentrum i bildet, frontal og naken i komposisjonen, sky og dydig dekker hun til sine bryster med den ene hånden, og med det lange røde håret skjuler hun underlivet. Bildet er ikke vanskelig å lese: Venus er nettopp steget opp av havet, stående på et stort kamskjell. Til venstre blir hun blåst opp av to svevende vindguder, en mannlig guddom med en kvinnelig guddom omfavnende bak ham. På motsatt side står en nymfe, kledd i hvit kjole og langt rødt hår som er i ferd med å dekke til kjærlighetsgudinnen med purpurkappe. Et regn av roser faller ned over figurene, antagelig et fruktbarhetssymbol. Bakgrunnen er uvesentlig, havet går ut mot horisonten, og til høyre, bak nymfen ses en kystlinje og stammene til tre trær.

I henhold til kunsthistorikeren Ernst Gombrich lyktes Botticelli i hva som Antonio del Pollaiuolo ikke hadde greid. Hos Pollaiuolo hvor perspektivet var av stor betydning, var komposisjonen blitt livløst grunnet dens strenge symmetri. Botticelli lykkes ved at han oppga det som Pollaiuolo forsøkte å bevare. Botticellis figurer er mindre legemlige og er heller ikke like korrekt tegnet som hos Pollaiuolo. Men Botticellis Venus er så vakker i sin grasiøse positur at tilskuerne ikke blir oppmerksom på at halsen er unaturlig lang, de skrå skuldrene og den merkelige måten som venstre arm er festet til kroppen. De friheter som Botticelli har tatt med naturen er for å få en vakker kontur, og det «forhøyer bildets harmoni og skjønnhet fordi de understreker inntrykket av et uendelig skjønt og vart vesen som er ført inn til være kyster som en gave fra himmelen.»

Botticellis kunst var aldri helt forpliktet til naturalismen; i sammenligning med hans samtidige Domenico Ghirlandaio, ga Botticelli sjelden vekt og tyngde til sine figurer og ytterst sjelden benyttet han dyp perspektiv rom. I Venus' fødsel er hennes kropp anatomisk usannsynlig med forlenget nakke og torso. Hennes positur er umulig; skjønt hun står i en klassisk contrapposto er hennes vekt lagt for tungt på venstre fot for at posituren kan bli holdt. Hennes posisjonering mot kanten av kamskjellet ville ha fått det til å tippe over, noe som henviser til at hun er uten virkelig vekt. Figurene har heller ingen skygger. Til sammen understreker det at det er fantasibilde.

Hva betydde motivet for renessansens mennesker på slutten av 1400-tallet? Et svar kan finnes i et astrologisk formet brev som Marsilio Ficino, leder for Platon-akademiet i Firenze, skrev i 1478 til Lorenzo di Pierfrancesco de' Medici. Ficino hadde særlig interesse for s utdannelsen til den unge mannen på ikke mer enn 14 eller 15 år. Ficino anbefalte gutten å fokusere på Venus som representerte menneskeheten, «en nymfe av utmerket tekkelighet født av himmelen og mer enn andre elsket av den høyeste Gud. Hennes sjel og sinn er Kjærlighet og Nestekjærlighet, hennes øyne er Verdighet og Storsinnethet, hennes hender Gavmildhet og Herlighet, føttene er Tekkelighet og Ærbarhet...» Denne blandingen av astrologi, klassisk mytologi og kristen moral er typisk for de nyplatoniske tanker i renessansens Firenze. Interessen i antikken ble fulgt av en irrasjonell interesse i astrologi, og intet adelig hoff var komplett uten en astrolog som kunne stille horoskoper, til tross for at astrologi var fordømt av kirken som nonsens og avgudstro.

I Botticellis Venus' fødsel og Primavera, malte fortellinger med allusjoner til moteriktig filosofi, finnes det en form for «forfinelsens utsvevelser, en frustrert esoterisk kvalitet. Dog, og her ligger et av historiens paradokser, de er blant de mest malerier i dag.»

Bilder

Bilder omtalt eller for kunsthistorisk sammenligning (klikk for forstørrelse):

• 
  Afrodite Anadyomene fra Pompeii
• 
  Venus Medici
• 
  Kopi etter Praxiteles' Afrodite
• 
  Venus' fødsel av William-Adolphe Bouguereau (1879)

Eksterne lenker

• (en) The Birth of Venus (Botticelli) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Medici Venus – gresk statue, utgangspunkt for Botticellis Venus.
• ArtSleuths pedagogisk video om Venus' fødsel, skrevet av Thomas Golsenne, universitetslærer (16 min.)
• Nyplatonisk tolkning av Venus' fødsel
• Birth of Venus
• Høyoppløselig foto av maleriet