Wikipedia

The Everly Brothers

amerikansk musikkduo

The Everly Brothers var en amerikansk musikkduo bestående av brødrene Isaac Donald «Don» Everly (1937–2021)[2] og Philip «Phil» Everly (1939–2014) fra Kentucky.[3] De gjorde stor suksess i årene 1958-1962 og er kjent for å ha innført elegante vokalharmonier i rocken. De hadde betydelig innflytelse på yngre musikere som The Beatles og Simon & Garfunkel.[4][5] Blant deres låter er det flere rockeklassikere som «Bye Bye Love» og «Wake up Little Susie».[6] Rolling Stone rangerte i 2015 Everly Brothers som tidenes beste duo.[7]

The Everly Brothers
UtmerkelserGrammy Lifetime Achievement Award (1997)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Rock and Roll Hall of Fame (1986)[1]
OpphavShenandoah, USA (1957)
Musikalsk karriere
SjangerCountrymusikk, rockabilly
Aktive år1951–2014
PlateselskapArista Records, Warner Bros. Records, Apex, Cadence
Nettstedhttp://www.everlybrothers.net/
Medlemmer
Don Everly, Phil Everly
The Everly Brothers på Commons

Bakgrunn

rediger

Foreldrene Ike (1908-1975) og Margaret (født 1919) var musikere som spilte og sang på radioprogrammer i Kentucky, Indiana, Illinois og Tennessee. Ike Everly var en begavet gitariset som opprinnelig arbeidet i kullgruvene. Ike hadde lært gitarteknikk av Arnold Schultz, en svart bluesgitarist. De to sønnene begynte å delta i foreldrenes radioprogrammer fra de var rundt fem-syv år gamle. Repertoaret inneholdt både country og gospel. De lærte gitarspill av faren og spilte høyrehendt som ham selv om begge var venstrehendte. Familien flyttet en del rundt og bodde blant annet i Chicago, Iowa og Virginia. Foreldrene sluttet med radioshow i 1955 og guttene ble boende i Tennessee for å fullføre skolegangen og lære mer musikk. I Nashville var det hard konkurranse mellom mange unge musikere som håpet å gjøre karriere. Brødrene fikk der hjelp og oppmuntring av familiens venn Chet Atkins.[8][9]

Deres mor Margaret levde fortsatt da Don døde i 2021.[10][11]

Karriere

rediger
 
Everly Brothers, 1958
 
Everly Brothers sammen med Stevie Wonder (til venstre), ABC TV 1970.

I november 1955 skrev de en seksmåneders kontrakt med Columbia og spilte inn fire låter i februar 1956 uten stor suksess. Da kontrakten løp ut prøvespilte de for Cadence og for Capitol uten å få napp. På dette tidspunktet var de pengelens og vurderte å flytte til foreldrene i Chicago. En dag fikk de prøvespille for Wesley Rose fra musikkforlaget Arcuff-Rose og lykkes med Roses hjelp å få kontrakt med plateselskapet Cadence høsten 1956. De hadde på denne tiden blitt eksponert for musikk av Little Richard, Bill Haley, Elvis og Chuck Berry, og med denne inspirasjonen tilsatte de musikken sin et anstrøk av rockerytme. Felice Bryant og Boudleaux Bryant hadde i 1956 skrevet sangen «Bye Bye Love» og flere artister takket nei til å spille den inn. Wesley Rose overlot sangen til Everly-brødrene som spilte den inn 3. januar 1957 i RCAs studio Nashville med hjelp fra Chet Atkins. Atkins fikk tak i freelancemusikere til innspillingen og bidro selv på gitar. Singelen ble gitt ut mars 1957 og i løpet av noen uker gikk den overraskende nesten til topps på hitlistene.[8]

De neste sangene ble også skrevet av Bryant-paret (som gjorde et vesentlig bidrag til brødrenes suksess)[4] og på slutten av 1950-tallet begynte de å spille inn egne komposisjoner. «Wake up little Susie» var deres andre single hvor teksten ble omskrevet fordi den opprinnelige ble oppfattet som vovet; den nådde toppen av hitlistene i USA. I 1957 ga de ut Roy Orbisons «Claudette» som en B-side før Orbison var en etablert artist. Låtene, båden sang og instrumenter, ble detaljert arrangert før innspilling. Instrumenteringen besto som regel av to klassiske gitarer, bass, trommer og piano. Everly Brothers sound var så særpreget at det var vanskelig å lage vellykkede coverversjoner. De opptrådte på Grand Ole Opry i mai 1957 og ble invitert til de kjente TV-programmene. I 1958 og 1959 ga de ut flere singler som nådde nesten eller helt til topps på hitlistene. I begynnelsen skrev de selv bare noen få B-sider av singlene, sommeren 1959 ga de ut «Till I Kissed You»/«Oh What a Feeling» der begge sangene var skrev av Don Everly. Sommeren 1958 ga de ut albumet Songs Our Daddy Thaught Us. Den niende singelen «Let it be me» (skrevet av franske Gilbert Becaud) ble spilt inn i New York med åtte fioliner og en cello som backing. I 1960 var de første gang på turne i England. I tiden 1957-1960 solgte de 15 millioner plater.[8][4]

I 1960 skrev de kontrakt med Warner og fortsatte å gi ut singler som ble hits. Den andre LP-en for Warner, A Date with the Everly Brothers inneholder flere hits: «Lucille» (av Little Richard), «Love Hurts» (av Bryant), «Cathys Clown» (Don Everly) og «Stick With Me Baby» (av Mel Tillis). «Crying in the Rain» ble gitt ut i 1961 (senere covret av a-ha) og kom på topp-ti hitlistene i USA og Storbritannia. På denne tiden sank brødrenes popularitet jevnt og trutt. På midten av 1960-tallet spilte de inn mer rockepreget musikk med albumene Rock'n'Soul, Beat'n'Soul og Two Yanks in Britain hvor Jimmy Page medvirket på gitar. Disse to albumene gjorde seg ikke spesielt bemerket.[8] «Love Hurts» skal ha blitt covret over 40 ganger da Nazareth laget en populær rocke-ballade-versjon i 1976.[12] Everly Brothers var det første store bandet på Warner og la grunnlaget for plateselskapets vekst til et av de store i verden.[13]

Duoen slo igjennom i 1957[8] med sine vokalharmonier og akustisk gitar.[9] Sangene ble til dels skrevet av Boudleaux Bryant.[8] Musikken hadde røtter i country (deres foreldre var countrymusikere), men de beveget seg etter hvert nærmere rock, blant annet ved at de gikk over til elektriske gitarer og et litt annet lydbilde. Deres utseende og harmoniske sang gjorde at de ikke ble betraktet som like kontroversielle som flere av de øvrige tidlige rockmusikere som Little Richard, Jerry Lee Lewis[8] og Elvis Presley, og hadde mindre av disse rockernes energiske sceneshow. Everly Brothers var ledende i musikalsk tenåringsromantikk på 1950-tallet. Også privat hadde de en forsiktig og nedtonet stil.[8] Ettertiden viser at de hadde stor betydning for rockmusikkens utvikling.

Duoen hadde sin storhetstid de siste årene av 1950-tallet og i første halvdel på 1960-tallet,[8] men etter at de begge ble innkalt til militærtjeneste 1961-1962[8] samtidig med at den britiske musikalske invasjonen gjorde seg gjeldende, klarte duoen aldri å gjenerobre sin tidligere posisjon. De fortsatte å gi ut plater, men skilte lag under en konsert i Buena Park, Californian, i 1973.[8] De begynte å opptre sammen igjen i 1983 og ga ut comebackalbumet Everly Brothers 84[8] blant med bistand fra Paul McCartney.[4] McCartney skrev sangen «On The Wings Of A Nightingale», som ble en liten hit. Det vordende norske bandet a-ha møtte på denne tiden Everly Brothers i Abbey Road Studios via manageren Terry Slater som organiserte brødrenes gjenforening.[13] De opptrådte siden en del sammen blant annet på Simon & Garfunkels gjenforeningsturne i 2003–2004.

Phil Everly hadde en solokarrière, hvor han blant annet spilte inn sanger med Cliff Richard med en viss suksess.[trenger referanse]

I Norge hadde douen særlig stor suksess med singelen «Crying in the Rain» på begynnelsen av 1960-tallet, og a-ha spilte inn en versjon av denne i 1990 på deres fjerde album, East of the Sun, West of the Moon.

I 1963 turnerte det ferske bandet Rolling Stones sammen med brødrene.[14]

Betydning

rediger

 Jeg synes ikke Elvis Presley var så god som Everly-guttene, første gang jeg så ham, og jeg synes ikke The Beatles var så bra som The Everly Brothers 

Chuck Berry[8]

The Everly Brothers fikk stor betydning i rockens tidlige periode[8] gjennom hvordan de bandt sammen countrymusikken med rocken. Også deres vokalharmonier har påvirket mange i sin ettertid, som for eksempel Beatles,[9] Neil Diamond[trenger referanse], The Searchers, The Hollies, The Eagles[8] og Simon & Garfunkel.[2] Paul McCartneys On The Wings Of A Nightingale skal også i den forbindelse sees som en takk til gruppen.[15] Morten Harket og a-ha ble venn med brødrene og covret noen av deres låter.[16][17]

The Everly Brothers var blant de første ti navnene som ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame i 1986 (sammen med blant andre Elvis Presley, Little Richard, Chuck Berry og Buddy Holly)[18] og siden ble de også tatt opp i Hall of Fame for såvel country som rockabilly.

Diskografi

rediger

Studioalbum

rediger

1950-tallet

rediger
  • The Everly Brothers (1957)
  • Songs Our Daddy Taught Us (1958)

1960-tallet

rediger
  • It's Everly Time (1960)
  • A Date with the Everly Brothers (1960)
  • Both Sides of an Evening (1961)
  • Instant Party! (1962)
  • Christmas with the Everly Brothers (1962)
  • The Everly Brothers Sing Great Country Hits (1963)
  • Gone, Gone, Gone (1964)
  • Rock'n Soul (1965)
  • Beat & Soul (1965)
  • In Our Image (1966)
  • Two Yanks in England (1966)
  • The Hit Sound of the Everly Brothers (1967)
  • The Everly Brothers Sing (1967)
  • Roots (1968)

1970-1980–tallet

rediger
  • Stories We Could Tell (1972)
  • Pass the Chicken & Listen (1972)
  • EB 84 (1984)
  • Born Yesterday (1986)
  • Some Hearts (1988)

Samlingsalbum

rediger

Tidligere uutgitt materiale

rediger
  • The New Album (1977)
  • Too Good to Be True (2005)
  • Give Me a Future (2005)

Hits

rediger
 
PR-foto fra Warner, 1965.

Noen av duoens store hits:

Referanser

rediger
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID everly-brothers[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b NRK (22. august 2021). «Don Everly er død». NRK. Besøkt 22. august 2021. 
  3. ^ a b c Beresford, Trilby; Beresford, Trilby (22. august 2021). «Don Everly, Half of Country Rock Duo The Everly Brothers, Dies at 84». The Hollywood Reporter (på engelsk). Besøkt 22. august 2021. 
  4. ^ a b c d Ose, Bård (1995). Rockens giganter. Skien: Telemarksavisa. ISBN 8299372402. 
  5. ^ Doyle, Patrick; Doyle, Patrick (22. august 2021). «The Everly Brothers: 12 Essential Tracks». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 22. august 2021. «Phil and Don Everly, born in 1939 and 1937, respectively, were the sons of country-western duo Ike and Margaret Everly, and began playing on country radio by the time they were seven. The Everly Brothers recorded 15 Top Ten hits between 1957 and 1962, producing a mind-blowing blend of Appalachian harmonies and rock & roll that influenced the Beatles, Simon & Garfunkel and the Rolling Stones.» 
  6. ^ Rander, Tommy (1977). Rockens rolle. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203088414. 
  7. ^ Stone, Rolling; Stone, Rolling (17. desember 2015). «20 Greatest Duos of All Time». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 22. august 2021. «Actual brothers Don and Phil grew up harmonizing together in Iowa, and Tennessee, and once their harmonic style took over the airwaves in the Fifties, the influence of Appalachia infiltrated the burgeoning rock movement, spreading pretty vocals to legends like Buddy Holly. A little falsetto, a little alto, a little love song, and heartthrobs were born. But more importantly, it's nigh impossible to imagine the the decade without invoking their biggest hits: "Bye Bye Love," "Wake Up Little Susie," and "All I Have to Do is Dream"» 
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. 1986. ISBN 8252518028. 
  9. ^ a b c Morris, Chris; Morris, Chris (22. august 2021). «Don Everly, Who Set the Standard for Pop Harmony as Half of the Everly Brothers, Dies at 84». Variety (på engelsk). Besøkt 22. august 2021. 
  10. ^ Beresford, Trilby; Beresford, Trilby (22. august 2021). «Don Everly, Half of Country Rock Duo The Everly Brothers, Dies at 84». The Hollywood Reporter (på engelsk). Besøkt 22. august 2021. «Don Everly is survived by his mother, Margaret; his wife....» 
  11. ^ «Who is the Everly brothers' mother Margaret?». The Sun (på engelsk). 22. august 2021. Besøkt 24. august 2021. «Born Margaret Embry in 1919, Margaret is still alive and well today in 2021 and is currently 102 years old.» 
  12. ^ Historien om rock. [Stabekk]: Den norske bokklubben. 1989. ISBN 8252518184. 
  13. ^ a b Marcussen, Tor (1985). "We want the world and we want it now": boka om a-ha. [Oslo]: Schibsted. ISBN 8251610494. 
  14. ^ Wyman, Bill (1990). Stone alone: historien om et rockeband. Oslo: Cappelen. ISBN 8202127181. 
  15. ^ «Don Everly, of harmonizing rock 'n' roll pioneers the Everly Brothers, dies at 84». Los Angeles Times (på engelsk). 22. august 2021. Besøkt 22. august 2021. «Along with songs by Jeff Lynne and Nick Lowe, the album featured the Paul McCartney-penned single “On the Wings of a Nightingale.” It was a chance to pay back for what the Beatles had learned from the brothers: “When John and I first started to write songs,” McCartney has said of his partnership with John Lennon, “I was Phil and he was Don.”» 
  16. ^ «A-ha sørger over Phil Everlys død». www.vg.no. 4. januar 2014. Besøkt 23. august 2021. 
  17. ^ Norheim, Elisabeth. «Morten Harkets gamle triks». www.klikk.no (på norsk). Besøkt 23. august 2021. 
  18. ^ «Don Everly of iconic country rock duo The Everly Brothers dies aged 84». The Independent (på engelsk). 22. august 2021. Besøkt 22. august 2021. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Everly_Brothers&oldid=24252513»