Wikipedia

Rudolf Hess

tysk politiker og krigsforbryter

Rudolf Walter Richard Hess (tysk Heß; 1894–1987) var en tysk nasjonalsosialistisk politiker fra 1920 til 1945. Han var fra 1933 til 1941 minister uten portefølje og Adolf Hitlers stedfortreder og nummer tre i Det tredje riket etter Hermann Göring.

Rudolf Hess
FødtRudolf Walter Richard Heß
26. apr. 1894[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Alexandria[5][6][7][8]
Død17. aug. 1987[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (93 år)
Spandau-fengselet (Vest-Berlin)
Berlin[6]
BeskjeftigelsePolitiker, flyger, handelsmann Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av riksdagen under Weimarrepublikken
  • medlem av Riksdagen (1933-1945)
  • Deputy Führer (1933–)
  • Reichsminister (1933–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedLudwig-Maximilians-Universität München
EktefelleIlse Heß (1927–)[6]
FarFritz Hess[9]
MorClara Münch[9]
SøskenAlfred Heß[6]
BarnWolf Rüdiger Heß[6]
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1920–1941)[7]
Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (–1933) (Reichsleiter)[7]
NasjonalitetTyskland[6]
GravlagtNordsjøen
Wunsiedel (–2011)[10]
Medlem avThuleselskapet
UtmerkelserStorkorset av Imperiets Orden av de røde piler (1938)[11]
NSDAPs partimerke i gull
Jernkorset
Blodordenen
NSDAP tjenestemedalje
Signatur
Rudolf Hessʼ signatur
Rudolf Hess på Commons

Bakgrunn

rediger
 
Rudolf Hess' far, Johann «Fritz» Heß

Rudolf Hess ble født i Alexandria i Egypt hvor hans framgangsrike far, Johann «Fritz» Heß, var på et langvarig forretningsopphold som grossist. Faren og moren, Clara Münch, hadde giftet seg to år tidligere, og de fikk til sammen fire barn, hvorav Rudolf var den eldste. Rudolf Hess ble døpt i den tyske evangelisk-lutherske kirken i Alexandria, og han gikk også sitt første skoleår i Alexandria på en tysk evangelisk-luthersk skole.

Familien kom fra Wunsiedel i Bayern. Familien var nasjonalistisk orientert, noe som blant annet kom til uttrykk i at faren hadde et stort portrett av den tyske riksgrunnleggeren keiser Wilhelm I på sitt kontor, og hvert år den 22. mars feiret de keiserens fødselsdag.

Somrene tilbrakte familien ofte på sitt sommersted i Reicholdsgrün i Bayern, et sommersted de hadde fått råd til takket være farfarens fremgangsrike forretning, Hess & Co, som pappa Fritz hadde arvet. Fritz hadde lykkes meget godt med denne arven, og selskapet vokste svært fort. Faren hadde store planer om at sønnen Rudolf skulle følge etter i samme fotspor og senere overta selskapet.

Men Rudolf hadde andre interesser og ønsket i stedet å studere astronomi, noe han hadde en voksende interesse for. Foreldrene mente allikevel at de visste hva som var best for ham, og da de flyttet tilbake til Tyskland i 1908, plasserte de ham på internatskole i Godesberg nær Bonn, hvor han var elev fra 15. september 1908 til påsken 1911. Etter dette hadde faren klare planer om at sønnen skulle begynne ved den anerkjente skolen École Supérieur de Commerce i Neuchâtel i Sveits og senere få en videre utdannelse i Hamburg.

Første verdenskrig

rediger
 
Professor Karl Haushofer og Rudolf Hess ved Münchens universitet

Men Hess reiste til München og studerte statsvitenskap, historie, økonomi og geopolitikk ved Münchens universitet, hvor han kom i kontakt med professor i geopolitikk Karl Haushofer. De to utviklet et nært vennskap, og Haushofer anses i ettertid som å være den som sterkest påvirket Hess politisk og ideologisk. Haushofers kone Martha var jødisk, og vennskapet med Hess beskyttet familien etter at Hitler kom til makten. Da første verdenskrig brøt ut befant familien seg i Bayern, og Hess så nå en stor mulighet. Han meldte seg som frivillig til det bayerske artilleriet. Han ble omplassert og tjenestegjorde i stedet i det 1. bayerske infanteriregiment ved Somme på vestfronten. Etter seks måneder ved fronten ble han utnevnt til visekorporal og fikk senere tapperhetsmedaljen Jernkorset av andre klasse.

Hess viste stor entusiasme og innsats i hæren, og i 1917 ble han forfremmet til løytnant. Men hans innsats førte også til to alvorlige skader. Første gang var i juni 1916 av granatsplinter, og den andre gangen var i juli 1917 da en kule gikk igjennom hans venstre lunge. Rett etter at han kom ut fra sykehuset søkte han seg over til flyvåpenet, og etter to forsøk kom han inn og påbegynte en utdannelse i det bayerske flyvåpenet «Jagdstaffel 34». Hess fikk imidlertid aldri fullført denne utdannelsen før freden kom, og 18. desember 1918 ble han dimittert.

Kapitulasjonen i 1918 og de senere fredsvilkårene Tyskland måtte akseptere, bidro til å styrke Hess' ideologiske overbevisninger, og dette ble forsterket av den samtidige sosialistiske oppstanden i München. På denne tiden kom han også i kontakt med Thuleselskapet, som holdt til i hemmelighet på det luksuriøse «Hotell Vier Jahreszeiten». I den kortlivede Den bayerske sovjetrepublikkens siste dager ble nesten hver adelsmann i selskapet henrettet. Etter denne blodige avslutningen sluttet Hess seg til frikorps Epp, ledet av Franz Ritter von Epp, hvor Hess også fant seg hjemme politisk, og det var som frikorpsmedlem han første gangen hørte Adolf Hitler tale.

Inn i NSDAP

rediger

Hess sluttet seg til NSDAP den 1. juli 1920 som medlem nummer 16, og fikk i oppgave å verve flere medlemmer til SA blant studenter. Den 9. november 1923 deltok Hess i Hitlers ølkjellerkupp i München. Kuppet var mislykket, og flere av deltakerne ble dømt til fengselsstraffer. Hitler og Hess ble satt til soning i Landsberg fengsel i Landsberg am Lech, og under denne soningen i 1924 dikterte Hitler Mein Kampf til Hess, som førte verket i pennen. I disse 7 1/2 måneder i fengsel sammen etablerte de to NSDAP-medlemmene sterke bånd, og i soningstiden skrev Hess flere ganger begeistret om Hitler til sin venninne Ilse Pröhl.

Da de ble løslatt i desember 1924 ble Hess ganske snart ansatt som amanuensis ved Münchens universitet. I april 1925 ba Hitler ham å arbeide for seg som sin privatsekretær, med en månedlønn på 500 tyske mark. Hess fikk også som oppgave å forsøke å megle i ulike konflikter mellom ulike medlemsgrupperinger innen NSDAP, samt å stå for partiets kampanjer. Han fikk tillatelse til å føre fly når kampanjer skulle synes fra himmelen. Hess og Hitler kom stadig nærmere hverandre, og Hess stod som regel ved siden av Hitler når han talte, på parader og andre tilstelninger.

Den 20. desember 1927 giftet Hess seg med den 27-årige Ilse Pröhl (22. juni 1900 – 7. september 1995) fra Hannover, og blant vitnene var også Hitler. Rudolf og Ilse fikk senere en sønn, Wolf Rüdiger Hess (18. november 1937 – 24. oktober 2001).

Hess' rolle i Det tredje riket

rediger
 
Rudolf Hess, Heinrich Himmler og andre SS-ledere ser på en leirmodell under en befaring i Dachau konsentrasjonsleir i 1936.
Foto: Deutsches Bundesarchiv
 
Rudolf Hess, partikansellileder og Hitlers stedfortreder, hilser partifører og rikskansler Adolf Hitler under åpningen av rikspartidagen 6. september 1938. I trappa sees blant andre SS-lederen Heinrich Himmler (med hjelm).
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 ble Hess den 1. desember utnevnt til minister uten portefølje. Han hadde graden Obergruppenführer i SS. Åtte måneder tidligere, den 21. april, hadde Hess blitt utnevnt til Hitlers stedfortreder, noe som var svært viktig for ham.

 Like lojal som en gammel SA-mann er mot Føreren, like lojal er Føreren mot SA. Føreren har straffet de skyldige. Vårt forhold til SA er dermed som tidligere. 

Rudolf Hess i en tale etter utrenskningen av SA-medlemmer, 1934

Som Hitlers stedfortreder hadde Hess behov for en sekretær, og denne fant han i Martin Bormann. Slik fikk Hess friere hender. Som Hitler, ville han ikke bli bundet til skrivebordet med papirarbeid. I stedet spilte han andre roller, gjerne på eget initiativ, som utenriksminister og tok plassen rett bak Hitler når denne var på talerstolen. Han gikk for være en trivelig og klok mann, men han var også en fremgangsrik røst for partiet. Men selv om han ofte talte, var det alltid i henhold til Adolf Hitlers vilje. Da SA-sjefen Ernst Röhm ble skutt på de lange knivers natt 13. juni 1934, forsvarte Hess dette ved å si at det var nødvendig for rikets beste. Hess var en av Hitlers aller mest lojale menn.

Han kjente til grusomhetene styret gjorde seg skyldig i. Det var Hess som fjernet general Friedrich Mieth[12] da denne foran sine offiserer tok til orde mot SS' aktiviteter ved østfronten, fordi disse ødela hærens moral. Han mottok også klager over eutanasi-programmet, der utviklingshemmede ble drept med gass, men nøyde seg med å sende klagene videre til Himmler.

Hess trodde sterkt på den fred som Hitler lenge hadde snakket om. Jo nærmere Hitler kom krigen, desto lengre gled Hess og hans overmann fra hverandre. Da andre verdenskrig brøt ut 1. september 1939 offentliggjorde Hitler at han hadde valgt Hess som sin etterfølger nest etter Hermann Göring. Hess var altså ikke lenger Hitlers nærmeste mann, og han begynte å miste tillit til føreren. Han trodde blant annet at angrepet på Storbritannia bygde på en feil og forsøkte i hemmelighet å finne en løsning, selv om britene vegret seg for en fredsløsning.

Fangenskap og død

rediger

Rudolf Hess fløy på egen hånd 10. mai 1941 til Storbritannia, angivelig for å få i stand en fredsavtale mellom England og Tyskland. Rustningsminister Albert Speer var til stede på Berghof da Hess dro, og fikk med seg at to av Hess' adjutanter ankom med et personlig brev fra Hess til Hitler. Luftwaffes eksperter forsikret Hitler at Hess kom til å styrte i havet. Men Hitler mistrodde alltid fagfolk og visste hvor dyktig Hess var som pilot, så han sendte i hast ut et kommuniké som fordømte Hess' innfall. I 1945 satt de to adjutantene hans fortsatt fengslet, og Speer sa bittert at «skikken med å straffe overbringere av dårlige nyheter, hittil var praksis bare i Orienten».[13] Hess ble umiddelbart tatt til fange av engelskmennene. Senere samme år erklærte Hitler ham sinnssyk, og fordømte sin gamle venn som landsforræder.

Han ble holdt fanget i blant annet Tower of London, inntil han i Nürnbergprosessen i 1946 ble dømt til livsvarig fengsel. Tiltalen omfatter alle fire punkter, og tribunalet i Nürnberg fant ham skyldig på punkt 1 og 2, men ikke punkt 3 og 4:[14]

  1. Konspirasjon (sammensvergelse) for å utføre forbrytelser i punkt 2–4;
  2. Forbrytelser mot freden
  3. Krigsforbrytelser
  4. Forbrytelser mot menneskeheten

Dommen ble sonet sammen med seks andre dømte krigsforbrytere i det allierte Spandaufengselet i Berlin. Ettersom Hess hadde sittet nesten hele krigen i britisk forvaring er ingen deltagelse i noen krigsforbrytelser blitt påvist. Til gjengjeld stod han fullt og fast ved nasjonalsosialismen i sin tale til aktoratet i Nürnberg, selv etter bevisførselen for hvilke overgrep det nasjonalsosialistiske styret hadde begått: «Jeg fikk i mange år av mitt liv lov å arbeide under den største sønn mitt folk har frembrakt i sin tusenårige historie. Selv om jeg kunne, ville jeg ikke slette denne tiden fra mitt liv. Jeg er lykkelig over å vite at jeg gjorde min plikt mot mitt folk – min plikt som tysker, som nasjonalsosialist, som en lojal tilhenger av Føreren. Jeg angrer ikke noe...».

 
Rudolf Hess (1894-1987) i sin celle i Nürnberg i november 1945.
 
Rudolf Hess i fremste rekke mellom Hermann Göring helt ytterst og Joachim von Ribbentrop under Nürnbergprosessen etter krigen.
 
Filmklipp av Göring og Hess som samtaler under rettsforhandlingene.

Fra og med 1966 var han eneste fange, «fange nr 7» som han ble kalt, og de siste årene sterkt fysisk svekket, ettersom Sovjetunionen la ned veto mot løslatelse. Det har vært spekulert i om grunnen var at Hess hadde ønsket å slutte fred med de vestallierte i 1941, og danne en allianse for felles front mot Sovjetunionen. Fremtredende tyske konservative politikere engasjerte seg gjennom flere tiår for Hess, og fordømte det de kalte en umenneskelig behandling. Den britiske hovedanklageren i Nürnberg, Hartley Shawcross, betegnet behandlingen av Hess som «en skandale», og Winston Churchill skrev i boken The Grand Alliance i 1950 at han syntes livstidsdommen var i strengeste laget.

I 1974 ble det uro, da det fra britisk hold ble påpekt at om Hess ble holdt i fengsel til sin død, ville han fremstå som en martyr og huskes, ikke for sine misgjerninger, men for behandlingen han selv ble utsatt for. Den russiske ansvarshavende, Romanovskij, var privat enig i dette, men avgjørelsen måtte tas av toppledelsen, og han mente de militære implikasjoner ville bli for store. Faktisk ble det slik at den russiske guvernøren sensurerte store deler av Hess' brev til konen. Han beordret også de russiske vokterne til å ta fra Hess brillene hans når lyset ble slått av for kvelden - en praksis de tre vestmaktene aldri fulgte.[15]

I løpet av 1987 begynte det imidlertid å komme signaler fra sovjetiske myndigheter om at de var beredt til å revurdere sitt standpunkt. Mer skjedde ikke før Hess 17. august 1987 ble funnet død i et uthus i Spandau-fengselets hage med en elektrisk ledning rundt halsen. Den offisielle obduksjonen fastslo dødsårsaken som selvmord ved hengning. Sønnen, arkitekten Wolf Rüdiger Hess, hevdet derimot til sin død i 2001 at faren ble drept av britisk Special Air Service, selv om britiske arkiver ikke røpet noen interesse for å bringe ham til taushet. Sønnen påpekte at den 93 år gamle Hess hadde vært for redusert til å snøre sine egne skolisser, så det var utenkelig at han kunne klart å knyte en elektrisk ledning til en renneløkke.[16]

Det ble foretatt ny obduksjon av vesttyske rettsmedisinere som konkluderte med at Hess ble drept ved kvelning. De viste blant annet til at merkene på Hess' hals var uforenlige med merkene som en hengning etterlater. Og sommeren 1987 hadde Hess sendt inn en skriftlig klage til fengselsledelsen på en amerikansk fangevokter, Anthony Jordan. Hess hevdet at Jordan opptrådte så truende at han fryktet for sitt liv. Samme mann var alene om å holde oppsynet med Hess den formiddagen han ble funnet død.

Rudolf Hess ble gravlagt i Wunsiedel, og hans dødsdag er blitt minnet ved nynazistiske marsjer der, fram til byens befolkning aksjonerte mot disse under slagordet «Wunsiedel ist bunt, nicht braun» («Wunsiedel er fargerikt, ikke brunt»).

Graven ble slettet i juli 2011, da familien ikke fikk fornyet leiekontrakten, og det var da blitt et uønsket samlingssted for nynazister. Hess' jordiske rester ble kremert og deretter spredt til havs.[17] På gravsteinen hans sto ordene «Ich hab's gewagt» («Jeg våget det»).

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Rudolf Heß, Munzinger IBA 00000000680, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 25270[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 11855039X, besøkt 16. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c Nuremberg Trials Project[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Гесс Рудольф, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.sueddeutsche.de[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.boe.es, besøkt 13. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «Friedrich Mieth»
  13. ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 74-75), forlaget Cicero, 2002, ISBN 87-7714-489-9
  14. ^ «Verdicts of the Nuremberg Trial». Current History: 410. november 1946. 
  15. ^ Dominic Casciani: British sympathy for jailed Nazi, BBC 28. september 2007
  16. ^ Ble Rudolf Hess myrdet? Warfare history
  17. ^ «Top Nazi Rudolf Hess exhumed from «pilgrimage» grave» (HTML) (på engelsk). BBC. 21. juli 2011. Besøkt 25. juli 2011. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rudolf_Hess&oldid=24744006»