Norges riksvåpen
Norges riksvåpen, og skjoldet i Norges kongevåpen, er på rød bunn en opprett, kronet løve av gull, som i fremlabbene bærer en gullskjeftet øks av sølv. Våpenskjoldet er det offisielle heraldiske kjennetegnet til Stortinget, regjeringen, domstolene og andre statlige myndigheter. Norges konge bruker våpenet i et skjold omgitt av ordenskjede og en hermelinsforet purpurkappe. Våpenskjoldets løve med øks kalles ofte Den norske løve og har sin opprinnelse på 1200-tallet eller tidligere.
Historie
redigerGulløve uten sølvøks
redigerRiksvåpenet er et av de eldste i Europa og skriver seg fra merker som norske konger brukte på sin personlige krigsutrustning på 1100- og 1200-tallet.[3][4] Det kjennes siden 1200-tallet, da det tjente som våpen for Sverreættens konger. Det sies at Sverre, som var konge mellom 1184 og 1202, hadde en løve i sitt våpen. Dette våpenet dukker opp i 1225, da det ble ført av Skule jarl Bårdsson, som hadde forbindelse til kongeslekten. Et våpen med løve i ble også ført av Håkon den unge Håkonsson, som var samkonge mellom 1240 og 1257. Dette var i 1250. Håkon den unges far, kong Håkon den gamle Håkonsson, hadde i sitt segl en løve. Denne opptrer ikke i et våpenskjold, men ligger mellom kongens føtter. Dette kan være den samme løven som i Skule jarls og Håkon den unges segl. På den andre siden var løvedyr et mye brukt symbol på konge og kongemakt.
-
Kong Håkon den unges segl fra 1250.
-
Kong Håkon den gamles segl fra 1247/1248, hvor en liten løve ligger mellom kongens føtter.
Snorre Sturlason hevder at en gulløve på rød bunn ble ført allerede i 1103 av kong Magnus III, sønn av Olav III. Historiker Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre her er uhistorisk. Storm pekte på at den påståtte løven i Magnus' våpen er ukjent i eldre sagahåndskrifter og i andre kilder. Snorre, hvis oppdragsgiver var kong Sverre,[trenger referanse] skrev kanskje dette for å tillegge tidligere norske konger Sverres eget våpen, noe som kunne gi Sverre styrket legitimitet.
Gulløve med sølvøks
redigerRundt 1280 utstyrte enten kong Magnus VI (død i 1280) eller sønnen Eirik Magnussons formynderstyre løven med en krone av gull og i fremlabbene en øks av sølv.[3] Øksen var Olav den helliges helgensymbol,[3] og ved å sette den inn i våpenet ble det symbolisert, eller like gjerne demonstrert, at kongen var den rettmessige arvtaker og etterkommer av «Norges evige konge» (på latin Rex Perpetuus Norvegiae). På den tiden var det dessuten behov for å gi løven større særpreg[trenger referanse] ved å utstyre den med øks, fordi mange andre konger og fyrster hadde løvemotiver i sine våpen.[trenger referanse] Løven symboliserte konge og hersker, men kunne også symbolisere den kristne troen. Da løven var etablert som kongens hovedmotiv, fikk den også krone.[5]
Den oppreiste løven med øks er brukt i et segl på et brev fra 12. mai 1292. Brevet ble sendt fra Håkon 5. Magnusson til kannikene ved domkirken i Stavanger.[5]
-
Kong Erik IIs segl fra 1285.
-
Kong Erik IIs segl fra 1283 og 1285. Variant hvor skjoldet er bestrødd med blomster.
-
Kong Håkon Vs segl fra mellom 1292 og 1298, som hertug.
-
Kong Håkon Vs segl fra mellom 1300 og 1302, som konge. Bemerk skaberakket.
-
Kong Magnus VIIs segl.
-
Kong Håkon VIs segl fra mellom 1358 og 1376.
-
Kong Olav IVs segl fra 1382 og 1384.
-
Kong Olav IVs gravstein med riksvåpenet på.
Riksvåpenet i sammensatte våpen
redigerMed kong Håkon Vs død i 1319 var Sverreættens tid på Norges trone omme. Da Norge ble del av union med nabolandene, ble løven med øks videreført som territorialmerke for Norge, og merket ble brukt kontinuerlig til 1905 innenfor norsk område i de særskilte norske faner, mynter og skilt.[3] Tronen – og dermed riksvåpenet – ble arvet av Håkon Vs dattersønn Magnus VII, som tilhørte den svenske Folkungeætten, av noen kalt Bjelboætten. Kongeriket fortsatte deretter å gå i arv til konger som også var konger eller fyrster i andre land. Dermed ble riksvåpenet stående sammen med andre lands våpen. Dette var normalt også ellers i Europa, så Norge fulgte her en vanlig utvikling i sin del av verden.
De første felleskongene satte gjerne riksvåpenet på den gjeveste plassen i våpenskjoldet, nemlig øverst til venstre (det vil si heraldisk høyre eller dekster). Som arvekongedømme var Norge annerledes enn Sverige og Danmark, som fortsatt var valgkongedømmer. Det kan ha vært grunnen til at kong Erik III fra Pommern satte den norske løven i et hjerteskjold og dermed delvis på de andre våpenfeltene. Etter hvert ble riksvåpenet «degradert», slik at det på lengre sikt ble slik at Danmarks riksvåpen ble stående øverst til venstre, mens Norges løve ble stående til høyre.
-
Erik IIIs segl i samtidig form. Bemerk Norges riksvåpen i hjerteskjold. Korset som skiller de fire feltene har ikke kantstriper og er derfor ikke dannebrogskorset som finnes i senere unionsvåpen.
-
Moderne tolkning av det samme våpenskjoldet. Korset som skiller de fire feltene var sannsynligvis rødt, ikke et dansk dannebrogskors.
-
Riksvåpen for Christian I, konge av Danmark, Sverige og Norge. Moderne tegning.
-
Riksvåpen for konger av Danmark og Norge slik dette stort sett var mellom 1535 og 1559. Moderne tegning.
-
Riksvåpen for konger av Danmark og Norge slik dette stort sett var mellom 1559 og 1699. Moderne tegning.
-
Riksvåpen for konger av Danmark og Norge slik dette stort sett var mellom 1699 og 1819. Frederik VI brukte Norges riksvåpen som pretensjonsvåpen etter avståelsen. Moderne tegning.
-
Unionsvåpen og kongevåpen for Norge og Sverige, innført ved kongelig resolusjon 20. juni 1844. Tegning av Abraham Salmson i Sveriges riksarkiv.
Bruk
redigerKongelig resolusjon av 20. mai 1927 fastsetter:[6]
- Riksvåbenet må kun benyttes av Statens myndigheter i utøvelsen av deres offentlige virksomhet.
Riksvåpenet kan kun brukes av Hoffet, Stortinget, regjeringen og departementene, domstolene, Riksrevisjonen og statsforvalterne. Spørsmål om riksvåpenet behandles av Utenriksdepartementet, som også har utgitt veiledninger om bruk av riksvåpenet. Privat bruk av riksvåpenet er forbudt når denne bruken er som kjennetegn for, eller på annen måte kan oppfattes eller misforstås som, at det er et offentlig organ eller myndighet som opptrer. Riksvåpenet har som offentlig våpen en strafferettslig beskyttelse mot uhjemlet bruk, i den någjeldende straffelov § 165 b) og den tidligere straffelov § 328. Etter heraldiske regler kan riksvåpenet utformes på mange måter, så lenge våpenet er i heraldisk stil og følger «blasoneringen» (våpenbeskrivelsen) for Norges våpen: «Ei upprett gull-løve på raud grunn med gullkrone på hovudet og gullskjeft sylvøks i framlabbane».
Innhold
redigerBlasonering
redigerDen offisielle blasoneringen, som ble fastsatt ved kongelig resolusjon av den 19. mars 1937, lyder slik:
- Noregs riksvåpen er ei upprett gull-løve på raud grunn med gullkrone på hovudet og gullskjeft sylvøks i framlabbane.
Videre heter det:
- Riksvåpnet skal vanleg ha skjoldform. Over skjoldet skal vanleg stå ei kongskrone med rikseple og kross.
- Alle teikningar til riksvåpnet til bruk for offentlege institusjonar må bli godkjende av Utanriksdepartementet, so framt dei ikkje er eller blir fastsett av Kongen.
- Noregs riksinnsigle skal i stempelen ha riksvåpnet i skjoldform under kongskrone med kongsnamn og kongstitel i omskrift.
- Den kgl.res. frå 14. desember 1905 om riksvåpnet og riksinnsiglet gjeld ikkje lenger.
1937-resolusjonen gjelder stadig. Trættebergs normaltegning er med mindre endringer ved Sverre Morken fortsatt i bruk. Den nåværende normaltegningen av Morken ble godkjent av kongen den 16. desember 1992.
Hjelmtegn
redigerRiksvåpenet som kongevåpen i middelalderen ble brukt med hjelm, hjelmklede og hjelmtegn i form av en skjerm og på den en oppvoksende løve med øks og krone. Riksvåpenet og det offisielle kongevåpenet har ikke hjelm og hjelmtegn i dag, men både kong Haakon og kong Olav har brukt våpen med hjelm, hjelmklede og hjelmtegn etter modellen fra middelalderen. Kongens personlige våpen med hjelmtegnet ser man blant annet på noen jubileumsmedaljer og -mynter fra 1900-tallet og på det personlige seglet til Haakon VII. Dette våpenet er blitt kalt «Det lille kongevåpen» i Norges Banks omtale av 100-kronersjubileumsmynten utmyntet i 1982 ved kong Olav Vs 25-årsjubileum som konge.[7]
-
Haakon VIIs personlige segl på diplom av 1912. Seglet har ikke kongevåpenet med kappe, men det lille kongevåpenet som har hjelm og hjelmtegn.
Staten bruker ikke riksvåpenet med hjelm eller hjelmtegn, men våpenskjoldet for forsvarssjefen har slikt utstyr. På riksvåpenet bruker staten en bøylekrone på øvre skjoldkant. I riksvåpenets versjon av 1905 var det øverst på bøylekronen, plassert noe bak og noe over rikseplets kors, en liten oppvoksende løve med øks og krone. Denne løven minner noe om et hjelmtegn. Løvens plassering på kronen ble kritisert av Hallvard Trætteberg, og den brukes ikke i riksvåpenets versjon av 1936 eller senere. Derimot er den oppvoksende løven brukt i kongevåpenet og i kongene Haakons og Olavs lille kongevåpen, som har riksvåpenets skjold med hjelm, hjelmtegn og hjelmklede.
Stil og form
redigerGjennom århundrer og i takt med skiftende moter innenfor kunst og heraldikk har riksvåpenets utseende variert. Innholdet i seg selv har stått uforandret siden 1200-tallet. I senmiddelalderen ble økseskaftet gradvis forlenget, inntil hele øksen ble avbildet som en langskaftet hellebard. Skaftet ble også mer og mer krummet, slik at det passet til skjoldformene som da var populære og som myntbilde. En løve med bøyet rygg, delvis holdende og delvis stående på en krumskjeftet hellebard (også kalt «gyngehesten»),[trenger referanse] var stort sett enerådende gjennom dansketiden. Biskop Pontoppidans kart over Det sydlige Norge fra 1775 gjengir i kartusjen et norsk riksvåpen med trekantet skjold som i middelalderen, og med løven holdende en kortskaftet øks (se galleriet). På begynnelsen av 1800-tallet tok flere nordmenn til orde for å gå tilbake til øksen med kort skaft. Kortskaftet øks ble i 1814 foreslått av kontorsjef Lundh, og i anonymt forslag til Stortinget 24. september 1821.[8]
På riksvåpenets skjold ble det gradvis tatt i bruk en stilisert krone fra henimot år 1500. Kronen fikk bøyler fra 1600-tallet, særlig etter at en slik virkelig kongekrone ble laget i 1671 etter innførselsen av eneveldet, og unionskongene ble kronet med den.
Offisiell versjon av 1844
redigerKong Oscar I bestemte riks- og kongevåpenets utseende ved kongelig resolusjon av 10. juli 1844. Da ble den kortskaftede øksen fastsatt, men stadig hadde løven en bøyd rygg. Skjoldformen ble nærmest firkantet etter tidens heraldiske mote. Dette var første gang en offisiell utforming av riksvåpenet ble lovfestet. Resolusjonsteksten fastslår at Norges riksvåpen er:
- Et rødt fiirkantet Skjold, i hvilket sees en, nederst fra Venstre og opad til Høire i fremadskridende Stilling opreist kronet gylden Løve, med aabent Gab og udstrakt Tunge, holdende i Forlabberne en opløftet Stridsøxe med gyldent Skaft og Blad af Sølv, – over Skjoldet en kongelig Krone.
Samtidig med at riksvåpenet ble lovfestet i 1844, innførte kong Oscar I et felles unionsvåpen for begge sine kongeriker. Det ble også brukt som personlig våpen for kongen og medlemmer av kongehuset. Unionsvåpenet er delt loddrett (kløvd) med Sveriges riksvåpen i heraldisk høyre felt, Norges i venstre, og kongehusets våpen midt på i et hjerteskjold. Kongehusets våpen var sammensatt av Vasaættens til høyre og Pontecorvos (Bernadottevåpenet) til venstre. Det svenske våpen var todelt med tre kroner øverst og Folkungenes løve nederst. Hovedfeltene i unionsvåpenet var adskilt med tre gullkorsarmer, rester etter det fullstendige kors i det «kvadrerte», svenske «store» riksvåpen. Unionsvåpenet var sammen med unionsflagget med «sildesalaten» kongens «morgengave» til Norge, et populært tiltak for å markere full likestilling mellom de to rikene. Selv om Norges våpen alltid ble plassert i skjoldet på heraldisk venstre side, altså i rang etter Sveriges våpen, ble likestillingen tydelig markert med to kongekroner over skjoldet, ett for hver av de to suverene statene i unionen.
Unionsvåpenet ble lite brukt i Norge, og aldri for rent statlige formål innenlands. Men det var våpen for de forente rikers felles institusjoner – kongen og utenrikstjenesten. Det ble derfor brukt av alle utenriksstasjoner og konsulater og ble godt kjent i utlandet. I Sverige var det ofte å se i reklame for firmaer med status som «Kungl. Hofleverantör».
Offisiell versjon av 1905
redigerEtter unionsoppløsningen ble en ny offisiell våpentegning innført etter forslag fra blant andre Harry Fett i samråd med den danske heraldikeren Anders Thiset, og i en tegning av den kjente kunstmaleren Eilif Peterssen. Denne våpenavbildningen gikk tilbake til forbilder fra middelalderen med en mer opprett løve i en trekantet «gotisk» skjoldform. Hovedtrekkene i Peterssens tegning av riksvåpenet ble fastsatt – nokså unødvendig detaljert – i en kongelig resolusjon av 14. desember 1905, der det blant annet heter:
- Rigsvaabenet er en heraldisk, kronet Løve med Olavsøksen, der har sølvfarvet Blad, i trekantet, høirødt Skjold uden Ramme.
- Skjoldet er oventil ret, mod den nedre Spids let afrundet.
- Løven er, væsentlig i Overensstemmelse med de Løver, der sees paa de gamle Kongesegl fra det 13de og 14de Aarhundrede, en opreist, gylden, kronet Løve, vendt mod Høire. Løvens Stilling er afpasset efter Skjoldets Form, saaledes at den hviler paa det venstre Bagben og holder det høire i løftet, fremadskridende Stilling. Løvens Hale er bøiet indover mod Løvens Ryg. Paa sit Hoved bærer Løven en aaben, trebladet Krone. Øksen holdes i ret Stilling. Over det Skjold, i hvilket Løven er anbragt, er der en lukket kongelig Krone. Denne afsluttes foroven i en Kugle (Rigsæble) med Kors. Bag Korset staar en halv, opreist, kronet Løve, som sees fra Siden.
En variant av riksvåpenet er ifølge kgl. res. av 30. desember 1905, «det til offentlig Brug bestemte Kongevaaben» som består av
- Rigsvaabenets Skjold paa den kongelige Hermelinskaabe, der holdes af den norske Kongekrone. Kongevaabenets Skjold er omgivet af St. Olafsordnenes Kjede. Kaaben og Kronens Hætte er purpurfarvet.
Offisielle versjoner av 1937 og 1992
redigerPeterssens tegning av riksvåpenet ble populær og brukt både av kongen og staten til 1937. Arkivar og kunstner Hallvard Trætteberg hadde da utformet en ny og strengere stilisert tegning i ren flatestil. Denne versjonen ble tatt i bruk som offisiell og normal utforming av riksvåpenet for staten. Den møtte en del kritikk og ble blant annet kalt «den utsultede katta». Kongen beholdt løven stilisert som i 1905-versjonen og bruker den fremdeles i kongeflagget og kongevåpenet.
Hallvard Trætteberg skrev (i sin artikkel i festskrift til Francis Bull) at han var imot den lille oppvoksende norske løven bak rikseple og kors på bøylekronen. Denne løven var etter et forslag fra Anders Thiset. Riktignok gjør den lille løven Norges heraldiske kongekrone original i forhold til alle andre kongekroner i verden. Men den er en figurtype som mer tilsvarer et hjelmtegn, og den framstår ulogisk og uheldig på en bøylekrone, mente Trætteberg. Den lille og særpregede halve løven ble fjernet i riksvåpenets versjon av 1937 og er ikke senere kommet tilbake.
Løven har fra 1905 vært gjengitt i heraldisk stil der utformingen ikke tar utgangspunkt i en naturalistisk løve, men er mer lik en gepard med smal kropp, lite hode og lang busket hale. Denne stiliseringen var vanlig i middelalderen og regnes idag som en riktig heraldisk måte å avbilde løver på i våpenskjold.
I samarbeid med Utenriksdepartementet ble Trættebergs versjon av riksvåpenet bearbeidet av den kjente grafikeren Sverre Morken i 1992. Blant annet ble klørne på løvens venstre forlabb justert.
Stortingets offisielle versjon 2016
redigerStortinget besluttet i 2016 å bruke, for sin egen del, Norges riksvåpen i en ny utforming, men fortsatt med det samme heraldiske innholdet som er beskrevet (blasonert) i den kongelige resolusjonen av 19. mars 1937, sitert ovenfor. Den nye versjonen brukes som Stortingets visuelle profil og blir gjengitt såvel i riksvåpenets heraldiske farger (tinkturer) som ensfarget i svart, rødt og gull samt i en ren strektegning.[9] Utformingen er tegnet av designbyrået Uniform, Oslo,[10] i samarbeid med presidentskapet, Stortingets administrasjon og heraldisk sakkunnskap.[11]
Andre versjoner mellom 1940 og 1976
redigerUnder den 2. verdenskrig innførte de nazistiske myndighetene etter beslutning av Vidkun Quisling 18. desember 1943 en stilisering av riksvåpenet som mer nærmet seg Peterssens versjon fra 1905. Det var utformet av byfogd Wilhelm Frimann Koren Christie i samarbeid med reklamekunstneren Harald Damsleth. I stedet for kongekronen med bøyler ble det brukt en åpen bladkrone. NS-versjonen ble brukt på ett frimerke (Kr. 1,50), utgitt 15.2.1945. På mynter av jern og sink preget under okkupasjonen ble kongens monogram erstattet med riksvåpenet i Trættebergs utforming, men uten kongekrone. Etter frigjøringen i 1945 gikk staten tilbake til Trættebergs versjon fra 1937, mens kongen fortsatte å bruke 1905-versjonen.
På norske pengesedler utstedt av Norges Bank etter krigen ble sedlene i den provisoriske serie III (1945-55) og den definitive serie IV (1948-76) utstyrt med en egen versjon av riksvåpenet, i hovedsak som Trættebergs versjon fra 1937, men mer naturalistisk i detaljene, blant annet med mer «ragget» løvepels og en avvikende kongekrone. Dette våpenet var tegner av arkitekt Arnstein Arneberg,som også sto for utformingen av sedlene i serie IV. Sedlene i serie V (1962-87) ble utstyrt med riksvåpenet fra 1937. På sedlene i de senere seriene VI og VII er riksvåpenet ikke avbildet.
Galleri
rediger-
Riksvåpenet hentet fra Hieronymus Scholeus' kobberstikk av Bergen 1581.
-
Riksvåpenet på æresportal i Trondheim, 1733.
-
Riksvåpen av middelaldertype gjengitt på Pontoppidans kart over Det Sydlige Norge, 1785.
-
Høyesteretts segl 1815
-
Riksvåpenet på stemplet papir 1823
-
Papiroblat med riksvåpenet i Karl Johans norske segl 21 12 1825
-
Riksvåpenet på Norges første frimerke fra 1855
-
Norsk Folkemuseums logo fra 1990
-
Riksantikvarens logo fra 1998
-
Det norske kongevåpen på kroningsvognen fra 1906, i Eilif Peterssens strek.
-
Kongevåpenet på meny fra kongemiddag i 1906
-
Riksvåpenet på meny fra «souper» hos statsminister Michelsen i 1907
-
Eilif Peterssens originaltegning til riksvåpen med «Løveunge», godkjent i statsråd 14. desember 1905.
-
Nasjonal Samlings riksvåpen med åpen krone på frimerke fra 1945. Tegnet av Harald Damsleth etter utkast fra W.F.K. Christie 1944.
-
Telegrafverkets riksvåpen på festtelegramblanketter fra 1938 til de første 1950-årene, tegnet av Hallvard Trætteberg.
-
Riksvåpenet på norske pengesedler 1945–1976, tegnet av Arnstein Arneberg.
-
Den norske løve sølv(hvit) gående på to bakbein og på blå bunn, som brukt av statsmyndighetene uten skjold.Tegnet av Sverre Morken 1996.
-
Riksvåpenet som brukt av Stortinget i versjon uten farger
-
Den norske løve hvit på svart bunn er våpenskjoldet til Krigsskolen
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Trætteberg, Hallvard (1975). Offentlig heraldikk i Norge 1921-1975. s. 12.
- ^ Utenriksdepartementet om Norges riksvåpen
- ^ a b c d Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 8. juli 2022.
- ^ a b Eriksen, Stefka G. (10. oktober 2016). «Nasjonens hukommelse». Klassekampen. s. 10-11.
- ^ FOR 1927-05-20 nr 3729: Forskrift angående bruk av Rikets segl og Riksvåbenet. Lovdata lest 3. april 2013.
- ^ Norges Banks nettsted Arkivert 2013-06-05, hos Wayback Machine..
- ^ https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/historisk-dokumentasjon/Flaggloven/Forslag-til-flagg/
- ^ https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/visuell-identitet/riksvapen
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. november 2016. Besøkt 20. november 2016.
- ^ «Et symbol på statsmakt». Stortinget. 22. september 2016. Besøkt 20. oktober 2018.
Litteratur
rediger- P. Petersen: Historisk-heraldisk Fremstilling af Kongeriget Norges Vaaben, og Sammes Afbildning i Bannere, Flag, Mynter og Sigiller, Christiania 1836
- Gustav Storm: Norges gamle Vaaben, Farver og Flag, Kristiania 1894
- Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, Kristiania 1924
- Hallvard Trætteberg: «Norges statssymboler inntil 1814», Historisk Tidsskrift, bind 29 hefte 8 og 9, Oslo 1933
- Hallvard Trætteberg: Norges våbenmerker. Norske by- og adelsvåben, utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
- Hallvard Trætteberg: «Norges krone og våpen», i Festskrift til Francis Bull på 50 årsdagen, Oslo 1937
- Hallvard Trætteberg: «The Coat of Arms of Norway», The American-Scandinavian Review, juni 1964
- Hallvard Trætteberg: «Det norske kongevåpen i Gelre-våpenboka», Heraldisk Tidsskrift, bind 3, hefte 23 side 126 ff., København 1970-74
- Hallvard Trætteberg: «Norges våpen i engelske kilder i middelalderen», Heraldisk Tidsskrift, bind 3, hefte 21 side 29 ff.,København 1970-74
- Odd Fjordholm: «Om opphavet til det norske løvevåpen. En historiografisk framstilling». Heraldisk Tidsskrift, side 31-41, København 1984
- Harald Nissen: «Det norske kongevåpnet», Heraldisk Tidsskrift, bind 10 nr 91, København mars 2005
- Hans Cappelen: «Norge i 1905: Gammelt riksvåpen og nytt kongevåpen», Heraldisk Tidsskrift, bind 10 nr 94, København oktober 2006
- Tom Sverre Vadholm: «Hellig-Olavs øks som norsk symbol», Heraldisk Tidsskrift, bind 11, hefte nr 102, København oktober 2010, side 59-82
- Hans Cappelen: "Ny norsk straffelov med endringer for offentlige våpen, flere andre kjennetegn og symboler", Heraldisk Tidsskrift, bind 12 nr. 112, København oktober 2015, side 79-84
- Nils G. Bartholdy: «The Alteration of the Danish Royal Arms in 1819 in Consequence of the Cession of Norway in 1814», Genealogica & Heraldica. Influence on Genealogy and Heraldry of Major Events in the History of a Nation. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences, held in Oslo 13-17 August 2014, Slektshistorisk Forlag, Oslo 2015, side 43-55
- Knut Johannessen: «Norway's Coat of Arms in the «Miracle Year» of 1814», Genealogica & Heraldica. Influence on Genealogy and Heraldry of Major Events in the History of a Nation. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences, held in Oslo 13-17 August 2014, Slektshistorisk Forlag, Oslo 2015, side 163-171