Rettskrivningen av 1907

Rettskrivningen av 1907 var en reform av norsk skriftspråk som omfattet riksmål. I samsvar med Knud Knudsens tanker ble språket normert etter den «dannede dagligtale», og skriftspråket gikk fra å ha en hovedsakelig dansk karakter til en hovedsakelig norsk.

Rettskrivningsreformen kom i tilknytning til unionsoppløsningen to år tidligere. Prinsippet var at norsk skriftspråk skal bygge på norsk tale.

Endringer

De viktigste endringene var at de «harde» konsonantene p, t og k ble innført til erstatning for de «bløte» b, d og g i en rekke ord. «Løb ud paa gaden efter en kage» ble dermed til «løp ut paa gaten efter en kake». Det ble også innført dobbeltkonsonanter i flere ord og gjennomført endringer i grammatikken. «Hest» i flertall ble til «hester» istedenfor heste og «hus» til «hus» istedenfor huse. Preteritumsformen -et ble også innført istedenfor -ede, slik at kastede dermed ble til «kastet». Andre eksempler er dræbe som ble dræpe, aaben som ble aapen (men fortsatt aabenbar), graade som ble graate (men fortsatt begrædelig) og sag som ble «sak» (men fortsatt saglig).

Endringene var allerede å se på trykk da Nordahl Rolfsens lesebok ble godkjent for skolen ved utgivelsen i 1892. Tre fagpersoner ble bedt om å vurdere om elevene da også skulle få skrive ordene slik de stod i leseboken: Jonathan Aars, Simon Wright Hofgaard og professor Moltke Moe. Alle tre sluttet seg til bruk av den nye stavemåten, og de nye formene kom da inn i Aars' ordliste i 1894.

Skiftende uttale gjorde at noen ord var valgfrie. Det het «bok» eller bog, haap eller haab. I enkelte ord ble bløt konsonant beholdt fordi den dannede tale hadde den, så det het «søke», men en ansøgning.

Da Aftenposten tok i bruk rettskrivningen av 1907 i 1923, markerte det slutten for (rent) dansk skriftspråk i Norge.

Se også

• Norsk språkhistorie (20. århundre)