Pelagius I
Pelagius I (Ca. 505–561) var pave fra 16. april 556 til sin død.
| Pelagius I | |||
|---|---|---|---|
 Pelagius I, som fremstilt i basilikaen Sankt Paul utenfor murene | |||
| Født | ca. 505 Roma | ||
| Død | 4. mars 561[1] Roma | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest, skribent | ||
| Embete |
| ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerPelagius tilhørte den romerske adel, og hans far Johannes synes å ha vært vicarius i ett av de to sivile distrikter som Italia den gang var delt inn i.[2]
Tidlig virke
redigerFørste gang Pelagius er nevnt er når han i året 536 som diakon fulgte Agapitus I til Konstantinopel i egenskap av pavelig sendebud (apokrisiarius). Han hadde ved sine monofysittiske oppfatninger stor innflytelse hos keiserinne Teodora, men pådro seg keiser Justinian Is unåde ved å få pave Vigilius til å underskrive et protestskriv mot det femte økumeniske konsils (553) fordømmelsedom over tre antiokenske kirkelærere («de tre kapitler»). Da Pelagius senere stilte seg på keiserens side, hvortil pave Vigilius også var blitt nødt til å gjøre, ble han etter dennes død (7. juni 555) ved keiserens innflytelse valgt til pave,skjønt det tok sin tid (april 556). Han hadde da gjennomdrevet en fordømmelse av Origenes lærer.
Pontifikat
redigerSåvel på grunn av sin vaklende holdning i pågående lærestrider som til følge av sin opphøyelse ved det greske hoff klarte han aldri å vinne de vesterlandske biskopenes fulle tillit. Han i stadige stridigheter med dem. Motstanden var så veldig at han hadde vanskelig med å finne noen som ville utføre han kroning til pave.
Pelagius Is pontifikat var underminert av rykter at han på et eller annet visk kunne hatt noe med pave Virgilius' død å gjøre. Og hans ettergivenhet overfor keiser Justinian ble ikke sett på som et pragmatisk trekk, men som at han kanskje tross alt støttet monofysittismen. For å overvinne dette anstrengte han seg desto mer for å opprettholde god ro og orden i Roma, og til å bekjempe misforhold i kleresiet. Hsn arbeidet også for de fattige og for ofrene av hungersnød og krig. Som svar på en henvendese fra kommandaneten av garnisonen i Civitavecchia sendte Pelagius bud til biskop Laurentius av den byen til å stille med prester for hærens sjelesørgeriske behov.[3] Han gis æren for byggingen av basilikaen Santi XII Apostoli i Roma,[4] reist for å feire Narses' endelige seier over ostrogoterne.
Pelagius I har iinnhøstet seg fortjenester ved helbredelser av de skader som goterkrigen hadde voldet kirken. Det skisma som oppstod i nord med de norditalienske bispedømmer, kalt de tre kapitlers skisma, klarte han imislertid ikke å forhindre.
Pelagius ble kalt «de fattiges og hjemlandets fader».
Han ble begravet den 4. mars 561 foran sakristiet i Peterskirken.
Referanser
rediger- ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^
Mann, Horace K. (1911). «Pope Pelagius I». Catholic Encyclopedia. 11. New York: Robert Appleton Company.
- ^ Bachrach, David Steward. Religion and the Conduct of War, C. 300-1215, Boydell Press, 2003, ISBN 9780851159447, s. 17
- ^ "Santi XII Apostoli", Pontifical North American College
Eksterne lenker
rediger- Catholic Encyclopedia, Volume XI (1911)
- Pelagius I i Nordisk familjebok (2. utgave, 1915)
