Olof Rudbeck d.e.
Olof Rudbeck den eldre (også skrevet Olaus Rudbeck, født januar 1630 i Västerås, død 17. september 1702) var en svensk naturforsker, historiker; professor i Uppsala, og sønn av biskopen i Västerås, Johannes Rudbeckius (d.e.) og hans andra hustru Magdalena Hising. Han var far til Olof Rudbeck d.y., og svensk naturforsker og språkforsker, professor i medisin ved Uppsala universitet.
| Olof Rudbeck d.e. | |||
|---|---|---|---|
 Olof Rudbeck d.e. | |||
| Født | 13. sep. 1630 Västerås[1] Västerås domkyrkoförsamling[2] | ||
| Død | 17. sep. 1702[2] (72 år) Uppsala domkyrkoförsamling[2] | ||
| Beskjeftigelse | Botaniker, arkeolog, arkitekt, universitetslærer, anatom, lege, historiker, astronom | ||
| Utdannet ved | Uppsala universitet (1648–)[2] Uppsala universitet[3] | ||
| Ektefelle | Vendela Lohrman[2] | ||
| Far | Johannes Rudbeckius[2] | ||
| Mor | Magdalena Carlsdotter Hising | ||
| Søsken | Petrus Johannis Rudbeckius Paul Rudebeck | ||
| Barn | Olof Rudbeck d.y.[4] Wendela Rudbeck[5] Gustaf Rudbeck[5] | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Gravlagt | Uppsala domkirke[2] | ||
| Arbeidssted | Uppsala universitet | ||
| Fagfelt | Anatomi | ||
Olof Rudbeck ga Sverige et verdensnavn i anatomi. Allerede som 20-åring oppdaget han de fine kar som inneholder lymfer og som senere benevnes som lymfesystemet, dette blir ansett som den første betydelig vitenskapelige oppdagelsen i Sverige. Han anla også en botanisk hage ved Svartbäcken i Uppsala, ga ut en katalog over dens vekster, og fikk studentene til gå ut fra lesekamrene og ut i naturen. Han var således en forgjenger til Carl von Linné.
Hans navn har derimot mest blitt knyttet til hans forherlige og overdrevet fantasifulle skildring av Sveriges påståtte storhet i verket Atlantica (Atland eller Manheim, 1677) som hevdet at Sverige var gudenes bolig og opprinnelsen til alle store folkeslag i verden. Rudbeck var en av de fremste forkjempere for denne historierevisjonismen, som kalles for götisisme, og han var den som drev denne fiksjonen lengst. Han utførte også endringer og forfalskninger i den berømte Codex argenteus, den såkalte Sølvbibelen. Gjennom å endre originalteksten framsto den plutselig som at Jesus hadde besøkt tempelet i Uppsala. Hensikten var å gjøre Uppsala til den vestlige sivilisasjons vugge.
Oppdageren av lymfesystemet
rediger
Olof Rudbeck gikk på Västerås by skole og gymnasium før han i 1648 ble student i Uppsala. Der valgte han medisin som sitt hovedemne og fulgte forelesningene til Frank og Stenius. Han forsket selv på de finere detaljer i kroppens strukturer og oppdaget blant annet lymfesystemet, et viktig framskritt for fysiologien. Han kalt lymfekarene for vasa serosa. Det er mulig at han tidligere hadde lest Gasparo Asellius’ skrift om samme emne, De Lactibus, 1627.
Ryktet om oppdagelsen spredde seg til hoffet, og ved dronning Kristinas besøk i Uppsala i april 1652 utførte Rudbeck en disseksjon hvor han demonstrerte lymfekarene for dronningen og flere av rikets fornemste menn. Straks etterpå besøkte han henne i Stockholm, hvor han ga henne to plansjer som han hadde tegnet og som demonstrerte lymfekarene.
Den 22. mai 1652 disputerte han med avhandlingen De circulatione sanguinis, der han på grunnlag av egne eksperimenter utviklede det harveyske teorien (som til da var ukjent i Sverige) om blodomløpet. Ved begynnelsen av sommeren 1653 utga han Nova exercitatio anatomica exhibens ductus hepaticos aquosos et väsa glandulorum serosa, hvor han publiserte sine disseksjoner av mer enn 400 dyrekropper for å avdekke lymfesystemet.
Han ønsket å fortsette sine studier i Nederlandene, og dronningen skjenket ham 800 riksdaler, med krav om at han ble professor ved hjemkomsten, og greve Axel Oxenstierna ga ham 200 riksdaler. I juni 1653 foretok han reisen og besøkte da hovedsakelig Leiden, hvor han hørte på Hoorne og Hemsterhuis.
Under utenlandsbesøket forsvarte han sin oppdagelse mot dansken Thomas Bartholin, som hevdet å ha kommet med oppdagelsen før ham. Denne striden, hvor Rudbeck deltok med to skrifter, pågikk lenge, men ble til slutt løst til Rudbecks fordel.[6][7] For andre tidligere oppdagere av lymfesystemet, se Gasparo Aselli og Jean Pecquet.
Rudbecks forskning førte til at dronningen støttet hans karriere. Til hjelp for sine studier av menneskelig anatomi fikk han bygd en kuppel på toppen av Gustavianum, den tidligere hovedbygningen ved Uppsala universitet, og i den ble det bygd en arenalignende Theatrum anatomicum, hvor disseksjoner ble utført foran studenter. Kuppelen er fortsatt et landemerke i Uppsala. Bygningen står foran katedralen og er fortsatt en del av universitet.
Atlantica
rediger
Det ryktet som Rudbeck fikk som «oldtidsforsker» har stort sett ført hans øvrige sider av hans livsgjerning i glemselen. Mens han ble hilset og hyllet av samtiden som opphavsmannen til de synspunkter som ble framstilt i Atlantica har ettertiden plukket det fantastiske systemet fra hverandre i objektiv granskning, men allerede i samtiden var det andre intellektuelle som stilte seg mer enn tvilende til at Sverige var Atlantis, kilden til all sivilisasjon, og at svensk var det opprinnelige språket til Adam og hvor latin og hebraisk utviklet seg fra.[8] hans verk ble kritisert av flere andre nordiske forfattere, blant annet dansk-norske Ludvig Holberg, og selv i Sverige gikk forfatteren og legen Andreas Kempe imot konstruksjonen, og begge skrev satirer basert på Rudbecks verk. Atlantica ble senere benyttet av Denis Diderot i artikkelen «Etymologie» i Encyclopédie som et advarende eksempel på bedragersk kobling mellom etymologi og mytisk historie.[9]
Olof Rudbecks Atlantic eller som tittelen egentlig lød, Atland eller Manheim dedan Japhetz ajkomne .... slechter ut till hela werlden . . . utgångne äro .... (latin Olavi Rudbeckii Atlantica sive Manheim...) det siste og mest svulstige uttrykket for den svenske stormaktstankegangen på 1600-tallet, og Rudbecks fantasifulle oppfatning av landets tidlige historie hadde allerede kommet til uttrykk hos Johannes Magnus. Tanken om svensker og gøters overlegenhet over andre kan spores tilbake til hans Sveriges historie fra 1554.[10] Johannes Magnus hevdet at de svenske kongene nedstammet fra Noahs sønnesønn, Jafets sønn Magog.[11]
I Atlantica hevdet Rudbeck at Atlantis var Sverige, som var det første landet som ble bebodd etter at Noahs sønner delte verden mellom seg. Derfor stammer all verdens kunnskap og kultur fra Sverige. Karl 10. av Sverige lot trykke et opprop om at nordmenn burde fri seg fra de danske åket og forene seg med Sverige, «av hvilken I eders herkomst haver». Her viste han til at ifølge Snorres Ynglingesaga i Heimskringla kom den norske kongeslekten fra Uppsala.[12]
Rudbecks hensikt var å vise at de gamle skriftene som fortalte om sagnlandet Atlantis hvorfra verdens åndelige kultur har utgått, passer utmerket på Sverige, dets natur og folk, dets sagn og forhistorie. Antikken og norrøn mytologi, fortellinger om forhistoriske folkeslag, folkevandringstidens skjebne, gammel tidsregning – alt finner ifølge Rudbeck sin forklaring i de tidlige forholdene i Norden. I utformingen av denne fantastiske «arkeologiske romanen» viste han til en omfattende utdannelse i alle mulige emner, en enestående sammenstilling av navn og data, den livligste innbilningskraft og nær total mangel på kritisk sans. Ettertiden kjenner verket uansett som ren historieforfalskning.
Ved bruk av fornaldersagaer hadde svenskene smykket sin fortid. Danskekongens historiker Tormod Torfæus svarte med samme mynt, at myten om Gjevjon som dro et stykke av Sverige til havs og skapte Sjælland, viste at Odin ønsket å øke Danmark og redusere Sverige. Da svenskene lanserte etymologien av «dane» og «dansker» som avledet fra thion med oversettelsen «slave, tjener, gå til hånde, adlyde», argumenterte Torfæus i sin norgeshistorie mot Rudbeck.[13]
Årsaken til verket omtaler Rudbeck selv i tillegget til første del at Olof Verelius’ nyutgivelse av Hervors saga ga ham tanken på å skrive verket. I 1677 begynte trykkingen, i mars 1679 var den første delen ferdig, og filologen Andreas Nordenhielm påbegynte en latinsk oversettelse av den svenske teksten. I denne delen finnes det varianter av de falske årstallene 1675 og 1679 framfor 1681. Andre opplaget, kun på latin, ble påbegynt trykt i 1696, og tredje opplaget på både svensk og latin, var ikke ferdig trykt ved brannen i Uppsala i 1702. Samtidig med den første delen utkom det et stort atlas for hele verket. Begge disse opplagene gikk bortimot tapt ved brannen, og gjenværende eksemplarer er meget sjeldne. Et fotolitografisk opplag av fjerde del ble utgitt i 1863. Den latinske oversettelsen av begge de siste delene tilhørte P. Salan, forfatterens nevø.
Allerede første del inneholder arbeidets kjerne, de følgende er bare utlegginger, utførlige «bevis» og lignende. «I alla fall tröttar jätteboken mindre genom vidden i och för sig själv än genom det myckna, som i denna vidd röjer sig vara en följd av den tumultuariska brådskan vid både författandet och tryckningen» (Atterbom). Framstillingen er, tross sine feil, ofte gladlynt, kvikk og naiv, og til og med ærlig på sine premisser.
Verket ble mottatt i samtidens Sverige som et mesterverk, og i utlandet med forbauselse, beundring og erkjennelse, iallfall i henhold til de «Testimonia» fra lærde menn som Rudbeck selv videreførte. Kun noen få trakk bokens dristige slutninger i tvil, blant disse var tyskeren Morhof og hollenderen Möller, men i Sverige dannet verket skole, og blant disse regnes Rudbecks egen sønn, Johan Peringskiöld og hans sønn Johan Fredrik Peringskiöld, Biörner, Göransson og Gustaf Bonde. Lenge var det få som våget å opponere mot de nye dogmene. Olof Celsius d.e. var dog ikke villig til å godta det, men det var egentlig Olof von Dalin som først våget offentlig å forkaste Rudbecks slutninger ved vitenskapelig historiemetode.
Til tross for kritikken mot Rudbecks lingvistiske teorier forble Rudbeck et nasjonalt ikon i Sverige i mange år. Hans sønn Olof Rudbeck d.y. fortsatte hans lingvistiske verk og ble også involvert i framskaffe en «intellektuell grunn» for makt i en tidsperiode da Sverige tok mål av seg til å bli en europeisk stormakt. Sønnen Rudbeck d.y. la til spekulasjoner om forholdet mellom samiske språk og hebraiske språk til farens lange liste av fantastiske lingvistiske forbindelser. Holberg ironiserte over hvordan danske «antiquarer», og svenske enda mer, la vekt på gotisk avstamning ut fra Jordanes' påstand om at goterne stammet fra Skandinavia: «...alt som er skeed udi gamle Dage, maa være passeret udi de nordiske Lande, saa det fattes ikkun [mangler bare] at Noæ Ark skulde have hvilet paa Dovrefjeld, og Frugten af det forbudte Træ skulde blive til et svensk Æble.»[14]
Bybrannen i Uppsala
redigerBrannen i Uppsala 16. mai 1702 nådde også Rudbecks eiendom som bestod av et større trehus og ett i stein. Det sistnevnte virket dermed mer brannsikkert, og Rudbeck flyttet derfor sine verdigjenstander dit. Men dermed ble huset så fullt at dørene ikke lot seg seg lukke helt igjen. Da ilden banet seg vei gjennom trelukene, fikk den godt tak også i steinhuset. Det eneste som klarte seg, var Rudbecks bibliotek, der både dør og luker var av jern. Men bøkene var blitt svarte av sot. Brannen ødela også kirken, der han oppbevarte forarbeidet til sine planlagte verk Atlantica og Campus Elysii, samt alle sine antikke gjenstander og modeller. Selv hans botaniske hage, som siden ble overtatt av Carl von Linné, ble ødelagt i brannen.[15] Rudbeck døde samme år, kort tid etter brannen, og ble gravlagt i Uppsala domkirke i tverrskipet.
Ettermæle
redigerRudbeck var aktiv på mange vitenskapelige områder, også astronomi, og skrev dessuten dikt. I Uppsala er det synlige spor etter ham. Det ble sagt at han også var en god sanger med kraftig stemme. Han skal ha vært sta og således ikke alltid lett å være sammen med.
Nobel-familien, blant annet forretningsmannen Ludvig Nobel og hans bror Alfred Nobel, grunnleggeren av Nobelprisen, var etterkommere av Rudbeck[16] gjennom hans datter Wendela som giftet seg med en av sin fars tidligere studenter, Peter Olai Nobelius.
Blomsten solhatter, vitenskapelig navn Rudbeckia, ble av Carl von Linné oppkalt etter Olof Rudbeck og hans sønn.[17]
Referanser
rediger- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g Svenskt biografiskt lexikon, «Olof (Olaus) Rudbeck», Svensk biografisk leksikon-ID 6987[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
- ^ Union List of Artist Names, ULAN 500325229, utgitt 2. mai 2012, besøkt 22. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Rudbeck (Rudbeckius, Rudebeck, von Rudbeck), släkt», Svensk biografisk leksikon-ID 6973, besøkt 23. mars 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Se eksempelvis Kungliga biblioteketets presentasjon av Rudbeck Arkivert 4. juni 2007 hos Wayback Machine., hvor spørsmålet blir tatt opp.
- ^ Eriksson, G. (2004): Svensk medicinhistorisk tidskrift, 2004;8(1):39-44. På svensk. Engelsk sammendrag av Olof Rudbeck som vitenskapsmann og professor i medisin, U.S. National Library of Medicine.
- ^ Auroux, Sylvain, red. (2006): History of the Language Sciences: An International Handbook on the Evolution of Language Sciences. Walter de Gruyter, ISBN 3110167352, ss. 1125-1126.
- ^ Bandle, Oskar et al. (2002): The Nordic Languages: An International Handbook of the History of the North Germanic Languages. Volume I. Walter de Gruyter, ISBN 3110148765, s. 109.
- ^ Bergsveinn Birgisson: Mannen fra middelalderen (s. 314), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2020, ISBN 978-82-419-1827-8
- ^ Rudbeck i Riksarkivet
- ^ Bergsveinn Birgisson: Mannen fra middelalderen (s. 73)
- ^ Bergsveinn Birgisson: Mannen fra middelalderen (s. 229)
- ^ Bergsveinn Birgisson: Mannen fra middelalderen (s. 129)
- ^ Brannen i Uppsala
- ^ https://issuu.com/swedish_institute/docs/alfred_nobel/7
- ^ https://snl.no/solhatt
Litteratur
rediger- King, David: Finding Atlantis: A True Story of Genius, Madness, and an Extraordinary Quest for a Lost World. Harmony Books, New York, 2005. ISBN 1-4000-4752-8.