Wikipedia

Mariah Carey

amerikansk sanger og låtskriver
(Omdirigert fra «Maria Carey»)

Mariah Carey (født 27. mars 1969 på Long Island i New York)[5] er en amerikansk popsanger, låtskriver, skuespiller og forretningskvinne. Hun hadde størst suksess i 1990-årene, men gjorde et comeback i 2005. Hun er blant de mestselgende kvinnelige artistene i verden. Med 19 #1-hits i USA, er hun den som har nest flest #1. Bare The Beatles har flere (20).

Mariah Carey
FødtMariah Carey
27. mars 1969[1][2]Rediger på Wikidata (55 år)
Huntington
BeskjeftigelseSanger og låtskriver, modell, forretningsdrivende, underholdningsartist, filmprodusent, filantrop, komponist, DJ producer, stemmeskuespiller, musikkvideoregissør, plateartist, skuespiller, sanger, filmregissør Rediger på Wikidata
Utdannet vedHarborfields High School
EktefelleTommy Mottola (1993–1998) (avslutningsårsak: skilsmisse)
Nick Cannon (2008–2016) (avslutningsårsak: skilsmisse)
Partner(e)Luis Miguel (1998–2001)
James Packer (2016–2016)
Bryan Tanaka (2016–2023)
Derek Jetter (1997–1998)
FarAlfred Roy Carey
MorPatricia Hickey Carey
SøskenMorgan Carey
Alisson Carey
NasjonalitetUSA
Medlem avChick
Utmerkelser
21 oppføringer
Grammy Award for beste nye artist (1991) (neste: Marc Cohn, tema for: 33rd Annual Grammy Awards)[3]
Grammy Award for Best Country Collaboration with Vocals (1991) (for verk: Vision of Love, tema for: 33rd Annual Grammy Awards)
Grammy Award for Best Contemporary R&B Album (2006) (for verk: The Emancipation of Mimi, tema for: 48th Annual Grammy Awards)
Grammy Award for Best R&B Song (2006) (for verk: We Belong Together, tema for: 48th Annual Grammy Awards)
Grammy Award for Best Female R&B Vocal Performance (2006) (for verk: We Belong Together, tema for: 48th Annual Grammy Awards)
Golden Raspberry for verste skuespillerinne (2002) (for verk: Glitter, tema for: Den 22. Razzie-utdelingen)
American Music Award for Favorite Soul/R&B Female Artist (1992) (tema for: American Music Awards of 1992)
American Music Award for Favorite Pop/Rock Female Artist (1993) (tema for: American Music Awards of 1993)
American Music Award for Favorite Adult Contemporary Album (1993) (for verk: MTV Unplugged, tema for: American Music Awards of 1993)
American Music Award for Favorite Pop/Rock Female Artist (1995) (tema for: American Music Awards of 1995)
American Music Award for Favorite Pop/Rock Female Artist (1996) (tema for: American Music Awards of 1996)
American Music Award for Favorite Soul/R&B Female Artist (1996) (tema for: American Music Awards of 1996)
American Music Award for Favorite Soul/R&B Female Artist (1998) (tema for: American Music Awards of 1998)
American Music Award for Favorite Soul/R&B Female Artist (2005) (tema for: American Music Awards of 2005)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame (2015)[4]
ARIA Music Awards (1994)
MTV Europe Music Award for Best Female (1994) (tema for: 1994 MTV Europe Music Awards)
MTV Europe Music Award for Best R&B (1999)
Boston Society of Film Critics Awards (2009)
Blockbuster Entertainment Awards (1996)
Billboard Music Award for Top Female Artist (1994) (for verk: Hero)
Musikalsk karriere
PseudonymSongbird Supreme, Mimi, Elusive Chanteuse, Queen of Christmas
SjangerModerne R&B, popmusikk, hiphop, soulmusikk
InstrumentPiano, vokal
StemmetypeKoloratursopran
Aktive år1989–
PlateselskapColumbia, Crave, Virgin, MonarC, Island, Def Jam, Epic, Legacy, Butterfly MC
Nettstedhttps://mariahcarey.com/
IMDbIMDb
Signatur
Mariah Careys signatur
Mariah Carey på Commons

Biografi

rediger

Mariah Carey er den andre datteren til operasangeren og sangpedagogen Patricia Hickey, og Alfred Roy Carey. I 1993 ble hun gift med Tommy Mottola.[6] De ble skilt i 1997. I april 2008 giftet hun seg med skuespilleren Nick Cannon. 30. april 2011 ble hun og Cannon foreldre til tvillingene Moroccan og Monroe Cannon. Hun og Nick Cannon er nå skilt.[7]

I april 2018 kom det frem at at hun sliter med bipolar lidelse type 2. Dette fortalte hun om i et intervju med People. Hun forteller at hun fikk diagnosen allerede i 2001. Hun hadde da et meget omtalt innleggelse på sykehus, på grunn av et mentalt sammenbrudd.[8]

Karriere

rediger

1988–1992

rediger
 
Mariah Carey i 1990.

I desember 1988 deltok Carey på en galla, hvor hun fikk gitt en demokassett til sjefen for Columbia Records, Tommy Mottola, som lyttet til det på sin vei hjem. Etter de to første sangene var han interessert i henne. Senere signerte han henne til plateselskapet sitt, og begynte å kartlegge hennes kommersielle debut. Mottola fikk tak i de beste produsentene på den tiden, inkludert Ric Wake, Narada Michael Walden og Rhett Lawrence. Mottola og de ansatte i Columbia hadde planlagt å markedsføre Carey som sin viktigste kvinnelige popartist, som skulle konkurrere med Whitney Houston og Madonna (signert til henholdsvis Arista og Sire Records). Etter ferdigstillelsen av debutalbumet, Mariah Carey, brukte Columbia mer enn 1 million dollar til å markedsføre henne. Til tross for en svak start, kom albumet til slutt på toppen av Billboard 200, etter Careys eksponering på 33rd Annual Grammy Awards. Mariah Carey var på topplistene i elleve sammenhengende uker, og hun vant prisen for beste nye artist, og beste kvinnelige popmusikkprestasjoner for hennes «Vision of Love».[9] I tillegg til «Vision of Love» ga albumet Billboard Hot 100 nummer én singlene «Love Takes Time», «Someday», og «I Don't Wanna Cry».[10] Carey ble den første artisten siden The Jackson 5, som hadde sine første fire singler som nummer én. Albumet Mariah Carey avsluttet som det mest solgte albumet i USA i 1991, med et totalt salg på over 15 millioner eksemplarer[11]. Hun ble kjent for sin særegne sangteknikk, som hovedsakelig henter inspirasjon fra soulmusikk, jazz og popmusikk. På tittelsporet når hun opp til en firestrøken g, og har senere sunget firestrøken b. Hennes såkalte wailing (improviserte, ordløse toneglidninger) har imidlertid blitt mer omtalt.

Carey begynte å spille inn sitt andre studioalbum, Emotions, i 1991. Hun beskrev det som en hyllest til Motown Records sin musikkatalog, da hun følte behovet for å hylle den typen musikk som hadde påvirket henne som barn. For prosjektet jobbet Carey med Walter Afanasieff, som bare hadde en liten rolle på debuten, samt Robert Clivillés og David Cole, fra dansegruppen C + C Music Factory. Emotions ble utgitt 17. september 1991, og ble hyllet av kritikere som et mer modent album enn forgjengeren. Selv om albumet klarte å selge over 8 millioner eksemplarer globalt, klarte Emotions ikke å nå den kommersielle høyden til forgjengeren.[12]

 
Carey og Trey Lorenz.

Kritikerne lurte på om Carey ville starte en verdensturné, for å fremme materialet hennes. Selv om Carey forklarte at sceneskrekk, og stilen til sangene hennes gjorde en turné veldig skremmende. Dette gjorde at mange spekulerte om Carey var en «studioartist», og at hun ikke var i stand til å mestre vokalt live.[13] For å gjøre noe med dette inntrykket, besluttet Carey og Afanasieff å bestille en konsert på MTV Unplugged, et fjernsynsprogram som ble sendt av MTV. Showet presenterte artistene «unplugged». Hennes mest populære innhold ville bli inkludert. Dager før showet skulle på luften, tenkte Carey og Afanasieff på å legge til en ny versjon av en eldre sang, for å gi noe annerledes og uventet. De valgte «I'll Be There», en sang som ble populær av The Jackson 5 i 1970. Sangen ble fremført som en duett med Trey Lorenz. Konserten ble møtt med positiv mottakelse, noe som førte til at showet ble populært hos seerne. Sangen I'll Be There ble også hennes sjette nummer 1 i USA.

Suksessen fristet Sony-ansatte til å markedsføre den. Sony bestemte seg for å slippe det som et EP, priset lavt fordi den var kort. Albumet viste seg å være en suksess, den motbeviste spekulasjoner om at Carey bare var en studio artist, og fikk en trippel-Platinum-sertifisering av Recording Industry Association of America (RIAA).[14] Den klarte også Gold og Platina-sertifiseringer på flere europeiske markeder.

1993–1996

rediger

I begynnelsen av 1993 begynte Carey å jobbe med sitt tredje studioalbum, Music Box. Etter at Emotions ikke klarte å nå den kommersielle suksessen som debutalbumet, kom Carey og Columbia til enighet om at neste album skulle inneholde en mer tidsriktig lydbilde. Dette for å appellere til et bredere publikum. Under Careys låtarbeid begynte hun å jobbe mest med Afanasieff, som hun skrev og produserte mesteparten av Music Box med. Den 31. august ble Music Box utgitt rundt om i verden. Den debuterte som nummer én på Billboard 200. Albumet ble møtt med blandet mottakelse fra kritikere. Mange roste albumets poppåvirkning og sterke innhold, mens andre følte at Carey sin vokal kom dårligere til uttrykk. Albumets andre singel, «Hero», ble etterhvert en av Careys signatur-låter i karrieren. Sangen ble Careys åttende nummer 1 i USA, og den begynte også utvide Careys popularitet i hele Europa. Med utgivelsen av albumets tredje singel, hennes cover på Badfingers «Without You», ble hennes første nummer en i Tyskland, Sverige,[15] og Storbritannia.

Music Box lå lenge som nummer en på albumoversikten fra flere land, og ble etter hvert et av de bestselgende albumene gjennom tidene, med verdensomspennende salg på over 30 millioner eksemplarer. Etter å ikke ha turnert for de to siste albumene, var Carey enig om å legge ut på en kort serie med konserter, med tittelen Music Box Tour. Den hadde bare seks datoer i hele Nord-Amerika, men den korte og vellykkede turnéen var et stort skritt for Carey senere. Etter Music Box tok Carey en pause bort fra rampelyset, og begynte å jobbe med et ukjent prosjekt gjennom hele 1994. I oktober 1994 kunngjorde Billboard at Carey ville utgi et julealbum senere samme år. I 1994 samarbeidet Carey med Luther Vandross; en cover av Lionel Richie og Diana Ross «Endless Love».

Careys album Merry Christmas ble utgitt 1. november 1994, på samme dag som albumets første singel, «All I Want for Christmas Is You», ble utgitt. Albumet ble etter hvert det mest solgte julealbumet, med verdensomspennende salg på over 15 millioner eksemplarer.[16] Låten «All I Want for Christmas Is You» ble kritikerrost. Rolling Stone beskrev det som en «julefavoritt» og rangerte den som nummer 4 på sin beste Rock and Roll Christmas Songs-liste. Den ble også den bestselgende singelen av en ikke-asiatisk artist i Japan, som solgte over 2,1 millioner enheter. Ved utgangen av året i 1994, hadde Carey og Afanasieff allerede begynt å skrive materiale til sitt neste studioalbum, som skulle bli utgitt sent påfølgende år. All I Want for Christmas Is You skal ha generert 60 millioner $, i såkalt royalties per 2017. Sangen har også blitt brukt i filmer, og reklamer. Grunnet sangens popularitet har Carey, kunnet ta seg bedre betalt. Streaming av låten genererer også mye penger.[17]

Daydream fra 3. oktober 1995 kombinerte det mer tidsriktige lydbildet til Music Box, med mer downbeat R&B og Hiphop påvirkninger. Albumets andre singel, «One Sweet Day» ble inspirert av David Coles død. Sangen ble på toppen av Hot 100 i 16 uker, og ble den lengste nummer-en sangen i USA. Daydream ble hennes største bestselger i USA[18], og ble hennes andre album som sertifisert Diamond av RIAA, etter Music Box.[19] Albumet var igjen bestselger i Japan, som solgte over 2,2 millioner eksemplarer,[20] og til slutt oppnådde et globalt salg på over 25 millioner eksemplarer. Albumet var regnet som en av Careys beste hittil; New York Times kalte den en av 1995s beste album. Carey valgte igjen å starte på en kortere verdensturne med tittelen Daydream World Tour. Den hadde syv datoer, tre i Japan og fire i hele Europa. Når billettene ble lagt ut for salgs, solgte Carey ut de tre forestillingene på Japans største stadion, Tokyo Dome. De ble solgt ut på tre timer. På grunn av albumets suksess, har Carey vunnet to priser på American Music Awards for sin solo-innsats: Favorite Pop / Rock Female Artist og Favorite Soul / R & B Female Artist.[21] Daydream og singlene ble henholdsvis nominert i seks kategorier ved 38. Grammy Awards. Carey, sammen med Boyz II Men, åpnet arrangementet med sangen «One Sweet Day». Carey fikk imidlertid ingen pris, og fikk henne til å kommentere sarkastisk «Hva kan du gjøre?"

1997–2000

rediger
 
Mariah Carey i 1998.

Med sine følgende album begynte Carey å ta mer initiativ og kontroll med sin musikk, og begynte å implentere flere sjangere i hennes arbeid. For Butterfly søkte hun å jobbe med andre produsenter og forfattere, enn Afanasieff. Som Sean Combs, Kamaal Fareed, Missy Elliott, Jean Claude Oliver og Samuel Barnes fra Trackmasters. Under albumets innspilling, ble Carey og Mottola separert. Carey kalte det som sin måte å oppnå personlig og profesjonell frihet på.

Under MTV Video Music Awards 1997 skapte Carey et moteøyeblikk, da hun ankom seremonien i en såkalt hevnkjole.[22][23] Dette ses i sammenheng med separasjonen med Mottola.

Bortsett fra albumets forskjellige tilnærming, tok kritikerne merke til Careys endrede stil med sang, som hun beskrev som pustet vokal.[24] Hennes nystartede sangstil ble møtt med blandet mottakelse; Noen kritikere mente at dette var et tegn på modenhet, mens andre følte at det var et tegn på hennes svekkelse og avtagende stemme.[25] Albumets hoved-singel, «Honey» og den tilhørende musikkvideoen, introduserte et mer åpenbart seksuelt bilde av Carey. Carey mente at bildet av henne ikke var «så mye forskjellig fra det jeg har gjort tidligere […] Det er ikke som jeg gikk psyko, og trodde jeg ville være en rapper. Personlig handler dette albumet om hva jeg ønsket å gjøre». Anmeldelser for Butterfly var generelt positive.[26] AllMusic redaktør Stephen Thomas Erlewine beskrev Butterfly som en av hennes «beste plater og illustrerer at Carey fortsetter å forbedre og forfine hennes musikk, noe som gjør henne en annerledes blant hennes kvinnelige artist kollegaer».[27] Albumet var en kommersiell suksess, men ikke i samme grad som hennes tidligere album Mariah Carey, Music Box og Daydream.

Carey begynte å utvikle andre prosjekter i løpet av slutten av 1990-årene. Den 14. april 1998 deltok Carey i VH1 Divas-konserten, hvor hun sang sammen med Aretha Franklin, Celine Dion, Shania Twain, Gloria Estefan og Carole King. Carey hadde begynt å utvikle et filmprosjekt All That Glitters, senere omtalt til bare Glitter, og skrev sanger for andre prosjekter, som Men in Black (1997) og How the Grinch Stole Christmas (2000).

Carey utsatte Glitter prosjektet en periode, og begynte å skrive materiale til et nytt album. Sony Music-ledere ønsket at hun skulle lage et album før jul. De ønsket å utgi et album som inneholdt hennes nummer én singler i USA. Carey følte at et Hits-album skulle inneholde hennes mest personlige sanger, ikke bare henne mest kommersielle. Albumet, med tittelen # 1 (1998), presenterte en duett med Whitney Houston, «When You Believe», som ble inkludert på lydsporet for Prince of Egypt (1998). # 1 ble et fenomen i Japan, som solgte over en million eksemplarer i åpningsuken, og gjorde Carey som den eneste internasjonale artisten for å oppnå denne prestasjonen.[28] Det solgte over 3,25 millioner eksemplarer i Japan etter bare de første tre månedene, og har platen som det bestselgende albumet av en ikke-asiatisk artist. Albumet ble hennes siste storselger på 1990-årene, med rundt 20 millioner solgte.

 
På innspillingen til musikkvideoen til «I Still Believe», var Carey inspirert av Marilyn Monroe.
 
Mariah Carey i 1999

I løpet av våren 1999 begynte Carey å jobbe med hennes siste album med Sony. Men på grunn av presset og det vanskelige forholdet Carey hadde utviklet seg med Sony, fullførte hun albumet på tre måneder sommeren 1999, raskere enn noen av hennes andre album. Kalt Rainbow (1999), jobbet Carey med et nytt utvalg av musikkprodusenter og sangskrivere, som Jay-Z og DJ Clue. Carey skrev også to ballader med David Foster og Diane Warren. Rainbow ble utgitt den 2. november 1999, med det beste førsteuke-salget i karrieren på det tidspunktet. Men debuterte som nummer to på Billboard 200. I mellomtiden vokste Careys dårlige forhold med Columbia, da de stoppet nye utgivelser etter albumets to første singler. Disse ble for øvrig hennes 14 og 15 nummer 1 hits i USA. De følte at Rainbow ikke hadde noen sterk singel som skulle frigjøres, mens Carey ønsket å frigjøre en ballade. Dette førte til en meget offentlig feide, da Carey begynte å legge ut meldinger på nettstedet hennes. Hun ba fansen kreve at «Can't Take That Away (Mariah's Theme)» skulle slippes ut. Sangen ble til slutt utgitt, men Carey fant ut at sangen bare hadde fått en svært begrenset utgivelse. Kritikk av Rainbow var generelt gode. Selv om den var en kommersiell suksess, ble Rainbow Careys laveste bestselger til dette punktet i karrieren.[29][30]

Billboard kalt henne den mest vellykkede artisten på 1990-tallet i USA, mens World Music Awards hedret henne som verdens mest solgte artist på 1990-tallet. Hun hadde 15 nummer 1-hits i USA, i perioden 1990–2000.

2001–2004

rediger

I 2000 forlot Carey Columbia Records, og signerte en 100 millioner dollars innspillingskontrakt med Virgin Records.[31] Albumet Glitter er et konseptalbum, som inneholder sjangere som disco og Hiphop.[32] I juli 2001 ble det rapportert om at Carey hadde hatt et fysisk og mentalt sammenbrudd. Hun hadde skrevet meldinger på nettstedet sitt om at hun var utbrent, og hennes treårige forhold til sangeren Luis Miguel var slutt.[33] I et intervju året etter sa hun: «Jeg var med folk som egentlig ikke kjente meg, og jeg hadde ingen personlig assistent. Jeg ville gi intervjuer hele dagen, og fikk to timers søvn hvis jeg var heldig».[34]

Carey begynte å legge ut en rekke merkelige meldinger på sin offisielle nettside.[35] Den 19. juli 2001 gjorde Carey et overraskende stunt på MTV-programmet Total Request Live (TRL). Da showets vert Carson Daly begynte sendingen etter en reklamepause kom Carey ut med en istralle. Hun hadde på seg en stor T-skjorte, og begynte en striptease.[36] I et senere intervju med Oprah Winfrey forklarte hun at Daly hadde vært klar over at hun befant seg i bygningen før stuntet.[37] Careys oppførsel på TRL fikk stor medieoppmerksomhet.[35]

Filmen Glitter ble en flopp over hele verden, og ble slaktet av kritikerne. Albumet ble utgitt 11.september 2001, samme dag som terrorangrepene 11. september 2001 i New York fant sted. Carey skal i senere intervjuer ha sagt at dette kunne være en medvirkende årsak til det skuffende albumsalget.[38] Hun vant en «Razzie»-pris (en satirisk versjon av Oscar) for sin rolle, i 2002. Virgin ønsket ikke lenger samarbeid med henne. Hun tok en lengre pause fra rampelyset.

I 2002 ga hun ut albumet Charmbraclet. Den gjorde det bedre enn hennes forrige album, Glitter på albumlistene. Den debuterte på 3.-plass i USA. For å promotere albumet la hun på en større turné.

Hun ga flere intervjuer, blant annet til Larry King[39] og Oprah Winfrey.

 
Mariah Carey i London, under hennes Charmbraclet turné. 2003

Carey sang den amerikanske nasjonalsangen på Super Bowl ved Louisiana Superdome i New Orleans, Louisiana. I februar 2002.[40][41]

2005–2007 Comeback

rediger

Gjennom 2004 fokuserte Carey på å lage låter for hennes tiende studioalbum, The Emancipation of Mimi (2005). Carey jobbet hovedsakelig med Jermaine Dupri, samt Bryan-Michael Cox, Manuel Seal, The Neptunes og Kanye West.[42] Albumet debuterte på toppen av listene i flere land, og ble varmt akseptert av kritikere. Albumets andre singel, «We Belong Together», ble en enorm suksess for Carey. På dette tidspunktet hadde mange kritikere vurdert at hennes karriere var over.[43] Etter å ha vært på nummer én i fjorten uker, ble sangen den nest lengste nummer én sangen i USA. Rett bak Careys 1996-samarbeid med Boyz II Men, «One Sweet Day».[44]

Den 25. september 2005 satte Carey en ny rekord, og ble den første kvinnen som tok de to øverste plasseringene på Hot 100. Dette med «We Belong Together» som var nummer én, og hennes neste singel, «Shake It Off» som ble nummer to.[44] Billboard kåret «We Belong Togheter» som den mest solgte låten i 2005.[45] Billboard kåret også «We Belong Together» som den mest populære låten i perioden 2000–2009.[46] Albumet fikk ti Grammy Award-nominasjoner i 2006-07. Åtte i 2006 for den opprinnelige utgivelsen, og to i 2007 for Ultra Platinum Edition.[47] «Don't Forget About Us» kom på den siste utgaven, som ble hennes 17 nummer-1 sang. I 2006 vant Carey Grammy prisen for beste R&B-album, samt beste kvinnelige R&B-sangprestasjoner og beste R&B-sang.[47]

 
Mariah Carey på Good Morning America i 2005.

Emancipation Of Mimi var det bestselgende albumet i USA i 2005, med nesten fem millioner enheter solgt. Det var det første albumet av en kvinnelig soloartist til å bli årets mest solgte album, siden Alanis Morissettes Jagged Little Pill i 1996.[48] I slutten av 2005 rapporterte IFPI at Emancipation of Mimi hadde solgt mer enn 7,7 millioner eksemplarer globalt, og var det nest mest solgte albumet i året etter Coldplays X&Y. Det var det bestselgende albumet verden over av en soloartist, og en kvinnelig artist.[49] Til nå (2018) har The Emancipation of Mimi solgt over 15 millioner eksemplarer over hele verden. Ved den 48. Grammy-prisen utførte Carey en medley av «We Belong Together» og «Fly Like a Bird».[50]

2008–2009

rediger
 
Mariah Carey under innsettelsen av president Barack Hussein Obama.

I løpet av våren 2007 begynte Carey å jobbe på sitt ellevte studioalbum, E = MC². Selv om E = MC² ble godt mottatt av de fleste kritikere[51], kritiserte noen av dem at de var svært lik den formelen som ble brukt på The Emancipation of Mimi.[52] To uker før albumets utgivelse, ble sangen «Touch My Body», platens første single, nummer 1 på Billboard Hot 100. Dette ble Careys attende nummer én, og gjorde henne til den soloartisten med flest nummer 1 sanger i USAs historie. Elvis Presley gikk ned til en andreplass. Bare The Beatles har flere, som har tjue nummer én singler.[53]

E = MC² debuterte som nummer 1 på Billboard 200 med 463.000 eksemplarer solgte enheter, den beste åpningsuken i hennes karriere.[54] I 2008 spilte Carey også en rolle i filmen Tennessee[55], og hadde en liten rolle i Adam Sandlers film You Do not Mess med Zohan.[56] Hun ble kritikerrost for sin rolle i den oscarbelønnende filmen Precious.

Siden albumets utgivelse hadde Carey planlagt å starte en omfattende tur til støtte for E = MC². Turen ble imidlertid kansellert tidlig i desember 2008. Carey uttalte senere at hun hadde vært gravid i løpet av denne perioden, og hadde en abort. Derfor avbrøt hun turen.[57][58]

Den 20. januar 2009 utførte Carey «Hero» på innsettelseseremonien til Barack Obama, som ble den første afroamerikanske presidenten i USA.[59] Den 7. juli 2009 fremførte Carey - sammen med Trey Lorenz - sin versjon av The Jackson 5-sangen «I'll Be There», på minneseremonien for Michael Jackson.[60]

Den 25. september 2009 ble Careys tolvte studioalbum, Memoirs of an Imperfect Angel, utgitt. Albumet fikk blandet mottakelse. Kommersielt debuterte albumet som nummer tre på Billboard 200, og ble hennes minst solgte studioalbum til da.[61] Albumets hovedsingle, «Obsessed», debuterte på nummer elleve. Og hadde sin høyeste plassering som nummer sju.[62]

2010–2014

rediger

Carey begynte å jobbe med sitt trettende studioalbum. Det ble senere avslørt at det ville være hennes andre julealbum, og en oppfølginger til Merry Christmas (1994). Samarbeidspartnere for prosjektet inkluderte Jermaine Dupri, Johntá Austin, Bryan-Michael Cox og Randy Jackson. Samt nye samarbeidspartnere som Marc Shaiman. Utgivelsesdatoen for albumet, med tittelen Merry Christmas II You, var ute på markedet 2. november 2010. Sporlisten inkluderte seks nye sanger, samt en remix av «All I Want for Christmas Is You». Merry Christmas II You debuterte på nummer fire på Billboard 200, med salg på 56.000 eksemplarer. Dette ble Careys 16. topp ti album i USA. Albumet debuterte som nummer en på R&B/Hip-Hop Album-listen i USA, noe som gjør denne til det andre julealbumet som topper denne listen.[63]

l februar 2011 kunngjorde Carey at hun hadde begynt å skrive nytt materiale, til sitt kommende fjortende studioalbum. Carey spilte en duett med Tony Bennett for hans Duets II-album, med tittelen «When Do The Bells Ring For Me?», et album som for øvrig inkluderte Amy Winehouse siste innspilling, før hennes død.[64] I oktober 2011 kunngjorde Carey at hun hadde spilt inn en ny versjon av «All I Want for Christmas Is You», med Justin Bieber som kom ut på hans julealbum, Under The Mistletoe.[65] I november 2011 lanserte Carey en duett med John Legend med tittelen «When Christmas Comes».[66] Den er gitt ut på Merry Christmas II You, men uten John Legend.

I august 2012 lanserte hun en frittstående single, «Triumphant (Get 'Em)», med amerikanske rapperen Rick Ross, samt Meek Mill.[67] Den er samskrevet og co-produsert av Carey, Jermaine Dupri og Bryan-Michael Cox. Carey sluttet seg til dommerspanelet for American Idol sesong tolv. Sammen med Randy Jackson, Nicki Minaj og Keith Urban.[68]

I februar 2013 spilte Carey inn, og lanserte en sang kalt «Almost Home». En sang for Walt Disney Studios-filmen Oz: The Great and Powerful.[69] Careys fjortende studioalbum begynte å nærme seg utgivelsesdato.[70]

 
Mariah Carey under Oscar-utdelingen i 2010.

Albumets hovedsingle, «Beautiful» med sangeren Miguel, ble utgitt 6. mai 2013. Og ble nummer 15 på Hot 100.[71] Me. I am Mariah … The Elusive Chanteuse ble utgitt 27. mai 2014, over 1 år etter albumets hovedsingle ble utgitt.[72]

2015–

rediger

Den 15. januar 2015 kunngjorde Carey at hun skulle ha et show ved Colosseum Caesars Palace i Las Vegas. Den 30. januar ble det kunngjort at Carey hadde forlatt Universal Music Groups Def Jam Recordings, for å gjenforenes med L.A. Reid og Sony Music via Epic Records.

I forbindelse med oppholdet lanserte Carey # 1 til Infinity, et album som inneholder alle hennes 18 Billboard Hot 100 nummer én singler. Samt en ny låt, «Infinity», som ble utgitt som en singel 27. april.[72] I 2015 hadde Carey regi-debut for spillefilmen A Christmas Melody, hvor hun også spilte en av hovedpersonene. Filming for prosjektet fant sted i oktober 2015.[73] I desember 2015 kunngjorde Carey The Sweet Sweet Fantasy Tour, som skulle begynne i mars 2016, og markerte første gang sangeren hadde gjort en betydelig turné i Europa på 13 år. Hun hadde også 4 show i Sør-Afrika. Turnén omsatte for 30,3 millioner dollar.[74] Hun besøkte Oslo spektrum, 31.mars 2016. Rundt 5000 hadde kjøpt billett.[75]

Den 15. mars 2016 kunngjorde Carey at hun filmet inn Mariah's World, en doku-serie for E! nettverk. Den dokumenterte hennes Sweet Sweet Fantasy Europa turné. Serien hadde premiere 4. desember 2016.[76] Den 5. desember 2016 deltok Carey på VH1 Divas: Holiday: Unsilent Night, sammen med Vanessa L. Williams, Chaka Khan, Patti Labelle og Teyana Taylor.[77]

 
Mariah Carey på oscar-fest 2016

Den 31. desember 2016 fikk Careys opptreden på Dick Clark's New Year's Rockin' Eve ved Times Square, oppmerksomhet over hele verden. Grunnet tekniske vanskeligheter som forårsaket at Carey sine høretelefoner ikke fungerte, fikk dette Carey til å stoppe å synge. Hun begynte heller å snakke til publikum, mens hennes egne stemme tidvis ble spilt i playbacken. Sangeren sa at hennes manglende evne til å høre musikken i høretelefonene, som årsak til uhellet.[78] Careys talspersoner, og Dick Clark Productions skyldte på hverandre.[79]

Den 3. februar 2017 lanserte Carey singelen «I Don't», med YG.[80]

I februar 2017 hadde hun stemmen som borgmesteren i Gotham City i den animerte filmen The Lego Batman Movie.[81] I april 2017 ble det kunngjort at Carey lansererte sitt eget plateselskap, Butterfly MC Records, i et felles partnerskap med Epic Records.[82] I juli 2017 hadde Carey en liten rolle i komediefilm Girls Trip. Filmen i hovedrollene Queen Latifah, Jada Pinkett Smith og Regina Hall.[83]

Samme måned startet Carey en turné med Lionel Richie, med tittelen All The Hits.[84] Carey ble med i den offisielle remixen til French Montanas single «Unforgettable», sammen med Swae Lee.[85] I oktober 2017 lanserte Carey en ny låt, «The Star», for filmen med samme navn.[86] Carey utviklet også en animert julefilm med tittelen Mariah Careys All I Want For Christmas is You. Hun ga ut en ny låt kalt «Lil Snowman». Filmen ble utgitt direkte på video den 14. november 2017.[87][88] Hun dro på en juleturné, hvor hun besøkte blant annet England og Frankrike.[89]

16. november 2018 kom hennes studioalbum nummer 15, Caution. Anmeldelsene har vært gode. Stavanger Aftenblad ga den terningkast 5.[90]

Sangeren turnerte i Oseania høsten 2018, med The Number Ones Tour.[91] Hun dro på en ny juleturné desember 2018, hvor hun besøkte Europa. Hennes første stopp var Stavanger. Rundt 6000 kjøpte billett til hennes første show.[92][93]

I forkant av hennes nye album, Caution, ble det lansert en kampanje #JusticeForGlitter på sosiale medier. Det førte til at Glitter ble nummer 1 på iTunes i USA, men også mange andre land.[94] Den kom høyt på iTunes-listen i Norge.

Salgstall og listeplasseringer

rediger

Carey har hatt stor suksess, spesielt i USA, Storbritannia og Australia. Hun oppnådde stort salg med albumet Daydream i 1995, som blant annet inneholder sangene «Fantasy» og «Always Be My Baby». Da singelen «My All» i 1998 toppet USAs salgsliste Billboard Hot 100 satte hun ny verdensrekord som den kvinnelige artisten med flest topplasseringer på denne lista noensinne. Hun innehar også en rekke andre rekorder. I mars 2008 har hun nok engang toppet Billboards singleliste med singelen «Touch My Body», den 18. singelen hennes.

Hennes nittende #1 i USA kom i desember 2019, med «All I Want for Christmas Is You». Ennå har The Beatles flere 1.-plasser enn Mariah Carey. Hennes låt «One Sweet Day», et samarbeid med Boys 2 Men, lå 16 uker sammenhengende på førsteplass i USA. Hun klarte nesten samme bragd igjen i 2005, da låten «We Belong Together» lå 14 uker på førsteplass.

Filantropi og andre aktiviteter

rediger

Carey er en filantrop som har vært involvert i flere veldedige organisasjoner.[95] Hun ble assosiert med Fresh Air Fund tidlig på 1990-tallet, og er medstifter av en leir i Fishkill, New York, som gjør det mulig for ungdom å omfavne kunsten.[95] Og introdusere dem til karrieremuligheter. Leiren ble kalt Camp Mariah «for sin sjenerøse støtte og dedikasjon til Fresh Air-barn».

Hun er også kjent nasjonalt for sitt arbeid med Make-A-Wish Foundation for å gjøre hverdagen lettere, for barn med livstruende sykdommer. En prosentandel av salget av MTV Unplugged ble donert til ulike andre veldedige organisasjoner. I februar 2010 ble sangen, «100 %», som opprinnelig ble skrevet og innspilt for filmen Precious[96], brukt som en av temasangene til Vinter-OL i 2010. Inntektene ble donert til veldedighet.[97]

En av Careys mest profilerte konserter var på VH1s 1998 Divas Live, hvor hun sang sammen med andre kvinnelige artister til støtte for Save the Music Foundation. Konserten var en suksess, og Carey deltok også i Divas 2000. Hun opptrådte ved America: A Tribute to Heroes i etterkant av 11. september-angrepene. I desember 2001 holdt hun en konsert for de fredsbevarende troppene i Kosovo.[98]

Carey var vertskap for CBS-spesialen At Home for the Holidays, som dokumenterte sanne historier om adopterte barn og fosterfamilier. I 2005 deltok Carey ved Live 8 i London[99]. I august 2008 spilte Carey og andre artister sangen «Just Stand Up», produsert av Babyface og L.A. Reid, for å samle inn penger til kreftsaken. I 2008 hadde Carey en nyttårskonsert for familien til den libyske diktatoren Muammar Gaddafi. Hun har senere angret, og har sagt at hun «følte seg forferdelig, og flau for å ha deltatt i dette.[100]» I mars 2011 uttalte Careys representant Cindi Berger at royalties for sangen «Save The Day», som ble skrevet for hennes fjortende studioalbum, ville bli donert til veldedige organisasjoner som skaper bevissthet om menneskerettighetsspørsmål.[100] For å bote for Gadaffi-feilen. Berger sa også at «Mariah har og fortsetter å donere sin tid, penger og utallige timer med personlig innsats til mange organisasjoner både her og i utlandet.»

I 2006 signerte Carey en lisensavtale med kosmetikkfirmaet Elizabeth Arden, og i 2007 lanserte hun sin egen duft, «M.»[101] Elizabeth Arden-avtalen var verdt 150 millioner dollar. I 2007 kalt Forbes henne som den femte rikeste kvinnen i underholdning, med en estimert nettoverdi på USD 270 millioner. I november 2011 ble det rapportert at Careys nettoverdi ble verdsatt til over 500 millioner dollar.[102]

I februar 2019 takket Mariah Carey ja til en konsert i Saudi Arabia, som hun fikk mye kritikk for. En talsperson uttalte at man håper dette er et skritt i riktig retning for menneskerettigheter.[103] Konserten kom i kjølvannet av at landet, har lempet på restriksjoner på underholdning, musikk og lignende.[104]

Carey lanserte sin selvbiografi, The Meaning of Mariah Carey, 29. september 2020. Boken debuterte på 1.-plass på boklisten The New York Times Best Sellers.[105] Den ble møtt med positiv kritikk.[106][107]

I Norge

rediger

I Norge har suksessen vært noe mer begrenset, men hun har hatt 17 singler og 11 album inne på VG-lista. Blant hennes mest populære utgivelser i Norge er singlene «Hero» (1993) og «When You Believe» (1998, duett med Whitney Houston), «Against all odds» (2000) alle nummer to på singellista som beste plassering, og albumet Music Box (1993) som solgte til andreplass på albumlista, som lå på VG-lista i 46 uker. Hennes første og eneste førsteplass i Norge, er «All I Want for Christmas», som ble nummer én i desember 2017. Dette er hennes mest populære låt i Norge.

«Against all odds», som hun ga ut i samarbeid med irske Westlife, nådde andreplass i 2000 på VG-lista. Låten er en Phil Collins-cover. Den er gitt ut på hennes album Rainbow, men da uten Westlife. Låten kom ut i ny versjon, for å prøve å gjøre det bedre kommersielt i Europa. Før hennes karriere tok av i 1990, holdt hun en intimkonsert på Smuget i Oslo.[108]

I 1997 deltok hun på Nobels fredspriskonsert i Oslo, med sangene «My All, One Sweet Day» og «Butterfly».[109][110][111]

På sin Europa-turné i 2016 hadde hun et show i Oslo Spektrum.[112]

Hun kom til Sørmarka arena, i Stavanger 1. desember 2018.

 
Mariah Carey synger sin største hit, All I Want for Christmas Is You. Fra New York

Albumet Music Box hadde per 8. november 2018 solgt til 8x platina i Norge, som tilsvarer 160 000 enheter. Merry Christmas har solgt til 3x platina, som tilsvarer 60 000 enheter. Singelen All I Want For Christmas Is You har solgt til 4x platina, som tilsvarer 80 000 enheter.[113]

Låter på VG-lista.[114]

rediger

«All I Want For Christmas Is You» hadde beste plassering som #1

«Against All Odds» (Med Westlife), «When You Believe» (Med Whitney Houston), «All I Want For Christmas Is You» (Med Justin Bieber) og «Hero» hadde beste plassering som #2.

«Without You» hadde beste plassering som #3

«Endless Love» (med Luther Vandross) «I Know What You Want» (Med Busta Ryhmes) og «One Sweet Day» ( Med Boys 2 Men) hadde beste plassering som #6.

«We Belong Together» hadde som beste plassering som #9.

«Fantasy», «I`II Be there» (Med Trey Lorenz) og «Touch My Body» hadde beste plassering som #10.

«It´s Like That» hadde beste plassering som #13.

«Heartbreaker»( Med Jay-Z) hadde beste plassering som #14.

«My All» og «Through The Rain» Hadde beste plassering som #15.

Album på VG-lista
rediger
  • Mariah Carey (1990) #4
  • Emotions (1991) #8
  • MTV Unplugged Ep #18 (1992)
  • Music Box (1993) #2
  • Merry Christmas (1994) #4 (Beste plassering i 2018)
  • Daydream (1995) #3
  • Butterfly (1997) #5
  • #1’s (1998) #6
  • Rainbow (1999) #11
  • Glitter (2001) # 11
  • E=MC² # 20

Inspirasjon

rediger

Carey har sagt at hun fra barndommen av er blitt påvirket av Billie Holiday, Stevie Ray Vaughan og R&B. Men også av artister som The Who, Gladys Knight og Aretha Franklin.[115] Hennes musikk er sterkt inspirert av gospelmusikk, og hun krediterer The Clark Sisters, Shirley Caesar og Edwin Hawkins som de mest innflytelsesrike artistene, i hennes tidlige år.[115] Når Carey innlemmet hiphop i hennes lydbilde, oppsto spekulasjonen at hun forsøkte å dra nytte av sjangrenes popularitet. Men hun fortalte Newsweek, «Folk forstår ikke. Jeg vokste opp med denne musikken.» Hun har uttrykt takknemlighet for rappere som The Sugarhill Gang, Eric B. & Rakim, Wu-Tang Clan, The Notorious BIG og Mobb Deep, som hun samarbeidet med om singelen «The Roof (Back in Time)» (1998).[116] Carey ble sterkt påvirket av Minnie Riperton, og begynte å eksperimentere med fløyteregisteret i stemmen.[116] Under Careys karriere har hennes vokal og musikalske stil, sammen med hennes suksessnivå, blitt sammenlignet med Whitney Houston, som hun også har kalt som en innflytelse, samt Celine Dion.[117] Careys musikalske overgang, og bruk av mer avslørende klær på slutten av 1990-tallet, var en måte å bli kvitt bildet av henne som ble skapt av plateselskapet. I motsetning til Houston og Dion, skriver Carey og produserer sine egne sanger.

Musikalsk stil

rediger

Kjærlighet er temaet for mesteparten av Careys tekster, selv om hun har skrevet om temaer som rasisme, sosiale vansker, død, og sult. Hun har sagt at mye av hennes arbeid er delvis selvbiografisk. Careys produksjon utnytter elektroniske instrumenter som trommemaskiner, tastaturer og synthesizere.[118] Mange av hennes sanger inneholder også piano-drevne melodier.[119] Hun ble gitt piano leksjoner da hun var seks år gammel. Carey sa at hun ikke kan lese noter, og foretrekker å samarbeide med en pianist når hun komponerer materialet hennes. Mens Carey lærte å spille piano i en ung alder, har hun fastholdt at stemmen hennes alltid har vært hennes viktigste ressurs: «Min stemme er mitt instrument, det har alltid vært.» Carey begynte å ta i bruk remixer av materialet sitt, tidlig i sin karriere.[120] David Morales har samarbeidet med Carey ved flere anledninger, som «Dreamlover». Entertainment Weekly inkluderte to remixer av «Fantasy» på listen over hennes beste remikser i 2005.[121] Sean Combs sa at Carey «vet betydningen av mikser, så du føler at du er med en kunstner som setter pris på arbeidet ditt - en kunster som ønsker oppnå noe med deg.»[122]

Hun har samarbeidet med en rekke kjente artister som Busta Rhymes, 98 Degrees, Westlife, Whitney Houston, Puff Daddy, Sisqó, Boyz II Men, JAY Z og Luther Vandross. Norske Stargate har skrevet hennes låt «Bye Bye», i samarbeid med henne.

Diverse

rediger

Carey har spilt i flere filmer. Hun filmdebuterte i 1999 i filmen The Bachelor med Chris O'Donnell, men er mest kjent for sin hovedrolle i filmen Glitter fra 2001. Hun spilte siden én av tre hovedroller i mafiafilmen WiseGirls, hvor hun fikk god kritikk for sitt bidrag. Dette var en lavbudsjettfilm og nådde ikke frem til kinoformat, men er utgitt på DVD.

Hun fikk god kritikk for sin rolle som sosialarbeider, i den Oscarbelønnende filmen Precious (2009). Blant annet ble hun nominert til SAG-prisen. Hennes andre nominasjon til denne prisen var for hennes innsats i The Butler, en film med blant andre Oprah Winfrey.

Filmmusikken til Glitter fikk blandede kritikker (terningkast 6 i VG, og kåret til et av de fem beste album på markedet i 2001),[123] men solgte lite i forhold til hennes andre utgivelser. Albumet nådde 11.-plass på VG-lista, hvor den lå én uke.[124] Hennes album The Emancipation of Mimi hadde etter bare en måned solgt dobbelt så mange plater i USA som Glitter noen gang gjorde. Dette albumet nådde forøvrig ikke albumlista i Norge. I 2018 ble hun nominert til en Golden Globe, for beste originallåt, «The Star». «When You Believe» vant Oscar for beste låt, i 1999. Carey og Whitney Houston fremførte låten under seremonien.

Mange av komposisjonene og (de fleste av) tekstene har Carey skrevet selv, enten alene eller i samarbeid med andre. Hun har blant annet fått hjelp med sangene fra Walter Afanasieff, Diane Warren og Carole King.

Gjennom sin karriere har Carey solgt mer enn 200 millioner plater over hele verden, noe som gjør henne til en av de mest solgte artistene gjennom tidene. Ifølge RIAA er hun den nest bestselgende kvinnelige artisten i USA, med 66,5 millioner sertifiserte album.[125]

Med en antatt formue på 500 millioner dollar er Carey en av verdens mest velstående kvinner.[126] Hun er kjent for sitt engasjement for gatebarn og fattigdomsbekjempelse i USA, og driver blant annet Camp Mariah, et tilbud til underprivilegerte barn.

Diskografi (album)

rediger

Studioalbum

  • Mariah Carey (1990)
  • Emotions (1991)
  • Music Box (1993)
  • Merry Christmas (1994)
  • Daydream (1995)
  • Butterfly (1997)
  • Rainbow (1999)
  • Glitter (filmmusikk) 2001)
  • Charmbracelet (2002)
  • The Emancipation of Mimi (2005)
  • E=MC2 (2008)
  • Memoirs of an Imperfect Angel (2009)
  • Merry Christmas II You (2010)
  • Me. I Am Mariah … The Elusive Chanteuse (2014)
  • Caution (2018)

Samlealbum

  • #1's (1998)
  • Greatest Hits (2001)
  • The Remixes (2003)
  • The Ballads (2008)
  • "#1 to Infinity" (2015)
  • "The Rarities" (2020)

Livealbum

Turneer

rediger
  • Music Box Tour (1993)
  • Daydream World Tour (1996)
  • Butterfly World Tour (1998)
  • Rainbow World Tour (2000)
  • Charmbracelet World Tour: An Intimate Evening with Mariah Carey (2003–2004)
  • The Adventures of Mimi Tour (2006)
  • Angels Advocate Tour (2009–2010)
  • The Elusive Chanteuse Show (2014)
  • The Sweet Sweet Fantasy Tour (2016)
  • The Number 1's Tour (2018)
  • Caution World Tour (2019)

Andre turneer

rediger
  • All the Hits Tour (with Lionel Richie) (2017)

Show

rediger
  • Live at the Pearl (2009)
  • All I Want for Christmas Is You, a Night of Joy and Festivity (2014–2019)
  • Number 1 to Infinity (2015–2017)
  • The Butterfly Returns (2018–2020)

Referanser

rediger
  1. ^ BnFs generelle katalog, BNF-ID 13933084b, besøkt 13. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ nyshistoricnewspapers.org[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.rockonthenet.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ walkoffame.com, besøkt 15. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ McCann, Bob (30. oktober 2009). Encyclopedia of African American Actresses in Film and Television (på engelsk). McFarland. ISBN 9780786458042. 
  6. ^ «Swan Song : People.com». 24. september 2015. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 11. februar 2018. 
  7. ^ «Mariah Carey and Nick Cannon's Divorce Finalized». E! Online (på engelsk). Besøkt 11. februar 2018. 
  8. ^ «Mariah Carey: - Jeg har bipolar lidelse» (på norsk). Besøkt 11. april 2018. 
  9. ^ «archives». thestar.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 2. desember 2017. Besøkt 11. februar 2018. 
  10. ^ «Mariah Carey». Billboard. Besøkt 11. februar 2018. 
  11. ^ «Mariah Celebrates Twenty Years». BET.com. Besøkt 11. februar 2018. 
  12. ^ «マライア・キャリー | ソニーミュージック オフィシャルサイト». www.sonymusic.co.jp (på japansk). Besøkt 11. februar 2018. 
  13. ^ Goodman;, Fred (14. april 1991). «POP MUSIC; The Marketing Muscle Behind Mariah Carey». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 12. februar 2018. 
  14. ^ «RIAA - Gold & Platinum Searchable Database - August 25, 2013». 26. august 2013. Arkivert fra originalen 26. august 2013. Besøkt 12. februar 2018. 
  15. ^ GmbH, musicline.de / PhonoNet. «Die ganze Musik im Internet: Charts, Neuerscheinungen, Tickets, Genres, Genresuche, Genrelexikon, Künstler-Suche, Musik-Suche, Track-Suche, Ticket-Suche - musicline.de». musicline.de (på tysk). Arkivert fra originalen 13. februar 2018. Besøkt 12. februar 2018. 
  16. ^ Frere-Jones, Sasha (27. mars 2006). «On Top». The New Yorker (på engelsk). ISSN 0028-792X. Besøkt 12. februar 2018. 
  17. ^ Lloyd, Brian. «How much money does Mariah Carey make from 'All I Want For Christmas' each year?». Entertainment.ie. Besøkt 9. desember 2018. 
  18. ^ «20/20 'Vision': Mariah Marks Milestone». Billboard. Besøkt 12. februar 2018. 
  19. ^ Inc, Nielsen Business Media (27. januar 1996). Billboard (på engelsk). Nielsen Business Media, Inc. Arkivert fra originalen 26. august 2013. 
  20. ^ Inc, Nielsen Business Media (27. januar 1996). Billboard (på engelsk). Nielsen Business Media, Inc. 
  21. ^ «The Post and Courier - Google News Archive Search». archive.is. 15. juli 2012. Arkivert fra originalen 15. juli 2012. Besøkt 12. februar 2018. 
  22. ^ Tanatarova, Elmira (3. desember 2022). «Top 10 'revenge dress' moments that shaped pop culture». Mail Online. Besøkt 4. desember 2022. 
  23. ^ «Top 10 Memorable Celebrity Revenge Dresses». Besøkt 4. desember 2022. 
  24. ^ «Milwaukee Journal Sentinel - Google News Archive Search». archive.is. 21. juli 2012. Arkivert fra originalen 21. juli 2012. Besøkt 12. februar 2018. 
  25. ^ «News Archives: The Buffalo News». nl.newsbank.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 10. mai 2013. Besøkt 12. februar 2018. 
  26. ^ «Butterfly». Rolling Stone. Arkivert fra originalen 27. august 2013. Besøkt 12. februar 2018. 
  27. ^ «Butterfly - Mariah Carey | Songs, Reviews, Credits | AllMusic». AllMusic. Besøkt 12. februar 2018. 
  28. ^ Inc, Nielsen Business Media (23. januar 1999). Billboard (på engelsk). Nielsen Business Media, Inc. 
  29. ^ «Mariah Careys Biography». Fox News (på engelsk). 24. mars 2008. Besøkt 12. februar 2018. 
  30. ^ «The Mariah Carey Network : Gallery : Candids : 1999». MariahCareyNetwork (på engelsk). Arkivert fra originalen 26. juni 2019. Besøkt 26. juni 2019. 
  31. ^ McIntyre, Hugh. «$100 Million Record Deals For Music's Superstars: Are They A Good Investment?». Forbes (på engelsk). Besøkt 12. februar 2018. 
  32. ^ «Glitter - Mariah Carey | Songs, Reviews, Credits | AllMusic». AllMusic. Besøkt 12. februar 2018. 
  33. ^ Friedman, Roger (26. juli 2001). «Mariah Melts Down; Madonna Disappoints». Fox News (på engelsk). Besøkt 12. februar 2018. 
  34. ^ «USATODAY.com - Mariah Carey, 'standing again'». usatoday30.usatoday.com. Besøkt 12. februar 2018. 
  35. ^ a b Holson, Alex Kuczynski With Laura M. (2002). «Record Label Pays Dearly To Dismiss Mariah Carey». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 12. februar 2018. 
  36. ^ «Mariah Carey Hospitalized For 'Extreme Exhaustion'». MTV News (på engelsk). Arkivert fra originalen 14. februar 2018. Besøkt 12. februar 2018. 
  37. ^ Q S (7. februar 2014). «Mariah Carey- Oprah Show 2002 Interview». Besøkt 12. februar 2018. 
  38. ^ Juzwiak, Rich. «Where There Aren't Rainbows: Examining Mariah Careys Glitter Breakdown 15 Years Later». The Muse (på engelsk). Besøkt 12. februar 2018. 
  39. ^ CaseyOOC (6. november 2009). «Mariah Carey on Larry King Live (Dec. 2002) [Part 1]». Besøkt 12. februar 2018. 
  40. ^ «Archives - New York Post Online Edition». 24. juli 2012. Arkivert fra originalen 24. juli 2012. Besøkt 12. februar 2018. 
  41. ^ StarpeemReturns (15. desember 2009). «Mariah Carey-The Star Spangled Banner-Live (Outstanding)». Besøkt 13. februar 2018. 
  42. ^ Group, Vibe Media (mai 2005). Vibe (på engelsk). Vibe Media Group. 
  43. ^ «The Emancipation of Mimi - Mariah Carey | Songs, Reviews, Credits | AllMusic». AllMusic. Besøkt 13. februar 2018. 
  44. ^ a b Inc, Nielsen Business Media (10. september 2005). Billboard (på engelsk). Nielsen Business Media, Inc. 
  45. ^ «Billboard.BIZ». 22. januar 2010. Arkivert fra originalen 22. januar 2010. Besøkt 13. februar 2018. 
  46. ^ «Billboard.BIZ». 30. juni 2011. Arkivert fra originalen 30. juni 2011. Besøkt 13. februar 2018. 
  47. ^ a b «USATODAY.com - Carey, West, Legend lead the Grammy pack». usatoday30.usatoday.com. Besøkt 13. februar 2018. 
  48. ^ «Mariah Carey has the year's top-selling CD». EW.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 26. desember 2017. Besøkt 12. februar 2018. 
  49. ^ «WebCite query result» (PDF). www.webcitation.org (på engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 19. mai 2011. Besøkt 13. februar 2018. 
  50. ^ «archives». thestar.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 5. september 2017. Besøkt 13. februar 2018. 
  51. ^ Macpherson, Alex (10. april 2008). «CD: Mariah Carey, E=MC2». the Guardian (på engelsk). Besøkt 13. februar 2018. 
  52. ^ Cromelin, By Richard. «CD: Mariah Careys 'E=MC2'». latimes.com. Besøkt 13. februar 2018. 
  53. ^ «Mariah breaks Elvis chart record» (på engelsk). 3. april 2008. Besøkt 13. februar 2018. 
  54. ^ «Mariah Debuts At No. 1 After Monster First Week». Billboard. Besøkt 13. februar 2018. 
  55. ^ «Mariah Carey surprisingly effective in». Reuters. 1. juli 2008. Besøkt 13. februar 2018. 
  56. ^ «News Archives: The Buffalo News». nl.newsbank.com (på engelsk). Besøkt 13. februar 2018. 
  57. ^ «Mariah Carey Confirms: I'm Pregnant». Billboard. Besøkt 13. februar 2018. 
  58. ^ «Mariah Carey: I'm Pregnant» (på engelsk). Besøkt 13. februar 2018. 
  59. ^ Pareles, Jon (2009). «Music for Many Firsts, at Obama’s Inauguration Events». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 13. februar 2018. 
  60. ^ «Mariah Carey among Jackson memorial participants». Reuters. 6. juli 2009. Besøkt 13. februar 2018. 
  61. ^ «Barbra Streisand Surprises With Ninth No. 1 On Billboard 200». Billboard. Besøkt 13. februar 2018. 
  62. ^ «Hannah Montana, Mariah Carey Hit The Billboard Hot 100». Billboard. Besøkt 13. februar 2018. 
  63. ^ «R&B/Hip-Hop Chart Juice: Kanye West, Nicki Minaj and Ne-Yo». Billboard. Besøkt 14. februar 2018. 
  64. ^ «Amy Winehouse, Lady GaGa on Tony Bennett's 'Duets II' tracklisting». Digital Spy (på engelsk). 2. august 2011. Besøkt 14. februar 2018. 
  65. ^ «Justin Bieber Confirms Mariah Carey Christmas Collabo». MTV News (på engelsk). Arkivert fra originalen 22. november 2017. Besøkt 14. februar 2018. 
  66. ^ «Mariah Carey and John Legend to Throw House Party in Christmas Video». Rap-Up (på engelsk). Besøkt 14. februar 2018. 
  67. ^ «Mariah Carey Taps Rick Ross and Meek Mill for New Single 'Triumphant'». Rap-Up (på engelsk). Besøkt 14. februar 2018. 
  68. ^ «Mariah Carey joins 'American Idol'». EW.com (på engelsk). Besøkt 14. februar 2018. 
  69. ^ «Mariah Carey Records New Song for Disney's 'Oz The Great and Powerful'». Billboard. Besøkt 14. februar 2018. 
  70. ^ «Mariah Carey Debuts 'Triumphant (Get 'Em)' Single; Talks Upcoming Album». Billboard. Besøkt 14. februar 2018. 
  71. ^ «Video: Mariah Carey f/ Miguel – '#Beautiful'». Rap-Up (på engelsk). Besøkt 14. februar 2018. 
  72. ^ a b «Mariah Carey Announces 14th Album, 'Me. I Am Mariah...The Elusive Chanteuse'». Billboard. Besøkt 14. februar 2018. 
  73. ^ «Mariah Carey movie transforms Wyoming». Cincinnati.com (på engelsk). Besøkt 14. februar 2018. 
  74. ^ «Pollstar» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 13. mai 2017. 
  75. ^ «Konsertanmeldelse Mariah Carey: Omgjengelig diva». www.vg.no (på norsk). 31. mars 2016. Besøkt 6. desember 2018. 
  76. ^ Hill, Libby. «It's 'Mariah's World' and everyone else is just living in it». latimes.com. Besøkt 14. februar 2018. 
  77. ^ «Mariah Carey to Perform at VH1 Divas Holiday: Unsilent Night». VH1 News. Besøkt 14. februar 2018. 
  78. ^ Healy, Patrick (2017). «Mariah Carey’s Manager Blames Producers for New Year’s Eve Nightmare». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 14. februar 2018. 
  79. ^ «Mariah Careys Rep Says 'Rockin' Eve' Producers 'Set Her Up to Fail'». Billboard. Besøkt 14. februar 2018. 
  80. ^ «WebCite query result». www.webcitation.org (på engelsk). Arkivert fra originalen 5. februar 2017. Besøkt 14. februar 2018. 
  81. ^ «Mariah Carey Joins 'The Lego Batman Movie'». The Hollywood Reporter (på engelsk). Besøkt 14. februar 2018. 
  82. ^ McIntyre, Hugh. «Mariah Carey Announces A New Album And Forms Her Own Record Label». Forbes (på engelsk). Besøkt 14. februar 2018. 
  83. ^ «'Girls Trip' Is Raucous, Raunchy Fun: EW Review». EW.com (på engelsk). Besøkt 14. februar 2018. 
  84. ^ «Lionel Richie & Mariah Carey Announce Rescheduled Tour Dates». Billboard. Besøkt 14. februar 2018. 
  85. ^ «Mariah Carey Adds Her Sweet Touch to French Montana's Acoustic 'Unforgettable (Remix)': Listen». Billboard. Besøkt 14. februar 2018. 
  86. ^ «Mariah Carey Offers Up a Taste of New Christmas Song in 'The Star' Teaser Trailer». Billboard. Besøkt 14. februar 2018. 
  87. ^ «Mariah Careys 'All I Want for Christmas Is You' to Become Animated Film». Rolling Stone. Arkivert fra originalen 29. november 2017. Besøkt 14. februar 2018. 
  88. ^ «Watch the First Trailer for Mariah Carey’s 'All I Want For Christmas Is You' Movie». EW.com (på engelsk). Besøkt 14. februar 2018. 
  89. ^ «Mariah Carey is taking Christmas on the road». am New York (på engelsk). Besøkt 14. februar 2018. 
  90. ^ Basso, Anette. «Mariah Careys sexy retur». Aftenbladet. Besøkt 6. desember 2018. 
  91. ^ «Mariah Carey Sets '#1s Tour' of Australia and New Zealand». Billboard. Besøkt 14. februar 2018. 
  92. ^ «Full julepakke med Mariah». www.dagsavisen.no (på norsk). Besøkt 6. desember 2018. 
  93. ^ «Konsertanmeldelse - Mariah Carey, Sørmarka Arena: Rundjuling». www.vg.no (på norsk). 1. desember 2018. Besøkt 6. desember 2018. 
  94. ^ «Mariah Careys floppalbum «Glitter» til topps etter 17 år». www.vg.no (på norsk). 15. november 2018. Besøkt 7. desember 2018. 
  95. ^ a b «Sun Journal - Google News Archive Search». news.google.com. Besøkt 16. februar 2018. 
  96. ^ «Mariah Carey will release duet, remix album». LA Times Blogs - Pop & Hiss (på engelsk). 26. februar 2010. Besøkt 16. februar 2018. 
  97. ^ «AT&T Press Release Headlines & News from AT&T». www.att.com (på engelsk). Besøkt 16. februar 2018. 
  98. ^ «Mariah Carey, Springsteen, Other Stars Sing For America On Telethon». MTV News (på engelsk). Arkivert fra originalen 1. oktober 2019. Besøkt 16. februar 2018. 
  99. ^ «Live 8 attracts 9.6m UK viewers» (på engelsk). 4. juli 2005. Besøkt 16. februar 2018. 
  100. ^ a b «Mariah Carey 'Embarrassed' Over Gadhafi-Linked Concert». Billboard. Besøkt 16. februar 2018. 
  101. ^ «Mariah Wants All Fans To See Her — And Even Smell Like Her». MTV News (på engelsk). Arkivert fra originalen 6. juli 2022. Besøkt 16. februar 2018. 
  102. ^ «Mariah Carey and Nick Cannon let Barbara Walters ogle their babies on '20/20'». EW.com (på engelsk). Besøkt 16. februar 2018. 
  103. ^ «Mariah Carey trosser kritikerne». www.vg.no (på norsk). Besøkt 4. februar 2019. 
  104. ^ «Aktivister ber Mariah Carey avlyse konsert i Saudi-Arabia». www.abcnyheter.no (på norsk). Besøkt 4. februar 2019. 
  105. ^ «Best Sellers - Books - Oct. 18, 2020 - The New York Times». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 8. juni 2021. 
  106. ^ «'Suddenly, Mariah is cool again': How Mariah Carey's new memoir brings justice to the pop diva». www.abc.net.au (på engelsk). 29. oktober 2020. Besøkt 8. juni 2021. 
  107. ^ «Sister Sues Mariah Carey Over Memoir». Kirkus Reviews (på engelsk). Besøkt 8. juni 2021. 
  108. ^ «Endelig er Mariah Carey tilbake i Oslo» (på norsk). Besøkt 13. februar 2018. 
  109. ^ Mariah Careys Archives (7. januar 2017). «(SUPER RARE) Mariah Carey - My All - Nobel Peace Prize Concert 1997». Besøkt 13. februar 2018. 
  110. ^ Mariah Careys Archives (23. juni 2017). «One Sweet Day (Live) Nobel Peace Prize Concert - 1996 - Mariah Carey & Boyz II Men». Besøkt 13. februar 2018. 
  111. ^ Lambs of Norway (4. januar 2016). «Mariah Carey Butterfly 1997 @ Nobel Prize Concert». Besøkt 13. februar 2018. 
  112. ^ «Konsertanmeldelse Mariah Carey: Omgjengelig diva». VG (på norsk). Besøkt 13. februar 2018. 
  113. ^ «IFPI». www.ifpi.no. Arkivert fra originalen 14. desember 2015. Besøkt 26. mai 2019. 
  114. ^ «Mariah Carey». VG-lista 2018. Besøkt 13. februar 2018. 
  115. ^ a b Company, Johnson Publishing (mars 1991). Ebony (på engelsk). Johnson Publishing Company. 
  116. ^ a b Group, Vibe Media (November 1998). Vibe (på engelsk). Vibe Media Group. 
  117. ^ Friedman, Roger (18. desember 2002). «Mariah Calls, Whitney Falls». Fox News (på engelsk). Besøkt 19. februar 2018. 
  118. ^ «Mariah Carey: E=MC2». PopMatters (på engelsk). 30. april 2008. Besøkt 19. februar 2018. 
  119. ^ «Mariah's E=MC2: A First Listen to Careys Eleventh Studio Album». Rolling Stone. Arkivert fra originalen 22. august 2012. Besøkt 19. februar 2018. 
  120. ^ «MTVNews.com: Mariah: Remixes, Reunions And Russia». 1. september 2011. Arkivert fra originalen 1. september 2011. Besøkt 19. februar 2018. 
  121. ^ «The 10 best Mariah Carey songs... Agree?». EW.com (på engelsk). Besøkt 19. februar 2018. 
  122. ^ Group, Vibe Media (April 1996). Vibe (på engelsk). Vibe Media Group. 
  123. ^ «Glittrende Mariah». VG (på norsk). Besøkt 12. februar 2018. 
  124. ^ «Topp 40 Album 2001-38». VG-lista 2018. Besøkt 12. februar 2018. 
  125. ^ «Gold & Platinum». RIAA (på engelsk). Besøkt 7. desember 2018. 
  126. ^ «Mariah Carey and Nick Cannon let Barbara Walters ogle their babies on '20/20'». EW.com (på engelsk). Besøkt 12. februar 2018. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mariah_Carey&oldid=24865777»