Wikipedia

Koreas arbeiderparti

Koreas arbeiderparti (chosŏn'gŭl: 조선로동당, hanja: 朝鮮勞動黨, romanisert: Chosŏn Rodongdang, revidert: Joseon Rodongdang) er det statsbærende og i realiteten det eneste politiske partiet i Nord-Korea. Partiet ble etablert i Pyongyang den 30. juni 1949 ved en sammenslåing av Nord-Koreas arbeiderparti og Sør-Koreas arbeiderparti. Partiet har hatt to generalsekretærer, Kim Il-sung (1949–1994) og hans sønn Kim Jong-il (1997–2011). I 2012 ble avdøde Kim Jong-il erklært «evig generalsekretær», mens sønnen Kim Jong-un ble utnevnt til førstesekretær.[2]

Koreas arbeiderparti
LandNord-Korea
Leder(e)Kim Jong-un
Grunnlegger(e)Kim Il-sung
Grunnlagt30. juni 1949
ErstatterNord-Koreas arbeiderparti
HovedkvarterKim Il-sung-plassen
AvisRodong Sinmun
Ungdomsorg.Kim Il-sungs sosialistiske ungdomsforbund
Antall medlemmer 3 000 000[1] (2016)
IdeologiKimilsungism–Kimjongilism
Politisk posisjonVenstreekstremisme
Nettstedwww.rodong.rep.kp (ko, en)
Den øverste folkeforsamlingen
607 / 687
(når?)
Flagg
Koreas arbeiderparti på Commons
Monumentet for partiets etabering i 1949.
Foto: Michael Kapustin

Partiets offisielle ideologi er juche, en nordkoreansk nasjonal ideologi med sterke innslag av stalinisme og nasjonalisme, og den nyere songun-doktrinen. Sistnevnte er innført av Kim Jong-il og setter militæret først i alle sammenhenger. Partiet er ofte blitt feilaktig omtalt som kommunistisk i vestlig media, men partiet har selv fjernet alle referanser til kommunismen i sine prinsipper. Partiet blir ofte omtalt som verdens siste statsbærende stalinistiske parti.[3] Andre akademikere mener derimot at partiets ideologi heller kan beskrives som høyreekstrem, rasistisk nasjonalisme som har klare fellestrekk med nazismen og fascismen.[4][5][6]

Organisasjon

rediger

På samlingskongressen i 1949 ble viseformann i det nordkoreanske partiet, Kim Il-sung, valgt til ny formann, mens Pak Hon-yong, som var formann i det sørkoreanske partiet og dets forgjenger Koreas kommunistparti, ble ny viseformann sammen med Aleksej Ivanovitsj Hegaj. I 1966 ble tittelen «formann» byttet ut med «generalsekretær», men er fortsatt vidt omtalt som partileder utenlands.

Alle innbyggere som ønsker å oppnå ledende posisjoner må være medlemmer av partiet, noe som skaper et nomenklatura i samfunnet og sikrer partiet absolutt kontroll. Medlemskap er forbeholdt innbyggere som regimet har tillit til. Disse klassifiseres i 51 kategorier som Kim Il-sung innførte, som igjen er sortert i tre klasser, «vennlige», «nøytrale» og «fiendtlige»,[7] og kun medlemmer av «kjerneklassen» kan bli partimedlemmer.[7] Nordkoreanerne kjenner ikke sin egen kategorisering, men kan til en viss grad erfare dette etter hvilke arbeids- og studiemuligheter en får tildelt.[7][8][9]

Partiets struktur sammenfaller stort sett med Det kinesiske kommunistiske partis. Koreas arbeiderparti er den ledende politiske bevegelse i landet, og leder arbeidet i Den demokratiske front for gjenforening av fedrelandet, som på papiret sitter med den politiske makten. Sentralkomiteen i partiet gir ut landets største avis, Rodong Sinmun, som er ansett som en kilde til landets myndigheters offisielle uttalelser og holdninger. Sentralkomiteen velges offisielt av partikongressen. Sentralkomiteen har over 300 medlemmer og varamedlemmer, og møttes ikke mellom desember 1993 og september 2010.

Den reelle makten er konsentrert i politbyråets stående komité, som fra april 2012 består av:

Til 16. juli 2012 dessuten:

Politbyrået velges offisielt av sentralkomiteen, men i praksis har det vært selvrekrutterende. Organet var i praksis dødt i en årrekke mellom sentralkomiteens kongresser i 1993 og 2010, ettersom alle medlemmene, unntatt Kim Jong-il, døde i mellomtiden.

Sentralkomiteens tredje kongress ble avholdt i september 2010 i Pyongyang. På åpningsdagen 28. september ble Kim Jong-il gjenvalgt som generalsekretær.[10] Kims tredje sønn, Kim Jong-un ble valgt inn som nestleder i partiets militærkommisjon. Partikonferansen i april 2012 valgte Kim Jong-un til førstesekretær i politbyrået og formann i militærkommisjonen, etter at Kim Jong-il døde i desember 2011, og foretok således den formelle maktoverdragelsen til dynastiets tredje generasjon.[11]

Partiets ungdomsorganisasjon er Kim Il-sungs sosialistiske ungdomsforbund.

Partikongresser

rediger
  • 1. kongress: 28.–30. august 1946
  • 2. kongress: 27.–30. mars 1948
  • 3. kongress: 23.–29. april 1956
  • 4. kongress: 11.–18. september 1961
  • 5. kongress: 2.–13. november 1970
  • 6. kongress: 10.–14. oktober 1980

Partikonferanser

rediger
  • 1. konferanse: 3.-6. mars 1958.
  • 2. konferanse: 5.-10. oktober 1966.
  • 3. konferanse: 28. september 2010.
  • 4. konferanse: 11. april 2012

Forbindelser til Norge

rediger

Offisielt var Koreas arbeiderparti og norske Sosialistisk Venstreparti søsterpartier, skjønt Sosialistisk Venstreparti ikke likte å bli assosiert med Kim Il-sung.[12] Denne tilknytningen var egentlig en videreføring av forholdet mellom Koreas arbeiderparti og Sosialistisk Valgforbund. Koreas arbeiderparti hadde mer til felles med Arbeidernes kommunistparti rent ideologisk og politisk.[12] Sosialistisk Venstreparti, Arbeidernes kommunistparti og Norges Kommunistiske Parti ble tidvis invitert til konferanser og lignende i Nord-Korea.[12][13][14] Lasse Jahnsen, tidligere partisekretær i Sosialistisk Venstreparti, har hevdet partiets første og siste delegasjon til Nord-Korea ble sendt i 1976.[14] Ifølge Jahnsen hadde Sosialistisk Valgforbund hatt delegasjoner ved et par anledninger tidlig i 1970-årene, mens Ragnar Christiansen ledet en delegasjon fra Det norske Arbeiderparti i 1974.[14] Norges Kommunistiske Parti og Koreas arbeiderparti har etter sigende hatt gode forbindelser over flere tiår.[13]

Blant de norske politikerne som besøkte Nord-Korea var Stein Ørnhøi, Rune Fredh, Hans Petter Hansen, Berit Ås, Lasse Jahnsen, Ragnar Christiansen, Morten Jørgensen, Steinar Stjernø, Reidar T. Larsen, Frank Næss og Pål Lynne Hansen, hvorav noen også møtte Kim personlig. Ifølge Lasse Jahnsen ble delegasjonsleder Pål Lynne Hansen kastet ut av Nord-Korea i 1972 da Hansen, en svenske og en chilener ikke reiste seg og klappet etter en flere timer lang hyllesttale til Kim.[14] Jahnsen hevder også at det var han som avsluttet alle formelle bånd mellom Sosialistisk Venstreparti og Koreas arbeiderparti i 1981, ikke Erik Solheim noen år senere.[14] Utover dette ble også landet besøkt av flere stortingskomiteer og ikke-sosialistiske politikere.

Referanser

rediger
  1. ^ http://dw.com/p/1IhZD.
  2. ^ «Kim Jong-il utnevnt til evig partileder». Dagen. 11. april 2012. Besøkt 11. desember 2023. 
  3. ^ Whelan, Charles (5. mars 2003). «North Korea: a living, breathing Stalinist state». Sydney Morning Herald (på engelsk). Besøkt 3. juni 2012. 
  4. ^ Interview: North Korea Expert Brian Myers
  5. ^ BBC Documentary: North Korea isn't really communist, it's 'far-right' 5. januar 2015
  6. ^ Our misrepresentation of North Korea
  7. ^ a b c Ford, Glyn; Kwon, Soyoung (2008). North Koreä on the Brink (på engelsk). London: Pluto Press. s. 64–65. ISBN 978-0-7453-2598-9. 
  8. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea (på norsk). Oslo: Cappelen Damm. s. 38. ISBN 82-02-33319-9. 
  9. ^ Chua-Eoan, Howard G.; Desmond, Edward W.; Kunii, Irene M. (18. juli 1994). «The Last Hard-Liner: Kim Il Sung (1912-1994)». TIME Magazine (på engelsk). Arkivert fra originalen 22. januar 2011. Besøkt 20. mai 2011. 
  10. ^ Hirsti, Kristine (28. september 2010). «Kim Jong-il gjenvalgt i Nord-Korea» (på norsk). NRK. 
  11. ^ Jeong Jae Sung (2. april 2012). «4th Conference to Open on 11th» (på engelsk). Daily NK. 
  12. ^ a b c Rognlien, Jon (2009). «Bortenfor Sibir er Østen rød». Den store ml-boka (PDF) (på norsk). Oslo: Kagge Forlag. s. 5–87. Arkivert fra originalen (PDF) 24. juli 2011. 
  13. ^ a b Sætre, Simen (28. oktober 2005). «Nord-Koreas siste, trofaste venner». Morgenbladet (på norsk). [død lenke]
  14. ^ a b c d e Jahnsen, Lasse (8. april 2011). «SV på tur». Dagsavisen (på norsk). Arkivert fra originalen 3. oktober 2011. 

Litteratur

rediger
  • Kim Il-sung (1978). On the Building of the Workers' Party of Korea (på engelsk). Pyongyang: Foreign Languages Publishing House. 
  • Lankov, Andrej (2002). From Stalin to Kim Il-sung: The Formation of North Korea 1945–1960 (på engelsk). New Brunswick: Rutgers University Press. ISBN 0-8135-3117-9. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Koreas_arbeiderparti&oldid=24117090»