Kastellorizo

Kastellorizo (gresk: Καστελλόριζο, Kastellorizo, offisielt Μεγίστη, Megisti; tyrkisk: Meis; italiensk: Castelrosso) er en gresk øy som ligger rett utenfor den tyrkiske kysten omtrent halvveis mellom Rhodos og Antalya. Administrativt tilhører den Dodekanesene, selv om den ligger langt unna resten av øygruppen. Geografisk utgjør den en egen gruppe på tre greske øyer, Ro vest for seg og Strongyli i øst (og som er det aller østligste punktet i Hellas), men det er kun Kastellorizo som egentlig er bebodd, selv om det finnes en militærforlegning på Ro. Øya er også kjent fra filmen Jeg elsker soldater - Mediterraneo (1991), som utspiller seg på øya.

Kastellorizo
Καστελλόριζο
Havna på Kastelorizo
Geografi
Plassering		Det levantinske havet
Øygruppe / del av		Dodekanesene
Areal		11,987 km²
Høyeste punkt		– (273 moh.)
Administrasjon
Land		Hellas
Periferi		Sørlige egeiske øyer
Største bosetning		Kastelorizo
Demografi
Befolkning		492 (2001)
Befolkningstetthet		41,04 innb./km²
Posisjon
Kastelorizo 36°05′N 29°21′Ø
Kastellorizo på Commons

Øya er lokalisert i den østlige delen av Middelhavet, omtrent 2 km utenfor sørkysten av Tyrkia, rundt 570 km sørøst for Athen og 125 km øst for Rhodos, omtrent halvveis mellom Rhodos og Antalya, og 280 km unna Kypros. Kastellorizo er som Ro og Strongyli en del av den regionale enheten Rhodos.

Betydningen av det offisielle navnet Megisti (Μεγίστη) er «størst», og den er også den største av de tre greske øyene i området, men er i seg selv kun 11,987 km² i arealet og den minste av de bebodde øyene i Dodekanesene.

Navnet og etymologi

Øyas offisielle navn, Megisti (Μεγίστη), er sjelden benyttet på gresk. Dens tradisjonelle navn, Kastellorizo (Καστελλόριζο), er langt mer vanlig. Det er flere hypoteser om opprinnelsen til det sistnevnte navnet som er antatt å ha sin opprinnelse fra den bysantinske epoken. Kastello er avledet fra det latinske ordet castellum som har betydningen «liten festning», og dette ordet, i dens greske form, ble benyttet jevnlig av de bysantinske grekere. Det er en del diskusjon om navnets andre del. Argumentene er sentrert rundt de følgende mulige opprinnelsene til ordet -rizo:

1. -rizo er avledet fra det italienske ordet rosso i betydningen «rød», enten fra den rødlige fargen på øyas klipper, eller fra den rødlige fargen på festningen i solnedgangen, eller fra fargen på våpenskjoldet til stormesteren av ridderordenen på Rhodos, Juan Fernández de Heredia, som henger over festningens port. Disse argumentene generelt avvist da klippene på øya ikke er rødlig av farge og navnet Kastellorizo er langt eldre enn ridderordenen; eller
2. -rizo er en forvanskning av ordet Rhoge, en av benevnelsene fra oldtiden av den nærliggende øya Ro. Om det er riktig er øyas moderne navn faktisk et amalgam (blanding) av den adskilte øyas navn Castello og Rhoge; eller
3. -rizo er det faktiske greske ordet rizon som har blitt bevart i århundrenes løp, og har betydningen «rot», som forsket av den greske historikeren I.M. Hatzifotis (1996), til å uttrykke «trerøtter» ved lavberget hvor festningen ble bygd.

Øya har hatt flere ulike navn i sin historie, inkludert Kastellorizo (gresk), Castellorizo (gresk med italiensk staving), Castelrosso (italiensk i betydningen «Rød festning»), Chateau Rouge (fransk oversettelse av det italienske navnet) og tyrkiske Meis eller Kızılhisar, det førstnevnte en avledning av øyas offisielle navn på gresk, det sistnevnte har betydningen «Rød festning», en oversettelse av det italienske navnet.

Geografi og geologi

Kart over den greske øygruppen, Kastellorizo i midten, og det tyrkiske fastlandet i nord.

Kastellorizo er (med unntak av naboøya Strongyli) den greske øya som ligger lengst øst, og er lokalisert i østlige Middelhavet. Den ligger rundt 2 km fra den tyrkiske kystbyen Kaş (gresk: Andífli, tilsvarende den antikke greske byen Antiféllos) i Anatolia (Lilleasia), mer eller mindre halvveis mellom Rhodos og Antalya. Kypros er rundt 280 km i sørøst. Øya er seks km lang og 3 km bred, og har en overflateareal på 9,2 km². Den har en triangulær form, og orientert fra nordøst til sørvest. Øya har tre spisser (kapp): Agios Stefanos (nord), Nifti (øst) og Pounenti (sørvest); mellom de første to er den bred og innbydende bukt, og som er øyas hovedhavn. Her ligger også den eneste byen på øya. Kapp Agios Stefanos ligger nærmest det tyrkiske fastlandet. Kapp Nifti ligger noe lengre unna kysten.

Øya er fjellrik med høy og bratt kystlinjer, noe som er vanskeligere å ankomme fra vest. Jorden er sammensatt av kalkstein og produserer kun små mengder med oliven, druer og bønner. På øya er den ingen vannkilde. Kommunen Megísti omfatter begge de nevnte øyene Ro og Strongyli som offisielt har befolkning på 15 og 9, men i førstnevnte tilfelle består hovedsakelig av en liten militær garnison. Det finnes også noe små ubebodde småøyer eller holmer. Totalt har kommunen et landareal på 11 987 km².

Øyas geologi er bortimot utelukkende kalkstein som ble lagt ned ved mesozoikum (jordens mellomalder) og kenozoikum (jordens nytid). Grunnet mangelen på betydelig flora som dekker øya, viser landskapet mange trekk på karstlandskap, en geologisk landskapsformasjon dannet gjennom oppløsning av løselig grunnfjell. Av den grunn er det et antall kjente havgrotter på øya, inkludert den såkalte Blågrotten som er langt større enn en tilsvarende grotte av samme navn på Capri. Utforskning som ble foretatt i 2006 av medlemmer av SELAS, en gresk forening for huleutforsking, har avslørt vertikale grotter i mange deler av øya. Den dypeste funnet så langt ble undersøkt på en dybde av -60 meter i mars 2006 og vil bli ytterligere utforsket senere av samme forening.

Beskrivelse av øya

Byen Kastellorizo

Panorama av byen Kastellorizo

Husene i byen er smale og preget av balkonger av tre og anatoliske vinduer. Bak havneområdet er det fortsatt mange hus som er i ruiner. Ankomsten til havnen som er på den østlige siden av øya, står minnet av guvernørbygningen, palazzina della delegazione, på en etasje, reist i 1926 av den italienske arkitekten Florestano Di Fausto, som også tegnet en del betydningsfulle bygninger på Rhodos.

Ved siden av er øyas tidligere osmanske moske som er datert til andre halvdel av 1700-tallet og som nå har blitt restaurert og gjenåpnet i 2007 som et museum. Derfra begynner byens kai, som går langs alle de tre sidene av havnen. Den sentrale torvet, Plateia Ethelondon Kastellórizou, ligger som midtpunkt på den østlige siden, nær skipsdokken. På motsatt side av havnen er det et godt utsyn fra denne til Pera Meria, den vestlige kaien, og klostrene Profitis Elías og Aghia Triadha. Den førstnevnte er i dag en militærbase.

Overfor havnen på den østlige siden er det en gangvei som leder til middelalderfestningen til ridderorden fra 1300-tallet. Av den som gjenstår er forsvarsmuren, deler av en kvadratisk tårn, levninger av et sylindrisk tårn i østlige hjørne, og mot havet er det enda et sylindrisk tårn. En dorisk inskripsjon, hogd inn i fjellet, bevitner om at det engang har eksistert en tidligere festning her i antikken. På innsiden av tårnet er det en tildekket cisterne (vannbeholder).

Ved å gå opp trappene på østsiden av byen kommer man til forstaden Horafia hvor det er en plass omgitt av kirken til Agios Yeorgios (1906) med en høy koppel av bysantinsk type og katedralen til Agios Konstandinos og Eleni (1835). Den har tre midtskip inndelt av monolittiske granittsøyler som er tatt fra tempelet til Apollon Lykios i Patara i Lykia (Anatolia). Søylene holder opp ogivale buer. Ytterligere øst er det en liten bukt som heter Mandraki og som er øyas andre havn.

Vest for byen bortenfor øyas øverste punkt, kjent som Vigla (270 meter), står Paleokastro (gammelfestningen), øyas antikke akropolis. Denne befestede høyden har klassisk opprinnelse: dens plan er rektangulær og måler 60 x 80 meter. Inngravert på festningens fundament er det også her en dorisk inskripsjon som er datert tilbake til 300- eller 200-tallet f.Kr. med en referanse til Megiste (det antikke navnet på Kastellorizo) og dens avhengighet til Rhodos. På østsiden er den levninger av en porthvelving, propyleene.

Transport

Øya er forbundet med Rhodos med en fergeforbindelse og har også en liten flyplass; Kastellorizo flyplass. Kastellorizo har 4 båter til Kaş i Tyrkia. Det er en liten busstjeneste på Kastellorizo som hovedsakelig frakter turister til og fra flyplassen.

Øygruppen mellom Kastellorizo og Tyrkia

Det er mange småøyer og holmer i området; Volos, rett ved den tyrkiske byen Kalkan (på gresk Kalamaki), Okendra, Furnakia, Prassonisi, Rho, Tragonera, Marathi, Strongili, Dhassia, Alimentaria, Kekova, foruten mange holmer og skjær. Den viktigste av disse småøyene er Kekova (og kalt for Caravola), og er ikke bosatt, og som har et areal på 4,5 km² og ligger mot den tyrkiske landsbyen Kaleköy (i antikken den greske landsbyen Simena). Alle disse småøyene var et stridsemne mellom Italia (som hadde okkupert og gjort krav på Dodekanesene) og Tyrkia fram til 1932. I henhold til den italiensk-tyrkiske avtalen av 1932 ble alle disse småøyene gitt til Tyrkia, unntatt Ro og Strongili.

Historie

Eldste tider

Det antikke teater i Kaş med utsyn ut mot Kastellorizo

Ved at øya ligger nær kysten av Anatolia har den vært bosatt siden de eldste tider. Arkeologiske funn viser en steinalderbosetning i neolittisk tid. Det er funnet levninger av kyklopisk mur, ett murverk av store, grovt tilhugget steiner som er satt sammen i uregelmessig form, noe som vitner om en senere bosetning av pelasgoi, pelasgere, et folk fra Egeerhavet. I mykensk og minoisk tid hadde øya utviklet handelsforbindelser med Kreta og dens havn var blitt en mellomstasjon for minoernes handel med Kypros, bevitnet ved funn som i dag er i det arkeologiske museum i Athen.

Siden kom doriske grekere til øya, og i henhold til senere romerske historikere var det disse som ga øya navnet Megisti («Største»), antagelig for at Kastellorizo var den største blant øyene i områdene. Øya hadde sin egen sivilisasjon i henhold til funn i form av doriske inskripsjoner, graver, murer og levninger av tempelet til Apollon Megisteas. Innbyggerne deltok i Trojakrigen sammen med de andre øyene i Dodekanesene, og ble senere alliert av Athen i kampen mot perserne. Sammen med dorere var det også bosetning fra lykere, et innfødt folk fra vestkysten av Anatolia, og den lykiske graven fra 300-tallet f.Kr. er en av de mest imponerende monumentene på øya.

Øya var underlagt en epistatai, en hærfører fra Rhodos, og Sosikles sønn av Nikagoras, epark (stattholder) og hærfører fra Rhodos, bygde øyas festning i samme periode. I henhold til den romerske historikeren Titus Livius hadde Kastellorizo blitt uavhengig i 333-304 f.Kr., og ble preget mynter i denne tiden.

Øya kom deretter inn under persisk overherredømme, og fra midten av 300-tallet f.Kr. og fram til romersk tid var den en frihavn uten skattelegging grunnet sin strategiske posisjon og lune havn. Romerne erobret også Kastellorizo da Rhodos og Anatolia ble underlagt Romerriket.

Bysantinsk tid

Historisk kart over Kastellorizo ved Piri Reis, første halvdel av 1500-tallet.

I bysantinsk tid ble underlagt provinsadministrasjonen og eparkiet provincia insularum («øyprovinsene»), som alle de andre øyene i nærheten av Rhodos, og ble senere underlagt theme (provinsen) Kibyrrhaiotai. Kunnskapen om denne tiden er meget knapp, og det er mulig at hovedbosetningen var ved Paleokastro, unna sjøkanten. Noe keramikk fra tidlig på 1200-tallet ble funnet i lasten på et skipsvrak, og antyder øyas fortsatte betydning som handelsstasjon. Det er i dag utstilt på Kastellorizos museum.

I 1306 ble øya overtatt av hospitallerordenen eller sanktjohannesridderne fra Jerusalem, et korsfarerorden som siden ble kjent som malteserordenen. De bygde en ny festning på ruinene av den gamle, Castel Rosso. Av det som en gang var en av de sterkeste festningene i Egeerhavet, gjenstår det i dag deler av vollgravene, forsvarsmurene og deler av tårnene. Det er også et lite museum i festningen. Det synes som under denne tiden var Kastellorizo også et egnet sted for landsforviste og som fengsel for ulydige riddere. Innbyggerne drev i stor grad som sjøfolk.

I 1440 erobret muslimene fra mamelukkiske Egypt, ledet av sultan Djemal-el-din, Festningen ble ødelagt, bosetningen lagt i ruiner og folket ført bort til slaveri. Øya ble ti år senere gjenerobret av Alfonso V av Aragón, konge av Napoli, som i 1461 gjenoppbygde festningen og utplasserte en guvernør på øya. Napoli behold besittelsen fram til 1512 da den ble erobret av den osmanske sultan Suleiman. Under tyrkisk-osmansk overherredømme ble det betalt en egen straffeskatt årlig som ikke-muslimer, maktou, men øya kunne beholde egen religion, språk og tradisjoner.

Den 22. september 1659, under krigen om Kreta, ble øya erobret av republikken Venezia og festningen ble ødelagt atter en gang. Osmanene greide ta øya tilbake på nytt. Mellom 1828 og 1833 deltok Kastellorizo med de greske opprørerne mot den muslimske undertrykkelsen. For sikkerhets skyld sendte mennene sine kvinner og barn til de gresk øyene Kárpathos, Kasos og Amorgos. Mot slutten av den greske selvstendighetskrigen (1821–1829) havnet øya igjen inn under Det osmanske rike.

Moderne tid

Ulike frimerker med motiv fra Kastellorizo.

En eldre innfødt kvinne på øya, 2008.

I 1912, under den italiensk-tyrkiske krig, ble øyboerne bedt av Giovanni Battista Ameglio, kommandant av de italienske okkupasjonsstyrkene på Rhodos, om å la øya bli underlagt Italia. Det ble avvist, og den 14. mars 1913 tok befolkningen den tyrkiske guvernøren og den lokal tyrkisk-osmanske garnisonen til fange, og erklærte deretter en provinsregjering. I august det samme året sendte den greske regjering fra Samos en egen provinsguvernør støttet av soldater, men også disse ble forvist av befolkningen den 20. oktober 1915. Den 28. desember 1915 okkuperte den franske marinen, ledet av krysseren «Jeanne d'Arc», øya på vegne av en lokal profransk fraksjon som fryktet tyrkiske straffereaksjoner. Franskmennene blokkerte en annen landgangsforsøk den samme dagen av en gresk gruppe fra Evzones. Tyrkisk kystbatterier svarte på den franske okkupasjonen ved å skyte mot øya og i 1917 lyktes det å senke den britiske krigsskipet «HMS Ben-my-Chree». I Freden i Sèvres, en fredsavtale etter den første verdenskrig mellom Det osmanske riket og de allierte 10. august 1920, ble øya gitt til Italia og den italienske marinen overtok den fra franskmennene den 1. mars 1921, men avtalen ble aldri ratifisert. Lausannetraktaten bekreftet det italienske kravet på Kastellorizo, og øya, under det italienske navnet Castelrosso, ble deretter integrert i besittelsen til Isole Italiane dell'Egeo («de italienske egeiske øyene»).

1932-konvensjonen mellom Italia og Tyrkia som definerte sjøgrensen mellom de to maktene overlot alle øyene i den lille øygruppen rundt Kastellorizo, unntatt Ro og Strongili, til Tyrkia. I løpet av 1930-tallet ble Kastellorizo benyttet som stoppested for franske og britiske sjøfly. Under den andre verdenskrig okkuperte britiske kommandosoldater øya den 25. februar 1941 som en del av «Operasjon abstensjon». De italienske styrkene fra Rhodos gjenerobret den noen dager senere. Etter den britiske okkupasjonen i frykt for en tysk invasjon, flyktet en del av øyboerne til Gaza i Palestina. Øya var under krigen en betydelig militærbase. Etter at Italia kapitulerte til de allierte den 8. september 1943 ble Kastellorizo igjen okkupert av allierte styrker og forble på alliertes hender for resten av krigen.

Den 17. oktober 1943 bombet tyske bombefly øya og førte til omfattende skader som tvang mange av beboerne til å forlate den. I 6. juli 1944 ble det brann i en brenseltank som spredte seg til et ammunisjonslager, og førte til at halvparten av alle hjemmene på øya ble ødelagt.

I løpet av den første halvdelen av 1900-tallet var det mange av øyboerne som utvandret, delvis grunnet de politiske ustabile situasjonen grunnet de etterfølgende okkupasjonene fra fremmede makter, delvis grunnet jordskjelvet i 1926, og til sist den store brannen i 1944. Mange flyttet til Australia hvor de etablerte et blomstrende gresk samfunn. I dag er øyas befolkning på noen få hundrer mens det i Perth i Australia er det rundt 10 000 etterkommere fra Kastellorizo.

Kastellorizo ble gitt tilbake til Hellas i Paristraktatene i 1947. I mai 1945 var øya fortsatt under britisk administrasjon, men den 5. september 1947 ble praktisk underlagt gresk administrasjon. Øya ble formelt en del av Hellas den 7. mars 1948 sammen med de andre øyene i Dodekanesene. Øyene har blitt mer populære i senere år blant turister som er på jakt etter isolerte greske øyer, men også takket være den italienske filmen Jeg elsker soldater - Mediterraneo (1991), som utspiller seg på øya, og som vant Oscar for beste fremmedspråklige film. Kastellorizo er det eneste området innenfor den europeiske union hvor solformørkelsen 29. mars 2006 var synbar i sin helhet.

Alle de tre nevnte greske øyene er truet av Tyrkia da de forhindrer tyrkisk eksklusiv økonomisk sone ut i Middelhavet. Selv om ikke Hellas ennå har krevd det, til tross for nasjonal eierrett, har øyene fått fornyet betent politisk betydning, særlig med tanke på framtidige gassrørledninger til Europa og utnyttelse av olje og gass.

Demografi og økonomi

I slutten av 1900-tallet har Kastellorizo fått en liten turistindustri.

Befolkningen og økonomien nådde sitt høydepunkt mot slutten av 1800-tallet med en beregnet befolkningen på opp til 10 000 mennesker. På den tiden var Kastellorizo fortsatt den eneste trygge havnen langs ruten Makri (dagens Fethiye) i Tyrkia og Beirut i Libanon. Øyas seilskip drev handel med produkter fra Anatolia som kull, tømmer, og bark, mot varer fra Egypt som ris, sukker, kaffe, tekstiler og garn, og fraktet korn fra Anatolia til Rhodos og Kypros. På øya var det også en stor produksjon av trekull som var ettertraktet i Alexandria hvor det ble benyttet i vannpiper. Også fiskeindustrien, hovedsakelig svamp, var også viktig.

På begynnelsen av 1900-tallet satte en økonomisk nedgang inn, akseptert av tilbakegangen i Det osmanske rike og deportasjonen av grekere i Tyrkia i 1923. På slutten av 1920-tallet hadde befolkningen på Kastellorizo dalt til rundt 3000 mens rundt 8000 innbyggere hadde funnet sett et nytt liv i utlandet, hovedsakelig i Australia, Egypt, Hellas og USA. Særlig i byene Perth og Sydney i Australia har mange etterkommere fra Kastellorizo hvor de er kjent som «kazzies». På denne tiden hadde byen rundt 730 hus mens 675 allerede var tomme og mange lå forfalne.

I henhold til folketelling av 2011 er befolkningen på 492 og de fleste lever i byen Megísti. Kommunen omfatter også øyene Ro og Stroggyli som begge har ikke en fast bosetning, skjønt det er en liten militærforlegning på Ro.

Kultur

På navndagene til sankt Konstantin og sankt Helena gjorde barna opp store bål som ble kalt for «kalabounes» mens det på navndagen for profeten Elia var det mange av øyboerne som hoppet i havet med fulle klær mens de ropte navnet på helgenen og oppmuntret andre om å gjøre det sammen.

Kastellorizo hadde mange stedegne tradisjoner. Kvinnenes kjoler var av minst tre typer og var gjort av fargerike tekstiler og de benyttet tallrike halsbånd, brystnåler, øreringer og andre smykker som var gjort av gamle gullmynter fra Venezia eller fra bysantinsk tid. Det var forskjeller i kvinnedraktene til piker, ugifte kvinner og gifte kvinner.

Vennskapsbyer

Kastellorizo har følgende vennskapsbyer:^{[trenger referanse]}

• Perth i vestlige Australia
• Antalya i Tyrkia

Litteratur

• Bertarelli, L.V. (1929): Guida d'Italia, bind XVII. Milano: Consociazione Turistica Italiana.
• Pappas, Nicholas (1994): Castellorizo: An Illustrated History of the Island and its Conquerors. Sydney: Halstead Press.
• Hatzifotis, I.M. (1996): Kastellorizon. Athens: Topio Publications.
• Pappas, Nicholas (2002): Near Eastern Dreams: The French Occupation of Castellorizo 1915–1921. Sydney: Halstead Press.
• Report of SELAS Caving Club expedition to Kastellorizo Arkivert 19. november 2011 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Kastellorizo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Litteratur om og fra Kastellorizo
• Kastellorizian Associatrion of Victoria, Australia
• Kastellorizo.net