Wikipedia

Den doriske invasjon

Den doriske invasjon er et konsept konstruert av historikere av oldtidens Hellas for å forklare erstatningen av førantikke dialekter og tradisjoner i sørlige Hellas med den som rådet i antikkens Hellas. Den historiske befolkningen ble gitt navnet dorere av oldtidens greske skribenter.

Utsyn over det arkeologiske stedet Lato på Kreta.

Greske legender hevder at dorere erobret Peloponnes i en hendelse som kalles for «Herakleidenes hjemkomst». Antikkens forfattere så i legenden en hypotetisk virkelig hendelse som de karakteriserte som «den doriske invasjon». Konseptets mening har blitt endret flere ganger etter hvert som historikere, filosofer og arkeologer har benyttet seg av det for å forklare kulturelle avbrudd uttrykt i de data innenfor deres felter. Mønstret til ankomsten av dorernes kultur på bestemte øyer i Middelhavet, som Kreta, er ikke godt klargjort. Dorerne koloniserte en rekke steder på Kreta, blant annet Lato.[1]

Til tross for de nær 200 år med forskning har den historiske korrekthet for dorernes invasjon aldri blitt etablert. Betydningen av konseptet har blitt til en viss grad ubestemmelig, Arbeidet på det har hovedsakelig vært å fjerne ulike spekulasjoner. Muligheten for at en faktisk dorisk invasjon skjedde er fortsatt åpen.

Dorerne

rediger

Dorerne (gresk: Δωριεῖς, Dōrieis, entall Δωριεύς, Dōrieus) var en av fire hovedstammer som oldtidens grekere i den antikke tiden delte seg selv inn i.[2] Dorerne har tilsynelatende alltid blitt referert til ganske enkelt «dorerne», slik de tidligste litterære benevnelsen av dem er i Odysseen,[3] hvor de nevnes som innbyggere av øya Kreta. Historikeren Herodot benytter begrepet ethnos,[4] som gjenfinnes i det moderne begrepet etnisitet, og med ethnos mener Herodot i betydningen stamme eller folk, men det er opplagt at dorerne er blant de folkene som ble inkludert blant grekerne. Dorerne skilte seg likevel ut ved deres doriske dialekt og av sosiale karaktertrekk og historiske tradisjoner. Antikkens redegjørelser gir ulik sted for deres opprinnelse. En teori, men aldri bevist, som allerede ble foreslått i antikken, var at de kom nordfra, kanskje nærmere bestemt i de fjellrike områdene i nordøstlige Hellas, oldtiden Makedonia og Epirus, mens andre tradisjoner, kanskje mer uklare, plasserer dem sørpå; Peloponnes, til bestemte øyer i Egeerhavet, til Magna Graecia (de greske koloniene i oldtidens Italia), Lapithos (på nordkysten av Kypros) og Kreta.

Herakleidenes hjemkomst

rediger
 
Herakles 11. storverk var å erobre eplene til hesperidene. Forgylt romersk bronsestatue, 100-tallet e.Kr.

Oldtidens tradisjon er at etterkommerne til Herakles (Herakleidene) ble forvist etter hans død. En del generasjoner senere kom de tilbake for å kreve landet på Peloponnes til deres stamfar Herakles. Det Hellas, som tradisjonen refererte til som mystisk, betraktes i dag som mykenske Hellas Temaet for herakleidenes hjemkomst er betraktet som legendarisk. Den nøyaktige avstamning adskiller seg fra den ene oldtidsforfatteren til den andre, det framtredende punktet i hvert tilfelle er at en tradisjonell herskende klasse sporet sin opprinnelse, og således deres berettigelse og legitimitet, til Herakles.

Oversettelsen «hjemkomst» er strengt tatt et norsk begrep, de greske konnotasjonene er noe annerledes. De greske ordene er katienai og katerchesthai, bokstavelig «å stige ned», «komme ned» eller «gå ned», eller mindre vanlig «å bli brakt ned». Det innebærer en nedstigning fra opplandene til lavlandet, eller fra jorden til graven, eller å strømme ned som en elv, eller sveipe ned som en vind eller fare avsted som et skip, eller de som kommer tilbake fra landflyktighet (noe som typisk sett ville ha skjedd med et skip). Mening er aldri brukt utelukkende som «hjemkomst», som er et nostos (som i nostalgi eller «komme tilbake fra Troja»). Herakleidene kom ikke tilbake til et tidligere hjem slik som de som lider av hjemlengsel, men de kom sveipende ned på Peloponnes i krig, av den grunn benyttes betegnelsen invasjon. Den engelske historikeren George Grote ga følgende sammendrag av forholdene dem imellom: [5]

«Herakles selv hadde gitt uvurderlig støtte til den doriske kong Aigimios, da den sistnevnte ble hardt presset i en strid med lapithere... Herakles beseiret lapithere og drepte deres konge Koronos til gjengjeld for hvor Aigimios utpekte til hans befriere en tredjedel av hele hans område og adopterte Hyllos som sin sønn.»

Hyllos, en perseid, ble fordrevet fra riket Mykene og i landflyktighet etter at Herakles var død av en dynastisk rival, Eurysthevs av Mykene, en annen perseid: [6]

«Etter dødsfallet... til Herakles, hans sønn Hyllos og hans andre barn ble forvist og forfulgt av Eurysthevs... Eurysthevs invaderte Attika, men døde i forsøket... Alle sønnene til Eurysthevs mistet sine liv... med ham, slik at perseidfamilien ble nå representert kun av herakleidene...»

Pelopsfamilien tok nå makten. Herakleidene «bestrebet seg på å få tilbake eiendommene som de hadde blitt forvist fra», men de ble beseiret av jonerne ved Korinteidet. Hyllos fikk til en fred som varte i tre generasjoner mot direkte gjenervervelse i en enkel tvekamp og ble drept av Ekemos av Arkadia.

Herakleidene fant det da klokt å kreve det doriske landet som var gitt til Herakles: [5] «og fra dette øyeblikk ble herakleidene og dorerne inngående forent sammen til et sosialt fellesskap». Tre generasjoner senere okkuperte herakleidene med dorisk forståelse Peloponnes, en hendelse som Grote betegnet som en «seierrik invasjon».[6]

Begrepet «invasjon»

rediger
 
Herkules og Athene. Attisk rødfigurvase.

Den første omfattende bruken av begrepet «dorisk invasjon» synes å være datert til 1830-tallet. Et alternativ var «dorisk migrering». Eksempelvis benyttet Thomas Keightly i 1831 dorisk migrering i Outline of History; i 1838 i The Mythology of Ancient Greece and Italy benyttet han dorisk invasjon.

Ingen av disse to ordene dekker nøyaktig begrepet hjemkomst da de antyder et fiendtlig angrep fra utsiden av et samfunn mot de indre, men det er ikke åpenbart hvor dorerne passer inn, om det er på utsiden eller på innsiden av samfunnet. William Mitfords History of Greece (1784–1810)[7] beskrev en «dorisk revolusjon» og Grotes første to bind kom ikke før i 1846, skjønt han hadde arbeidet på verket siden 1822.

I 1824 ble det tyske verket Die Dorier av Karl Otfried Müller utgitt.[8] De engelske oversettelsene benyttet begreper som «den doriske invasjon» og «invasjonen til dorerne» for å oversette Müllers betegnelse «Die Einwanderung von den Doriern», bokstavelig «migrering til dorerne», noe som har et annerledes konsept, men tyder på at «invasjon» var allerede innarbeidet på engelsk.

På et nivå betydde Einwanderung ikke mer enn en Heraklidenzug, herakleidenes hjemkomst. Imidlertid benyttet Müller også betydning av Völkerwanderung, det samme begrepet som benyttes om folkevandringstiden. Müllers tilnærming var filologisk. I et forsøk på å forklare grupperingen av stammene og dialektene la han fram hypotesen at den opprinnelige urbefolkningen, pelasgere, var gresk. Hans berømte første avsnitt fra introduksjonen hevder at:

«Dorerne utledet deres opprinnelse [der Ursprung des dorischen Stammes] fra de distriktene i hvor den greske nasjonen grenset mot nord mot tallrike og forskjellige stammer med barbarer. Som til stammene som bodde bortenfor disse grensene er vi faktisk helt blottet for informasjon; heller ikke er det fjerneste spor etter noe minne eller tradisjon at grekerne opprinnelig kom fra disse områdene.»

Müller går videre med å foreslå at det opprinnelige pelasgiske språket var et felles stamspråk for gresk og latin som utviklet seg til urgresk og ble bedervet i Makedonia og i Thessalia av brygiske invasjoner

Kretschmers eksterne grekere

rediger
 
Opplandene i Hellas, fjellet Pindos.

Mot slutten av 1800-tallet fremmet filologen Paul Kretschmer en sterk sak på at pelasgere var et opprinnelig urgresk folk utenfra Hellas, kanskje fra Anatolia,[9] og tok således opp igjen det antikke temaet om rester og levninger av befolkningsgrupper eksisterte i glemte lommer blant hele gresktalende samfunnet. De skulle kunne ha eksistert i de fjellrike og jordbruksområdene i Arkadia og utilgjengelige kystområder i sør. Dette synet etterlot Müllers urgrekere uten et sted å være, men Kretschmer sendte ikke herakleidene hjem eller deres doriske allierte fra Makedonia og Thessalia. Isteden fjernet han de tidligste grekere og plasserte dem langs det spor som ledet fra slettene i Asia hvor han mente at urindoeuropeisk hadde blitt brutt opp en gang rundt 2500 f.Kr. Et sted mellom Hellas og der hadde den nye krybben til de greske stammene utviklet seg fra urjonerne fra rundt 2000 f.Kr., urarkadianerne en gang rundt 1600 f.Kr. og dorerne en gang rundt 1200 f.Kr. før de feide ned på en stadig mindre opprinnelig befolkning i Hellas i form av tre bølger med innvandrende (ytre) grekere.[10]

Kretschmer var overbevist om det ukjente hjemlandet til grekerne ikke var kjent den gang ville arkeologien til sist finne det. I håndbøkene for gresk historie fra da av skrev om at grekere kom inn i Hellas. Så sent som i 1956 skrev J.B. Burys History of Greece (3. utgave) om «...en invasjon som førte det greske språket inn i Hellas». Over dette halve århundret var gresk og balkansk arkeologi forent i en anstrengelse i å lokalisere dorerne lengre nord enn Hellas. Ideen var kombinert med et syn at havfolkene var en del av den samme nord-sør migreringen rundt 1200 f.Kr.

Svakheten i denne teorien[11] er at det krever et invadert Hellas og dets speilbilde hvor grekere utviklet seg og fortsatte å utvikle seg til dialekter samtidig med det invaderte Hellas. Selv om det invaderte Hellas ble rikelig representert med bevis i alle former, er det ingen bevis på dets skjulte speil. Tilsvarende feiler havfolkene å vise seg noe annet sted enn på havet, noe som var grunnen til at egypterne nettopp kalte dem for det. Ved å fastholde Müllers tre bølger med innvandring og Kretschmers pelasgianske lommer har forskerne fortsatt å lete etter dorerne i andre områder. Troen på Müllers felles stamspråk til gresk og latin forsvant ved 1950, noe som brøt den lenken, og ved 1960 hadde også troen på konseptet at grekerne utviklet seg utenfor Hellas også sett sine beste dager.[12]

Gresk opprinnelse i Hellas

rediger

Ytterligere framgang i søken etter den doriske invasjon kom i gang som et resultat av tydningen av Linear B, en tidlig form for gresk i stavelsesskrift. Det ble kjent som mykensk gresk. Sammenlignet med senere greske dialekter kunne forskerne se at en språkutviklingen hadde skjedd. Eksempelvis det antikke greske ordet anak-s, «konge», kom fra et rekonstruert ord *wanak- og en undersøkelse av Linear B viste fram wa-na-ka.

Ernst Risch nølte ikke med å foreslå at det hadde aldri vært mer enn én innvandring som førte urgresk til Hellas, og den spredte seg deretter i flere greske dialekter i Hellas.[13] I mellomtiden hadde de lingvister som arbeidet med dechiffreringen fått sine tvil om klassifiseringen av urgresk. John Chadwick oppsummerte i 1976: [14]

«La oss derfor undersøke et alternativt syn. Denne hypotese er at gresk språk ikke eksisterte før 12 århundre f.Kr., men ble dannet i Hellas ved en blanding fra en innfødt befolkning med innvandrere som snakket et annet språk... Hva dette språket var er et vanskelig spørsmål... det nøyaktige stadium det hadde kommet i utvikling på tiden ved ankomsten er vanskelig å forutsi.»[15]

I ytterligere ti år hadde «det alternative synet» blitt standard. J. P Mallory skrev i 1989 angående de ulike hypotesene for urgresk som hadde blitt fremmet siden dechiffreringen: [16]

«Å forlike alle disse ulike teoriene synes å være utelukket... det nåværende status av vår kunnskap om greske dialekter kan tilpasses at indoeuropeere kom til Hellas en hvilken som helst tid mellom 2200 og 1600 f.Kr., og som senere framsto som gresktalende.»[17]

På slutten av 1900-tallet hadde oppfatningen om en invasjon av eksterne gresktalende opphørt å være hovedstrømning blant forskerne, om enn opprettholdt av noen, og derav skrev Geoffrey Horrocks: [18]

«Gresk er nå utbredt antatt å være produktet av kontakten mellom indoeuropeiske innvandrere og talere av et innfødt språk på Balkanhalvøya på begynnelsen av rundt 2000 f.Kr.»

Det rådende lingvistiske oppfatningen er at gresk ikke ble ført til Hellas ved en ytre invasjon, men at gresk oppsto i Hellas, uten at det sier noe om en særegen dorisk invasjon i seg selv.

Sammenbruddet ved slutten av mykensk IIIB

rediger
 
Den såkalte «Agamemnons maske» ble avdekket Heinrich Schliemann i 1876 i Mykene.

I mellomtiden hadde arkeologene fremmet hva som synes å være en bølge av ødeleggelser av mykenske palasser. Faktisk hadde Pylotavlene nedtegnet meldinger om «kystvoktere», som ble fulgt ikke lenge etter av brenning av palasser, antagelig på grunn av angripere fra havet. Carl Blegen skrev at: [19]

«de sporene som forteller om dorere må bli anerkjent i de brannskadde ruinene av de store palassene og de viktigste byene... som ble utryddet mot slutten av mykensk IIIB.»[20]

Blegen fulgte den svenske arkeologen Arne Furumark[21] i dateringen av mykensk IIIB til tidsrommet 1300-1230 f.Kr. Blegen selv daterer en dorisk invasjon til 1200 f.Kr.

En ødeleggelse ved dorere er ikke uten problemer (se neste seksjon) og er heller ikke den eneste mulige forklaringen. På omtrentlig denne tiden hadde den hettittiske stormakten i Anatolia sitt sammenbrudd og hvor deres hovedstad Hattusa ble ødelagt. Samtidig var den invasjoner eller angrep fra havfolket i oldtidens Egypt i løpet av 19. og 20. dynasti. En annen teori, fremmet av blant annet Thomas & Conant, tilskrev ødeleggelsene på Peloponnes til disse: [22]

«Bevis fra Linear B-tavlene fra det mykenske kongedømmet på Pylos beskrev rapporter om roere og vakter langs kysten, eksempelvis, som kan meget sannsynlig dateres til den tiden da den egyptiske farao opplevde ankomsten av fiender.»[23]

Men hvem var disse fiender. Bevisene for havfolkene indikerer at en del av dem kan ha vært greske. Michael Wood foreslår å støtte seg på tradisjonen, særlig den til Thukydid: [24]

«...la oss ikke glemme legendene, i de minste som modeller for hva som kan ha skjedd. De forteller oss om vedvarende rivalisering med de kongelige familiene under den heroiske tidsalder; Atrevs og Thyestes, Agamemnon og Aigisthos, og så videre...»

I korthet ble den mykenske verden ødelagt grunnet stridende fra de store kongelige familier.[24] Muligheten av en form for indre kamp har lenge blitt vurdert. Etter å ha fulgt og kritisert utviklingen til forskjellige synene kom John Chadwick i 1976 fram til sin egen teori: [25] det var ingen dorisk invasjon. Palassene ble ødelagt av de dorere som hadde vært på Peloponnes hele tiden som en underordnet klasse, og som deretter utløste en revolusjon. Chadwick forfektet det syn at nordlig gresk var mer konservativt og foreslo at sørlig gresk hadde utviklet seg under minoisk påvirkning som et palasspråk (overklassespråk).

Invasjon eller innvandring

rediger
 
Den doriske invasjon H.G. Wells' The Outline of History (1920).

Etter de mørke århundrer i Hellas snakket det mest av befolkningen på Peloponnes dorisk gresk. Bevis på Linear B og litterære tradisjoner som tekstene tilskrevet Homer, er at de først snakket akajisk, og det må ha vært mykensk gresk. Like betydningsfullt er at samfunnet på Peloponnes hadde gjennomgått en fullstendig endring fra stater hersket av konger som ledet en palassøkonomi til et kastesystem styrt av en dorisk herre med ethnos i Sparta.

I henhold til forskeren H. Michell: [26] «Om vi antar at den doriske invasjon skjedde en del tid før 12. århundre, vi absolutt ingen ting om dem for de neste hundre årene". Blegen innrømmet at i helladiske perioden som fulgte 1200: [19] "hele området synes å ha vært sparsomt befolket...»

Problemet er at det ikke finnes noe spor av noen dorer noe sted før på begynnelsen den geometriske epoken, som er navngitt etter motivtrekk på keramikken, en gang rundt 950 f.Kr. Disse enkle keramikkdekorasjonene synes å tilsvare andre endringer i den materielle kulturen, slik som introduksjonen av jern i våpen og redskaper, og endringer i gravpraksisen fra mykensk gruppegraver i Tholosgravene til individuelle graver og kremasjon. Disse kan med sikkerhet bli knyttet til de historiske doriske bosetterne, slik som de i Sparta på 900-tallet f.Kr.[26] Imidlertid synes disse endringene også ha skjedd over hele Hellas, og de nye våpnene ville ikke ha vært i bruk rundt år 1200 f.Kr.

Forskere møter nå problemet med en invasjon rundt år 1200 f.Kr., men en bosetning rundt 950 f.Kr. En hypotese for å forklare hvorfor dorerne trengte så mye tid tilsvarende flere generasjoner er at ødeleggelsene rundt 1200 f.Kr. ikke hadde sin årsak hos dorerne, og at det kvasimytiske hjemkomsten til herakleidene ble assosiert med bosetningen ved Sparta ca 950 f.Kr. Innvandringen ble enkelt fullført grunnet et militært vakuum.

Lukke gapet

rediger

Søken etter den doriske invasjonen begynte som et forsøk på å forklare ulikhetene mellom de samfunnet på Peloponnes som Homer beskrev og de historiske dorerne fra antikkens Hellas. De første forskerne som arbeidet med spørsmålet var historikere som forsket på de eneste ressursene som var tilgjengelig for dem, nemlig greske legender. Filologer og senere lingvister tok deretter utfordringen, men til sist kunne de bare gi problemet et skarpere definisjon. Til sist arvet arkeologene problemet, og det er fortsatt håp om arkeologiske spor og bevis vil til sist dukke opp som vil gi tilfredsstillende innsikt i hvordan og når samfunnet på Peloponnes endret seg så radikalt.

Historikerne har definert de greske mørke århundrene som en periode med generell tilbakegang, i dette tilfellet at palassøkonomien forsvant og med den også lov og orden, tap av skriftsystem, tilbakegang i handelen, nedgang i befolkningen og bosetninger som ble oppgitt eller ødelagt, mangel på metaller og tap av kunsthåndverk eller i det minste en nedgang i kvaliteten, bevist særlig i keramikken. Ved den bredeste definisjonen på de gresk mørke århundrene til en gang mellom 1200 f.Kr. og 750 f.Kr., begynnelsen på den arkaisk tidsperiode da innflytelsen fra Midtøsten via de oversjøiske koloniene stimulerte en ny samfunnsmessig blomstring.

De mørke århundrene med fattigdom, lavere befolkningstall og mangel på metaller er ikke sammenfallende med ideen om store befolkningsbevegelser av fremgangsrike krigere som var utstyrt med de nyeste militære våpen som kom farende over Peloponnes og overtok landet og bygget om sivilisasjonen på deres eget vis. Disse mørke århundrene besto av tre perioder innenfor kunst og arkeologi: Helladisk (submykensk), urgeometrisk og geometrisk tider. Den mest fremgangsrike perioden, den geometriske, synes å ha passet bedre til dorerne, men det er et gap, og denne perioden er ikke lokalisert til og begynte heller ikke i dorisk område. Den er mer knyttet til athenerne, et jonisk samfunn.

Likevel delte dorerne den geometriske periode og for derfor å finne dens opprinnelse må derfor kanskje være å finne dorernes opprinnelse. Den geometriske har sin opprinnelse i en klar overgang i den mørkeste av de mørke århundrene, den urgeometriske periode. Familiene som levde på denne tiden var så fattige at de sluttet med å lage smykker og kostbarheter av bronse, og begynte å bære enkle ringer av jern og pendanter. Som med helladisk tid var dekorasjonen løs og lite omsorgsfulle utgaver av mykenske motiver, hvilket peker på at de er å betrakte som en befolkning av flyktninger. Spørsmålet da er hvorfor flyktningene hjemsøkte deres tidligere hjem om disse var erobret av dorerne.

Ingen fyllestgjørende svar har hittil vært mulig å etablere. Det logiske bruddet i den materielle kulturen er begynnelsen på den urgeometriske perioden en gang rundt 1050 f.Kr., noe som etterlater et hull eller gap på rundt 150 år. Året 1050 f.Kr. tilbyr heller ikke særskilte doriske spor, men om dorerne var tilstedeværende i den geometriske perioden, og at de ikke var til stede som lavere samfunnsklasse som har unngått nedtegnelser, er året 1050 mest sannsynlig tiden de dukker opp. Forskeren Paul Cartledge har humoristisk kommentert problemstillingen: [27]

«Det har i det siste blitt en anerkjent skandale at dorerne, arkeologisk sett, ikke eksisterer. Det er for at ingen kulturelle spor har blitt bevart i den materielle dokumentasjonen for to århundrer eller så etter 1200, noe som kan bli vurdert som en særskilt dorisk kjennemerke. Frarøvet deres patenter på geometriske keramikk, kremasjonsgraver, jernframstilling og, det mest uvennlige brodden av dem alle, den enkle rette nålen, de ulykkelige dorere sto nakne foran deres skaper, – eller som noen ville si, oppfinner.»[28]

Tilsynelatende kan heller ikke arkeologi finne fram til dorerne. Kanskje de arkeologiske levninger som gjenstår å avdekke kan eller ikke bestemme bevegelsene og områdene til fortidens folk, men spørsmålet er uansett åpent for ytterligere undersøkelser.

Referanser

rediger
  1. ^ Hogan, C. Michael (10. januar 2008): «Lato Fieldnotes» i: The Modern Antiquarian
  2. ^ Apollodorus: Library I, 7.3
  3. ^ Homer: Odysseen, Bok XIX linje 177.
  4. ^ Bok VII, seksjon 73.
  5. ^ a b Grote, George: Greece Part I, Chapter XVIII, Section I: «Return of the Herakleids into Peloponnesus».
  6. ^ a b Grote, George: Greece Part I Chapter IV: «Heroic Legends : Exile of the Herakleids».
  7. ^ Mitfords førsteutgave i ett bind kom ut i 1784 og ble fulgt av en andre utgave som besto av to bind. De gjenværende av det opprinnelige verket ble utgitt i 1810 i 8 bind. Tredje utgave i 1821 hadde ytterligere bind. Ytterligere 29 utgaver fulgte. Bind I datert 1823 inneholdt omfattende materiale om dorerne kan bli lastet ned fra Google Books. Mitfords verk har margnotater som framsetter de antikke kildene.
  8. ^ Sitert i bibliografien. Den engelske utgaven kan lastes ned fra Google Books mens den tyske utgaven fra 1844 er også tilgjengelig.
  9. ^ Hall, Jonathan M. (2002): Between Ethnicity and Culture. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0226313298. ss. 40.
  10. ^ Hall (2000) og også Drews, Robert (1988): The Coming of the Greeks: Indo-European Conquests in the Aegean and the Near East. Princeton, N.J.: Princeton University Press. ISBN 0691029512. ss. 8–13.
  11. ^ En undersøkelse av problemene knyttet til den historiske korrektheten av «den doriske invasjonen» kan ble studert hos Hall, J.M. (2007): A History of the Archaic Greek World ca. 1200-479 BCE. Malden, MA: Blackwell Publishing. Kapittel 3. Boken har et antall ISBNer, inkludert 0631226672.
  12. ^ Drews (1996): «The old view - that the Dorian invasion proceeded from the central Balkans and that it occurred ca. 1200 - is now maintained by only a few archaeologists and against increasing evidence to the contrary.» ISBN 0691025916 side 63.
  13. ^ Risch, Ernst (1955): «Die Gliederung der griechischen Dialekte in neuer Sicht» i: Museum Helveticum 12: sidene 61–75. Argumentet er sammenfattet og Risch er sitert i Drews, Robert (1988): The Coming of the Greeks. Princeton, N.J.: Princeton University Press. ISBN 0691029512. ss. 39.
  14. ^ Chadwick, John (1976): The Mycenaean World. Cambridge University Press. ISBN 0521210771. ss. 2–3.
  15. ^ Original: Let us therefore explore the alternative view. This hypothesis is that the Greek language did not exist before the twentieth century B.C., but was formed in Greece by the mixture of an indigenous population with invaders who spoke another language .... What this language was is a difficult question ... the exact stage reached in development at the time of the arrival is difficult to predict.
  16. ^ Mallory, J.P. (1991): In Search of the Indo-Europeans:Language, Archaeology and Myth. New York: Thames and Hudson. ISBN 0500276161. ss. 71.
  17. ^ Original: Reconciliation of all these different theories seems out of the question ... the current state of our knowledge of the Greek dialects can accommodate Indo-Europeans entering Greece at any time between 2200 and 1600 BC to emerge later as Greek speakers.
  18. ^ Horrocks, Geoffrey (1997). «Homer's Dialect» i: Morris, Ian; Powell, Barry B.: A New Companion to Homer. Leiden, Boston: Brill. ISBN 9004099891. ss. 193–217.
  19. ^ a b Blegen, Carl (1967): «The Mycenaean Age: The Trojan War, the Dorian Invasion and Other Problems» i: Lectures in Memory of Louise Taft Semple: First Series, 1961–1965. Princeton University Press. LC 67-14407, ss. 1–41. De som har tilgang til denne nå sjeldne boken kan finne sitatet sammen med en full betraktning av dateringen i de historiske kildene på og rundt side 30.
  20. ^ Original: the telltale track of the Dorians must be recognized in the fire-scarred ruins of all the great palaces and the more important towns which ... were blotted out at the end of Mycenaean IIIB.
  21. ^ Furumark, Arne (1972): Mycenaean Pottery. Svenska institutet i Athen. ISBN 9185086037. Denne boken, et oppslagsverk på keramikk som er arrangert et stilistiske grupper, gir relative dateringer som er innbyrdes forbundet til kalenderdateringer hvor det er mulig, sammen med arkeologisk bevisføring. Dette er selve referanseverket for keramikk for mykensk tid.
  22. ^ Thomas, Carol G.; Craig Conant (2005): The Trojan War. Westport, Connecticut: The Greenwood press. ISBN 031332526x. ss. 18.
  23. ^ Original: Evidence on the Linear B tablets from the Mycenaean kingdom of Pylos describing the dispatch of rowers and watchers to the coast, for instance, may well date to the time that the Egyptian pharoh was expecting the arrival of foes.
  24. ^ a b Wood, Michael (1987): In Search of the Trojan War. New York: New American Library. ISBN 0452259606. ss. 251–252.
  25. ^ Chadwick, John (1976): «Who were the Dorians?» i: Parola del Passato 31: sidene 103–117. Chadwicks synsvinkel er sammenfattet og kritisert i Drews, Robert (1988): The Coming of the Greeks: Indo-European Conquests in the Aegean and the Near East: Appendix One. Princeton, N.J.: Princeton University Press. ISBN 0691029512.
  26. ^ a b Michell, H. (1964): Sparta. Cambridge University Press. ss. 7.
  27. ^ Cartledge, Paul (2002): Sparta and Lakonia: A Regional History, 1300-362. Routledge. ISBN 0415262763. ss. 68
  28. ^ Original: It has of late become an acknowledged scandal that the Dorians, archaeologically speaking, do not exist. That is, there is no cultural trait surviving in the material record for the two centuries or so after 1200 which can be regarded as a peculiarly Dorian hallmark. Robbed of their patents for Geometric pottery, cremation burial, iron-working and, the unkindest prick of all, the humble straight pin, the hapless Dorians stand naked before their creator – or, some would say, inventor.

Litteratur

rediger
  • Hall, Jonathan M. (2000): Ethnic Identity in Greek Antiquity. Cambridge University Press. ISBN 0521789990.
  • Hall, Jonathan M. (2006): «Dorians: Ancient Ethnic Group» i: Wilson, Nigel: Encyclopedia of Ancient Greece. New York: Routledge Taylor & Francis Group. ISBN 0-415-97334-1, ss. 240–242.
  • Müller, Karl Otfried (1824): Die Dorier, oversatt av Henry Tufnel og sir George Cornewall Lewis, utgitt som The History and Antiquities of the Doric Race, London: John Murray, 1830, i to bind.
  • Drews, Robert (1993): The End of the Bronze Age: Changes in Warfare and the Catastrophe CA. 1200 B.C. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. Fem utgaver mellom 1993 og 1995.
  • Pomeroy, Sarah B.; Stanley M. Burstein; Walter Donlan; Jennifer Tolbert Roberts (1999): Ancient Greece: A Political, Social, and Cultural History. Oxford University Press. ISBN 0195097424.

Eksterne lenker

rediger
  • «The Dorians», Minnesota State Universitys nettsted for oldtidens greske sivilisasjoner
  • Myres, John Linton (1910): «Dorians» i: Encyclopædia Britannica: a Dictionary of Arts, Sciences, Literature and General Information, 8 (11 utg.). Cambridge, England og New York (trykt): Cambridge University Press, Online Encyclopedia. ss. 425-428. Merk at utgaven online utelater kritisk bibliografi som omhandler verker som finnes kun på tysk, og inkluderer Müller, men ikke Kretschmer. Onlineutgaven lar også avsnitt og seksjonsoverskrifter løpe sammen.
  • Lamberts, S. W. J.: «The Ethnicity of the Sea Peoples» (PDF)
  • «Makedonia». Pan-Macedonian Network. Pan-Macedonian Association. 1995-1998.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_doriske_invasjon&oldid=20984271»