Charles Evans Hughes
Charles Evans Hughes (født 11. april 1862 i Glens Falls i New York, død 27. august 1948 i Barnstable i Massachusetts) var en amerikansk jurist og politiker kjent som guvernør i New York i perioden 1907 til 1910, som kandidat ved presidentvalget i 1916, utenriksminister i perioden 1921 til 1925 og som landets 11. høyesterettsjustitiarius (1930 til 1941).
| Charles Evans Hughes | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 11. apr. 1862[1][2][3][4] Glens Falls | ||
| Død | 27. aug. 1948[1][3][5][4] (86 år) Osterville | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, jurist, dommer, advokat, diplomat | ||
| Utdannet ved | Colgate University Brown University Columbia Law School Thirteenth Street School | ||
| Ektefelle | Antoinette Carter Hughes | ||
| Mor | Mary Catherine Hughes[6] | ||
| Barn | Charles Evans Hughes, Jr. Elizabeth Hughes Gossett Helen Hughes Catherine Hughes Waddell | ||
| Parti | Det republikanske parti | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Woodlawn gravlund[7] | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Sciences Phi Beta Kappa Folkerettsinstituttet (1931–) | ||
| 36. guvernør i New York | |||
| 1907–1910 | |||
| Forgjenger | Frank W. Higgins | ||
| Etterfølger | Horace White | ||
| 54. utenriksminister i USA | |||
| 1921–1925 | |||
| Forgjenger | Bainbridge Colby | ||
| Etterfølger | Frank B. Kellogg | ||
| 11. høyesterettsjustitiarius i USA | |||
| 1930–1941 | |||
| Forgjenger | William Howard Taft | ||
| Etterfølger | Harlan F. Stone | ||
| Signatur | |||
 | |||
Biografi
redigerHughes gikk skolelei i en alder av seks år, og gav sine foreldre en plan for hjemmeundervisning som ble godkjent. Rett før han fylte tolv år i 1859 flyttet familien til New York City, hvor Hughes måtte gå på skole igjen. Hans far var en utvandret metodistprest fra Wales som hadde konvertert til baptismen da han ankom USA, og denne sistnevnte trosretningen ble også Charles Hughes'. Han studerte siden ved Madison College (som i dag heter Colgate University) og ved Brown University, og etter studiene arbeidet han ved Stevens Institute Academy i Davenport, hvor han lærte matematisk analyse, latinsk og japansk i et forsøk på å komme inn på jusstudier. Hughes ble etter dette tatt inn på Columbia Law School i 1882, hvor han studerte frem til han ble uteksaminert i 1884.
I 1885 møtte han Antoinette Carter, som var datter av en seniorpartner i advokatselskapet Hughes arbeidet for, og paret giftet seg i 1888. De fikk 3 barn sammen, blant andre Charles Evans Hughes jr. og Elizabeth Hughes Gossett. I 1891 forlot Hughes advokatpraksisen til fordel for en professorstilling ved Cornell Law School, men allerede i 1893 gikk han tilbake til sin advokatpraksis i New York. På denne tiden underviste han også ved New York Law School sammen med blant andre Woodrow Wilson. Fra 1905 satt han i ulike undersøkelseskommisjoner for staten New York.
Guvernør i New York
redigerEtter å ha stilt som guvernørkandidat for det republikanske partiet i New York i 1906 vant han valget over blant andre mediemagnaten William Randolph Hearst og gikk inn i vervet som guvernør i januar året etter. Hughes var for øvrig også den eneste republikaneren som vant et guvernørvalg dette året. I 1908 ble han tilbudt nominasjonen som visepresident av William Howard Taft, men Hughes avviste dette til fordel for å stille til nyvalg i guvernørembetet. Hughes satt i dette vervet til begynnelsen av oktober 1910 da han ble erstattet av Horace White.
Dommer og presidentkandidat
rediger- Se også Presidentvalget i USA 1916.
Den 10. oktober 1910 ble Hughes utnevnt til høyesterettsdommer i Supreme Court of the United States av president William Howard Taft. Han satt i dette embetet frem til midten av juni 1916, da han søkte avskjed for å stille motvillig til valg som landets republikanske presidentkandidat i 1916 med Charles W. Fairbanks som republikansk visepresidentkandidat. Til dette valget ble han også støttet av det progressive partiet. Hughes tapte valget til fordel for den sittende presidenten Woodrow Wilson i en sjelden knepen valgkamp, hvor Wilson også hadde regnet med å tape på grunn av en sterk kandidat i Hughes og det gjenforente republikanske partiet.
Valgkampen hadde fokus på utenrikspolitikken, og hovedspørsmålet var hvilken av kandidatene som kunne holde landet ute av første verdenskrig. I avisoppslagene som kom ut morgenen etter valgnatten stod det at Charles Evans Hughes hadde vunnet valget, men i dagene som fulgte med fintelling viste det seg at Wilson hadde vunnet tvilerne og dermed flertallet. California ble en viktig delstat, som Wilson til slutt vant med kun 3 800 stemmer.
Resultatet av valgkampen i 1916 ble også at Hughes på vegne av det republikanske partiet for første gang siden 1892 ikke klarte å få et flertall av stemmene i et presidentvalg.[8] Etter valget fortsatte Hughes med privat rettspraksis hos sitt advokatselskap Hughes, Rounds, Schurman & Dwight i New York.
Utenriksminister og høyesterettsjustitiarius
rediger
I mars 1921 returnerte Hughes til et offentlig embete da han av den nyvalgte presidenten Warren G. Harding ble utnevnt til landets 54. utenriksminister. Som utenriksminister sammenkalte han til Washingtonkonferensen, som var et grep for å begrense marinebevæpning blant stormaktene. Både Hughes og resten av Harding-administrasjonen var for en internasjonal nedrustning, men det var Hughes som var pådriveren for å få dette til, blant annet med den internasjonale nedrustningskonferansen som USA var vert for i perioden 1921 til 1922.[9] Utenrikspolitisk bidro også Hughes til at USA kom inn i en isolasjonistisk bølge som varte helt til angrepet på Pearl Harbor i 1941.
Hughes var også pådriver for en «åpen dør-politikk» mot Kina, og søkte samtidig å garantere Japans sikkerhet i det vestlige Stillehavet. I september 1922 undertegnet han Hughes–Peynado-pakten, som endte den amerikanske okkupasjonen av Den dominikanske republikk fra 1916. Ved Hardings død i august 1923 tok visepresident Calvin Coolidge over presidentembetet og ryddet opp i den skandaleberørte Harding-administrasjonen. Hughes fikk likevel fortsette som utenriksminister på grunnlag av sitt arbeid. Han tok likevel avskjed med embetet etter gjenvalget til Coolidge i mars 1925, og ble umiddelbart erstattet av Frank B. Kellogg.
Etter sitt arbeid i utenriksdepartementet gikk han tilbake til sin advokatpraksis, som siden ble et av landets mest etterspurte. I perioden fra 1925 til 1930 deltok Hughes i De forente staters høyesterett over 50 ganger. Fra 1928 til 1930 var han medlem av den faste internasjonale voldgiftsdomstolen i Haag samt dommer for den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. I slutten av februar 1930 ble Hughes utnevnt til høyesterettsjustitiarius av president Herbert Hoover som erstatter for tidligere president William Howard Taft.
I domstolen gikk han blant annet sammen med Louis Dembitz Brandeis, Harlan F. Stone og Benjamin N. Cardozo for å kontrollere at Franklin D. Roosevelts New Deal-lover ikke var i strid med grunnloven. Han motsatte seg blant annet Roosevelt-administrasjonens plan om å utnevne flere dommere enn det var tradisjonelt grunnlag for. Hughes var for øvrig også med på å forstave presidenteden for Franklin D. Roosevelt hele tre ganger, både i 1933, 1937 og i 1941. Etter å ha fungert i embetet i syv år pensjonerte han seg i slutten av juni 1941 og trakk seg tilbake fra offentligheten. Charles Evans Hughes døde av alderdom den 27. august 1948 i Barnstable i Massachusetts i en alder av 86 år.
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charles-Evans-Hughes, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 26615[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 27304[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id hughes-charles-evans[Hentet fra Wikidata]
- ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID hughesc[Hentet fra Wikidata]
- ^ Geni.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, besøkt 2. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hans Olav Lahlum, Presidentene. Oslo 2009, s. 307.
- ^ Hans Olav Lahlum, Presidentene. Oslo 2009, s. 324.
Litteratur
rediger- Abraham, Henry J. Justices and Presidents: A Political History of Appointments to the Supreme Court. Oxford University Press. New York 1992. ISBN 0-19-506557-3
- Cushman, Clare. The Supreme Court Justices: Illustrated Biographies,1789-1995 Congressional Quarterly Books. 2001. ISBN 9781568021263
- Frank, John P. The Justices of the United States Supreme Court: Their Lives and Major Opinions Chelsea House Publishers. 1995. ISBN 978-0791013779
- Hall, Kermit L. The Oxford Companion to the Supreme Court of the United States. Oxford University Press. New York 1992. ISBN 9780195058352
- Lahlum, Hans Olav (2008). Presidentene – fra George Washington til George W. Bush. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-022-7727-7.
- Martin, Fenton S. and Goehlert, Robert U. The U.S. Supreme Court: A Bibliography. Congressional Quarterly Books, 1990. ISBN 0871875543
- Ross, William G. The Chief Justiceship of Charles Evans Hughes, 1930-1941. University of South Carolina Press. Columbia 2007. ISBN 978-1570036798
- Urofsky, Melvin I. The Supreme Court Justices: A Biographical Dictionary. Garland Publishing. New York 1994. ISBN 978-0815311768
Eksterne lenker
rediger- (en) Charles Evans Hughes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Charles Evans Hughes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Wikiquote: Charles Evans Hughes – sitater
|
(en) Author:Charles Evans Hughes – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden |
- Millercenter.org – Charles Evans Hughes (1921–1923) – Biografien til Hughes hos Miller Center of Public Affairs.
- SNL.no – Oppføring av Charles Evans Hughes hos Store Norske